Blir man ufin av løping?...

En episode i sommer fikk meg til å begynne å gruble over temaet nevnt i overskriften, og siden har bevisene bare hopet seg opp; mye tyder på at man blir ganske ufin (i betydningen dårlige manerer) av løping!

Det var på den store løpeturen Toten rundt sammen med Karianne at det skjedde; jeg fyrte av en snotrocket. Dette var en kunst som var meg helt ukjent før løpingen tok meg, og som det var litt strev å lære seg, men som jeg nå behersker til ytterste perfeksjon. Vel, for stakkars Karianne kom dette nyinnøvde trikset som et sjokk, og fikk henne til å mimre over et nært familiemedlem med forholdsvis dårlig folkeskikk. Mitt svar var bare å trekke på skuldrene og si: Hvis du har tenkt å gå Birken neste vinter er det bare å se og lære!
Det verste er at jeg har tatt meg selv i å gjøre det hvis nesa renner på vei til jobben om morgenen av ren refleks. Shit, var det noen som så meg nå? I'm a lady, jada!

Og dette er bare begynnelsen. Når jeg tenker meg om er det mye verre enn bare snørr. Jeg har nemlig begynt å banne, både i tankene og rett ut. Særlig under og etter konkurranser og hard trening fyres det av mye kraftsalver - det bare kommer. Det virker som om behovet for å beskrive ting på denne måten er større enn før, men så er det også innimellom ganske store følelser og mye smerte involvert.

Jeg har allerede vært inne på snørr, men blant løpere snakkes det om tiss/bæsj  og mage-/tarmfunksjoner med samme grad av interesse som hos en gjeng med 5-åringer. Ingen terskel overhodet.
Noe jeg også har tatt med meg over i det sivile liv. Jeg leder en nasjonal arbeidsgruppe i jobbsammenheng, der vi hadde et heldagsmøte i forrige uke. En time inn i møtet beordrer jeg pause fordi jeg kjente naturens behov trenge på, ergo tissepause; - hvorpå min sjef sier: Adelheid da, det trengte vi ikke vite! Hæ? Er det feil å si også nå, var jo bare ærlig?
Vel, det løste opp stemningen i hvertfall og det varte ut dagen. Voksne folk som har unger må da tåle å høre sånt, mente jeg på...

Før Stockholm halvmarathon ladet vi opp med å mimre om han som skeit i buksa og fullførte på en god tid i Göteborgsvarvet 2008 (om du er interessert i mer info er det bare å google bajs og göteborgsvarvet, men det er på eget ansvar..). Christinas stedatter lurte nemlig på hva man gjør dersom man må på do underveis i et løp - og da fikk hun svar eksemplifisert med klipp fra Youtube.

Gave fra en venninne - til å henge på treningsbagen! Jeg tar hintet...

Svette og svettelukt er også et ulekkert fenomen tett knyttet til løpingen. Løpesko kan stinke noe så inni... Så i gangen hos meg lukter det ikke alltid roser. Det samme gjelder i skittentøysdunken. Vanlig vaskemiddel tar heller ikke lukta, så da jeg så reklame for et nytt vaskemiddel som lovet å fjerne all gyselig lukt var jeg utrolig lett å overtale. Bestilte straks to flasker! Og jeg er tydeligvis ikke den eneste med svetteluktproblematikk, for nettbutikken gikk tom for produktet med en gang. Men etter noen ukers venting er produktet nå i hus og klar for testing. Hva er best: Omo, vanlig eddik eller Penguin Sport Wash? Let the battle begin - skal fortelle om hvordan det går.

Siste punkt: intimsonen har heller ikke lenger den omkretsen den engang hadde. Er født og oppvokst på det forholdsvis sindige indre Østlandet hvor intimsonen er sånn ca. 25 meter. Jeg tror i hvertfall at jeg har dyttet min ned i 15 meter nå.
Noe jeg også fikk bevist i dag hos kiropraktor i dag. Jeg var jo der for å sjekke fotsålene mine, og hadde derfor ikke tatt noen forholdsregler angående valg av underbensklær ol for anledningen. Vel, ca. 5 minutter etter at jeg hadde gått inn døra lå jeg avkledd og blottlagt på en kiropraktorbenk, og ble vridd i alle mulige retninger og grovt tafset på av en ukjent mann...
Sist gang jeg var hos en kiropraktor behøvde jeg knapt ta av meg jakka, så jeg kom forholdsvis uforberedt. Da brøt jeg noen nye grenser og lærte noe nytt i dag også.

Men det var så verdt det. Jeg fikk opptil flere diagnoser, og vi går nå gjennom og gjør forsøk på å rette opp i alle de svake punktene som har gjort at jeg har slitt med alt smårusk, skader og vondter i år. Jeg er veldig optimistisk etter dagens time. Er han faktisk Superchiro? Vi får se..
Fortsettelse følger sikkert: kropp og sammenhengen mellom alt fra innerst til ytterst er utrolig spennende.

This is a job for Superchiro!

Dagens massasjetime endte som den reneste sitatkavalkaden.

Ikke så vondt i dag som det har brukt å være, men så har jeg faktisk heller ikke løpt så hardt i det siste, tross halvmaraton i går. Har jo bare vært sykdom og skader siden begynnelsen av august.

Uansett; ser ut som vi kanskje greide å finne ut hva som feiler fotbladene mine - at jeg har løpt dem sønder og sammen visste jeg jo allerede, men greit med en litt mer utfyllende diagnose enn det. Har glemt alt han sa, men konklusjonen var i hvertfall: This is a job for Superchiro!

Ergo, må jeg ut å finne meg en superkiropraktor for å få rettet opp i manglende buer(?) under beina.
Koste hva det koste vil, nå skal det fikses på løpekroppen til neste sesong. Har planer om å toppe det hele med fysioterapi for å få hjelp til å rette opp i en del svake punkter - har trolig litt å hente på å styrke noen svake punkter som kan bidra til bedre løpeteknikk.

Har vært så mye trøbbel i det siste, og nå er jeg møkk lei, så da må jeg innhente hjelp fra fagekspertene. Hvilket fører meg over på dagens andre konklusjon.
Min teori er er at kroppen bare må herdes/venne seg til belastningen - så hvis jeg bare guffer på så vil det bedre seg over tid... Snakket litt rundt akkurat det, og da sa massøren, ment som en fleip: Nå din kroppsjævel skal du gjøre som jeg sier! Hvorpå jeg svarte: Det er jo helt spot on - det akkurat sånn jeg tenker...
Konklusjon: Jeg er klassifisert som klin gæærn!

