Smertefull uke

Jeg har tatt meg en fullstendig løpefri uke for å prøve å få bukt med betennelsen i hælen. Tross at jeg har gått på smertestillende (Voltaren) i både pille- og salveform, har jeg greid å påføre meg selv mye mer smerte. Og da snakker jeg ikke om smertene i hælen eller psykisk smerte fra å ikke kunne løpe.

Meg og Silja på høstens første rulleskiøkt (det blir vannblemmer av slikt). Foto: Tim Bennett

Alternativ trening Adelheid style er nemlig smertefullt - her er en smerteoppsummering:

1. Rulleski. Skiene har fått stå og støve ned siden slutten av august. Så da ble det selvsagt store vannblemmer inne i håndflata etter første tur. Jeg hadde en ny tur torsdag denne uka, og tross at jeg var veldig, veldig støl staket jeg meg gjennom hele Maridalen, med unntak av bakken opp til Låkeberget. Synes ikke det var så verst jobbet.

2. Kettlebell. Var på min andre kettlebelltime denne høsten på mandag. Jeg var også på en time for et par uker siden, og da var jeg støl nesten ei hel uke etterpå. Så jeg visste hva jeg gikk til, trodde jeg...

Denne gangen var jeg på en annen time, med en annen instruktør. Men tross at jeg ikke visste hva slags øvelser timen kom til å inneholde, gikk jeg og hentet meg to forskjellige kuler, og de var hentet fra den tyngre delen av utvalget. Selv tenkte jeg at jeg hadde valgt ganske konservativt, siden jeg vet at jeg kan svinge tyngre kuler når jeg har trent mer.

Uansett, med det samme jeg hadde satt ned kulene der jeg hadde tenkt å stå kommer instruktøren rett bort til meg og spør om jeg har trent masse kettlebells før. Ble litt paff, for han spurte ikke om jeg hadde trent kettlebells før, men om jeg hadde trent masse. Jeg fikk stotret fram at jeg jo hadde trent litt før. Så forklarte han at timen bare inneholdt basicøvelser, for han hadde lagt seg på et nivå for nybegynnere. Sånn at jeg måtte ikke være redd for å gjøre mer avanserte eller tyngre øvelser enn de han viste, og eventuelt legge på litt mer.

Jøss, tenkte jeg - ser jeg så sterk ut? For det var ingen andre han sa det samme til. Men da alle hadde kommet, så jeg at jeg hadde tatt de største kulene av alle med unntak av instruktøren (som var en mann). Det var en annen kar på timen også, men han hentet seg lettere og lettere kuler underveis.

Vel, jeg følte jo veldig på at jeg måtte leve opp til trenerens førsteinntrykk av meg. Så det var bare å gi på og løfte så tungt jeg greide timen gjennom; tenk Bamse ruset på dunderhonning. Dessverre var det noen hoppøvelser jeg måtte pingle ut på for å spare hælen, men ellers gunnet jeg på. Og resultatet ble flere store vannblemmer inne i begge håndflatene og masse blåmerker på armene. Men ingen skal komme her og si at jeg ikke ga alt!

Og selvsagt var jeg støl i dagene etterpå, men heldigvis ikke riktig så invalidiserende som forrige gang. Men det kan jo også skyldes Voltarenkuren jeg går på.

Helt ferske kettlebellmerker - de ble mye verre ut over uka...

3. Yoga Flow med Elen. De som har prøvd det, vet at det er en utfordring for en løpestiv kropp. Elen kjører ikke akkurat pusetimer, og siden jeg kun rekker å gå på flowtimer når jeg er skadet, starter jeg fra scratch hver gang. Timen var på onsdag, så det var veldig kort tid siden kroppen hadde fått kettlebelljuling. Så det var en vond time, men godt etterpå.

4. TRX. Ukas tredje styrkeøkt, fjerde om man regner med rulleskiøkta. Var så gåen i skuldrene at jeg måtte stå over den siste øvelsen fordi det gjorde så vondt...

Til slutt en gammel vondt: en blå stortå jeg anskaffet meg på Skiløpet - uvisst hvordan det gikk til. Men blå tær er vondt.

