I det siste har det kun dreid seg om triatlonkonkurranser på denne bloggen. Dette blir nok det siste innlegget om akkurat
det på en stund. Men om alt går etter planen blir det bare verre i 2015, sånn at dere er forberedt på det...
I går gjennomførte jeg sesongens siste triatlonkonkurranse;
Uvdal Triathlon. Olympisk distanse i tøff løype. På forhånd hadde jeg hauset opp løypa så mye i fantasien, at virkeligheten bare ikke kunne leve opp, heldigvis. Etter planen skulle vi svømme 1500 meter i Norefjorden, sykle 4 mil med jevn stigning innbakt noen gode kneiker og avslutte med 10 km løping hvorav de siste 3,4 km gikk opp alpinbakken i Uvdal med målgang på toppen.
Bilder fra starten av arrangementet tatt av Ole Jørn Solberg finnes på
flickr.
Da jeg hørte om arrangementet, var det målgangen på toppen av alpinbakken som appellerte til meg. Men etter hvert begynte jeg å tenke at det nok var mest gøy på papiret... Tre km opp en alpinbakke med de beina jeg hadde på Oslo triathlon - det kom til å bli et helvete!
Via Facebook greide jeg å få skyss med Anne, som også er i Oslofjord (takk for skyss og hyggelig selskap!). Så da var det ingenting å tenke på. Jeg meldte meg på.
Sjekket yr hele uka i forkant, og skjønte etter hvert at dette lå an til å bli nok en våt opplevelse. Det var spådd regn hele dagen, og jeg kan avsløre med en gang at det slo til - faktisk regnet det mye mer enn det yr sa at det skulle. Dette ble derfor den tredje trikonkurransen på rad i grisevær, men det har jo gått bra de to foregående gangene. Og jeg kan med én gang avsløre at det gjorde det denne gangen også. Og det på tross av at gårsdagen egentlig var månedens absolutt dårligste tidspunkt å prestere på både fysisk og psykisk - og normalt en dag best tilbrakt under et teppe på sofaen.
Det regnet som sagt friskt på veien til Uvdal, og det regnet da vi ankom. Fikk litt dårlig tid med å få ordnet alt, vært med på briefing og skiftet før start. Men rakk det akkurat nok til å få et par minutter i vannet før start.
Vannet holdt bare 13,7 grader, så det var ikke akkurat noe jeg gledet meg til. Siden det var lavere enn 14 grader sier reglementet at man skal kutte distansen ned til 750 meter. Selv om det ikke fristet å bade i den temperaturen, så er det ikke en fordel for meg om distansen er kortere, siden jeg svømmer ganske greit (men langt unna de beste).
Tross at det var kaldt, prøvde jeg å få så mye tid i vannet før start, slik at kroppen vender seg til det.
Ble veldig kald i ansiktet, og var litt bekymret for det. Men det skulle vise seg å ikke være et problem underveis.
I det hele tatt var svømmingen helt uproblematisk. Ingen trengsel verken i starten eller underveis. Jeg tok det veldig pent, og brukte lite krefter. Svømmetiden var ikke spesielt god, men jeg gikk ut av vannet som fjerde kvinne og nummer 21 av totalt 61. God uttelling for lite innsats synes jeg.
Syklingen var igjen en svømmeart. Det regnet mye deler av veien, og jeg følte at jeg ble var mye våtere etter sykkeletappen enn etter svømmetappen. Ble tatt igjen av to damer ganske tidlig, og de hadde så stor fart, og så så proffe ut, at jeg bare lot dem dra. Her gjaldt det å holde et tempo som gjorde løpedelen til en minst mulig smertefull opplevelse (husk: alpinbakke).
Jeg hadde ikke sjekket sykkelen min etter at vi tok dem av bilen, for det rakk jeg ikke. Men det burde jeg ha gjort. For det var noe som skrapte veldig både i forhjul og et eller annet sted i drivverket. Så de første 15 km hadde jeg en irriterende tsjokk, tsjokk, tsjokk-lyd å irritere og bekymre meg over. Men jeg stoppet ikke, og litt før halvveis forsvant den.