Jaja, jeg går nå i gang igjen med friskt mot og betaler gladelig prisen både fysisk og i penger for at jeg skal komme sterkt tilbake. Superadel strikes again i 2011 -  hører du det kroppsjævel?! 
Har sagt i flere sammenhenger tidligere at jeg var så sikker på at jeg var laget av armert betong, men så har det vist seg at materialet jeg i virkeligheten er laget av er porselen. Vel, denne porselensvasen har aspirasjoner om å bli en uinntakelig bunkers, så det så...

For å toppe galskapen kom det en snill mann fra FedEx inn på kontoret mitt med en gave i dag: løpesko nr. 15 og 16 på to år. Nå ble det ikke noe maraton denne høsten, og det var med dette formål skoa ble kjøpt. Men skal nok få brukt dem likevel.

To par Adidas Adizero Aegis - boxfresh!

Er det fortsatt noen der ute som påstår at løping er en billig sport? Eller er det kanskje jeg som drar det litt langt?...

Mer OM: From Ingrid with løøøøøv....

Tre ting, viktige sådan, som jeg glemte å nevne i går:

1. Drikkestasjonene fungerte etter mitt syn bedre enn noensinne. Jeg hadde i hvertfall ingen problemer med å få noe. De virket godt forberedt, og det var mye folk på hver stand. Bra! Keep up the good work!
   
   
2. Publikum har fortsatt forbedringspotensiale. Det var masse folk nedover Karl Johan, men ikke en lyd... I Stockholm var det full applaus og allsang når vi kom. Jeg måtte be om heiing (og da fikk jeg det, så takk for det i hvertfall).
   
   
3. Og til slutt; hvordan kunne jeg glemme dette - det var jo gårsdagens absolutte høydepunkt. Midt oppe i de verste byggearbeidene i Drammensveien sto selveste Ingrid Kristiansen og heiet. Oh, da ble jeg litt starstruck, gitt! Hun er så HELT! Så da jeg nærmet meg, ropte jeg: Ingrid, show me som løøøøøøøv (var det beste jeg kom på i farta)! Og, gjett om jeg fikk det. Tusen, tusen takk!.. Var lett og fin i steget helt til Skøyen etter det.
   
   Og du vet ikke dette enda, Ingrid, men en dag skal det bli oss to (altså, du skal bli min trener). Jeg må bare få ordnet et par sånne etableringsting, som voksne folk som meg burde ha fått på plass for lenge siden, først. Kjenner ingen andre 35-åringer med færre voksenpoeng enn meg selv, så jeg bør vel kanskje prioritere det? Eller?

Oslo maraton 2010: En fin tur til Skøyen...

Men deretter var det slutt... Skal komme litt tilbake til det. Men jeg begynner å bli redd for at denne bloggen skal skremme folk bort fra løping, så jeg har ikke tenkt å dvele så mye ved det negative. For det var en veldig fin tur - fram til Skøyen. Dessuten, sånn at det er sagt med det samme; det gikk mye, mye bedre i dag enn for to uker siden i Stockholm.

We are family - I've got all my sisters with me! Posering med Karianne og Rannveig før start.

Aller først: takk til alle som heiet på meg langs løypa i dag. Hørte navnet mitt ropt titt og ofte i løpet av turen. Fikk ikke med meg hvem alle var, men kjempestas var det uansett - tusen takk!

Blid og klar til start.

Været ble faktisk mye bedre enn jeg hadde trodd. Var mye vind, men sola varmet mer enn jeg var forberedt på.

Dagens plan var å få en fin opplevelse, og jeg gjennomførte faktisk etter den intensjonen. Gratulerer til meg selv, jeg er stolt! Løp utelukkende på følelsen, og det var meningen aldri å presse meg selv ut over det som føltes bra. Da vi startet ble jeg stående ganske lenge å stampe etter at jeg hadde gått over matta som startet klokka, men siden tiden i dag var uviktig, tok jeg det med ro (jeg var ganske langt bak i feltet).
Etter at jeg kom i gang med løpingen føltes det merkelig komfortabelt. Jeg ante ugler i mosen, og tenkte at nå ligger jeg sikkert i 6'erfart. En kjapp kikk på klokka avkreftet det; jeg lå nærmere 4. Javel? Hadde jeg dagen likevel?

Vel, samme det - så lenge det føltes greit, holdt jeg farta. Jeg smilte, snakket til folk, heiet på andre og simpelten bare koste meg i både sol og vind på runden på Sjursøya. Tror farten varierte en del den første mila, men som sagt, når det føltes greit løp jeg fort, føltes det ikke greit, gikk det saktere.

Da jeg rundet mila kjente jeg at jeg begynte å bli litt sliten, men fortsatt veldig god følelse og den varte stort sett fram til Skøyen og så var det slutt. Derfra ville ikke beina mer, og resten av kroppen var heller ikke særlig med - og jeg var ikke innstilt på å sprenge meg.
Har så vidt nevnt at jeg har hatt plager under foten som ble mye verre etter Stockholm marathon, og nå meldte de seg for fullt. Turen fra Skøyen og inn gikk derfor i et mye lavere tempo. Da var det slit å holde 5.30-fart, mens det tidligere på turen hadde føltes helt greit å holde 4.15-30-fart. Jaja!

Siste delen av reisen hadde også et par overraskelser jeg ikke var forberedt på. Den lange sløyfa ute på Tjuvholmen knekte meg ganske mye psykisk - den var jeg ikke klar over og for. Dessuten hadde jeg så innmari vondt under beina, og da var ikke det siste stykket med skikkelig grov brostein noe jeg satte stor pris på. Var nesten så tårene kom - men jeg kom heldigvis til mål likevel. Tiden ble den samme som jeg har rundet halvmaraton på begge gangene jeg har løpt maraton; 1.43. Men i dag hadde det vært helt uaktuelt med en runde til, gitt.

Under én km igjen - jeg strever!

