Sosialt Oslo maraton

Søndag sto jeg opp kl. 0700 med et smil om munnen. Dette tross for at det burde være i tidligste laget å stå opp på en fridag. I tillegg visste jeg at jeg skulle gå glipp av sykkel-VM, og det er ikke en bagatell for meg. Men i går var det kun én ting som gjaldt, nemlig min fjerde deltakelse i Oslo maraton -  men denne gangen kun som tilskuer.

Stille før stormen

Jeg skulle ha med meg alle tre distansene, og måtte derfor komme i gang tidlig. Starten på 10 km gikk jo allerede kl. 09.45. Det var ingen tvil om at det var løpsarrangement på gang da jeg kom på trikken, og den var mye fullere enn den bruker å være så tidlig en søndag morgen. Man kan oppleve mange rare lukter på trikken, og denne morgenen var det tigerbalsamlukta som rådet. Det var også en påtakelig nervøs stemning om bord.

Da jeg kom ned på Rådhusplassen,  møtte jeg tilfeldigvis Silja og en veldig nervøs Tim omtrent med det samme. Deretter gikk det slag i slag hele dagen; store mengder heiing og skravling med både kjente og ukjente - og altfor mye gåing. Tross at jeg ikke deltok som løper, kjente jeg det godt i beina på slutten av dagen. Håper legen min ikke leser dette...

Jeg hadde med meg kamera og hadde tenkt å ta bilder av dere alle, men jeg var altfor opptatt av å se etter dere og heie på dere til å få tatt noen bilder - og de få bildene jeg tok er helt elendige. Men det var mye morsommere å være der fullt og helt enn å se på bilder av det i etterkant, ikke sant?

Da jeg sto på startstreken som blodfersk løper under Oslo maraton i 2008 kjente jeg absolutt ingen andre enn meg selv som drev med løping (og jeg drev vel knapt med det selv heller). Jammen godt at jeg hadde en søster som ville være med å holde en nervøs førstegangsløper i hånda da. Mye har forandret seg på tre år, også Oslo maraton - som har blitt et mye mer profesjonelt arrangement.

I går det virkelig gikk opp for meg hvor mange nye jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte med løping, og jeg hadde mange å heie på på alle distansene (så jeg rakk ikke se dere alle, dessverre).

På 10 km var Einar fra OSI førstemann som dukket opp, tross fall ble det både pers (33.23), klasseseier og femteplass totalt. Dette ble behørig feiret på Max på Egertorget etterpå med en luksusshake med sjokolade. For de som ikke har testet det, løp og kjøp; beste milkshake i byen!

Einar i fint driv nedover Karl Johan! Best han husker dealen vi inngikk på søndag; jeg spanderte mikshake i bytte mot ny pers på 32-tallet på Hytteplanmila, no pressure...

Var det noen som sa dårlig fotograf - men her er i hvertfall Mette på vei inn til klasseseier på 10 km

Mauro i ryggen på Øyvind - jeg tror det var omvendt rekkefølge i mål

Siri tilbake der hun hører hjemme - på løp, hurra!

Etter å heiet meg småhes på 10 km var det klart for maraton, også der med flere kjente fjes. Blant annet var det et lite lokaloppgjør internt på treningsstudioet der jeg trener mellom Jarle og Gerhard.

Jarle på vei ned Karl Johan (mellom mennene i grønt og svart)

Gerhard vant duellen, men Jarle vant klassen sin. Gratulerer! Skikkelig bra reklame for å trene på Studentidretten - to utøvere rett over 2.45 på maraton.

Til slutt var det halvmaraton, og der var det så mange kjente at jeg slett ikke fikk med meg alle, rakk å heie på alle, eller kan nevne dere alle. Men oi så moro det var å se på dere.

Per Christian var den eneste jeg rakk å ta bilde av på halvmaraton. Han greide å få fram et smil i spurten 100 meter før mål - det er imponerende!

