...er noe jeg har dårlig erfaring med, men i dag har jeg gjort det likevel. En kort tur! Men på en sånn fin kveld i Oslo - varm vind og lummert, var det egentlig bare en fryd med en bonusøkt. Selv om det kanskje gikk litt tungt rent fysisk.
Det var egentlig ikke planlagt noen løpeøkt i dag. Men i går, etter å ha sovet fire netter på en dårlig madrass på golvet uten noen form for problemer, våknet jeg etter en natt i min egen seng igjen med store smerter i nakke, venstre skulder pluss hodepine. Lurer på hvem jeg har fornærmet evt. myrdet, for jeg er definitivt ikke i noen flytsone for tiden. Det må være ovetrekk på karmakontoen. Vondtene ble ikke bedre ut over dagen, snarere verre, så jeg måtte bare se langt etter noen intervalløkt med OSI.
I går kveld var det full selvmedisinering med Voltarol og smertestillende gele. I dag tidlig var det litt bedre, og jeg tok en runde med styrketrening i studio. Det gikk riktig så bra, og jeg følte meg mye bedre etterpå. Siden jeg følte meg så bra, tok jeg en bonusløpetur i kveld. To økter på én dag, dette begynner nesten å minne om gode gamle dager...
Er nok ikke helt der enda, og etter en dag med forknytt kontorarbeid har vondtene kommet litt tilbake. Men tidligere erfaring tilsier at det bruker å gå ganske fort over igjen.
I morgen satser jeg på å gjøre min sesongdebut i Sognsvann rundt medsols. Dette har sittet langt inne i år, dessverre. Tror jeg går snilt ut og satser på en 2-runder. Vi snakker overhodet ikke om noe forsøk på pers, planen er å slite litt og få opp pulsen, dvs. en litt hard treningsøkt, men ikke for hard. Uansett, blir bra å komme seg ut og se andre løpere igjen.
Bloggen til en ivrig "late bloomer"-supermosjonist. FFCT består av to faste medlemmer; en utøver ("Fart") og med jevne mellomrom ett crewmedlem (utøverens søster - "Futt").
I'm on a ride - fast - to where I don't care!
tirsdag 29. juni 2010
søndag 27. juni 2010
Uke 25: Tante Grusom
Overskriften henspiller på at nevøen min siden onsdag har vært på sin årlige sommerferie hos Futt'n Fart Running Team i Oslo, aka tante Gal og tante Grusom (meg). Han er nå tilbake hos opphavet noenlunde like hel... Mer om det litt senere.
Det går fortsatt tungt med treningen, men jeg synes det er fremgang, selv om det går smått. Men i det fine været vi nå etter hvert har fått smake på, er det jo en fryd bare å være ute, uansett form.
Mandagen forsøkte jeg å få opp pulsen litt ved å løpe på mølle, men det gikk sånn passe. Ga ikke opp prosjektet helt, så jeg stilte på torsdagens intervalltrening med OSI. Det var heller ingen kjempesuksess, men gikk bedre enn på mandag, så jeg er optimistisk i forhold til kommende ukes intervallforsøk. Pulsen min går skyhøyt, fort - og det er kjempeslitsomt. Jeg har sommeren foran meg for å komme i form, så jeg skal forsøke å være litt tålmodig (lett å si, verre å gjennomføre).
Styrketrening har jeg også fått inn denne uka.
Tirsdag kveld var jeg ute i Maridalen og løp i sola - det var stas. Jeg har slitt med vonde fotblader (tåballer og tær) etter maraton, og i noen sko er det verre enn andre. Så selv om jeg følte meg fin ellers, måtte jeg avslutte før jeg hadde lyst, siden jeg fikk så vondt under beina. Sånt er irriterende. Jeg må kjøpe noen nye sko og løpe mer på sti, så får vi se om det går over snart.
Ble nesten nedkjørt av en syklist også på turen, og denne gangen var det ikke min feil heller. Heldigvis gikk det bra, men hadde han truffet meg i den farten han kom i, hadde det blitt stygt. Det er ikke elgen man skal frykte mest i marka!
Nevøen min (9, snart 10 år) har vært på besøk hos meg siden onsdag kveld, men jeg har likevel fått sneket inn litt trening. Torsdag ble han overlatt i tante Gals varetekt, for at jeg skulle få med meg intervalltreningen med OSI, og på lørdag måtte han bli med meg på en lengre løpetur. Ikke riktig så grusomt som det høres ut, han syklet nemlig mens jeg løp. Det fungerte kjempebra, et tips til dere småbarnsforeldre der ute kanskje? To fluer i en smekk; aktivisere ungene mens man får trent selv.
Tidligere på dagen hadde vi vært på familiesvømming på Domus Athletica - et ellers ukjent fenomen for meg.
I dag, som jeg hadde lovet å ta ham med på en sykkeltur, gikk det ikke så bra - og navnet tante Grusom kom virkelig til sin rett. Jeg rotet oss nemlig helt, helt bort, og han har måttet trille sykkelen langt, og lengre enn langt på kronglete stier. Uff! Vi får se om han noensinne tør å bli med meg på sykkeltur igjen - den opplevelsen kan jo ta fra noen og enhver motet. Henting på busstoppen på Hammern måtte til for at han skulle rekke sin egen barnebursdag senere i dag. Barnepass, anyone?
For egen del kom det noe positivt ut av den groteske bomturen, jeg har nemlig oppdaget en helt ypperlig løpesti. Den skal testes ut med løpesko neste helg, det er sikkert. Får håpe jeg ikke løper meg bort igjen, bare - jeg har en egen evne til å velge feil vei, det har jeg både gammel og ny erfaring på. Men heldigvis finner jeg alltid veien ut igjen.
Nå er det bare 10 arbeidsdager igjen til sommerferien, og jeg har ingen planer om å jobbe masse overtid. Planen er derfor å trappe opp treningen igjen litt til uka, samt gjøre sesongdebut på SRM, så får vi håpe at kroppen responderer bra på det.
Det går fortsatt tungt med treningen, men jeg synes det er fremgang, selv om det går smått. Men i det fine været vi nå etter hvert har fått smake på, er det jo en fryd bare å være ute, uansett form.
Mandagen forsøkte jeg å få opp pulsen litt ved å løpe på mølle, men det gikk sånn passe. Ga ikke opp prosjektet helt, så jeg stilte på torsdagens intervalltrening med OSI. Det var heller ingen kjempesuksess, men gikk bedre enn på mandag, så jeg er optimistisk i forhold til kommende ukes intervallforsøk. Pulsen min går skyhøyt, fort - og det er kjempeslitsomt. Jeg har sommeren foran meg for å komme i form, så jeg skal forsøke å være litt tålmodig (lett å si, verre å gjennomføre).
Styrketrening har jeg også fått inn denne uka.
Tirsdag kveld var jeg ute i Maridalen og løp i sola - det var stas. Jeg har slitt med vonde fotblader (tåballer og tær) etter maraton, og i noen sko er det verre enn andre. Så selv om jeg følte meg fin ellers, måtte jeg avslutte før jeg hadde lyst, siden jeg fikk så vondt under beina. Sånt er irriterende. Jeg må kjøpe noen nye sko og løpe mer på sti, så får vi se om det går over snart.
