Adelheid tar grep om skisesongen

Dersom nuet er kjedelig, får man leve litt i framtiden, ikke sant.
Dette er vel ikke akkurat helt i tråd med hvordan alle livsstilsguruer, -coacher, -mentorer, -filosofer, og hva de nå kaller seg alle sammen, mener man skal leve. Men som skadet og ambisiøs supermosjonist er det vanskelig å ikke bruke en del tid på å drømme om og planlegge de gode tidene som skal komme.

Opprinnelig plan var å gå et lengre skirenn den kommende vinteren. Siden de skirennene jeg hadde sett meg ut går tidlig i februar, tror jeg ikke det er særlig realistisk. Tvilsomt om jeg kan gå fire-fem mil på ski så tidlig. Skulle jeg gått Holmenkollen skimaraton måtte jeg også ha bestemt meg for det nå, og det kan jeg ikke.

Det jeg derimot kan bestemme meg for er å gå på skikurs, så det har jeg meldt meg på. Jeg er utrolig fornøyd med å være medlem av Skiforeningen. Så hvis du ikke er det, bli det - de har et fantastisk bra tilbud (pluss den kjempejobben de gjør i marka).

Krysser fingre og tær for at dette blir et vanlig syn i Nordmarka til vinteren.

Nå gleder jeg meg masse til vinteren, til de nye skiene jeg skal få av meg selv til jul (fordi jeg har vært så utrolig snill i år), og til skikurset som starter 18. januar. Regner med at jeg går klassisk på nivå med Bente Skari når jeg er ferdig (lurer på om de har noen pengene tilbake-garanti?).

Nå må bare beinet gro og nissen gi snille jenter snø til jul, så lover jeg å være litt i nuet igjen.

Med tigerbalsam og gladpack skal kroppen bygges...

Jeg fikk det endelige bevis på at det er litt dårlig stelt med kroppen på torsdag. I det jeg løfter meg opp på kanten av svømmebassenget (med hendene) etter en veldig rolig vannjoggeøkt, setter det seg en kjempekrampe i høyre legg som sprer seg godt oppover bak låret. Deilig! Hadde mest lyst til å hyle som en stukken gris der jeg satt. Heldigvis gjorde tanken på hvor pinlig det ville vært å sitte på kanten å skrike i en svømmehall full av folk, at jeg beit tenna sammen og holdt ut til den verste smerten gikk over.
Hvem skulle vel tro at jeg var så sart og tander? Ikke jeg i hvertfall.

Muskelkrampen var av det riktig så reelle slaget, og har satt seg skikkelig. Kjenner veldig godt på den i dag også. Så nå prøves alle remedier tilgjengelig, deriblant tigerbalsam og gladpack. Leiligheten lukter deretter...

Trodde kramper kom ved overanstrengelse, jeg? Vet ikke om 75 minutter rolig vannjogging kvalifiserer til overanstrengelse? Det er stusselig i så fall.

Jeg har alltid hatt skikkelig fotballegger, og det har ikke blitt noe bedre av løpingen - heller motsatt. Leggene mine har bare vokst de siste årene, inntil nå. Buksene var merkbart løsere etter seks uker uten noen form for belastning på dem. Pluss at den venstre leggen er merkbart tynnere enn den høyre - ser ganske så latterlig ut faktisk.

Vel, jeg får vel bare ta dette som et hint om at det er på tide å foreta seg noe for å bygge opp igjen muskulaturen i leggene. De bokstavelig skriker jo etter det...

Derfor; to be continued...

Gleden over å være fysisk sliten

Endelig, endelig, endelig har jeg begynt å kjenne på det å være fysisk sliten og lemster igjen. Det er klart bevis på at jeg lever - og det føles herlig!

På nåværende tidspunkt kjenner jeg på en karamell i høyre skinke, pluss at både lår og hamstrings er såre. Dette toppes av at skuldrene er konstant såre og slitne - grunnet gode doser svømming av typen crawl og butterfly (selveste skulderdødaren) toppet med brutal styrketrening. Ikke så rart kroppen lurer litt på hva det er som skjer.

Før jeg fikk svømmeprogrammer av pt'en for et par uker siden, hadde jeg ikke vært andpusten siden i sommer, så det har vært hard en overgang, gitt. Jeg hadde også helt glemt hvordan det er å trene hardt når tilgangen til oksygen er begrenset. For sånn er det jo i svømming - man må aktivt oppsøke luft, og helst så sjelden som mulig (i crawl i hvertfall - og det er det det går i).