Men noen må nevnes spesielt. Som sagt har jeg fått mange nye bekjentskaper de siste årene. De første fikk jeg gjennom deltakelse på forumet på Kondis.no. Deretter via bloggingen, OSI og SRM og så via, via, via osv.
Gjennom bloggingen har jeg det siste året kommet i kontakt med Jan Frode holder til i Trondheim. Møtte han og kona Maren for første gang i går, veldig i forbifarten. Fikk gjøre litt nytte for meg ved å stille opp som privat drikkestasjon på Rådhusplassen for Jan Frode, og det funket kjempebra, tross mye folk. Han løp inn på tiden 1.20.04 på halvmaraton. En brukbar tid, for å si det mildt. Enda mer imponerende blir det når mannen kan fortelle at han gjennomsnittlig løper ca. 3 mil i uka (og er ganske fersk løper). Mulig det er en del som har lyst til å krype ned i fosterstilling og grine når de hører det? Jaja, noen er mer skapt for å løpe enn andre. Men gleden over løping kan vi alle ha, den er ikke avhengig av tiden man løper på (i hvertfall ikke bare...). Håper dere kom dere vel tilbake til Trondheim, og så håper jeg vi sees igjen på løp en gang.

Håper for øvrig alle hadde det like gøy som meg i går. På samme måte som jeg sto opp med et smil, la jeg meg med et smil om munnen, mett av inntrykk. Til neste år håper jeg å være blant dem som mottar heiing, men om det skulle skjære seg igjen så er det slettes ikke så verst å være OM-tilskuer heller.

Futt'n Fart Swimming Team

Fra tidligere bedrifter i FFST

Sånn ligger det nemlig an for øyeblikket, og i overskuelig framtid - klorlukta kommer til å ligge som en eim rundt meg denne høsten/vinteren. Var på besøk hos legen på NIMI for en sjekk på onsdag. Tross at jeg nå skal få lov til å begynne å sykle bittelitt lett med sykkelsko også med den ødelagte foten, er treningseffekten av 15 min lett sykling minimal. Opptrappingen i forhold til vektbærende idrett vil også gå veldig sakte, så skal jeg få noen orden på kondisjonen igjen må det skje på andre måter. I morgen skal jeg nemlig til ortoped og få en stiv karbonsåle som jeg skal gå med i minst tre måneder etter at jeg har kastet walkeren. Tviler på at det blir mye løping med den.

Samtidig har fått lov til å begynne å svømme/vannjogge igjen - i helt ubegrensede mengder så lenge jeg ikke tar fraspark med venstre fot. Men for at jeg ikke skal forgå av kjedsomhet så snart nyhetens interesse har lagt seg, måtte noe gjøres. Så på mandag hadde jeg pt-time i svømmehallen for å få satt opp treningsprogrammer. Gledet meg veldig til dette, for det føles som et veldig stort steg mot å komme i gang med trening igjen. I mitt hode driver jeg nemlig ikke med trening for tiden, jeg har jo ikke vært andpusten siden august - så nå begynner det jammen å bli på tide.

Timen forløp som følger: Hun kikket på hvordan jeg svømte (crawl) og konstanterte at det ikke var så verst, men at det var noen småting å jobbe med. Rart hvordan jeg,  uansett sport, ender opp med å jobbe med å få fram brystkassa og hofta. Ergo, kanskje teknikkjobbingen jeg skal bedrive framover i bassenget vil få nytte når jeg kommer meg ut på veien igjen. Det er lov å håpe.

I tillegg kjørte hun en  400-metertest på meg. Det gikk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg knapt har svømt siden jeg var 13-14 år, ikke har trent kondis på lenge, ikke tok flipvendinger eller kan sparke fra i kanten ved vending pluss at det var flere (tregere) svømmere i banen. Ergo, tross et greit resultat er forbedringspotensialet STORT. Tiden jeg satte skal jeg jammen knuse så jomer flere ganger før jul. Endelig er det mulig å perse i noe igjen, oh joy (helt sant)!

Så nå er det teknikkterping og svømme hardt som gjelder. Har fått fem programmer med fokus på litt teknikk og mye kondisjonen; lungekapasitet som en middels hval er målet.

Jeg kommer nok til å ta noen flere pt-timer med Hanne (som hun het). Blant annet er målet å lære meg skikkelig flipvending igjen, samt få sjekket at jeg får en god framgang. Det er vel bare å innse at skal jeg få til det jeg vil, må jeg spe på meg alternativ trening som er mindre belastende for beina enn de jeg har bedrevet til nå. For selv om bruddene vil gro (ja, det er snakk om flere - jeg spurte nemlig legen på onsdag), er de andre problemene kroniske og vil  nok dukke opp igjen etter hvert.