Ble nesten nedkjørt av en syklist også på turen, og denne gangen var det ikke min feil heller. Heldigvis gikk det bra, men hadde han truffet meg i den farten han kom i, hadde det blitt stygt. Det er ikke elgen man skal frykte mest i marka!
Nevøen min (9, snart 10 år) har vært på besøk hos meg siden onsdag kveld, men jeg har likevel fått sneket inn litt trening. Torsdag ble han overlatt i tante Gals varetekt, for at jeg skulle få med meg intervalltreningen med OSI, og på lørdag måtte han bli med meg på en lengre løpetur. Ikke riktig så grusomt som det høres ut, han syklet nemlig mens jeg løp. Det fungerte kjempebra, et tips til dere småbarnsforeldre der ute kanskje? To fluer i en smekk; aktivisere ungene mens man får trent selv.
Tidligere på dagen hadde vi vært på familiesvømming på Domus Athletica - et ellers ukjent fenomen for meg.
I dag, som jeg hadde lovet å ta ham med på en sykkeltur, gikk det ikke så bra - og navnet tante Grusom kom virkelig til sin rett. Jeg rotet oss nemlig helt, helt bort, og han har måttet trille sykkelen langt, og lengre enn langt på kronglete stier. Uff! Vi får se om han noensinne tør å bli med meg på sykkeltur igjen - den opplevelsen kan jo ta fra noen og enhver motet. Henting på busstoppen på Hammern måtte til for at han skulle rekke sin egen barnebursdag senere i dag. Barnepass, anyone?
For egen del kom det noe positivt ut av den groteske bomturen, jeg har nemlig oppdaget en helt ypperlig løpesti. Den skal testes ut med løpesko neste helg, det er sikkert. Får håpe jeg ikke løper meg bort igjen, bare - jeg har en egen evne til å velge feil vei, det har jeg både gammel og ny erfaring på. Men heldigvis finner jeg alltid veien ut igjen.
Nå er det bare 10 arbeidsdager igjen til sommerferien, og jeg har ingen planer om å jobbe masse overtid. Planen er derfor å trappe opp treningen igjen litt til uka, samt gjøre sesongdebut på SRM, så får vi håpe at kroppen responderer bra på det.
søndag 20. juni 2010
Uke 24: råtten kropp på ukjente stier
Starter med et biologispørsmål - kan noen svare meg på hva som foregår her?
Jeg observerte dette fenomenet da jeg gikk forbi på ski i vinter også, men da var ikke hullene infisert av de store svarte beistene av maur sånn som nå. Hvem har laget hullene? Jeg tenkte først hakkespett, men det er så store fliser, så det rimer seg ikke, vel?
Dette treets dager er talte, det er sikkert. Stakkars, hva hadde det gjort for å fortjene dette?
Denne uka har jeg forsøkt å ta opp treningen litt igjen, men kroppen er ikke helt med. Har fått en ny forkjølelse, så klart - men det er bare en liten en, og jeg er ikke så stressa på det nå som jeg var tidligere i vår. Det er lenge til neste konkurranse nå.
Hartatt opp styrketreningen igjen denne uka, og det merkes at det er en stund siden sist. Har vært noen utrolig støle dager midt i uka. Men jeg vet det vil bli bedre etter hvert, alltid verst i starten. Uansett, det er deilig å være i gang igjen, og jeg hadde savnet det (som det psyke mennesket jeg er).
Løpingen denne uka har ikke vært spesielt oppmuntrende, og jeg har merket godt at kroppen ikke er helt med. Løp min vanlige morgenrunde på onsdag, og da lå jeg veldig høyt i puls selv på lav fart - håper det går over snart. Beina var vel heller ikke fjærlette, akkurat. Etter det reiste jeg på tjenestereise til Bergen, og det er mulig at det har vært for mye stress og for lite søvn etter Stockholm. Restitusjon har det derfor kanskje blitt for lite av.
Har merket at jeg har vært skikkelig trøtt også, så det har blitt en del soving etter at jeg kom hjem. Kanskje det hjelper.
Lørdag bega jeg meg ut på den første litt lengre turen jeg har hatt siden 5. juni, og denne gangen angrep jeg Lillomarka fra Solemskogen. Jeg gikk på ski fra Solemskogen en rekke ganger i vinter, men i barmarkssesongen har jeg aldri startet der. Målsetningen var å løpe til Sinober og deretter ned igjen til Kjelsås. Det skulle bli et par mil, og noe mer enn det burde jeg ut fra formen i det siste ikke ha ambisjoner om.
Selvsagt hadde jeg, som den anarkiststiløperen jeg er, ikke med kart, og jeg la i vei med stor selvtillit. Selvtilliten er vel fortsatt intakt, men neste gang tror jeg at jeg skal følge litt bedre med på merkingen og da særlig blåmerkingen. Inn til Sinober er det litt i underkant av en mil på ski, og det er mulig å gjøre det kortere på blåmerkede stier. Jeg brukte 1 time og 45 minutter på turen, og ja, det ble nok litt lenger enn en mil...
Det vil altså si at jeg løp meg helt bort. Men jeg fant da tilbake til rett vei etter hvert, etter å ha fått sett litt av hvert, men planen var slettes ikke å være ute så lenge.
Hadde problemer med lavt blodsukker underveis, merket at jeg var litt slapp og svimmel. Men det ordnet seg med en eske rosiner, en kanelbolle og kaffe da jeg vel kom meg opp til Sinober.
Været i går var mildt sagt ustabilt, og sola skinte og det striregnet om hverandre. Jeg hadde flaksen litt med meg, for den absolutt verste skura kom akkurat da jeg var innenfor dørene på Sinober. Men våt ble jeg likevel på veien hjem. Men etter rasten på Sinober tålte jeg en del mer, og da kunne ikke litt regn ta motet fra meg.
Da jeg havnet utenfor sti en periode, kom jeg over dette - hva er det? Brukes i elgjakta?
Turen oppsummert: beina var mye bedre enn ventet, pulsen fortsatt for høy - området, tross at jeg rotet meg bort, får et høyt terningkast. Det er mange stier å velge på, og de er delvis både kronglete og lettløpte, variasjon jeg liker. Kupert er det, men det er bare god trening. Det er også vått en del steder, men ikke mer enn jeg kan leve med. har vært mye våtere på beina etter løpeturer tidligere enn jeg var da jeg kom hjem i går.
Skogstjernetid igjen:
I går kveld var det alkohol og fest nok en gang, så i dag har jeg holdt meg helt i ro. Det var siste utskeielse på den fronten en stund. Håper å kunne trappe opp treningen et hakk igjen i neste uke og snart være i normalt gjenge igjen.
Jeg observerte dette fenomenet da jeg gikk forbi på ski i vinter også, men da var ikke hullene infisert av de store svarte beistene av maur sånn som nå. Hvem har laget hullene? Jeg tenkte først hakkespett, men det er så store fliser, så det rimer seg ikke, vel?
Dette treets dager er talte, det er sikkert. Stakkars, hva hadde det gjort for å fortjene dette?
Denne uka har jeg forsøkt å ta opp treningen litt igjen, men kroppen er ikke helt med. Har fått en ny forkjølelse, så klart - men det er bare en liten en, og jeg er ikke så stressa på det nå som jeg var tidligere i vår. Det er lenge til neste konkurranse nå.