I helga har jeg tatt det med ro, så nå begynner kroppen å komme seg igjen. Men denne bråstarten på styrketreningen har kostet litt mer enn bare forbigående smerte og stølhet. Jeg har et tilbakevendende problem med at ribbein øverst i ryggen hopper ut av posisjon, og nå har det skjedd igjen. Så jeg har nesten ikke blodsirkulasjon til høyrearmen. Det ligger an til et smertefullt stevnemøte med kiropraktoren min i løpet av uka som kommer.

Kommende torsdag har jeg også avtalt min første PT-time - sånn at jeg kan lære noen nye måter å påføre meg selv smerte på. To be continued...

I løpet av uka har jeg også vært en tur hos legen min for å få en legeerklæring til Mont Blanc Cross. Og det fikk jeg. Så nå har jeg papirer på at jeg er in very good health. Jeg ventet til jeg hadde papiret i hånda før jeg fortalte om den vonde hælen og ba om resept på Voltaren. Men jeg fikk det jeg ba om.

Angående hælen så virker den å være mye bedre nå. Skal ta en liten test på mølle i morgen etter at jeg kroppen har fått enda mer juling på en TRX-time.

Krysser fingrene for at hælen er bra, slik at jeg kan løpe igjen. Alternativ trening er jo så vondt...

Hytteplanmila 2013 - siste innsats før sesongpause

Den egentlige grunnen til at det er gøy på løp; alle de fine folka. Her representert fra venstre (foruten meg), Astrid, Silja, Jeanette og Marit

Etter dagens innsats blir det ikke noe startnummerrus før eventuelle skirenn til vinteren og Fredrikstadløpet i begynnelsen av april neste år (med mindre abstinensene skulle bli helt uutholdelige). Opprinnelig plan var at jeg etter dette løpet skulle trene intervaller i fire uker, og prøve å gjennomføre en grei halvmaraton på Jessheim 17. november.

Men sånn blir det ikke (tror jeg...). Jeg har nemlig greid å pådra meg sesongens første belastningsskade (om man ser bort fra betennelsene i leggene i vinter som holdt meg helt borte fra løpingen). Greit at den kom nå da, og ikke tidligere.
De to siste ukene har jeg fått mer og mer vondt i høyre hæl, og det blir verre etter løping. Fikk vondt underveis i løpet forrige søndag, og haltet rundt etterpå. Det hjalp definitivt ikke å prøve seg på en 1-runder på SRM på onsdag (gikk elendig), samt å stå hele dagen på torsdag i harde sko og holde kurs. Tror det er plantar fascitt, kjennes veldig kjent ut. Uansett, etter i dag legges løpeskoa på hylla til jeg har fått bukt med det. Helt uaktuelt å pådra meg noe langvarig - så jeg lar det ikke gå lenger enn det har gjort nå.

Så til dagens dont. Jeg har faktisk aldri løpt Hytteplanmila før. Har heller ikke løpt 10 km-løp siden Sentrumsløpet i 2011 - og det var ikke en god opplevelse. Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke skulle delta i Hytteplanmila før jeg var i form til å perse. Men sånn tenker jeg ikke lenger. Hele denne sesongen har jo bare dreid seg om å delta, og være veldig fornøyd med det.

Men jeg merket at det ikke var så enkelt å komme seg unna persefokuset i dag. For siden det er snakk Norges kanskje raskeste 10 km, virket det som om alle snakket om å perse, og hadde en forventning om at jeg også var der med det formål for øye. Så jeg følte at jeg måtte forklare igjen og igjen og igjen at jeg ikke er i form til å perse, og hadde andre målsetninger med løpet. Og siden det er så mange som sier det samme, men egentlig ikke mener det, så blir man ikke trodd. Men når jeg sier at jeg ikke er i form til å perse, så er det ikke for å kokettere. Det er sånn det er. Lover å gi klar beskjed når jeg er i form til å forsøke å slå mine gamle bestenoteringer. Men uansett, dette er nå mitt problem - ikke dere som er i persebobla. Jeg unner dere alle å være der. Gratulerer til alle som kom hjem med ny bestetid (og alle dere andre også, så klart).