Følgende ble bestemt de siste kilometerne:

• Jeg avslutter konkurransesesongen nå, og det blir ikke noe maraton i Växjö om tre uker - det orker ikke kroppen, det er tydelig. Noe er gæærnt som ikke er riktig, som min kollega Knut bruker å si. Blir det flere konkurranser før jul, blir det bare for trening og gøy.
• Må finne ut hva det er som feiler fotbladene mine; låsninger inne i foten, tretthetsbrudd? Jeg greide nesten ikke å gå etter at jeg kom i mål, trolig pådratt meg en akutt betennelse under venstre fot. Haltet hjem.
• Det blir mye stiløping framover - tåleevnen for asfalt virker ikke å være det den engang var.
• Jeg vil løpe London marathon 18. april neste år. Det blir dyrt, men jeg fortjener det, så det så.

Gratulerer til alle! Så Mari Brox (OSI) gå i mål på maraton rett under 3 timer, 5.plass i NM (7. plass totalt); hurra! Rakk også å ta inn Espen til ny maratonpers før vi startet; strålende!
Håper det gikk like bra med resten av dere?
Utover Sjursøya observerte jeg at Eirik Gramstad lå veldig godt an. Etter målgang fikk jeg greie på av Kirsten (skadet OSI-kollega) at det nå var ny klubbrekord på halvmaraton pluss dagens andre 5. plass for OSI. Gøy!

Jeg tror jeg katalogiserer dagens løp som en bra treningstur på mange måter. Er ikke så sliten, men beina er vonde. Velger likevel å se svært positivt på tiden framover og ikke minst neste sesong. Håper å være i gang med full trening igjen snart (men det er det ikke bare opp til meg å bestemme). Har så lyst til å trene og løpe masse uten en haug med trøbbel nå.

Så var det Oslo maraton igjen, gitt....

Synes ikke det er lenge siden sist, egentlig. Oslo maraton er en viktig begivenhet i min løpehistorie. For to år siden løp jeg mitt første løp noensinne her, da jeg debuterte på halvmaraton. Underveis i løpet ble jeg så gira at jeg bestemte meg for å ta den doble distansen året etter, noe jeg også gjorde.

Den første gangen var jeg så totalt urutinert at det er morsomt å tenke tilbake (forsatt urutinert da. men ikke riktig så ille som da). Noe som blant annet førte til et dobesøk etter 5 km. Tross manglende drikke på drikkestasjoner, store holdsmerter i nesten en time, muskelvondter ol var det en kjempeopplevelse. Var støl i dagesvis. Rannveig har et evig minne i det enorme strevet jeg hadde med å få beina på en bysykkel på Bislett. Var ganske så stiv, ja. Men ikke annet å vente når man løper halvmaraton med bare et par måneders løpetrening innabords.

Målgang 2008 - ser du meg?

I fjor sto full distanse på planen - kom ikke her å si at denne dama ikke gjennomfører det hun setter seg fore!.. Det hadde skjedd en ganske rivende utvikling med meg og løping i løpet av det året, og det første målet om kun å fullføre et maraton, var byttet ut med et mål om å komme under 3.30. Ambisiøst!
Vel, sånn gikk det ikke - og den målsetningen har jeg fortsatt til gode å greie.

Rett etter passering halvmaraton begynte jeg å få veldig vondt under tåballene og det ble bare verre og verre. Hvert steg var smerte! Muskulært holdt jeg heller ikke inn (langt der i fra). Da jeg kom i mål hadde jeg beina til en person 60 år eldre enn meg. Husker veldig godt følgende kommentar fra en tilskuer inne i Frognerkilen (og det var helt klart meg det ble snakket om): Du, sånn maraton ser jammen anstrengende ut!
På det tidspunktet var smerte stikkordet for alt jeg følte.
Selv om målsetningen røk og det var vondt, var jeg utrolig fornøyd med å ha fullført mitt første maraton - noe som inntil for veldig kort tid siden fremsto som en total umulighet for meg å noensinne skulle kunne gjøre.

Før klokka åtte morgenen etter hadde jeg meldt meg på Stockholm marathon - det sier vel det meste!

Målgang 2009 - mye smerte, mye glede!

I morgen er det igjen halvmaraton som står på programmet - min plan er å løpe maraton forskjellige steder hver gang jeg utsetter meg for det.
Er spent på formen, beina osv. Jeg har noen vondter jeg er bekymret for, som jeg ikke har skrevet noe om tidligere. Har vært mer enn nok syting i det siste. Men morgendagens løp vil være avgjørende for om jeg velger å melde meg på Växjö marathon om tre uker, eller om jeg avslutter konkurransesesongen, begynner opptrening for neste sesong med fokus på mengde og styrke, samt starter med behandling hos kiropraktor/fysioterapeut. Det siste kommer jeg nok ikke utenom uansett, men jeg hadde tenkt å vente til etter at jeg hadde løpt en maraton denne høsten. Men nå er jeg usikker på om det er mulig. Kommer tilbake til det etter søndagens løp.

Lykke til alle jeg vet om som skal løpe: Siri, Stian, Astrid og resten av Treningscamperne, Annette, Olav (ballongmann, halv), Espen, Bengt, Tim (og Silja?), Einar (ballongmann, hel), Ingalill, dessuten Hallgerd, Kaj, Linn Kristin og eventuelt andre deltakere ansatt på USITog UiO og sist, men slettes ikke minst, Mari og alle andre klubbkollegaer fra OSI. Dette er forresten første individuelle konkurranse hvor jeg løper med klubbtrøye. Heia OSI!

Beklager de jeg har glemt å nevne, men jeg heier på DEG også! Og god bedring til alle som har måttet kaste inn håndkledet før start. Jeg kjenner til opptil flere av den sorten også, dessverre. Neste gang, folkens!...

Et forhåndshipp hurra sendes også til Futt'n Fart Service- og fototeam som i morgen består av både Karianne og Rannveig (mine glitrende søstre). Håper dere har skaffet trillebår i tilfelle totalkollaps?

Snart skal jeg ned på Festningen og hente startnummer. Håper å komme meg gjennom Nikebutikken uten å ha brukt for mye penger. Resten av dagen er det vel heavy karbolagring som gjelder.

En bussjåfør, en bussjåfør...

Dro opp til Solemskogen rett etter jobb i dag og løp en liten kosetur på sti. Det var en tur som gjorde vel både for kropp og sjel. Bløtt var det etter siste regnfall, men jeg hadde ingen planer om å løpe fort uansett. Vinden suste i tretoppene, og jeg hadde skogen for meg selv. Kan det bli bedre?

Jeg løp etter klokka i den forstand at jeg skulle rekke en bussen ned igjen. Var litt tidlig ute tilbake, men bussjåføren vinket meg inn i bussen, og mente jeg skulle vente der siden det blåste så ute. Snilt!