Hvis jeg nå både får fart på løping og svømming, er det kanskje noen som vil tenke at veien fram til en debut på triathlon kanskje ikke er så lang. Vel, jeg er nok ikke helt fremmed for tanken, men synes fortsatt sykkelterskelen er høy. Ikke selve syklingen, men alt utstyret som både skal kjøpes og tas vare på (tid- og kostnadskrevende). Triathlon er definitivt ingen billig sport. Men hvem vet, kanskje jeg skal bli en ironwoman når jeg blir stor - det er lov å drømme i hvertfall.

Oppladning til Oslo maraton

Målgang 2008 (debut halvmaraton)

Målgang 2009 (debut hel distanse)

Snart i mål 2010 på ekstremt vonde bein

Årets Oslo maraton skulle blitt min fjerde, men deltakelsen i 2011 blir kun som tilskuer. At det endte sånn er egentlig ingen overraskelse. Alt har vært så usikkert så lenge nå. Det var jo under fjorårets OM plagene i beina virkelig slo ut i all sin grufulle prakt. Etter det ble det bare verre og verre, til det nå i sommer kulminerte i tretthetsbruddet. Jeg har derfor utsatt å melde meg på noen av distansene. I sommer hadde jeg en plan om at jeg kanskje skulle kunne løpe 10 for Grete, uten å være nøye på tiden, men selv det ble til slutt helt uaktuelt.

Likevel, jeg gleder meg masse til søndag. Og som tilskuer behøver man ikke gjøre noe valg hva angår distanse, jeg kan delta på alle tre - og det skal jeg også gjøre. Lover å heie på alle og skrike meg hes, så når vi endelig kommer til halvmaraton er jeg sikkert stum og har ingen hud igjen i håndflatene etter all klappingen. Kanskje jeg bør gå til anskaffelse av et realt bilhorn, sånn at det jeg har en backup når stemmen eventuelt svikter.

Planen er å mingle i start- og målområdet, samt ha et fast tilhold på Rådhusplassen utstyrt med matpakke og termos. Husk å vinke når jeg roper (men bare hvis du orker da, viktig å bruke kreftene på det som virkelig teller).
Jeg vet om veldig mange som skal løpe på søndag, men har på langt nær oversikt over alle. Hvis du vil ha heiing på søndag så gi lyd i kommentarfeltet; startnr. og distanse. Så skal jeg gjøre hva jeg kan for å å bidra til at du kommer gjennom løypa med flyt og godfølelse. Hvis det er spesielle ønsker hva angår oppmuntring, så kom gjerne med det også.

Ha en riktig god oppkjøring, på søndag er det fest! Heia, heia, heia!

"Gode nordmenn løper ikke sakte"

Kjetil Rolness har skrevet et innlegg i Dagbladet med tittelen Gode nordmenn løper ikke sakte.
Anbefales for de som ikke har lest den.

Jeg har skrevet om temaet flere ganger selv også, hvordan nordmenn og svensker (m.fl.) innstilling til mosjonskonkurranser skiller radikalt fra hverandre. Veldig enig med Rolness i det han skriver. Jeg ser at massemønstringstrenden er på vei inn i norske arrangementer også, men det er fortsatt langt igjen.
Hvis du vil delta på en skikkelig løpefest må du til Sverige, og jeg anbefaler alle å delta på svenske løp. Særlig på de store er det fantastisk stemning. Mange av heiaropene jeg fikk fra ukjente både i Stockholm og i Gøteborg vil jeg huske for alltid.

Samtidig, som den gode nordmannen jeg er, jeg skal ikke bare gjennomføre - jeg skal ha en god tid også... Greia er bare at den ene holdningen ikke behøver utelukke den andre - det er plass til oss alle.

Trening for enbeinte

De tre første ukene med leging av metatarsbruddet er stort sett det meste av aktiviteter forbudt. Jeg får lov til å trene styrke så lenge jeg ikke belaster under foten, og så får jeg lov til å bedrive den utrolig morsomme sporten sykling med ett bein. Det er ikke spesielt motiverende, så det har blitt litt skulking og unnasluntring. Treningsskulk er ikke særlig vanlig kost her i gården lenger, så det blir bra å få flere aktiviteter inn på treningsplanen.