Eva Karine, Rik og resten av OSI-gjengen

Det var veldig mange kjente som befant seg på Ringerike i dag. Så mange at jeg ikke engang skal forsøke å nevne dere alle. Men det gjorde det definitivt verdt turen. Det pluss gratis boller, smultringer og kaffe. Dette var et utrolig bra arrangement. Jeg kommer nok tilbake. Likte løypa veldig godt, selv den siste bakken.
Og for et felt det var i dag. Foruten mosjonistene var det svært bra oppmøte på elitenivå. Nevn en annen idrett hvor man får mulighet til å konkurrere med de aller beste på denne måten. Løping er en utrolig egalitær og inkluderende idrett - and that's why we love it so much.

Meg, Janicke og Marit - pluss litt Springtimereklame

Så litt om selve løpet. Som nevnt, jeg perset ikke. Langt derifra, var vel nærmere to minutter unna den tiden. Men jeg har også løpt dårligere 10 km-løp enn i dag. Kjente hælen under oppvarmingen, men lite underveis. Etterpå derimot.
På en 10 km skal man hate en del underveis, men det gjorde ikke jeg. Det har jo vært årets greie for min del; ikke bruke det siste giret. Killerinstinktet er ikke helt til stede. Jeg løp hardt så klart, men slettes ikke så hardt som jeg gjorde før.

Hytteplanmila er kjent for rask løype og gratis boller - så mange du bare orker. Veldig, veldig bra greier...

De første 5 km lå jeg ikke så veldig høyt i puls, og ble forbiløpt av mange. Halvveis var det mange som begynte å bli slitne, og fra bakken ned mot Steinssletta og inn begynte jeg å plukke rygger. Marit løp forbi meg ganske tidlig i løpet. En stund var det bare så vidt jeg så ryggen hennes. Så begynte jeg å løpe innpå henne igjen. Men jeg løp henne aldri helt inn. Jeg fikk en mental sperre. For siden vi kjenner hverandre, regnet jeg med at det hadde blitt kniving om jeg hadde prøvd å løpe forbi. Og det var jeg bare ikke mentalt klar for - overhodet ikke. Da kunne det jo blitt hating, og det er jo ikke helt 2013 for min del.

Astrid er allerede godt forberedt til Marathon du Medoc 2014 - Run now, wine later. Men i Medoc blir det wine during...

Så jeg lå bak der og tenkte at om jeg følte meg sprek i den siste bakken (som jeg har hørt så mye fælt om), så får jeg heller prøve meg der. Men det slapp jeg gitt, for Marit hadde krefter igjen. Så før jeg var oppe i ryggen hennes så jeg at hun la inn et ekstra gir, økte farten, ga alt og løp forbi en masse karer. Jeg var ikke lysten på å følge henne. Så vel fortjent pers i dag Marit, jeg hadde ikke tatt deg om jeg hadde prøvd.

Eva Karine endelig tilbake på løp, hurra, hurra, hurra!

Veldig bra avslutning på løpesesongen, selv om hælen min nå er veldig vondt. Men nå legger jeg løpeskoa helt på hylla et par uker. Jeg har jo lenge tenkt at jeg må komme i gang igjen med styrketrening og rulleski - og nå har jeg fått muligheten gitt. Stretch, yoga og sykling kan jeg også legge inn. Får nok tida til å gå. Skal til legen på tirsdag for å få legeerklæring til Chamonix, og da er han kanskje så snill og gir meg en resept på Voltaren. Jeg har også vært altfor dårlig til å gjøre eksentrisk tåhev, som jo egentlig er beste medisin mot alle løpeplager i beina, så nå er det bare å komme i gang igjen. Jeg tar hintet.

Marianne og Einar. Marianne slo selveste Ingrid Kristiansen i dag. Respekt!

Silja og Tim - ikke en sur mine i sikte noe sted

Det er ganske vemodig at konkurransesesongen nå er over. Men da får jeg tid til å trene litt sammenhengende igjen, og gjort en del økter jeg ikke får til når jeg skal ta hensyn til konkurranser i helgene. Skisesong er det også snart - og det gleder jeg meg veldig til. Alltid noe morsomt å se fram til, heldigvis. Vi sees igjen på løp i 2014 (og mange av dere ser jeg forhåpentligvis i andre sammenhenger før det - ellers går jeg en veldig, veldig trist tid i møte).