Hartatt opp styrketreningen igjen denne uka, og det merkes at det er en stund siden sist. Har vært noen utrolig støle dager midt i uka. Men jeg vet det vil bli bedre etter hvert, alltid verst i starten. Uansett, det er deilig å være i gang igjen, og jeg hadde savnet det (som det psyke mennesket jeg er).
Løpingen denne uka har ikke vært spesielt oppmuntrende, og jeg har merket godt at kroppen ikke er helt med. Løp min vanlige morgenrunde på onsdag, og da lå jeg veldig høyt i puls selv på lav fart - håper det går over snart. Beina var vel heller ikke fjærlette, akkurat. Etter det reiste jeg på tjenestereise til Bergen, og det er mulig at det har vært for mye stress og for lite søvn etter Stockholm. Restitusjon har det derfor kanskje blitt for lite av.
Har merket at jeg har vært skikkelig trøtt også, så det har blitt en del soving etter at jeg kom hjem. Kanskje det hjelper.
Lørdag bega jeg meg ut på den første litt lengre turen jeg har hatt siden 5. juni, og denne gangen angrep jeg Lillomarka fra Solemskogen. Jeg gikk på ski fra Solemskogen en rekke ganger i vinter, men i barmarkssesongen har jeg aldri startet der. Målsetningen var å løpe til Sinober og deretter ned igjen til Kjelsås. Det skulle bli et par mil, og noe mer enn det burde jeg ut fra formen i det siste ikke ha ambisjoner om.
Selvsagt hadde jeg, som den anarkiststiløperen jeg er, ikke med kart, og jeg la i vei med stor selvtillit. Selvtilliten er vel fortsatt intakt, men neste gang tror jeg at jeg skal følge litt bedre med på merkingen og da særlig blåmerkingen. Inn til Sinober er det litt i underkant av en mil på ski, og det er mulig å gjøre det kortere på blåmerkede stier. Jeg brukte 1 time og 45 minutter på turen, og ja, det ble nok litt lenger enn en mil...
Det vil altså si at jeg løp meg helt bort. Men jeg fant da tilbake til rett vei etter hvert, etter å ha fått sett litt av hvert, men planen var slettes ikke å være ute så lenge.
Hadde problemer med lavt blodsukker underveis, merket at jeg var litt slapp og svimmel. Men det ordnet seg med en eske rosiner, en kanelbolle og kaffe da jeg vel kom meg opp til Sinober.
Været i går var mildt sagt ustabilt, og sola skinte og det striregnet om hverandre. Jeg hadde flaksen litt med meg, for den absolutt verste skura kom akkurat da jeg var innenfor dørene på Sinober. Men våt ble jeg likevel på veien hjem. Men etter rasten på Sinober tålte jeg en del mer, og da kunne ikke litt regn ta motet fra meg.
Da jeg havnet utenfor sti en periode, kom jeg over dette - hva er det? Brukes i elgjakta?
Turen oppsummert: beina var mye bedre enn ventet, pulsen fortsatt for høy - området, tross at jeg rotet meg bort, får et høyt terningkast. Det er mange stier å velge på, og de er delvis både kronglete og lettløpte, variasjon jeg liker. Kupert er det, men det er bare god trening. Det er også vått en del steder, men ikke mer enn jeg kan leve med. har vært mye våtere på beina etter løpeturer tidligere enn jeg var da jeg kom hjem i går.
Skogstjernetid igjen:
I går kveld var det alkohol og fest nok en gang, så i dag har jeg holdt meg helt i ro. Det var siste utskeielse på den fronten en stund. Håper å kunne trappe opp treningen et hakk igjen i neste uke og snart være i normalt gjenge igjen.
Tilbake til Sverige!
Selv om jeg omtrent akkurat er tilbake fra en snartur til Bergen, skal dette innlegget handle om Sverige (igjen!...). Men siden jeg er inne på Bergen, til mine svenske venner: hvis dere skal besøke en norsk by, utenom Oslo selvsagt, så anbefales Bergen. Likevel, et lite tips - dere kommer ikke til å forstå et ord av hva lokalbefolkningen sier, men alle snakker engelsk....
Uansett, lengselen tilbake til nabolandet ble for sterk, fort: jeg har nå kjøpt togbillett til Stockholm, og skal melde meg på Stockholm halvmarathon 11. september i år, så fort de har fått påmeldingssidene sine til å fungere igjen. Er dessuten også påmeldt Göteborgsvarvet 21. mai 2011. Feriepengene er på konto, og noe skal de jo brukes til...
Sist gang med startnr. i svensk løp- tatt av Siri før start i Stockholm marathon (sjekk det kule startnummeret jeg hadde):
Utrolig billige togbilletter, tilbud om overnatting og shoppingomvisning på Söder pluss gode minner fra siste møte med Stockholm, har gjort meg svært enkel å overtale. Gleder meg allerede! Nå er det bare å komme i gang med treningen igjen.
Og Göteborgsvarvet vet jo alle som har vært der at er en fest man bare må få med seg. Seedingen min fra jeg løp i fjor holder et år til, så da er det bare å kaste seg på. Lurer på hvordan det blir å løpe i pulje 1b versus pulje 15 som sist - regner med å kunne merke forskjellen på tiden i mål i hvertfall.
Mye å glede seg til framover, og enda er det mange løp/konkurranser i Sverige som må testet ut. Så mange muligheter, så lite tid...
Uansett, lengselen tilbake til nabolandet ble for sterk, fort: jeg har nå kjøpt togbillett til Stockholm, og skal melde meg på Stockholm halvmarathon 11. september i år, så fort de har fått påmeldingssidene sine til å fungere igjen. Er dessuten også påmeldt Göteborgsvarvet 21. mai 2011. Feriepengene er på konto, og noe skal de jo brukes til...
Sist gang med startnr. i svensk løp- tatt av Siri før start i Stockholm marathon (sjekk det kule startnummeret jeg hadde):
Utrolig billige togbilletter, tilbud om overnatting og shoppingomvisning på Söder pluss gode minner fra siste møte med Stockholm, har gjort meg svært enkel å overtale. Gleder meg allerede! Nå er det bare å komme i gang med treningen igjen.
Og Göteborgsvarvet vet jo alle som har vært der at er en fest man bare må få med seg. Seedingen min fra jeg løp i fjor holder et år til, så da er det bare å kaste seg på. Lurer på hvordan det blir å løpe i pulje 1b versus pulje 15 som sist - regner med å kunne merke forskjellen på tiden i mål i hvertfall.
Mye å glede seg til framover, og enda er det mange løp/konkurranser i Sverige som må testet ut. Så mange muligheter, så lite tid...
torsdag 17. juni 2010
Nachspiel som folkehelsetiltak!
I tiden som har gått etter Stockholm marathon har det vært mye work hard og play hard, men veldig lite train hard. Ut fra vårens erfaringer vet jeg også at jeg ikke bør tro at jeg kan rekke med absolutt alt uten at det får konsekvenser, så jeg har greid å slå meg litt til ro med at det har blitt lite trening fordi tiden ikke strekker til. Kroppen er heller ikke i storform etter Stockholm, det har jeg grundig fått merke de få gangene jeg har forsøkt å utsette kroppen for fysiske anstrengelser. I tillegg greide jeg å pådra meg krampe i høyre legg natt til søndag (bryllupsfest, needless to say more) og en liten forkjølelse (igjen!).