Har tatt 56-bussen (Torshov - Solemskogen) en del i år, og det har tydeligvis blitt lagt merke til...
Så nå vet jeg at bussjåføren ikke bare heier på meg, men at så mye som jeg trener så kommer jeg til å vinne på søndag. Jada! Og at jeg i tillegg er født i stjernetegnet løven minsker visst ikke direkte sjansene...

Var en mildt sagt interessant samtale, velger kun å gjengi en liten del - har lært en del om hvordan det er mulig å bli frittet ut om personlige detaljer, superkjapt. Men alltid fint at folk heier på en!

Så når til og med bussjåføren følger med en, hva kan vel gå galt?...

Lading til Oslo maraton

Dagens gåte - hva er dette?

Foran søndagens halvmaraton er prioriteringene som følger:

1. Bli kvitt forkjølelsen
2. Få bittelittegranne fart i beina
3. Jekke ned eget prestasjonspress og målsetninger og kun fokusere på å få en god løpsopplevelse

Hva angår det første, så er jeg ikke direkte nedsyltet i forkjølelse, men det sitter i. Planen i går var egentlig å løpe tusinger med OSI, men på veien bort til Idrettsbygningen tok fornuften meg. Løpe rundt og fryse ute i kaldt regn med forkjølelse bare dager foran et løp; det blir bare for dumt. Så jeg dro hjem og farget håret i stedet(?!)... Her er det harde prioriteringer av tidsbruken for tiden.

Punkt nummer to er det vel lite jeg kan gjøre med nå, det er vel i grunnen kjørt denne gangen også. Vi får satse på fart i 2011 i stedet. Men jeg dro da ned med friskt mot til Bislett i dag og kjørte litt fartslek på innebanen. Har behov for å få løpt litt i de nye skoa jeg skal bruke på søndag også. Har brukt dem nå kort to ganger. Spent på hvordan det vil gå.

Da jeg etter hvert ble overmannet av hark og gruff, ga jeg meg og gikk hjem. Men det ble da noen runder.

Har ikke vært på Bislett på en liten evighet, og merket jeg ble glad da jeg kom inn døra og kjente den velkjente lukta av gummidekket (eller hva det nå egentlig er). Håper vi skal få mange lykkelige stunder sammen når vinteren tvinger meg innendørs igjen.

Punkt nummer tre jobbes det steinhardt med innvendig for øyeblikket. Jeg fikk ikke akkurat hjelp av arrangørene som har seedet meg inn i en gruppe med forventet sluttid som er bedre enn min egen pers på distansen. Men pytt, pytt - noen skal jo ligge bakerst også.

Etter at Stockholm gikk som det gikk har jeg hatt en alvorsprat med meg selv, og funnet ut at det absolutt viktigste nå er at jeg gjennomfører på søndag og aller helst gjør det med en god følelse. Det har ikke akkurat vært flust med gode løpsopplevelser denne sesongen. Derfor er det viktig at jeg prøver å finne tilbake til det nå - så får heller bli en dårlig tid (regnet ut fra egne ambisjoner). Det kommer nye sjanser. Håper jeg greier å overtale meg selv til å faktisk følge denne strategien også på søndag - hadde vært stas å faktisk kunne gå over målstreken med et smil.

Jakten på et par Adizero Boston

Jeg har fått det for meg at jeg skulle forsøke å løpe neste maraton i et par Adidas Adizero Boston, men det har vist seg lettere sagt enn gjort. De er litt mer sofistikerte i teknologien og har bedre demping enn Marathon 10, og med alle problemene jeg har løpt på meg i det siste, bør jeg satse på gode sko når jeg legger i vei på maraton.

Jeg hadde tak i et par i riktig størrelse i Stockholm (kule og gule var de også), men synes ikke prisen var så mye å skryte av, så jeg tenkte at jeg kunne få dem billigere på nettet eller med en av de mange rabattene mine på en butikk i Oslo. Big mistake!

På Running Warehouse var det utsolgt i min størrelse. Da startet jakten i Oslos sportsbutikker, men det var utsolgt absolutt over alt. Noe sier meg at det løper en del Bostonmodeller i Oslo maraton neste søndag.

Vel, jeg begynte å innse at slaget var tapt. Etter å ha vært en tur innom diverse sportsbutikker i går, dro jeg opp på Idrettshøgskolen for å kalibrere mine nye Mizuno Wave Ronin. Der oppe traff jeg Espen og Bengt, og i forbifarten nevnte jeg Boston-problemet mitt. Espen mente det hadde kommet en ny kolleksjon fra Adidas på RW nå. Vel hjemme sjekket jeg det, men det var en special editon kun for menn. Urettferdig! Kule var de også...

Jaja, bare å innse at slaget var tapt, så jeg la inn en bestilling på to par Adidas Adizero Aegis i stedet.

Hvilket betyr at skopar nr. 15 og 16 (regnet fra jeg begynte å løpe for to år siden) er på vei til meg med FedEx for øyeblikket. Kan noen snart ta tak og ordne en Luksusfelleintervensjon her, eller?

I går ble det bare med noen få runder med kalibrering på NIH, pluss noen stigningsløp for å kjenne litt på å løpe med litt hastighet.
Forresten, siden vi er inne på nye sko. Jeg oppdaget at selgeren jeg hadde en så hyggelig prat med da jeg handlet på Löplabbet sist, var selveste Sindre Buraas som ble norgesmester i terrengløp denne helga; gratulerer!

I dag har jeg løpt en av mine faste ruter i Lillomarka: Solemskogen, lengste vei til Sinober og ned til Kjelsås. Turen til Sinober var veldig slitsom i dag, kroppen var ikke i slaget. Derfor tok jeg en skikkelig rast på Sinober; drakk masse vann, kjøpte meg en kanelbolle og en kopp kaffe. Og da gikk alt så meget bedre. Turen ned til Kjelsås føltes skikkelig bra - og med energien tilbake og sola i ansiktet er det jo lite å klage på. Deilig med en fin dag i marka igjen. Når jeg i tillegg har toppet det med caféliv på Løkka og sushi til middag - en perfekt søndag!

Ståa etter Stockholm - the running snot rocket back in Oslo!

Kom hjem fra Stockholm uten å ha kjøpt noe som helst nytt på treningsfronten. Søstrene mine gikk nesten i bakken av sjokk da jeg fortalte det. Sånn bruker det ikke å være når jeg har vært en tur utenfor grensa. Greide likevel å få brent av en god dose oljepenger i Sverige, så det sto ikke på det.

