Villmarka up close and personal uten bildebevis

Jeg observerer stadig at Oslo blir beskrevet som en trist asfaltjungel - av folk som ikke bor her, så klart. Vel, jeg har bodd her i snart 20 år, er veldig glad i byen min og deler naturlig nok ikke det negative synet. Oslo har alt en storby skal ha, men er samtidig en liten by. Og selv for de som bor i sentrum er marka bare en liten trikketur unna. Selv har jeg nå bosatt meg i gangavstand til skogen - og holder man seg unna lysløypa mellom Sognsvann og Frognerseteren kan man være helt alene i skogen, om man ønsker det. Vil man bli sett og spotte kjendiser derimot, er nevnte lysløype stedet; sommer som vinter.

Jeg har samlet på villmarksopplever i byen en god stund nå, og på søndag fikk jeg en ny skalp i beltet.  En skalp jeg har vært ute etter lenge. Det handler selvsagt om skogens konge. Ælj som vi sier der jeg opprinnelig kommer fra. Jeg har vokst opp i Vestre Toten kommune. Da de skulle få kommunevåpen i sin tid ønsket de seg elg. Men fikk ikke lov fordi det allerede var så mange kommuner i samme region med elg i kommunevåpenet. Så da ble det to totenkniver i stedet. Harde forhold!

Så selvsagt har jeg sett elg før. For noen år siden syklet jeg også nesten rett inn i en sværing på vei ned fra Bjørnholt. Men har ikke sett noen etter at jeg flyttet opp til inngangen av Maridalen. Enda de reklamerer så hardt med at det er masse her.

Men på søndag fikk jeg til gangs nærkontakt med hele fire stykker. Sparker meg selv for at jeg ikke hadde med mobil, så dere må bare tro meg på mitt ord.
Været tilsier at løpesko er bedre enn skisko for tiden, så jeg var ute og løp en langtur i Maridalen. På vei tilbake befant jeg meg plutselig midt blant fire elger som ville over veien. Jeg var så nær et par av dem at jeg nesten kunne klappe dem. Det var mye trafikk, så de stakkars dyrene var veldig forvirrede og redde. Jeg greide å få vinket til en bil slik at den senket farten, og da kom den ene seg over. Men de andre snudde og løp tilbake der de kom fra. Ingen brydde seg om meg. Kul opplevelse! Jeg var ikke supermotivert underveis på turen, men slutten av turen gikk veldig greit etter dette.

Jeg har ikke vett på å være redd for elg, selv om jeg sikkert burde ha mer respekt enn jeg har. Mitt motto når det kommer til dyr er: Har det pels, vil det sikkert bli kost! Selv ikke det å bli jaget av to grinete kuer med spisse horn i Tyrol i sommer har endret på det.

Sure kjerringer. Bare sekunder etter var jeg på vill flukt opp fjellet med disse to galopperende etter meg.

Her er en liste over alle villmarksopplevelser i byen jeg har samlet til nå:

• Røyskatter ved Akerselva
• Bever i Nydalsdammen - det topper helt klart listen sammen med elgene
• Tiur inne ved Bjørnholt
• Hare en tidlig morgen i Maridalen
• Rådyr en tidlig morgen i Maridalen 
• Massevis av ekorn. Forleden ble jeg stående i mange minutter å se på ett som viste meg sine mest halsbrekkende akrobatiske triks. Gøy! Igjen, skulle hatt med mobil akkurat da.
• Flaggermus
• Hoggorm på og i Sognsvann
• Padde - svære, ekle beist
• Frosker i hopetall og i alle størrelser
• Firfirsler
• Escargotsnegler - det bor en koloni ved Brekkekrysset
• Iberiasnegler er det over alt 

Mordersneglevoldtekt rett utenfor døra mi

Spiselige snegler (ekte escargotsnegler). Noen som tør å bli med på sanking med påfølgende middag til våren? Jeg vet hvor de bor.

Nede i sentrum har jeg selvsagt sett rotter, men synes ikke de er så ekle. De har jo pels. Pinnsvin har jeg også sett i sentrum. Har ei venninne som fikk med ett på kjøpet da hun kjøpte leilighet med uteplass på Vålerenga. Så pinnsvin er tydeligvis urbane dyr.

Siden jeg nå kan krysse av for elg, mangler jeg følgende fra ønskelisten min:

• Rev
• Grevling

Er det gaupe i Nordmarka? Det skulle jeg likt å møte i hvertfall. Ulv også. Bjørn er det kanskje greit at ikke finnes her. Men de har jo pels, og ser jo ganske kosete ut. Så de er sikkert ikke så farlige som de påstår...