Men både mangel på tid og kroppslige svakheter går over, sommeren er her, og da trenger jeg en kropp som tåler litt. Fire uker ferie står etter hvert for døren - og hvor mange kilometer kan den tiden omsettes i mon tro? Jeg gleder meg allerede...
Etter en asketisk vår har jeg sluppet meg litt løs etter den store prøvelsen 5. juni, og det har blitt både fester og alkohol. Helt crazy altså...
Men på sommerfest på jobben i forrige uke fikk jeg plutselig og helt overraskende et soleklart bevis på at det er bra for folkehelsa at jeg tar meg en fest en gang i blant, og spesielt bra for andre personers helsetilstand er det at jeg holder hele natta ut på nachspiel.
Historien er som følger: På sommerfesten ble jeg kontaktet av en kvinnelig kollega som jobber på en annen avdeling. Henne har jeg kun snakket med én gang, og det var på nachspiel ute i de sene, sene nattetimer etter fjorårets julebord. Vel, hun kom nå bort til meg for å fortelle at hun har meldt seg på halvmaraton under Oslo maraton den kommende høsten, og at det er på grunn av meg, for hun hadde blitt så inspirert av samtalen vi hadde sånn ca. 04.00 en natt i desember. Undervurder aldri fyllerørets kraft sier nå jeg!
Jeg må bare si at jeg ble litt rørt, veldig ydmyk og veldig stolt over at jeg i løpet av et sånt møte har greid å inspirere noen til å sette seg langsiktige mål og starte med løping. Tar dette som nok et bevis på at jeg blir ganske så engasjert når jeg får snakke om det som kanskje opptar meg mest, og med noen drinker innabords på toppen - ohlala!
Etter samtalen vår nå forrige torsdag har jeg selvsagt oversendt en haug med tips til vedkommende. Jeg husker veldig godt hvordan det var å tre inn i den totalt ukjente verden som løpingen en gang var, så jeg har prøvd å tipse om ting jeg skulle ønske jeg visste om da jeg var helt fersk. Er fortsatt fersk selv og mange aspekter ved løperverdenen er fortsatt ukjent for meg, men noen tips tror jeg at jeg har å gi. Blant annet har jeg slått et sterkt slag for SRM og Treningscamp, som jeg skulle ønske jeg kjente til da jeg var helt fersk og veldig alene i dette.
På julebordet i fjor, klar for å overbevise hvem som helst at løping er the shit!
Forrige lørdag var jeg i bryllup og igjen ble det nachspiel, og hva kan jeg si annet enn: Oops I did it again!... Hvis alt går etter planen har jeg to nye konkurrenter på startstreken når Stockholm halvmarathon går av stabelen 11. september i år. Utrolig gøy å kunne engasjere og inspirere.
Kommende lørdag er det fest igjen, lurer på om jeg kan gjenta bragden nå også, så vær advart alle slabbedasker... Det er også siste utskeielse på en god stund, så jeg må benytte sjansen godt.
Jeg har tidligere tenkt at jeg ikke må snakke for mye om løping (som jeg elsker å snakke om, lenge og mye), fordi det sikkert kjeder de som ikke driver med det selv og/eller er like frelst som meg. Akkurat som jeg ikke er så spesielt interessert i å høre om gardiner, bleiemerker & barnemat, strikkeoppskrifter, korpsmusikk m.m. Men etter de nevnte hendelsene revurderer jeg dette. For hvis jeg med mitt engasjement greier å overbevise/frelse noen til å gi løping eller annen trening en sjanse, så er det jo bare helt strålende - og verdt det. Jeg trodde ikke jeg var noen selgertype, men langt der inne var det kanskje et skjult talent for det også, hva blir det neste?
Men både mangel på tid og kroppslige svakheter går over, sommeren er her, og da trenger jeg en kropp som tåler litt. Fire uker ferie står etter hvert for døren - og hvor mange kilometer kan den tiden omsettes i mon tro? Jeg gleder meg allerede...
Etter en asketisk vår har jeg sluppet meg litt løs etter den store prøvelsen 5. juni, og det har blitt både fester og alkohol. Helt crazy altså...
Men på sommerfest på jobben i forrige uke fikk jeg plutselig og helt overraskende et soleklart bevis på at det er bra for folkehelsa at jeg tar meg en fest en gang i blant, og spesielt bra for andre personers helsetilstand er det at jeg holder hele natta ut på nachspiel.
Historien er som følger: På sommerfesten ble jeg kontaktet av en kvinnelig kollega som jobber på en annen avdeling. Henne har jeg kun snakket med én gang, og det var på nachspiel ute i de sene, sene nattetimer etter fjorårets julebord. Vel, hun kom nå bort til meg for å fortelle at hun har meldt seg på halvmaraton under Oslo maraton den kommende høsten, og at det er på grunn av meg, for hun hadde blitt så inspirert av samtalen vi hadde sånn ca. 04.00 en natt i desember. Undervurder aldri fyllerørets kraft sier nå jeg!
Jeg må bare si at jeg ble litt rørt, veldig ydmyk og veldig stolt over at jeg i løpet av et sånt møte har greid å inspirere noen til å sette seg langsiktige mål og starte med løping. Tar dette som nok et bevis på at jeg blir ganske så engasjert når jeg får snakke om det som kanskje opptar meg mest, og med noen drinker innabords på toppen - ohlala!
Etter samtalen vår nå forrige torsdag har jeg selvsagt oversendt en haug med tips til vedkommende. Jeg husker veldig godt hvordan det var å tre inn i den totalt ukjente verden som løpingen en gang var, så jeg har prøvd å tipse om ting jeg skulle ønske jeg visste om da jeg var helt fersk. Er fortsatt fersk selv og mange aspekter ved løperverdenen er fortsatt ukjent for meg, men noen tips tror jeg at jeg har å gi. Blant annet har jeg slått et sterkt slag for SRM og Treningscamp, som jeg skulle ønske jeg kjente til da jeg var helt fersk og veldig alene i dette.
På julebordet i fjor, klar for å overbevise hvem som helst at løping er the shit!
Forrige lørdag var jeg i bryllup og igjen ble det nachspiel, og hva kan jeg si annet enn: Oops I did it again!... Hvis alt går etter planen har jeg to nye konkurrenter på startstreken når Stockholm halvmarathon går av stabelen 11. september i år. Utrolig gøy å kunne engasjere og inspirere.
Kommende lørdag er det fest igjen, lurer på om jeg kan gjenta bragden nå også, så vær advart alle slabbedasker... Det er også siste utskeielse på en god stund, så jeg må benytte sjansen godt.
