Tanker foran høstens konkurranser

Fredag reiser jeg til Stockholm. Lørdag kl. 16.00 starter jeg i pulje B i Stockholm halvmarathon.
Oppladningen har igjen vært svært langt i fra både etter planen og optimal. Det ble en del mengde i juli, men etter det har det blitt lite, og alle fartsøktene som var planlagt de siste ukene har vært helt fraværende. 2010 ser ikke ut til å bli året for intervall- eller tempotrening for min del. Kommer noe i veien hele tiden.

Fra siste besøk i Stockholm (i juni) - fin by:

Skaden jeg hadde foran på høyre legg har blitt erstattet av en bak på leggen.  Men trolig er det nok bare en oppfølging av forrige insident; det henger nok sammen. Jeg stiller på start uansett, men som vanlig da ikke med den formen jeg hadde tenkt... Æsj!

Framgangen har ikke vært i nærheten av det jeg hadde håpet ved inngangen til året, selv om det selvsagt er noen måneder igjen. Jeg hadde stor framgang veldig raskt da jeg startet med løpingen, og ble sikkert bortskjemt, men nå har det altså stagnert i over et år. Kjedelig! Mangler helt klart mengdegrunnlag, og håper framgangen kommer tilbake ettersom jeg greier å øke dette grunnlaget. Det er i hvertfall det de gamle løperingrevene forteller meg. Mulig jeg nå forsøker å bygge et slott på en noe vaklende grunnmur?

Konkurranseplanen for høsten er Stockholm (halv), Oslo (halv) og Växjö (hel). Håper også at jeg greier å motivere meg til å forsvare tittelen min på Jessheim 21. november. Men det er nok ikke det løpet jeg kommer til å lade mest til i år.

Konkurranser er en blandet glede for mitt vedkommende, jeg er nemlig redd når jeg står på startstreken, hver gang. Og det blir slettes ikke bedre med tiden. Vet også at jeg ikke er alene om å ha det sånn.
Nå har jeg ikke løpt halvmaraton siden april, og da var ingen god opplevelse heller.
Hver eneste gang lurer jeg på hvordan i det huleste jeg har greid dette før. Men det har jeg altså. Det var faktisk nesten bedre da jeg ikke visste hva jeg gikk til, det vet jeg nå. Likevel gjør jeg det altså gang etter gang. Det er noe med fellesskapet før, under og ikke minst etter målgang som er veldig stas å være en del av. Dessuten følelsen når det er gjort, aaahhhh... Noen ganger føles det også bra underveis, andre ganger ikke.

Ordet vondter er noe jeg først har begynt å bruke etter at løpingen kom inn i livet mitt. Vondter har det blitt mange av, og det er alltid ekstra mange av dem før løp. For min del har det vist seg å være sånn at de vondtene jeg har før løpet, sjelden er de som plager meg underveis (men det dukker gjerne opp noen nye, som jeg ikke hadde tenkt på før).
Rannveig (Futt) har lært seg dette, og spør meg nå alltid hvilke vondter jeg har før løpet, sånn at vi kan avgjøre hva som sannsynligvis ikke kommer til å plage meg underveis. Noen ganger er vel vondtene også i hvertfall delvis innbilte. Man har jo en tendens til å kjenne litt ekstra godt etter.
Andre ganger er vondtene der ved start og forsvinner underveis i løpet. På startstreken på Oslo maraton i fjor sto jeg som maratondebutant med ømme beinhinner framme på leggene og tendenser til plantar fasciit, og tro meg; ingen av delene var innbilte plager. Begge deler forsvant underveis i løpet, og har holdt seg borte siden. Dette faktum har blitt bestritt, men det skjedde!

Vel, på lørdag står jeg på startstreken igjen med både reelle vondter og de av det mer psyke slaget - resultatet tør jeg ikke gjette nå, men jeg håper det blir bedre enn jeg frykter, mye bedre...