Er det flere dyr i Nordmarka jeg burde se etter? Finnes det oter for eksempel? I sommer hadde vi jo også saueinvasjon i nabolaget av en gjeng som hadde vandret hele veien fra Grua. Storbyliv altså...

Holmenkollen skimaraton 2014: Tror ikke skirenn er noe for meg egentlig...

Konklusjonen jeg kom til underveis i rennet i går var følgende: Å trene langrenn er gøy - å gå skirenn; not som much!... Skirenn er best på TV!

Jeg har aldri bannet så mye og intenst på fem timer noensinne, både høyt og inni meg.

Fikk en Crafttrøye stukket til meg av ei dame fra Skiforeningen da jeg kom i mål. Tusen takk!

For ikke å bli altfor negativ skal jeg forsøke å trekke fram noen positive ting også. For det første: Arrangementet var superproft og knirkefritt gjennomført slik jeg opplevde det. Mange klapp på skulderen til Skiforeningen. Arrangørene av Oslo maraton bør ta seg et kurs hos de som arrangerte gårsdagens renn!

Intens smøring i Sørkedalen før start.

Jeg gledet meg veldig til dette skirennet. Har vært yrs ivrigste leser den siste uka, for værutsiktene var ikke spesielt positive i forkant. Det ordnet seg så godt det lot seg gjøre akkurat i de timene rennet pågikk. Men ustabile mildværet skapte utfordringer for føret og valg av smurning. Hadde lommene fulle av smurning og energigele da jeg la ut på turen, men brukte aldri noe av det. For å få det unnagjort med én gang: jeg bomma kraftig! Men var ikke alene om det akkurat. Var mange fra de beste puljene som brøt løpet tidlig.
De to foregående skirennene har jeg slitt med glid, men hatt feste. Takket være Oslo sportslager hadde jeg ingenting å utsette på gliden denne gangen.

Våknet kl. 04.00 lørdag morgen, og lå den siste timen fram til klokka ringte og grublet på hva jeg skulle smøre med. Fulgte alle smøreråd, men det hjalp ikke. Føret var for vanskelig for en amatør for meg.

Intenst grunnarbeid fredag kveld

Hadde investert i alle varianter - uten at investeringen ga noen avkastning. I følge de lærde var det Rode jeg skulle satset på...

Løypa var helt glasert de første kilometerne. Null feste. Måtte bare dra meg fram på armene. Turte ikke dra på selv om jeg er sterk til å stake, var redd for å gå ut for hardt. Før de verste motbakkene opp mot Heggelivann sto det noen snille karer med skismurning. Så jeg stoppet der, og en blid mann la på et tykt lag med VR62 under skiene mine. Dessverre hjalp ikke det med en gang. Var vel bare klister som hadde gitt feste de første kilometerne i går.

Lenger opp ble det bedre. Men så fort jeg begynt å få feste, begynte det å kladde seg under skiene. Dessuten begynte jeg å ta igjen de eldste aldersklassene som startet først og måtte skifte spor. Kladdebonanza! Hadde heldigvis med meg skrape i lomma. Den fikk jeg brukt for flere ganger underveis.

Når vi kom til toppen på Heggeli gikk det bedre en stund. Sola skinte, himmelen var knallblå og det var et helt nydelig postkortlandskap der oppe. Forsøkte å ta meg sammen og nyte det. Men gnisten var borte, og jeg fant den aldri igjen. Så det ble skirenn i søndagsturtempo på lav puls for meg. Tok meg god tid på alle matstasjoner på veien, og var aldri i nærheten av å gå tom underveis.

Jeg fikk brukt stakeferdighetene mine i det lette terrenget fram til Storflåtan. Det var overvann flere steder som var vanskelig å forsere. Pluss at nå kom også det jeg misliker mest med skirenn; utforbakker.
Er dessverre redd for nedoverbakker. Det går ganske greit på trening. Men når det kommer folk på alle sider, og jeg føler at jeg ikke har kontroll, da blir jeg veldig redd. Så jeg gikk på snørra flere ganger i går. Fire ganger fordi jeg mistet kontrollen når noen foran meg falt eller noen sneiet meg bakfra. På slutten én gang grunnet veldig dårlig sikt i tåka. I fiskebeinsbakker fordi noen tråkket på stavene mine. Den første gangen fikk jeg dratt den venstre skulderen min litt ut av ledd (gammel skade). Vel, det blir ikke akkurat topp stemning i topplokket og superresultater av slikt.
I de lange fine utforkjøringene ned mot Fyllingen var løypa glasert, så det gikk altfor fort for meg med så mye folk på alle kanter. Angst! 