Jeg har tidligere tenkt at jeg ikke må snakke for mye om løping (som jeg elsker å snakke om, lenge og mye), fordi det sikkert kjeder de som ikke driver med det selv og/eller er like frelst som meg. Akkurat som jeg ikke er så spesielt interessert i å høre om gardiner, bleiemerker & barnemat, strikkeoppskrifter, korpsmusikk m.m. Men etter de nevnte hendelsene revurderer jeg dette. For hvis jeg med mitt engasjement greier å overbevise/frelse noen til å gi løping eller annen trening en sjanse, så er det jo bare helt strålende - og verdt det. Jeg trodde ikke jeg var noen selgertype, men langt der inne var det kanskje et skjult talent for det også, hva blir det neste?
søndag 13. juni 2010
Maratontest av Adidas Marathon 10
Det var en del styr for å finne skoene jeg skulle løpe Stockholm marathon i. Jeg endte til slutt opp med å løpe i et par Adidas Marathon 10 som er en helt ny modell som ble lansert i februar i år. De er ment å være en slags relansering av de klassiske maratonskoene fra 70- og 80-tallet som blant annet Grete Waitz løp med, men med dagens teknologi. De likner visstnok ganske mye på Adidas Boston, som er en annen lettvektsmodell fra Adidas som mange løper lange løp i. Men i følge selgeren på G-sport (som er den eneste sportsbutikken jeg fant som fører denne modellen) er det mindre demping i hælene på Marathon 10 enn på Boston, i tillegg er meshen framme ved tærne tettere og kanskje ikke så bra som på Boston. Marathon 10 er da også litt billigere enn nevnte Boston.
Men jeg tok sjansen likevel, for skoa så bare så utrolig kule ut. Det er kanskje ikke et aspekt som bør tillegges betydning når man kjøper sko for å løpe så langt i, men man kan ikke være like voksen og forstandig hele tiden. Skal likevel innrømme at skovalget var noe av det jeg var mest nervøs for da jeg sto på startstreken i Stockholm – skovalget hadde nemlig svært stor betydning i Oslo.
Sist løp jeg med et par Mizuno Wave Elixir 4, som jeg trodde jeg hadde testet godt ut på forhånd. I tillegg hadde jeg et par svindyre sokker fra Falke spesialtilpasset maraton. Dessverre fungerte ikke denne kombinasjonen så bra. Tror kanskje at jeg hadde løpt litt for mye med skoa på forhånd, slik at meshen foran hadde utvidet seg for mye, sånn at jeg sklei litt rundt i skoa. Den siste to milene hadde jeg fryktelig vondt under tåballene og hvert steg var smerte. Dette ødela løpet veldig, og jeg fryktet at dette skulle skje igjen. Turte derfor ikke å løpe et nytt maraton i denne modellen, selv om jeg har planer om å kjøpe dem igjen, men da blir det bare til trening.
Skoa jeg opprinnelig kjøpte for å bruke i Stockholm er et par Asics DS Trainer. Siden jeg fikk krampe i tærne og akkurat samme smerter som jeg slet med i Oslo maraton på den første langturen jeg testet dem, var det klart at jeg aldri ville tørre å stille til start med disse, uansett hva som skulle skje senere. Da jeg endte opp med å kjøpe Asicsskoa på Löplabbet var det close race mellom dem og Adidas Boston, så jeg visste at sistnevnte modell også passet til meg. I tillegg var de første lettvektsskoa jeg kjøpte et par Adizero, og de har jeg vært veldig fornøyd med (var også dem jeg løp 43 km med i Portugal).
Det var da jeg var inne på Runningwarehouse for å sjekke prisen på Boston at jeg oppdaget Adidas Marathon 10 (hvor de for øvrig var utsolgt med virkning månedsvis inn i framtiden), og resten er historie. Dessverre var det ingen som hadde testet dem eller kunne si noe om dem da jeg kjøpte dem, så det er jeg som nå har stått for den store forbrukertesten av disse skoa.
Etter at jeg fikk skoa i hus har jeg brukt dem en del på trening (når jeg har fått trent), både når jeg har løpt (forsøksvis) fort og på langturer. Jeg har da likt dem godt og ikke merket noen potensielle problemer. Når det gjelder testing av maratonsko er det en avveining i forkant; man må teste skoa, men man kan ikke løpe for mye i dem heller. Lettvektssko slites fort ut.
Så til den store, endelige testen: Stockholm marathon 2010. I tillegg til å teste skoa, løp jeg også i nye rosa CEP-strømper. Første gangen løp jeg i CEP-soccersleeves med Falkesokker nede i skoa. Nå hadde jeg heldekkende knestrømper. Det jeg var usikker på med denne kombinasjonen, var om det ville bli altfor varmt, siden CEP er ganske tykke i den delen som er nede i skoa. Pluss at meshen på Marathon 10 som nevnt er ganske tett. Jeg vet at jeg kan bli veldig varm på beina og plages av det.
Nå ble det ganske varmt i Stockholm, og jeg kan med glede meddele at jeg aldri underveis tenkte over hva slags temperatur det var nede i skoa; ergo fungerte kombinasjonen på dette punktet.
Utseendemessig var kombinasjonen også helt uslåelig, og som nevnt i bloggposten fra selve løpet, ble jeg da også lagt merke til.
Så til slutt; fungerte det løpsmessig? Jeg tror det… Var i hvertfall ikke plaget i nærheten på samme måte av sårhet under tåballene som jeg var i Oslo. Litt var det selvsagt, det er jo nesten unngåelig, men ikke noe jeg tenkte mye over eller tilla mye vekt på slutten. Det var andre smerter som var mye mer plagsomme. Vanskelig å si om de andre smertene jeg opplevde, og den tiltagende krampen i leggen, kan tilskrives skoene eller andre faktorer. Men jeg velger å tro det hadde kommet uansett, og at det kan tilskrives at jeg har fått løpt så lite det siste vel halve året, samt at jeg er en tung løper og at belastningen på beina derfor er stor.
Man kan nå se på skoa at de har blitt utsatt for en stor belastning, fargen på sålene var helt fin før løpet, nå er den i ferd med å flasse av flere steder. Dette sier sikkert også noe om hva som er ståa for dempingen innenfor fargen. Trolig er dette paret sånn ca. klar for utskiftning.
Min konklusjon er da at det kommer et nytt helt maken par sko i hus, og med mindre jeg plutselig kommer over noe som er mye bedre, kommer jeg til å løpe maraton med sjokkrosa sko igjen.
Sånn så det ut i Stockholm:
That concludes the vote from the Futt’n Fart jury; løp og kjøp – hvis du tør (du må tåle å få kommentarer)!
Men jeg tok sjansen likevel, for skoa så bare så utrolig kule ut. Det er kanskje ikke et aspekt som bør tillegges betydning når man kjøper sko for å løpe så langt i, men man kan ikke være like voksen og forstandig hele tiden. Skal likevel innrømme at skovalget var noe av det jeg var mest nervøs for da jeg sto på startstreken i Stockholm – skovalget hadde nemlig svært stor betydning i Oslo.
Sist løp jeg med et par Mizuno Wave Elixir 4, som jeg trodde jeg hadde testet godt ut på forhånd. I tillegg hadde jeg et par svindyre sokker fra Falke spesialtilpasset maraton. Dessverre fungerte ikke denne kombinasjonen så bra. Tror kanskje at jeg hadde løpt litt for mye med skoa på forhånd, slik at meshen foran hadde utvidet seg for mye, sånn at jeg sklei litt rundt i skoa. Den siste to milene hadde jeg fryktelig vondt under tåballene og hvert steg var smerte. Dette ødela løpet veldig, og jeg fryktet at dette skulle skje igjen. Turte derfor ikke å løpe et nytt maraton i denne modellen, selv om jeg har planer om å kjøpe dem igjen, men da blir det bare til trening.