Det er ikke dumt å befinne seg utenfor landets grenser når har litt såre muskler og i tillegg har blitt forkjølet m.m. Man skal jo ikke lenger enn til Sverige før man finner mye artigere ting på apoteket enn her hjemme, og i tillegg er det mye billigere. Christina, som jeg var innlosjert hos i helga, bare gapte over mitt raid på det lokale apoteket, og over sluttsummen på kassalappen da jeg var ferdig.

Aldri mer forkjølelse, dehydrering, løpemage eller ømme muskler:

Løp en liten tur i Stockholms gater mandag morgen for å sjekke formen. Det var tungt, og det ble sikkert ikke bedre av at regnet etter hvert bøttet ned. Løp blant annet deler av løypa jeg ikke kom til på lørdagens løp.

Tirsdag kveld hadde jeg bestilt en massasjetime. Nå var vel ikke behovet så stort som jeg hadde tenkt, men det skadet sikkert ikke.

Ordtaket sier at man skal komme seg tilbake i salen igjen så fort som mulig etter å ha falt av hesten - jeg stilte derfor opp på SRM #280 i går kveld. Planen var å gjennomføre tre runder og kanskje til og med greie å presse litt. Jeg følte meg ikke spesielt forkjølet før start, og tenkte derfor at jeg kunne prøve dette. Men innen jeg hadde fullført den første kilometeren av første runde sa kroppen i fra at dette burde jeg slettes ikke gjøre. Hvis noen lurer; the running snotrocket på SRM i går var meg... Det ble derfor bare med én runde og det på nok en knalltid... Dette blir ingen perser eller aldersrekorder i SRM i år, det er sikkert.

Fikk mer forkjølelsessymptomer etter SRM, så nå må jeg ta det med ro til det gir seg. Håper inderlig at jeg kan få til én fartsøkt før halvmaraton i Oslo neste helg. Blir litt uggen ved tanken på å stå på startstreken uten noen form for siste forberedelser. Målsetningen er uansett jekket ned til kun å gjennomføre, det kan bli mer enn tøft nok - men det skal mye til for at the running snotrocket ikke stiller.
Har også fortsatt lyst til å løpe en maraton i løpet av høsten, så jeg må spare på kruttet.

En DNF'ers bekjennelser

Gårsdagens inspirator og  fartholder (Ted):

Jeg kan begynne med å fortelle at det ikke var leggen som gjorde at jeg brøt i går. Gårsdagens 12 km løpetur ser derimot ut til å ha gjort underverker for den irritasjonen jeg hadde der, og den er nå bedre enn den har vært noen gang de to siste ukene. Positivt!

Her er grunnen til at jeg brøt kort oppsummert:

1. Migreneanfall i begynnelsen av uka - det tar på.
2. Mageproblemer på fredag og natt til lørdag - tom og dehydrert.
3. Begynnede forkjølelse - slo ut i går kveld og i løpet av natten.

Jeg kjente at jeg var dehydrert da jeg sto opp i går og drakk masse, masse i timene før start. Likevel ble det ikke nok. For en gangs skyld skulle jeg forsøke å gå rolig ut, og det gjorde jeg også faktisk, men etter bare 2 km var jeg allerede overopphetet og pulsen begynte å skli mot makspulsnivåer - tross at jeg holdt maratonfart. Eh?
Dette føltes bare ikke bra, og selv om jeg slo ned litt på farten var det umulig å få ned pulsen, og jeg følte meg svimmel. 193 i puls på 5.30 fart; jada - da har du (altså jeg) dagen!

Da jeg på ca. 4 km fikk hold over høyre hoftekam som bredte seg oppover mot brystet og etter hvert ut i hele magen, var det bare så utrolig lite gøy å delta på løp. Jeg tenkte med meg selv; ja, det skal være hardt, men sånn som det her skal det virkelig ikke være, da er det ikke verdt det.
Som Rune Larsson sier; man skal løpe akkurat så lenge, langt og hardt at man har lyst til å løpe igjen dagen etter.
Så begynte jeg å tenke på konsekvensene jeg hadde måttet ta av å ha fullført Fredrikstadløpet i april med sykdom - var ute hele april og mai. Da var det i grunnen bestemt; jeg har mer lyst til å komme raskt tilbake i trening, og få med meg de andre konkurransene jeg har planlagt i høst.
Ved 7 km sakket jeg helt ned, og jogget rolig inn til 12 km hvor vi er tilbake rett ved startområdet. Der gikk jeg ut av banen, kikket på at de beste løp forbi på 20 km. Var inne på tanken å bare jogge hele runden, men hva er poenget med det? Jeg følte meg ikke bra, ingen vits å tvære det ut.

Tok av meg nummerlappen, gikk og hentet klesposen min, fikk en kanelbulle og en kaffe av noen snille funksjonærer tross at jeg hadde pinglet ut. Da jeg hadde gjort dette, så jeg på klokka at det sikkert snart var tid for at medlemmene av Komfortsona IL kom i mål, så jeg ventet på dem ved utgangen av målområdet. De kom senere enn jeg hadde trodd, og det var visst flere som hadde hatt en dårlig dag. Men de hadde i hvertfall fullført, godt gjort!

Christina ved passering 20 km - det var dette med å fotografere og heie samtidig som jeg sliter med:

Jeg gikk bort til 20 km for å vente på Christina, som jeg bor hos denne helga. Gårsdagens løp var hennes aller første halvmaraton, og hun hadde som mål å fullføre på 2.10. Omtrent nøyaktig på forventet passeringstid kom hun i sin knall gule Midnattsloppettrøye, og etter litt roping fikk jeg en glad hilsen. Dette så også speakeren, så hun fikk ekstra oppmerksomhet den siste kilometeren før mål. Gratulerer med fullført og vel utført første halvmaraton, og ut fra hva jeg kunne forstå, ga det mersmak.

Stockholm halvmarathon føyer seg inn i rekken av fantastiske svenske løpsarrangement - anbefales varmt! Det er superproft arrangert og alt fungerer strålende. Ikke like mye publikum som på maraton, men mye støtte å få underveis her også.

I etterkant har jeg og Christina sammeliknet blå tær, en løpers adelsmerke. Christina har brukt morgenen til å melde seg på alle mulige løp i Stockholmstraktene denne høsten og den kommende våren. Løperbasillen er ytterst smittsom!...