Og sånn går no dagan...

23 km store smerter i leggene bestilt og betalt

Jeg, sjølveste fjellgeita (som alle nå jo vet), skal 28. juni 2014 løpe 23 km på tid i de franske Alpene; 1454 høydemeter opp og 474 ned.

Hva jeg snakker om? Mont Blanc Cross, vel.

Jeg kjente mange som var nedover i år, og det var en lidelse å sitte hjemme og følge med på alle Facebookoppdateringer og blogginnlegg om hvor fantastisk de hadde det. Så jeg skjønte at neste gang måtte jeg bli med selv. Og jeg ble ikke mindre sikker etter den nydelige turen min til Østerrike i sommer. Alpene er the shit!

Det var tilnærmet birkentilstander da påmeldingen åpnet kl. 13 i går, så serverne deres knelte med en gnag. Det tok flere timer og mange gjentakende tastetrykk for å oppdatere nettsiden før jeg kom gjennom. Men jeg fikk plass, og bare noen timer etter var det utsolgt. Så det er mange som vil seg selv vondt (eller godt, alt ettersom man ser det)...

Ut fra hva jeg har hørt og lest så blir det mange nordmenn i Chamonix den siste uka i juni.

Jeg skal ikke røpe navn, men jeg fikk en melding på Facebook i dag fra en person som måtte betro seg til noen. Vedkommende ble nemlig så revet med av gledesmeldingene fra alle som sikret seg plass i går, at hun i hemmelighet meldte seg på i natt. Og har altså ikke fortalt det til mann og barn enda. Jeg lo godt av den meldingen, gitt.
Jaja, noen fordeler har vi single og barnløse. Lykke til med the breaking of the news.  Jeg krysser fingrene for deg.

 Det er fortsatt plasser igjen på 80 km, 10 km og Vertikal km for de som sitter på gjerdet. Dere vet hvem dere er...

Og dermed begynner løpskalenderen for neste år også å fylle seg opp, sakte men sikkert. Det er så gøy å tørre og kunne planlegge ting som ligger langt inn i framtiden igjen. Hurra!

Fredrikstadmarka rundt: 20 korte km uten tryning (et ekte mirakel, folkens)

Ikke siden Råskinnet har jeg fått så mange advarsler i forkant av et løp, og så mange historier om tryning med påfølgende grining og både kortvarige og langvarige skader. Men jeg skulle ha med meg dette løpet, koste hva det koste ville. Og hvem kunne vel sitte hjemme med det været vi hadde i dag?

Jeg går rett på, og forklarer hva som ligger i tittelen. Det er ikke fordi jeg brukte kort tid at det føltes kort i dag, langt derifra. Som de fleste nå kanskje har fått med seg, er jeg en gjennomført elendig terrengløper. Og ikke har jeg slitt ut stiene i Nord- og Lillomarka i sommer heller. Så jeg var nærmest nede i gangfart i stipartiene, som utgjorde mesteparten av løypa. Men selv om jeg ble forbiløpt av sikkert 100 stykker fram til 14 km var skuldrene lave, smilet på, sola skinte (veldig lavt) og ingen hating var i sikte.

Mine Mizuno Aeros har fått enda mer "karakter". Måtte få bli med i dusjen etterpå.

Tiden på Oslo maraton versus i dag viser at jeg har litt å jobbe med hva angår stiløping. Før start sa Astrid til meg at hun brukte ca. like lang tid på halvmaraton i Oslo som dette løpet. Det gjorde ikke jeg, gitt. Nå i Oslo kom jeg i mål under 1.50, og det ved å ha løpt halvhardt til jeg trynet da det var 3 km igjen, måtte stoppe og vente til lungene begynte å fungere igjen, før jeg jogget inn til mål. I dag kom jeg inn på 1.51 og noe og hadde løpt så fort jeg turte. Var nemlig redd for å tryne, så jeg avpasset farten etter det.  Og kom i mål like hel... Yes!