Fra Nordmarkskapellet og inn var det null feste i oppoverbakkene. Jeg ville bare i mål, så det var uaktuelt å stoppe og legge mer smøring. Så jeg labbet alle bakkene i rolig fiskebein. Ingen hast! Det eneste jeg tenkte på var de siste utforbakkene til skistadion. De har jeg aldri testet, og tåka var tjukk - så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det endte selvsagt i et siste spektakulært fall i en skarp sving en kilometer før mål. 

Jeg hadde ingenting i pulje 5 å gjøre. Om det er noen trøst så kom jeg i mål samtidig med ei annen dame (vi var ekstremt få, godt under ti) som startet samtidig med meg.

Nest siste stavtak før målgang

Hørte Rannveig ("Futt") sto og heiet på meg på oppløpet. Jeg hadde lagt opp mellomtidsvisning på Facebook, så hun hadde god oversikt over hvor jeg var i løypa. La inn noen skikkelige stavtak til ære for fotografen på oppløpet.
Fasit viser at jeg gikk 54,79 km på 04.54.41. Gjennomsnittspulsen var av typen rolig langtur. Sikkert høyest i nedoverbakkene, fordi jeg var så redd. Jeg går mye fortere på trening på samme puls. Sist lørdag gikk jeg de siste 14 km av turen på én time uten å slite, så jeg hadde definitivt sett for meg en helt annen sluttid enn den jeg endte på - nærmere fire enn fem timer var helt innen rekkevidde. Tross at skigrunnlaget er tynt i år grunnet manglende snø. Men da må smurning, utforferdigheter og killerinstinktet være på plass.

På tide å snakke om noe positivt. Selv om jeg hadde gått nesten 55 km på ski, følte jeg at jeg kunne gått noen mil til da jeg kom i mål. Hadde en vannblemme inne i høyre hånd og et gnagsår på høyre hæl. Men utenom det hadde jeg ikke vondt noe sted, og kjente meg slettes ikke sliten andre steder i kroppen enn i hodet. Var mentalt slitsomt å håndtere glatte ski, kladder og grue seg til hver nye utforbakke underveis.

Jeg har følt meg veldig pigg og sterk i det siste, og det fikk jeg i grunnen svar på at stemmer. Så det er positivt. Tross en trøblete hæl og skulder har jeg ikke fått trent så jevnt over vinteren siden 2010, og det gir effekt.

Søster Rannveig hadde som nevnt tatt turen opp for å ta meg i mål. Det var hyggelig. Rett etter målgang ble jeg plukket ut som en av de heldige som fikk en trøye fra Craft. Gratis pølser, masse mat og drikke tilgjengelig. Blide arrangører og deltakere i den tjukke tåka. Som sagt, supert arrangement.

Skiføret her i byen ser ut til å forsvinne denne uka, så det er bare å ta fram løpeskoene igjen. Det er synd, for jeg elsker å gå lange treningsturer på ski. Men noen flere skirenn kommer det nok ikke til å bli med det første. Siden det er så dyrt å delta må det være morsommere dersom jeg skal gidde. Løping er så greit, der er det kun formen som påvirker prestasjonen. På ski er det så mange andre faktorer i tillegg. Skal jeg gå flere skirenn så må jeg skaffe meg større trygghet på utforkjøringer og et proffere smøreteam (som består av undertegnede).

Grønn, hipp og kul; FLEKSITARIANER

Da jeg surfet på nettet her om dagen oppdaget jeg at jeg faller inn under kategori jeg ikke visste fantes på grunn av de grønne nyttårsforsettene mine. Forsettene for 2013 og 2014 innebærer som tidligere nevnt her på bloggen å spise mindre kjøtt og mer vegetarisk. I tillegg til å spise mer bønner og linser til middag, kuttet jeg helt kjøttpålegg i løpet av 2013. Nå spiser jeg kjøtt til middag maks to ganger i uka, og går for økologisk, frittgående osv. så langt det er mulig. Og jammen var det ikke en kategori for sånne som meg; fleksitarianer. Så der har du meg - en vegetarianer som har lov til å jukse litt...

I følge artiklene jeg har lest er fleksitarianisme visstnok den nye trenden, og skulle det stemme - om så bare bittebittelitt, er det jo kjempebra for både dyr, mennesker og kloden vår. Så jeg oppfordrer flere til å være like trendy som jeg nå visstnok har blitt. Bedre samvittighet er godt for sjelen og sunt for kroppen er det også.