Skoa jeg opprinnelig kjøpte for å bruke i Stockholm er et par Asics DS Trainer. Siden jeg fikk krampe i tærne og akkurat samme smerter som jeg slet med i Oslo maraton på den første langturen jeg testet dem, var det klart at jeg aldri ville tørre å stille til start med disse, uansett hva som skulle skje senere. Da jeg endte opp med å kjøpe Asicsskoa på Löplabbet var det close race mellom dem og Adidas Boston, så jeg visste at sistnevnte modell også passet til meg. I tillegg var de første lettvektsskoa jeg kjøpte et par Adizero, og de har jeg vært veldig fornøyd med (var også dem jeg løp 43 km med i Portugal).
Det var da jeg var inne på Runningwarehouse for å sjekke prisen på Boston at jeg oppdaget Adidas Marathon 10 (hvor de for øvrig var utsolgt med virkning månedsvis inn i framtiden), og resten er historie. Dessverre var det ingen som hadde testet dem eller kunne si noe om dem da jeg kjøpte dem, så det er jeg som nå har stått for den store forbrukertesten av disse skoa.
Etter at jeg fikk skoa i hus har jeg brukt dem en del på trening (når jeg har fått trent), både når jeg har løpt (forsøksvis) fort og på langturer. Jeg har da likt dem godt og ikke merket noen potensielle problemer. Når det gjelder testing av maratonsko er det en avveining i forkant; man må teste skoa, men man kan ikke løpe for mye i dem heller. Lettvektssko slites fort ut.
Så til den store, endelige testen: Stockholm marathon 2010. I tillegg til å teste skoa, løp jeg også i nye rosa CEP-strømper. Første gangen løp jeg i CEP-soccersleeves med Falkesokker nede i skoa. Nå hadde jeg heldekkende knestrømper. Det jeg var usikker på med denne kombinasjonen, var om det ville bli altfor varmt, siden CEP er ganske tykke i den delen som er nede i skoa. Pluss at meshen på Marathon 10 som nevnt er ganske tett. Jeg vet at jeg kan bli veldig varm på beina og plages av det.
Nå ble det ganske varmt i Stockholm, og jeg kan med glede meddele at jeg aldri underveis tenkte over hva slags temperatur det var nede i skoa; ergo fungerte kombinasjonen på dette punktet.
Utseendemessig var kombinasjonen også helt uslåelig, og som nevnt i bloggposten fra selve løpet, ble jeg da også lagt merke til.
Så til slutt; fungerte det løpsmessig? Jeg tror det… Var i hvertfall ikke plaget i nærheten på samme måte av sårhet under tåballene som jeg var i Oslo. Litt var det selvsagt, det er jo nesten unngåelig, men ikke noe jeg tenkte mye over eller tilla mye vekt på slutten. Det var andre smerter som var mye mer plagsomme. Vanskelig å si om de andre smertene jeg opplevde, og den tiltagende krampen i leggen, kan tilskrives skoene eller andre faktorer. Men jeg velger å tro det hadde kommet uansett, og at det kan tilskrives at jeg har fått løpt så lite det siste vel halve året, samt at jeg er en tung løper og at belastningen på beina derfor er stor.
Man kan nå se på skoa at de har blitt utsatt for en stor belastning, fargen på sålene var helt fin før løpet, nå er den i ferd med å flasse av flere steder. Dette sier sikkert også noe om hva som er ståa for dempingen innenfor fargen. Trolig er dette paret sånn ca. klar for utskiftning.
Min konklusjon er da at det kommer et nytt helt maken par sko i hus, og med mindre jeg plutselig kommer over noe som er mye bedre, kommer jeg til å løpe maraton med sjokkrosa sko igjen.
Sånn så det ut i Stockholm:
That concludes the vote from the Futt’n Fart jury; løp og kjøp – hvis du tør (du må tåle å få kommentarer)!
tirsdag 8. juni 2010
Futt'n Farts svenske favoritter
Etter å ha fullført det jeg kom til Stockholm for på lørdag,var jeg turist i byen i to dager. Eller, det vil si, jeg har i grunnen ikke sett så mye severdigheter, men ferie fra både jobb og trening har jeg hatt. Det siste må kanskje også modifiseres litt, siden jeg har trasket mange, mange, mange kilometer både søndag og mandag. Selv om jeg har vært, og fremdeles er, både støl og stiv, har formen ellers vært fin, og det har ikke vært noe problem å gå – så lenge farten er lav. Trapper har vært verre, men også det har gått greit og etter hvert kom jeg meg både opp og ned uten å måtte klamre meg til gelenderet (i dag har jeg løpt trapper på jobb for å tøffe meg). Synes det er sykt sadistisk av arrangørene forresten å tvinge oss ned en lang trapp etter målgang. Burde sjekke YouTube om det er noen klipp fra det der...
Tross overskriften, her er utsikt til noe som slettes ikke er en svensk favoritt, nemlig Västerbron, den var tøff å komme over på andre runde:
Siri dro tilbake til Oslo søndag morgen. Jeg forsøkte å få gjort unna litt shopping søndag, uten å lykkes med å bruke så mye penger. Selv om det både var søndag og nasjonaldag var kjøpesentrene og kjedebutikkene i sentrum åpne, men det var ikke så mye som fristet. Det samme problemet hadde jeg på sportsmessen i tilknytning til startnummerutdelingen fredag – greide kun å gjøre meg av med 300 sek. Dårlige greier, hadde budsjettert med mye mer.
Søndag kveld var det reunionsmiddag med flere av de jeg var på treningsleir med i Portugal i februar/mars. På vei til middagen kjørte Gustav & Silvia samt Victoria & Daniel forbi meg i bil. Det var jo et realt scoop i disse bryllupstider. Byen bærer preg av det som skal skje om et par uker, blant annet var det mye gilde suvenirer å få kjøpt. Har vært fristet, siden jeg har en forkjærlighet for stygge, kitchy greier, men det ble aldri noe av - merker jeg angrer litt nå.
Det var veldig gøy å treffe igjen min romkamerat Julia samt Christina, Eva og Anna. Alle har planer om å reise tilbake igjen til neste år. Dessuten ble jeg forsøkt lokket tilbake til Stockholm på en rekke forskjellige løp framover. Og det er slettes ikke umulig at kommer til å skje – Stockholm halvmarathon i september kan se ut til å passe godt inn i løpskalenderen.
Siden jeg hadde hatt så liten gevinst med hensyn til shopping på søndag, gjorde jentene en rask personlighetsanalyse av meg i forhold til aktuelle klesbutikker på Söder, og tipsene viste seg å stemme godt. Fikk gjort av med litt mer penger på søndag - er kjolen jeg kjøpte til lørdagens bryllup godkjent av de svenske tipserne?
De siste dagene har bare bekreftet noe jeg allerede visste, nemlig at jeg liker meg i Sverige. Jeg vet også at det andre teammedlemmet deler min kjærlighet til "söta bror", så her kommer en liten gjennomgang av våre svenske favoritter:
1. Det vi har felles med absolutt alle nordmenn, nemlig at det meste er billigere enn i Norge.
2. Fika/käka og diverse som dreier seg om mat:
Svenske matbutikker er så mye morsommere å være i, utvalget er mye bedre på nær sagt alt. Foruten knekkebrødhyllene er mine favoritter ostedisken, meieriproduktene og mineralvannseksjonen. Jeg ble så utrolig glad da jeg i forrige uke oppdaget Yoggi drikkeyoghurt på en ICA-butikk i Oslo. Ramlösa i alle mulige varianter er også noe jeg savner i Norge. Farris og Bonaqua er ikke like bra.