Meg, Hanne Gro og Astrid - jeg var veldig slapp i øyalokkene i dag, greide ikke få tatt ett eneste bilde med åpne øyne (congrats!)

Heldigvis hadde jeg fått vite at de siste 6 km av løypa var lettløpte, så tanken på dem holdt meg oppe når det gikk tungt på svabergene inne i skogen. Siden det gikk så sakte, brente jeg heller ikke av så mye krutt. Så jeg lovet meg selv at jeg skulle strekke skikkelig på beina når stiene var ferdige.
Så selvsikker var jeg at jeg tenkte med meg selv, til de som løp forbi meg mot slutten av stipartiet; Nyt det så lenge det varer. Min plan var å plukke rygger på slutten. Og slik ble det også. Noen tok jeg igjen kjapt, andre brukte jeg lang tid på. Men ingen løp forbi meg de siste 6 km. Det var så deilig å kjenne at kroppen hadde masse krefter, og at jeg kunne øke farten kraftig så langt ute i løpet.

Astrid hadde fått sponset noen skikkelig fancy strømper i dag - me like!

En kar prøvde å svare når jeg løp forbi, og det var litt fram og tilbake en stund. Men da det var ca. 1500 meter igjen satte jeg inn et støt han ikke kunne svare på, og derfra og inn tok jeg enda noen til. Manglet bare noen cm på å ta én plassering til på resultatlista ved målgang.

Dessverre fikk jeg vondt i venstre forfot og høyre hæl underveis av det tøffe underlaget på svabergene (problemene var der før start også), men det var verre etterpå enn underveis. Mulig jeg må ta en liten løpepause snart.
Innen jeg kom så langt at jeg skulle kjøpe meg vaffel, så var det utsolgt. Litt nedtur, men kan ikke komme på så mange flere. Takk for i dag Astrid, Régis, Stian og Hanne Gro.

Neste lørdag er det 10 km på flat, langstrakt asfalt som står på programmet (Hytteplanmila). Lurer på hva jeg skal bruke som unnskyldning hvis det ikke går fort da?

Langtur med NSB og løpesko

Oktoberfarger i Maridalen, og enda er vi bare i begynnelsen

Denne helga har jeg hatt konkurransefri. Det var nemlig ingen konkurranser i nærheten å delta på. Ellers hadde jeg nok gjort det. Har jo vært godt i dytten nå, med konkurranse hver helg i hele september.

Konkurransene har gått veldig ut over styrketreningen. Det er vanskelig å få lagt inn styrkeøkter slik at det ikke går ut over de andre løpeøktene og konkurranser. Og dess lengre det utsettes, dess verre blir det - for da blir jeg veldig støl dersom jeg gjennomfører en skikkelig styrkeøkt.

Briefe med ny lue

Jeg løp motbakkeløp forrige lørdag og på tirsdag. Onsdag løp jeg to halvharde runder på Sognsvann, uten oppvarming. Beina var utvilsomt tunge. Men siden det var konkurransefri i helga, valgte jeg å utsette kroppen for en saltime med kettlebells på torsdag.

Underveis i timen syntes jeg det gikk veldig lett, og jeg hadde mye mer å gi. Kettlebellprogrammet som jeg kjører på egenhånd er en god del hardere, og inneholder flere swings enn saltimen gjorde. Likevel, med den timen på toppen av alt det andre, var jeg tilnærmet invalid av stølhet på fredag.
Jeg løp likevel 10 km den dagen, og det gikk greit så lenge jeg var i gang, men etterpå var det like ille. Kunne knapt knyte mine egne sko; sete, hofter og hofteleddsbøyere var satt helt ut av drift.

Ingen større bedring var å spore på lørdag, så i stedet for kortintervaller på mølle, som var opprinnelig plan, ble det en full hviledag.

Snapshot på Gjøvikbanen tidlig en søndags morgen

Men dagens plan skulle gjennomføres koste hva det koste ville. Klokka 09.55 sto jeg på Kjelsås stasjon, klar for langtur. Det er jo oktober, min favorittmåned sammen med mai, så da måtte jeg jo komme meg skikkelig ut i marka.