Nå skal Stockholm nytes i fulle drag de to neste dagene, overhodet ingen anger for at jeg tok turen. Jeg har blitt forkjølet, men føler meg ikke veldig syk, så jeg er fortsatt på beina.
Og jeg kommer sikkert tilbake til Stockholm. Dette må revansjeres, og det er dessuten masse andre løp i området som er verdt et forsøk.

Stockholm halvmarathon 2010: DNF

Jeg har nå fått min første DNF: Did not finish! Det er vel ikke superkult, men jeg tror det var til det beste.
Er ved godt mot, og håper å kunne gjøre et godt løp i Oslo om to uker. Skriver litt mer i morra.
Nå skal jeg ut og feire de som faktisk fullførte.

Stockholm neste...

Siste løpetur før Stockholm er unnagjort, og den var mildt sagt ræva... Jada! Heldigvis vet jeg at dagsformen kan variere mye og fort.

Klar for en lang, lang togtur (noen som sa ensporet?):

Treningen denne uka har vært som følger:
Mandagens intervaller utgikk til fordel for horisontalen bak mørke gardiner med migreneanfall.
Tirsdag hadde jeg en kjempefin rolig løpetur på kronglete stier med utgangspunkt Solemskogen.
I dag har jeg løpt 6-7 km på asfalt i byen hvor alt føltes feil; hamstrings og leggene skreik og overskuddet var ikke til stede - dessuten tettet nesen seg. De planlagte stigningsløpene underveis ble rimelig halvhjertede. Uff!

Håper at det gamle utsagnet om dårlig generalprøve, bra premiere stemmer!
Uansett utfall blir det bra en med langhelg i Stockholm.
Begge de siste løpeturene har vært av det minimalistiske slaget, ingen måling av verken fart eller puls. Orket ikke stresse med det nå.

Nå er jeg straks ferdigpakket foran morgendagens avreise til Stockholm. Sko, klær og strømper er valgt ut og lagt fram, det samme er diverse muskelkremer og andre remedier, batteri er skiftet i fotpoden og klokka kalibrert. Jeg er så klar som jeg kan få blitt. Nå gjenstår det bare å få det gjort!

Grete Imelda oppgraderer på skofronten (igjen!)

Har lært av diverse amerikanske TV-serier, glossy magasiner ol. at man som kvinne virkelig skal ELSKE skoshopping, samt at anskaffelse av nye sko er et vidundermiddel som kan kurere ethvert problem på andre fronter i livet. Javel, det må jeg jo teste. Så i dag har jeg trøsteshoppet nye konkurransesko på Löplabbet.

Til nå har jeg løpt konkurranser fra halvmaraton og ned i et par Mizuno Wave Idaten, og de har jeg vært veldig fornøyd med. De får en siste runde konkurranse på lørdag, men så er det slutt. Farvel, det var gøy så lenge det varte...

Etter litt prøving og mye løpeprating endte jeg jammen opp med den neste konkurransemodellen til Mizuno - Wave Ronin. Håper jeg blir like fornøyd med dem som jeg har vært med Idaten.
Begge modellene ser i hvertfall ut som skikkelig racersko.

Ut med det gamle og inn med det nye:

Det store spørsmålet nå er jo om skoa lar seg kombinere med rosa CEP-strømper?.. Raff kombinasjon eller ikke? Fare for at jeg stiller med rosa strømper og gule sko på lørdag uansett hva opinionen måtte mene.

Dette var det 14. løpeskoparet jeg har anskaffet på de vel to årene jeg har drevet med løping - hjelpes!..
De fleste av skoa har blitt anskaffet på Löplabbet. Ja, det er billigere med sko på nett, men på Running Warehouse får man ikke prøve skoene, og ikke minst, man går glipp av løpepraten. Dagens ekspeditør var en Vidarløper som kjente de beste norske kvinnelige maratonløperne godt, og dermed gikk praten...

Skal sjekke litt priser og utvalg på Runner's store i Stockholm i helga, så får vi se om skogarderoben øker igjen. Hvis ikke, går det en bestilling på nett til USA i neste uke.

Så tilbake der jeg startet; kvinners påståtte mer eller mindre sykelige opptatthet av sko. Jeg våger å påstå at det finnes haugevis av menn som går meg en høy, høy gang i antall løpesko - det har jeg dedusert meg fram til gjennom lesing av diverse nettfora og blogger. Så den kjønnsforskjellen der er noget oppskrytt, det er nå min mening. Hilsen frøken Sikkert eier av 20 par løpesko innen nyttår, aka Grete Imelda (Marcos)!

Tanker foran høstens konkurranser

Fredag reiser jeg til Stockholm. Lørdag kl. 16.00 starter jeg i pulje B i Stockholm halvmarathon.
Oppladningen har igjen vært svært langt i fra både etter planen og optimal. Det ble en del mengde i juli, men etter det har det blitt lite, og alle fartsøktene som var planlagt de siste ukene har vært helt fraværende. 2010 ser ikke ut til å bli året for intervall- eller tempotrening for min del. Kommer noe i veien hele tiden.

Fra siste besøk i Stockholm (i juni) - fin by:

Skaden jeg hadde foran på høyre legg har blitt erstattet av en bak på leggen.  Men trolig er det nok bare en oppfølging av forrige insident; det henger nok sammen. Jeg stiller på start uansett, men som vanlig da ikke med den formen jeg hadde tenkt... Æsj!

Framgangen har ikke vært i nærheten av det jeg hadde håpet ved inngangen til året, selv om det selvsagt er noen måneder igjen. Jeg hadde stor framgang veldig raskt da jeg startet med løpingen, og ble sikkert bortskjemt, men nå har det altså stagnert i over et år. Kjedelig! Mangler helt klart mengdegrunnlag, og håper framgangen kommer tilbake ettersom jeg greier å øke dette grunnlaget. Det er i hvertfall det de gamle løperingrevene forteller meg. Mulig jeg nå forsøker å bygge et slott på en noe vaklende grunnmur?

Konkurranseplanen for høsten er Stockholm (halv), Oslo (halv) og Växjö (hel). Håper også at jeg greier å motivere meg til å forsvare tittelen min på Jessheim 21. november. Men det er nok ikke det løpet jeg kommer til å lade mest til i år.