Da jeg løp halvmaraton på Unionsmarathon 4. juli i fjor, var begge søstrene og nevøen min med som support. Mens jeg løp i skogen i stekende hete, var de over grensa til Töcksfors og handlet røyk og sjokolade (helt sant)! Etter målgang overrasket Futt meg med Yoggi og Ramlösa med kaktussmak, perfekt kombo etter en tøff idrettsprestasjon. Utrolig bra teamwork!
3. Svensk musikk (har masse svenske artister i musikksamlingen min, og flere av de jeg gleder meg til å se på Øya i år er svensker).
4. Svensk design, både klær og annet – billig som dyrt. Jeg og nordmenn flest får visst aldri nok.
5. Som den historenerden jeg er; svensk historie er både mer fargerik og blodig enn norsk. Dessuten har de både adelskap og en haug med slott, noe vi ikke har her hjemme.
6. Jeg kan også avsløre at begge de to opprinnelige medlemmene av FFRT er skjønt enige om at det er mye fint å se på hva angår det motsatte kjønn i Sverige. Svenske, urbane menn er mer metro, og det kan man like eller ikke like; vi liker det – sånn er det bare!
7. Til slutt, det som brakte meg til Sverige denne gangen: svenskene er noen rever til å arrangere mosjonsarrangementer. Både Göteborgsvarvet i fjor og Stockholm marathon nå har vært utrolig velorganisert og en fryd å delta i. Svært lite å utsette eller bli frustrert over før, underveis og etterpå. Jeg har planer om å teste ut mange forskjellige idrettsarrangementer i Sverige i årene som kommer.
Et annet aspekt svært positivt aspekt er den svenske deltakerkulturen. Svenskene er mye mer uhøytidelige –”alle” deltar og målet er å fullføre, det er seier nok. Hvis man i Sverige snakker om maraton, blir man spurt om hvor mange man har deltatt i og hvor mange man har fullført. Hvis man kommer i snakk med noen i Norge er spørsmålet; ”hvilken tid løp du på?”
Jeg skal ikke si noe, for jeg er utrolig oppsatt på å sette gode tider og perse.
Det settes også opp tilbud om felles treningsopplegg fram til de store mosjonsarrangementene. I Gøteborgsområdet er det tilbud om felles treningsopplegg fram til Göteborgsvarvet, inndelt etter hva slags tidsmål man har satt seg, og i Stockholm er det liknende tilbud fram til både hel- og halvmaraton. Dette er tilbud som er svært godt kjent og hvor det er lav terskel for å delta. Det eneste liknende jeg kan komme på hjemme i Oslo, er BULs tilbud om trening til Sentrumsløpet. Også Treningscampen til Siri da selvsagt, må jo ikke glemme det. Men ellers er man henvist til å kjenne noen andre som løper eller melde seg inn i en friidrettsklubb (og for min egen del var det en ganske høy terskel).
Så, hvis alt er så mye bedre i Sverige, hvorfor flytter jeg ikke? Tja, si det – skulle tilbudet være godt nok skal man jo aldri si aldri...
Om jeg skulle ha noe å utsette så er det svenskenes mangelfulle kunnskap om både norsk språk, nordmenn og Norge generelt. Jeg imponerte stort i Portugal med min kjennskap til Sverige og forståelse av det svenske språk, den andre veien derimot… Rart, siden halve Sverige har jobbet eller jobber i Norge. Andre ting jeg kan styre min begeistring for er schlagermusikk, Peter Jöback, golf, tennis, ishockey, Stureplan og Östermalmsleik (når norske menn skulle etterape en svensk trend så valgte de denne, I don’t get it?!), øl på Systemet og surströmming. Men dette er jo bare fis i havet, for konklusjoner er og blir, tross mangelen på olje: We love Sweden (tar det på engelsk sånn at svenske lesere også får med seg poenget)!
Her er forresten google translate for svensker som ønsker å forstå hele teksten (det er jo gøy med skryt, ikke sant?).
Tross overskriften, her er utsikt til noe som slettes ikke er en svensk favoritt, nemlig Västerbron, den var tøff å komme over på andre runde:
Siri dro tilbake til Oslo søndag morgen. Jeg forsøkte å få gjort unna litt shopping søndag, uten å lykkes med å bruke så mye penger. Selv om det både var søndag og nasjonaldag var kjøpesentrene og kjedebutikkene i sentrum åpne, men det var ikke så mye som fristet. Det samme problemet hadde jeg på sportsmessen i tilknytning til startnummerutdelingen fredag – greide kun å gjøre meg av med 300 sek. Dårlige greier, hadde budsjettert med mye mer.
Søndag kveld var det reunionsmiddag med flere av de jeg var på treningsleir med i Portugal i februar/mars. På vei til middagen kjørte Gustav & Silvia samt Victoria & Daniel forbi meg i bil. Det var jo et realt scoop i disse bryllupstider. Byen bærer preg av det som skal skje om et par uker, blant annet var det mye gilde suvenirer å få kjøpt. Har vært fristet, siden jeg har en forkjærlighet for stygge, kitchy greier, men det ble aldri noe av - merker jeg angrer litt nå.
Det var veldig gøy å treffe igjen min romkamerat Julia samt Christina, Eva og Anna. Alle har planer om å reise tilbake igjen til neste år. Dessuten ble jeg forsøkt lokket tilbake til Stockholm på en rekke forskjellige løp framover. Og det er slettes ikke umulig at kommer til å skje – Stockholm halvmarathon i september kan se ut til å passe godt inn i løpskalenderen.
Siden jeg hadde hatt så liten gevinst med hensyn til shopping på søndag, gjorde jentene en rask personlighetsanalyse av meg i forhold til aktuelle klesbutikker på Söder, og tipsene viste seg å stemme godt. Fikk gjort av med litt mer penger på søndag - er kjolen jeg kjøpte til lørdagens bryllup godkjent av de svenske tipserne?
De siste dagene har bare bekreftet noe jeg allerede visste, nemlig at jeg liker meg i Sverige. Jeg vet også at det andre teammedlemmet deler min kjærlighet til "söta bror", så her kommer en liten gjennomgang av våre svenske favoritter:
1. Det vi har felles med absolutt alle nordmenn, nemlig at det meste er billigere enn i Norge.
2. Fika/käka og diverse som dreier seg om mat:
Svenske matbutikker er så mye morsommere å være i, utvalget er mye bedre på nær sagt alt. Foruten knekkebrødhyllene er mine favoritter ostedisken, meieriproduktene og mineralvannseksjonen. Jeg ble så utrolig glad da jeg i forrige uke oppdaget Yoggi drikkeyoghurt på en ICA-butikk i Oslo. Ramlösa i alle mulige varianter er også noe jeg savner i Norge. Farris og Bonaqua er ikke like bra.
Da jeg løp halvmaraton på Unionsmarathon 4. juli i fjor, var begge søstrene og nevøen min med som support. Mens jeg løp i skogen i stekende hete, var de over grensa til Töcksfors og handlet røyk og sjokolade (helt sant)! Etter målgang overrasket Futt meg med Yoggi og Ramlösa med kaktussmak, perfekt kombo etter en tøff idrettsprestasjon. Utrolig bra teamwork!