Derfor hadde jeg valgt meg en av mine "klassikere": tog til Hakadal og løpe hjem på skogsveier via Ørfiske, Movatn og Kjelsås. Det var akkurat så fint som jeg hadde håpet.

Ett av mine favorittsteder i marka- Ørfiske. Håper de vet hvor utrolig heldige de er de som har hytte her?!...

Jeg var fortsatt støl i dag, særlig i sete og hofteleddsbøyere, men foruten det føltes kroppen fin. Målet med turen var en økt i Ingrid Kristiansens ånd, dvs. veldig lav puls og lav fart. Det er vanskelig å få til, særlig når de første fire kilometerne av turen går bare oppover. Men jeg forserte bakkene lett i dag. Gjennomsnittspulsen for hele turen var 144 salg i minuttet, noe som er 10 slag under hva jeg maks skal ligge på under en slik økt (jeg har veldig høy makspuls - om noen lurer). Dette betyr to ting: formen er god og jeg lot meg ikke rive med, selv om jeg hadde lyst til å løpe fortere mange ganger. Klapper meg selv på skuldra.

Kjent motiv ut over Maridalsvannet - jeg har tatt mange bilder her, men går aldri lei av denne utsikten.

I morgen er det nemlig intervalltrening, og da gjelder det ikke å brenne av kruttet i forkant. Får håpe stølheten har gitt seg litt til da også.

Jeg har ikke planlagt løp for alle helgene i oktober - enda. Men jeg er påmeldt Fredrikstadmarka rundt neste helg, og Hytteplanmila helga deretter. Så får vi se.

Men det gikk greit å ha en helg uten startnummerrus også, utrolig nok.

Skjennungstua opp - Norges desidert hyggeligste motbakkeløp

Sånn, da er årets fjerde motbakkeløp unnagjort for min del. Og det bare tre dager etter det forrige.

Løypa

Skjennungstua opp er ganske langt til motbakkeløp å være, nesten 6 km. Men løypa går på grusvei hele veien, og det passer meg godt.

Bakgrunnen til min påstand i tittelen er den felles banketten inne på Skjennungstua etter løpet. 100 glade løpere i alle aldre og nivåer som mesker seg med hønsesuppe og hjemmebakst samt et premiedryss ingen løp kan vise maken til. Kan avsløre at jeg greide å raske til meg nok et gavekort fra Löplabbet. Og jeg blir like glad hver gang. Dette betyr at jeg har vunnet 2500 kr. i gavekort denne sesongen. Yes!

Om løpet er det ikke så mye å si egentlig. Hadde glemt igjen killerinstinktet hjemme denne gangen også. Jeg kjørte greit hardt, men det siste giret ble ikke brukt. Hatet overhodet ikke underveis, og syntes det gikk greit å forsere bakker jeg tidligere har strevd veldig med.

Tror jeg løp ca. 2 minutter bedre enn i fjor. Men årets utgave av meg selv burde gruset fjorårets utgave enda grundigere. I fjor løp jeg med skade, og hadde knapt fått løpt i august og september. I år har jeg fått trent ganske jevnt gjennom hele våren og sommeren, og er i mye bedre form enn på samme tid i fjor. Men sånn er det når man egentlig bare deltar for kos og bankett.

Bankett

Ikke at jeg løp så dårlig heller, tipper at jeg vant "raskest per kilo"-klassen på kvinnesiden - om det hadde vært en sånn.

På turen opp fikk vi med oss en utrolig vakker solnedgang. Turen ned igjen, for man løper selvsagt ned igjen - sitter ikke på med bussen, er en sosial happening under stjernene.

Tre blide "motbakkedronninger": Marianne, Silja og meg. Jeg la på sort-hvittfilter på bildet i Instagram. Kombinasjonen røde fjes og røde jakker ble litt vel intenst...

Til de som leser dette og ikke var der. Bli med til neste år! Er det ett motbakkeløp man skal få med seg, så er det Skjennungstua opp. Sees igjen første tirsdag i oktober i 2014.

Mer på Kondis, hvor det også finnes nok et fortryllende løpebilde av undertegnede - det har blitt publisert en del av dem denne sesongen.