Konkurranser er en blandet glede for mitt vedkommende, jeg er nemlig redd når jeg står på startstreken, hver gang. Og det blir slettes ikke bedre med tiden. Vet også at jeg ikke er alene om å ha det sånn.
Nå har jeg ikke løpt halvmaraton siden april, og da var ingen god opplevelse heller.
Hver eneste gang lurer jeg på hvordan i det huleste jeg har greid dette før. Men det har jeg altså. Det var faktisk nesten bedre da jeg ikke visste hva jeg gikk til, det vet jeg nå. Likevel gjør jeg det altså gang etter gang. Det er noe med fellesskapet før, under og ikke minst etter målgang som er veldig stas å være en del av. Dessuten følelsen når det er gjort, aaahhhh... Noen ganger føles det også bra underveis, andre ganger ikke.

Ordet vondter er noe jeg først har begynt å bruke etter at løpingen kom inn i livet mitt. Vondter har det blitt mange av, og det er alltid ekstra mange av dem før løp. For min del har det vist seg å være sånn at de vondtene jeg har før løpet, sjelden er de som plager meg underveis (men det dukker gjerne opp noen nye, som jeg ikke hadde tenkt på før).
Rannveig (Futt) har lært seg dette, og spør meg nå alltid hvilke vondter jeg har før løpet, sånn at vi kan avgjøre hva som sannsynligvis ikke kommer til å plage meg underveis. Noen ganger er vel vondtene også i hvertfall delvis innbilte. Man har jo en tendens til å kjenne litt ekstra godt etter.
Andre ganger er vondtene der ved start og forsvinner underveis i løpet. På startstreken på Oslo maraton i fjor sto jeg som maratondebutant med ømme beinhinner framme på leggene og tendenser til plantar fasciit, og tro meg; ingen av delene var innbilte plager. Begge deler forsvant underveis i løpet, og har holdt seg borte siden. Dette faktum har blitt bestritt, men det skjedde!

Vel, på lørdag står jeg på startstreken igjen med både reelle vondter og de av det mer psyke slaget - resultatet tør jeg ikke gjette nå, men jeg håper det blir bedre enn jeg frykter, mye bedre...

Nordmarkstraver'n 2010 - som tilskuer

Her er min oppsummering av Nordmarkstraver'n 2010; bare kos og ikke slitsomt i det hele tatt - ikke for meg i hvertfall. Jeg har ingen erfaring med å være tilskuer på løp, men har hørt mye lovord om det fra det andre teammedlemmet. Hun har ikke fått vært med meg så mye på løp dette året, men uttalte tidligere i sommer at Sentrumsløpet var noe hun ønsket å prioritere hvert år, siden det var så utrolig gøy å se på målgangen (av diverse årsaker; glede, spy, kollaps osv.). Så jeg gledet meg til dagens løp.

Tok på meg den nye OSI-jakken min, for å vise min tilhørighet, og syklet oppover til Sognsvann i strålende vær. Vel framme installerte jeg meg på Dohaugen, og traff på Silja som akkurat var ferdig med en liten løpetur. Hun sprintet opp til bilen for å skifte, og før jeg rakk å begynne og tenke på å fiske fram kameraet var første løper på vei - og jammen var det ikke OSIs egen Eirik Gramstad som kom i ensom majestet.
Han så ikke sliten ut i det hele tatt, og tok seg både tid til å smile og vinke da ham løp forbi. Jeg rakk så vidt å få tatt et bilde - men med helt feil innstilling.

Min innsats som fotograf på første løper var symptomatisk for hvordan det ble resten av løpet. Jeg rotet fælt med innstillinger og utløseren - ikke lett å heie og fotografere samtidig. Så hvis du er en av de heldige som er avbildet, og ikke er fornøyd med resultatet: det er ikke deg, det er meg...

Måtte vente litt før de neste løperne kom. Det var kamp om andreplassen på dette punktet, men Martin Kjäll-Ohlsson, som er den eneste av de to man ser på bildet, holdt seg foran helt inn til mål.

Etter hvert kom også første kvinnelige deltaker.

Krykkemannen, som jeg ikke har sett siden Fredrikstadløpet i fjor - jeg er fortsatt like imponert.

Framtidsutsiktene for norske løpere er lyse, noe denne karen tydelig viste.

Etter hvert kom OSI'erne på rekke og rad, og mange løp inn til veldig gode plasseringer. Dessverre fikk jeg bare knipset bilde av noen av dem, men tror Silja legger ut både flere og bedre bilder på sin blogg etter hvert.

Mari Brox ble nr. 2 - bra løpt!

Oddbjørn hadde vært en tur i søla, nesa først.

President Tim var sliten. Silja greide å tvinge fram et smil fra ham da han løp forbi, men det satt langt inne. I målområdet måtte jeg, som den eneste innen rekkevidde med friske bein, hente drikke til fyren før Silja kom til og fikk plukket opp restene. Han påsto at han aldri hadde slitt mer noensinne. Sterke ord fra en kar med mange fullførte Norseman bak seg, oioioioi... På tide å hvile litt, kanskje?

Han var ikke alene om å være sliten. Noen så veldig spreke ut da de løp forbi, mens andre behøvde all den heiing de kunne få - jeg og Silja gjorde så godt vi bare kunne. En kar hadde følgende mantra nedover bakken mot Dohaugen; dette er helvete, dette er helvete, dette er helvete.... Jeg ropte til ham at han så strålende sterk ut, og heiet ham videre mot mål. Han avslørte sterkutsagnet som blank løgn, men vinket og smilte, og det så da ut til å hjelpe litt. Var uansett bare én kilometer med helvete igjen.

Vi så også flere som hadde tatt med seg bikkja på turen, og da valgte vi selvsagt å heie på bikkja. En løpende eier repliserte tørt; Hva har den gjort? Altså syntes han vel at det var han som trengte heiing mest. Vi noterer det til neste gang.

Vi fikk dessverre ikke heiet på alle. Men gjorde vårt beste, og prøvde å hjelpe dem som så ut til å trenge det mest.

Så kom Siri, og hun spurte om det var langt igjen. Siljas anslag på 800 meter var kanskje vel snaut, men hun kom da til mål. Jeg vet hvor ille det kan være når det er lenger igjen enn det det ser ut for (og nei, hun har ikke blitt tatt igjen av karen på venstre side!..).

Happy-Siri i mål:

Mike og Oddbjørn med bevis på at de greide merket.