Fra min faste fritidshangout nå for tiden - multisportrommet på Nydalen Athletica (om noen lurer på hvorfor jeg er helt alene, så kan én forklaring være at bildet er tatt ca. kl. 07.15 på morgenen)

På styrketreningsøktene mine er det flere som har kommentert at de synes jeg er fryktelig tøff som trener med det beinet der. Artig å høre så klart, men det ser jo verre ut enn det er. Det har også bare vært velvilje knyttet til å få skudd av venstre pedal på en spinningsykkel på senteret der jeg trener, sånn at jeg har kunnet sykle.

Så gjør man så når man skal sykle med ett bein:

Finn en egnet sykkel - helst på enden sånn at du kan sette en pute inntil uten å forstyrre andres sykling.

Skru av pedalen og sett puta helt inntil sykkelen.

Husk å legge pedalen, verktøyet og skruene på et synlig sted, sånn at du finner dem igjen.

Med litt lavere sete og høyere styre enn vanlig, venstre fot pent plassert på en pute og høyre fot fastspent med sykkelsko er det bare å gå i gang. Alt kan løses bare man er litt kreativ. Så er det bare å sette i gang med moroa!

Styrketreningen synes jeg er mye enklere å få til enn ettbeinssyklingen. Fortsetter jeg sånn kommer jeg til å bli råsterk til jul (i overkroppen vel å merke, å trene beina er verre). Vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men har et lønnlig håp om at det skal bli både skiføre, og at det skal være fysisk mulig for meg å gå en del på ski til vinteren.

Styrkesirkel ala Adelheid

Bare se, men ikke røre - men jeg savner dere mine kjære kettlebells..

Henge i slyngene går bra, selv om walkeren er litt vanskelig å få inn i slynga.

Egenkomponerte treningsprogrammer, spesialdesignet for skadeperioden.

For øyeblikket det bare noen få dager igjen til jeg kan begynne å trene i basseng igjen (onsdag er dagen). Oi, som det virker gøy nå. Tidligere har jeg jo sutret over at det er så kjedelig, men slik situasjonen har blitt, har det plutselig blitt veldig fristende.

Jeg har også bestilt meg en time med personlig trener i svømmehallen. Det er nemlig mulig i Studentidretten der jeg er medlem. Formålet med det er å få satt opp treningsprogrammer, slik at jeg kommer i gang med intervalltrening igjen. Må gjøre noe for å få formen opp igjen til skisesongen. Spent på hvor tungt det vil være å begynne å trene litt hardt igjen etter såpass lang treningspause - nå er det straks en hel måned siden siste løpetur.
Lurer på hvor tung (men forhåpentligvis fantastisk) den første løpeturen etter alt dette vil være?

Krykker - be gone!...

Jeg har nå endelig fått kvitte meg med krykkene, men klampen om foten beholder jeg i fire uker til. Skulle gjerne symbolsk ha kastet krykkene i elva eller noe sånt, men jeg skal pliktoppfyllende levere dem tilbake til NIMI og få tilbake depositumet mitt.

Dette burde jeg også ha kunnet nå (men dette er altså ikke meg)...

I løpet av de to siste ukene har jeg ikke lært meg noen kule krykketriks. Jeg innser nå at jeg burde ha benyttet tiden bedre. Det mest avanserte jeg har gjort er å balansere to ølbokser simultant med to krykker - men vanskelig nok det egentlig.

Da jeg var barn syntes jeg det så så kult ut med krykker, men greide aldri å slå meg hardt nok til at jeg fikk teste det. Nå kan jeg ikke si at at det slettes ikke var så kult som jeg trodde da jeg var sju.
Det er og har også vært vanskelig å skulle holde seg i ro når man har lagt seg til en så aktiv livsstil som jeg har, men det går når man må. Men når sola stråler holder det hardt.

Etter to hele uker på krykker har jeg blitt en del erfaringer rikere. Tidligere har jeg skrevet om at mitt forhold til avstander har endret seg mye etter at jeg begynte med langdistanseløping. Nå har det definitivt snudd igjen. Den siste tiden har alt vært ekstremt laaaangt unna. Det har vært liten forståelse for at Ruter ikke har et stopp rett utenfor døra mi, med en ekspressbuss som hadde satt meg av rett utenfor døra til jobben min. I stedet har det vært humpe, humpe, humpe mellom stoppesteder og dit jeg skal til og fra.
Jeg har sikkert vært en av de flittigste brukerne av trafikantenapp'en disse to ukene. Opptil flere ganger har jeg feilberegnet tiden og sett bussen gå fra meg, det går jo så utrolig sakte med meg.