Tror jeg har hatt framgang på svømmingen allerede, tross at jeg kun har trent et par-tre uker. Det er moro, og motivasjonen er foreløpig godt til stede. Ved å teste fant jeg også ut at jeg greide øvelser jeg ikke trodde jeg hadde inne (det er tross alt godt over 20 år siden jeg trente svømming). Både flipvendinger og butterfly var noe som lå latent i kroppen. Tross at dette var noe av det siste jeg lærte før jeg ga meg. Det var gøy å finne ut. Har helt klart mye å jobbe med teknisk både på vendinger og nevnte svømmeart, men det helt grunnleggende er der. Jammen bra jeg testet, i stedet for å gå ut fra at jeg ikke greide det (note to self).

Skal snart ha en ny pt-time for å sjekke framgangen både hva angår teknikk, fart og kondisjon. Jeg har høye forhåpninger om å få ned 400-metertiden min fra sist (jakten på pers er jo alltid en sterk motivator).

Nå er jeg i ferd med å trappe opp både mengde og intensitet på treningen igjen. I tillegg til svømming og styrketrening, har jeg også veldig forsiktig begynt å teste ellipsemaskin.
Det eneste som mangler for å få et fullverdig treningsprogram nå er langturer - men det er hinsides rekkevidde på lang, lang tid, så det må jeg bare leve med.

Jeg kommer til å være marinert i klorvann (og kan sikkert luktes på lang avstand for tiden) i lang tid framover. Dersom det er flere halv og helskadene kondisjonsutøvere der ute, så er det bare å joine meg i svømmehallen på Domus Athletica.

Goody two shoes...

Sånn har det sett ut i gangen min i seks uker - men nå skal også høyreskoen få luftet seg.

Nå er høyreskoen er reintrodusert hos meg. De som deltok i tirsdagens Skjennungstua opp var de siste som fikk seg walkeren in action. Walkeren eller stinkefoten som jeg omdøpte den til mot slutten, ble levert tilbake til NIMI i går. For det fikk jeg lov til å betale 1500 kr... Koster å være skadet, gitt.

Tynn, stiv sak som skal være min følgesvenn i tre måneder framover.

I stedet for klampen om foten har jeg fått plate i skoen. Det vil si en veldig tynn, men helt stiv karbonsåle som jeg skal bruke i tre måneder framover. Sålen er så stiv at jeg ikke får noe fraspark i det hele tatt, så gangen blir fortsatt ganske rar.

Vet ikke om det egentlig var en forbedring å bytte ut moonbooten med karbonsålen. Var en liten nedtur her i går, da jeg oppdaget hvor ubehagelig den sålen var å ha i skoen. For det første fant jeg ingen sko som sålen passer i, så det strammer veldig over tærne - nettopp der det ikke skal stramme. Merker også at sålene ikke er spesielt bra forhold til problemet mitt med Mortons metatarsalgia - kjente med en gang at det området blir irritert. Ikke særlig lovende, i og med at jeg skal gå sånn i tre måneder.

I dag tidlig fant jeg heldigvis ett par sko jeg kunne bruke sålene i uten at det ble altfor ubehagelig. Men de skoene var egentlig klare for utskiftning og er heller ikke særlig representable i jobbsammenheng ol., så jeg blir nok nødt for å dra på skoshopping enten jeg vil eller ikke (og jeg vil ikke - tross at jeg i følge diverse TV-serier burde elske nettopp skoshopping kun i kraft av å være kvinne).

Var inne hos en ortopedingeniør i går, som var så snill at han ga meg noen støtdempende såler helt gratis for å hjelpe meg litt med ubehaget (dette var etter at han hadde fått 1500 kr. av meg vel å merke). Men mye tyder på at jeg må krype tilbake til ham ganske raskt, og tømme lommeboka for å få ham til å lage en ny såle til meg med følgene de egenskaper:
1. Forhindre Mortons metatarsalgia fra å oppstå.
2. La bruddene i metatarsene få gro i fred og ro.
Når man tar med i betraktningen at det var sålene jeg fikk for å dempe Mortons metatarsalgia som gjorde at jeg fikk tretthetsbrudd i metatarsene - kan det godt være at det er en umulig oppgave!

Uansett, jeg erklærer ikke slaget for tapt riktig ennå.

På den positive siden. Nå kan jeg sykle rolig med sykkelsko opp mot 45 minutter uten smerter. Dessuten begynner jeg å få riktig så dreis på svømmetreningen. Det var visst veldig gøy med treningsprogrammer. Plutselig har jeg svømt i 75 minutter uavbrutt helt uten å ha tenkt over det.
I tillegg kan jeg godt merke at jeg har trent styrketrening tre ganger i uka i sju uker nå. Noen som er klar for pushupkonkurranse i slynga eller?