I målområdet var det masse kjentsfolk, beklager at bare noen av dere er nevnt. Fikk gratulert de fleste med flott innsats. Gunnar, som jeg løp 47 km med tidligere i sommer, gjorde nok et imponerende løp og kom inn både på en god tid og en god plassering - og er skikkelig i dytten om dagen. Det er min påstand i hvertfall.

Vel, gøy å være tilskuer. En annen gang deltar jeg vel kanskje selv, selv om dette er et løp jeg vil slite skikkelig i. Men greit å kunne stille på startstreken en gang helt uten forventninger også. Neste lørdag derimot er presset stort på å prestere, merker at det begynner å krible godt i magen allerede.

Sinte legger og kosetur

Jeg bruker å ta idrettsmassasje når beina krangler, og en av idrettsmassørene har fortalt meg at aggresjon setter seg i leggene. Vel, da har jeg en veldig sint legg for tiden. Etter forrige lørdags langtur har det satt seg en spenning bak på høyre legg. Kjenner det konstant når jeg er i ro, og så blir det bedre når jeg sykler eller løper. Siden det er en vondt som blir bedre når jeg er i aktivitet, har jeg ikke tatt så mye hensyn til den som den jeg hadde foran på leggen i august.

I går ettermiddag var jeg til massør for å se om vi kunne løst opp noen av spenningen. Det var ikke en behagelig opplevelse, og det var ikke lett å følge ordren om å slappe av når jeg kjente kvalmebølgene skylle over meg, deilig. Men jeg lærte i hvertfall at muskelen som nå krangler, henger sammen med med muskelen som jeg hadde problemer med i august. Alt henger sammen med alt. Pluss at jeg nok bør ta meg noen turer til kiropraktor igjen for å få løst opp mer spenninger i rygg og nakke.

I dag sto jeg opp tidlig for å rekke en løpetur før Nordmarkstraver'n, og for en nydelig morgen å stå opp tidlig på. Etterpå skal jeg sykle til Sognsvann for å heie på alle kjente som løper. Gleder meg til å være tilskuer for en gangs skyld.

Tok trikken til Kjelsås og løp skiløypa mot Sander gård, deretter ned til Maridalen kirke, Hammern, Brekkekrysset og via en liten omvei om Storo og Sandaker, helt hjem. Det var et vanvittig kjør av menn på rulleski i Maridalen i dag, og noen tok overhodet ikke hensyn. Jeg ble nesten kjørt ned flere ganger, og et to ganger måtte jeg faktisk stupe i grøfta. Hva er det for noe? Litt hensyn går det vel an å ta?
Men umulig å ta fra meg humøret på en sånn dag, tross at leggen var litt småkranglete. Men annet var vel ikke å vente etter gårsdagens behandling.

Mellom Hammern og Brekkekrysset møtte jeg Espen som var på vei ut på den første av to runder i Maridalen, slo av en kort prat og fikk advart om rulleskigærningene han ville møte. Da jeg løp forbi Brekkekrysset var det ingen tvil om hvilken bil som tilhørte mannen jeg akkurat hadde møtt, regner med at det var den med en haug med Sauconysko i bakruta?... 

På hjemveien bestemte jeg meg for at jeg hadde fortjent noe godt til lunsj, så jeg løp innom Åpent bakeri på Sandaker, handlet og løp hjem med en stor bakeripose i hånda. Fikk en del rare blikk både på bakeriet og på hjemveien.

Resten av dagen skal som sagt tilbringes i sola på Sognsvann med å heie på kjente og ukjente som nærmer seg målgang i Nordmarkstraver'n. Neste lørdag er det jeg som skal slite.

SRM fullført etter planen

Jeg har slitt med å fullføre intensiv trening etter planen i det siste. Et par intervalltreninger med OSI har blitt avbrutt de siste ukene. På mandag var jeg bra tilbake igjen og fullførte alle planlagte intervaller. Mandagens servering var en pyramideintervall. Sist jeg var med på den kjørte jeg eliteutgaven, dvs. 1-2-3-4-5-5-4-3-2-1. Synes det gikk veldig greit der og da, men kjente det faktisk i flere dager i etterkant. Bra økt altså. Men det var dengang da, i sommer da alt gikk så greit en periode. Denne mandag gikk jeg for den litt mer snille varianten, kuttet den ene 5'eren og fullførte hele økta i god stil. Bra økt det også, og det var veldig gøy at det var så mange på trening.

I dag var jeg på SRM igjen, og det kun for tredje gang denne sesongen, dessverre. De to siste gangene har ikke akkurat vært noen store løpsopplevelser, så dagens mål var bare å fullføre tre runder sånn rimelig komfortabelt. Hurtige langkjøringer har vært helt fraværende på treningsprogrammet mitt denne sesongen, så jeg hadde behov for en sånn økt nå før konkurransene starter igjen.

Traff Espen og Bengt før start, og fikk snakket litt om Stockholm halvmarathon som vi alle skal løpe lørdag 11. september. De skulle løpe 5-rundern i Bengts halvmaratontempo (som er sånn ca. som mitt). Det var langt unna min plan, så da vi startet lot jeg dem bare gå. Fikk slått av en prat med Randi også, som gikk for 1-rundern i dag. Silja skulle bare jogge; god bedring med sykdom og skader. I tillegg var det mange virkelig gode løpere fra Vidar og min egen klubb OSI på plass i dag. Jeg ble tatt igjen med en runde for å si det sånn...

Bengt og Espen på vei ut på 5. runde - bildekvaliteten skyldes ikke fotografen men den vanvittige farten til løperne (jeg må lære meg å heie og fotografere samtidig)...

Jeg løp komfortabelt mine tre runder i dag. Lå godt under terskel i puls, men skal ikke underslå at det var slitsomt likevel. Hadde sikkert orket flere runder om jeg hadde måttet, og det er greit å vite. Kjente på diverse vondter i beina underveis, men hadde aldri noen sterke tanker om å bryte tross at det også regnet ganske mye fra start. Skrudde opp farten litt den siste kilometeren før målgang og kjente at det var greit - bra! Eneste skåret i gleden var at en blå tå utviklet seg underveis, og det var ganske så vondt på sisterunden. Veldig rart! Har løpt med disse skoa flere ganger før. Blå og vond tå var ikke akkurat det jeg trengte nå så tett opp til Stockholm, men får håpe det demper seg litt før det.
Tiden var ingenting å skryte av, 4 minutter over pers (med skolisseknytestopp) - men jeg er som sagt veldig fornøyd med endelig å fullføre det jeg har planlagt. La det fortsette sånn!