Å leve i tråd med årets nyttårsforsett har gått kjempebra så langt. Jeg spiser den ene middagen bedre enn den andre, kroppen kjennes ut som om den har det bra og jeg lurer egentlig bare på hvorfor jeg ikke har gjort dette før.

Dakar Donald... Glemte å ta bilde etter steking. Da var det kun spising vi tenkte på.

Sykt god saus...

Når jeg har spist kjøtt den siste måneden har det bare vært luksus. Da har jeg smelt til med skikkelig seriøs kvalitet. Vilt, Stangekylling og til og med helstekt gårdsand har jeg laget. Det siste var skikkelig smaskens. Utvalget i norske dagligvarebutikker tar seg stadig opp. Det blir mer og mer utvalg av økologisk, vilt osv. Men det kan fortsatt bli bedre, og det er det opp til oss forbrukere å drive fram. Butikkene tilpasser seg vårt forbruk.

Foruten anda er siste måneds nye favorittrett rødbetburgere. Kjempegodt. Var rødt over hele kjøkkenet, men ingenting tok varig skade. Brukte engangshansker da jeg skrelte og skar opp de kokte rødbetene - og det var nok smart. Litt lite gjennomtenkt derimot var det å ha på seg hvit genser under tilberedningen, men var heldigvis ikke det fineste plagget jeg har.

Rødbetburgere klare for steking.

Er det flere aspirerende fleksitarianere der ute? Det er plass til flere i kategorien. God plass her altså!

Om noen har noen spennende/gode/enkle/avanserte bønne- og linseoppskrifter de vil dele, så mottas de med glede og takknemlighet.

Skiforeningen har trua på meg!

Noe så innmari faktisk...

Jeg sutret litt i forrige innlegg over at jeg hadde blitt seedet til pulje 16 i lørdagens Holmenkollmarsj. Det var litt nedtur. Min seeding til dette rennet har det vært mye fram og tilbake med. Siden jeg ikke har gått dette rennet før (dette blir mitt tredje skirenn noensinne), og ikke har gått noen renn som gir automatisk seeding, valgte jeg ingen seeding da jeg meldte meg på. Med det endte jeg i pulje 17.

Etter å ha tenkt litt (vi snakker noen måneder), fant jeg ut at det var veldig langt bak. Så jeg gikk inn og endret til administrativ seeding, og la inn resultatet mitt fra Ingalåmi 2012. Ikke en kjempetid akkurat, men helt greit til å være mitt første skirenn og kort tid etter langvarig skade.

Så for et par uker siden fikk jeg e-post fra Skiforeningen om at jeg var plassert i pulje 12. Det var jo en forbedring, så jeg syntes det var verdt de 100 ekstra kronene jeg måtte betale for administrativ seeding.

Onsdag i forrige uke kom en ny e-post med følgende beskjed:
Første seeding er nå gjennomført og din foreløpige pulje er 53 km - Pulje 16.
Du er seedet på bakgrunn av administrativ seeding

Den beskjeden ble jeg litt skuffa over. Kun én pulje bedre enn om jeg ikke hadde seeding i det hele tatt. Rart. Definitivt ikke verdt 100 kr. Og jeg hadde da ikke gått på så dårlig tid i Ingalåmi heller...

Så, i dag kom denne:

Oioioioi, du snakker! Skiforeningen har tydeligvis trua på meg likevel. Litt i overkant. Men da kan jeg ikke skylde på puljen om det skulle gå galt i hvertfall. Og jeg slipper å skifte spor på turen, for det blir nok ikke noe problem at jeg tar igjen masse folk som jeg må gå forbi. Jeg skal ikke stille meg forrest i puljen ved start for å si det sånn. Nå gjelder det å ikke la seg rive med i altfor stor grad fra start, slik at jeg bruker opp alle kreftene opp Skansebakken til Heggelivann.

Best i test-briller. Har ønsket meg skibriller lenge, men kommer meg aldri til en sportsbutikk. Men i dag, endelig...

I dag har jeg levert skiene til spabehandling på Oslo sportslager og kjøpt meg skibriller. Med unntak av været, så er det få unnskyldninger dersom det går sakte på lørdag. Men det blir vanskelige smøreforhold, antakelig veldig vanskelige. Men nå har jeg en god tradisjon for å smøre meg bort på skirenn, så kanskje jeg endelig får det til denne gangen. Kryss fingrene!

Hilsen den eneste i pulje 5 uten kondomdress. Jeg blir enkel å spotte på start...