Så jeg har jeg testet å løpe etter både trikk, buss og t-bane. Noen ganger er sjåføren av den vennlige sorten og venter litt ekstra, andre ganger er det ingen nåde å få. Beste episoden var da jeg forsøkte å løpe med krykker ned trappa til Storo t-banestasjon for å rekke banen dagen etter at jeg fikk krykkene (og var veldig uerfaren), sikkert litt av et syn. Det var nesten så det endte i enda større skader enn de jeg allerede har pådratt meg. Heldigvis var det ei snill dame som holdt døra åpen sånn at jeg kunne roe ned tempoet, og kom meg helskinnet ned og inn på t-banen den gangen.

Det har også vært en annen erfaring, nemlig hvor hensynsfulle og snille folk kan være - og innimellom slettes ikke er. Heldigvis er det sistnevnte som er unntaket, og førstnevnte som er regelen.
Nesten hver dag har det vært noen spør meg om jeg vil sitte, og er villige til å gi fra seg plassen sin til meg på bussen/trikken/t-banen. Dører åpnes og eller holdes åpne for meg, ting bæres osv. Det kan man absolutt bli vant til. Nøt kanskje ikke dette aspektet nok mens det varte. Tipper det stort sett gir seg nå som krykkene er borte, for jeg har jo sett mer invalid ut enn jeg egentlig er.

I tillegg har jeg fått kjenne på kroppen hvor lite handikappvennlig samfunnet faktisk er, selv om universell utforming skulle være normen. Hva gjør en rullestolbruker når heisen er ute av funksjon? Jeg kan tross alt gå trapper, selv om det tar tid. Ny respekt for rullestolbrukere her i gården altså.

Min hektiske møtekalender er heller ikke vært særlig handikappvennlig. Det er laaaangt fra Gaustad til Blindern på krykker. Har prøvd å ymte frampå om at min arbeidsgiver burde investere i en Segway, men det har vært lite gehør for forslaget. Får man Segway på blå resept eller hjelpemiddelsentralen? Har noen av partiene det på programmet nå i valgkampen? I så fall kan jeg vurdere å bytte parti.

Det har blitt en del utgifter tilknyttet skaden - igjen; hvem sa at løping er en billig idrett?
Det er kostbare greier å bruke det private helsevesenet i stedet for det statlige - men i mitt tilfelle har jeg hatt lite valg. Fastlegenes resept på idrettsskader er; en pakke Voltaren og to uker helt i ro. Og skulle man greie å grine seg til å bli henvist videre til en spesialist eller andre undersøkelse er ventetiden uendelig.
Så ja, jeg betaler gladelig det det koster å være pasient på NIMI. Et månedskort kan jeg også saktens greie å finne penger til.

Men det har absolutt vært lyspunkter og positive ting:
Tross medisinske utgifter, har jeg også spart penger. 
For det første sliter jeg ikke ut treningssko, så skogarderoben vil nok ikke behøve utskiftninger på en stund.

I tillegg får jeg brukt klær jeg ikke får brukt ellers. Jeg sykler jo stort sett alltid dit jeg skal, og da er det så upraktisk med skjørt og kjoler. Mens nå er det det eneste jeg kan bruke, siden bukser ikke går utenpå walkeren.

Ikke trenger jeg deler eller service på sykkelen heller. Og antall kroner brukt på startkontingent i løp er null. På denne tiden av året skulle jo lappene egentlig har flydd ut i lommene til diverse løpsarrangører.

Jeg har også passet på å bli syk nå mens jeg likevel var hemmet fra å trene. Veldig bra timing syntes jeg selv, og har ikke vært lei meg for det. Vanligvis bruker jeg å bli skikkelig forbanna når jeg blir syk, og jeg ikke kan trene som jeg vil. Men nå har det bare vært harmoni og balanse i sjelen...

Selvsagt har jeg de siste to ukene måttet forklare hva som har hendt en haug med ganger. Hyggelig at folk bryr seg selvfølgelig, men jeg er litt lei av å høre standardfrasen; Løping er farlig, det må du slutte med! Haha! Men jeg tror jeg sparer ytterligere kommentarer til et senere innlegg.
Men om det er flere som lurer på hva det er som feiler meg, så er det mulig å lese om metatarsbrudd her. Enjoy!