Motbakkene var slettes ikke så harde som fryktet. Jeg tok igjen noen, for det meste menn, og ble forbikjørt av noen. Hadde litt konkurranseinstinkt i starten, men etter hvert som regnet gjorde meg våtere og våtere og kulda krøp inn i lårene og tærne, gikk intensiteten ned. Tenkte en del på de som gjør Norseman i slikt vær, fy f... Så det var slettes ikke slutt på kreftene når jeg endelig kunne få lov til å gå av sykkelen og bytte til en tørr trøye før løpingen.
Én positiv ting er det å si om syklingen; all heiingen vi fikk i hele løypa. Jeg har aldri vært med på maken på et arrangement i Norge. Det sto folk langs hele løypa og heiet på alle som kom forbi. Det var så gøy, og som det varmet. Utrolig imponerende! Virket som om hele kommunen var på beina for å heie oss fram. Takk!
Løpingen har så langt vært den verste delen av trikonkurranser. Men i går var det kraftig forbedring å spore. Så hadde jeg også brukt nesten et kvarter lenger på syklingen enn på Oslo tri (men løypa var også litt hardere). Siden beina var så kalde, kjentes det ut som om jeg løp på hover da jeg dro ut. Men den følelsen har jeg jo nå kjent på flere ganger før.
Det sluttet å regne en periode, jeg hadde tatt på tørr trøye og hadde mange rygger foran meg som jeg så holdt lavere fart en meg - så humøret steg. Etter et par km hadde jeg fått varmen i kroppen igjen, farten på beina økte og nå begynte jeg også å plukke rygger.
Siden vi skulle løpe samme vei fram og tilbake før vi skulle opp bakken, fikk jeg god oversikt over hvordan jeg lå an. Det var tre damer foran meg, og nummer tre lå langt, langt foran meg. Da jeg snudde observerte jeg at jeg hadde to damer ikke så langt bak meg. Men for det første, siden pallplass uansett ikke var innen rekkevidde, og det egentlig ikke betydde så mye om jeg ble nummer fire eller seks, samt at jeg følte meg veldig sterk, valgte jeg å fokusere på mitt eget løp og holde blikket framover.
Følte meg ikke sliten da vi passerte 6 km, og frykten for alpinbakken var minimal. Dette skulle jeg greie! Tok meg tid til en Cola nederst i bakken, og så var vi i gang. Ble passert av et par karer ganske tidlig, men hadde dem i synsfeltet hele veien opp.
Ganske tidlig i bakken hørte jeg at jeg hadde fått ei dame ganske så rett i ryggen. Vel, da var det slutt på å kose seg. Samtidig visste jeg at det var tre km igjen, så det gjaldt bare å male på i godt tempo. Jeg vet jeg er seig, og er flink til å kjøre jevnt hardt over lang tid i bakker. Lærte mye om hvordan jeg takler lange motbakker i Chamonix tidligere i sommer. Etter hvert ble lyden av hun bak meg fjernere og fjernere, og jeg glei i fra. Så også at avstanden ble større i hver gang vi skiftet retning oppover åsen.
Vekslet på å gå og løpe hele veien. Kunne kanskje ha løpt hele veien opp, men det er ikke sikkert det hadde gått noe fortere.
Kom i mål som nummer fire uten å ha vært helt i kjelleren noen gang på turen. Det jeg ikke visste var at det kom ei til rett bak meg i full fart, men hun greide ikke ta meg igjen. Dette var en skikkelig bra, badass avslutning på trisesongen!
|
Ingen skal beskylde meg for å ha det travelt i skiftesonen i hvertfall... |
Det eneste jeg har å klage på i går var været, men det kunne ikke arrangørene noe for. Arrangementet for øvrig var helt strålende lagt opp, og det hadde fortjent mange flere deltakere enn det var denne gangen. Det var en stor logistisk utfordring siden T1 og T2 lå i hver sin ende av sykkelløypa, men jeg synes det fungerte kjempebra.
Så bli med neste år folkens! Jeg gjør det gjerne igjen. Tross regnet og dårlig dagsform hadde jeg totalt en veldig god opplevelse.
Anne var nok ikke helt enig i dette, hun mente at dette var noe av det verste hun hadde vært med på. Og ja, det som i utgangspunktet var lagt opp til å bli veldig hardt, ble ekstra fælt grunnet været.
Mer om konkurransen i
Laagendalsposten.
Heldigvis fikk vi begge igjen varmen i bilen på veien hjem.
Håper det kommer noen offisielle bilder på nett etter hvert som jeg kan dele. Det var for vått, kaldt og for lite tid til å få tatt noen egne bilder i går.