3. Svensk musikk (har masse svenske artister i musikksamlingen min, og flere av de jeg gleder meg til å se på Øya i år er svensker).
4. Svensk design, både klær og annet – billig som dyrt. Jeg og nordmenn flest får visst aldri nok.
5. Som den historenerden jeg er; svensk historie er både mer fargerik og blodig enn norsk. Dessuten har de både adelskap og en haug med slott, noe vi ikke har her hjemme.
6. Jeg kan også avsløre at begge de to opprinnelige medlemmene av FFRT er skjønt enige om at det er mye fint å se på hva angår det motsatte kjønn i Sverige. Svenske, urbane menn er mer metro, og det kan man like eller ikke like; vi liker det – sånn er det bare!
7. Til slutt, det som brakte meg til Sverige denne gangen: svenskene er noen rever til å arrangere mosjonsarrangementer. Både Göteborgsvarvet i fjor og Stockholm marathon nå har vært utrolig velorganisert og en fryd å delta i. Svært lite å utsette eller bli frustrert over før, underveis og etterpå. Jeg har planer om å teste ut mange forskjellige idrettsarrangementer i Sverige i årene som kommer.
Et annet aspekt svært positivt aspekt er den svenske deltakerkulturen. Svenskene er mye mer uhøytidelige –”alle” deltar og målet er å fullføre, det er seier nok. Hvis man i Sverige snakker om maraton, blir man spurt om hvor mange man har deltatt i og hvor mange man har fullført. Hvis man kommer i snakk med noen i Norge er spørsmålet; ”hvilken tid løp du på?”
Jeg skal ikke si noe, for jeg er utrolig oppsatt på å sette gode tider og perse.
Det settes også opp tilbud om felles treningsopplegg fram til de store mosjonsarrangementene. I Gøteborgsområdet er det tilbud om felles treningsopplegg fram til Göteborgsvarvet, inndelt etter hva slags tidsmål man har satt seg, og i Stockholm er det liknende tilbud fram til både hel- og halvmaraton. Dette er tilbud som er svært godt kjent og hvor det er lav terskel for å delta. Det eneste liknende jeg kan komme på hjemme i Oslo, er BULs tilbud om trening til Sentrumsløpet. Også Treningscampen til Siri da selvsagt, må jo ikke glemme det. Men ellers er man henvist til å kjenne noen andre som løper eller melde seg inn i en friidrettsklubb (og for min egen del var det en ganske høy terskel).
Så, hvis alt er så mye bedre i Sverige, hvorfor flytter jeg ikke? Tja, si det – skulle tilbudet være godt nok skal man jo aldri si aldri...
Om jeg skulle ha noe å utsette så er det svenskenes mangelfulle kunnskap om både norsk språk, nordmenn og Norge generelt. Jeg imponerte stort i Portugal med min kjennskap til Sverige og forståelse av det svenske språk, den andre veien derimot… Rart, siden halve Sverige har jobbet eller jobber i Norge. Andre ting jeg kan styre min begeistring for er schlagermusikk, Peter Jöback, golf, tennis, ishockey, Stureplan og Östermalmsleik (når norske menn skulle etterape en svensk trend så valgte de denne, I don’t get it?!), øl på Systemet og surströmming. Men dette er jo bare fis i havet, for konklusjoner er og blir, tross mangelen på olje: We love Sweden (tar det på engelsk sånn at svenske lesere også får med seg poenget)!
Her er forresten google translate for svensker som ønsker å forstå hele teksten (det er jo gøy med skryt, ikke sant?).
søndag 6. juni 2010
To skalper i maratonbeltet - Stockholm marathon 2010
Meg og Siri fit for fight på startnummerutdeling kvelden før:
Da er sesongen så langts største mål overstått - 42,2 km i Stockholms gater er tilbakelagt – og jeg er i høyeste grad i live og ved godt mot (men støl, forståss…).
Det gikk selvsagt ikke helt etter planen denne gangen heller. Kom i mål noen sekunder etter tiden min fra i Oslo i fjor, men er likevel fornøyd med både innsats og løpet.
For det første; Stockholm marathon er et fantastisk arrangement. Jeg kan ikke komme på noenting å utsette. Organisatorisk er det en drøm, alt er tenkt på. Utrolig imponerede! Svenskene kan virkelig dette med å arrangere store mosjonsarrangement. Også så gøy det er med folkemassene som står og heier, i time etter time, og all musikken i løypa underveis pluss alt annet som skjer.
Ute på Djurgården hadde jeg en liten tung periode grunnet varmen, og da var det en gjeng som singlet ut meg spesielt og ropte: Heja rosa strumporna! Og når jeg da smilte og vinket tilbake, tok de helt av og jeg fikk masse postiv energi med meg videre på noen ellers tunge kilometre. Sånne opplevelser lever man lenge på!
Kort om mitt eget løp: Tross at skade og sykdom har gjort oppladningen til dette løpet svært lite optimal, hadde jeg 3.30 som mål også denne gangen. Og det kommer jeg nok til å ha, helt til jeg en dag forhåpentligvis greier det. Har jo allerede avslørt at det slettes ikke gikk denne gangen heller, men jeg er fortsatt optimistisk på at jeg har det inne.
Jeg startet i gruppe C, og i de tre første gruppene er det få løpere, så det var ingen trengsel fra start. Syntes nesten det gikk i overkant fort ut. Fikk ikke pulsbeltet til å snakke med pulsklokka i det hele tatt, så jeg aner ikke hva slags pulsverdier jeg hadde i går. Men fart og tid hadde jeg kontroll på. Løp bare på følelsen, og den var ganske god. Pusten gikk lett og fint, og muligens kunne jeg faktisk presset mer og tålt det. Kondisjonsmessig var det aldri ukomfortabelt.
Men jeg slet veldig med varmen de første vel 25 km, selv om det ikke var kjempevarmt. Så hvis jeg skal peke ut hvor jeg tapte alle minuttene, så er varmen den første synderen. Tidvis slet jeg fælt på den første halvmaratonen, var veldig svimmel ved flere anledninger. Jeg tok meg derfor god tid på absolutt alle drikkestasjoner på turen (og dem var det mange av), drakk mye, brukte svampen vi fikk utdelt og dusjet. Tapte nok mye på det i dette løpet sammenliknet med i Oslo, hvor jeg delvis fikk drikke av støtteapparat og ellers var veldig kjapp på drikkestasjonene.
Formen gikk skikkelig opp og ned underveis. Som sagt så slet jeg med varmen og rundt 10 km slet jeg fælt, før jeg plutselig fikk en opptur og det gikk kjempelett gjennom byen og i området rundt stadion. Ute på Djurgården fikk varmen tak igjen, pluss at jeg hadde stivnet og greide overhodet ikke løpe i oppoverbakker, så nå begynte jeg å tape mye tid. Ved 30 km lå jeg fortsatt ganske greit an, men derfra og inn gikk det saktere og saktere. Slet over broa siste gang, og de siste 7-5 km gikk det utrolig tungt og farten forsvant helt – men ikke motet, så rart det enn høres ut. Jeg var mer motløs ved 10 km og halvmaraton, enn jeg var de siste kilometerne, selv om det var de siste kilometrene jeg tapte stort sett alle minuttene.
Det som skjedde på slutten var ikke at jeg var utslitt kondisjonsmessig, men at beina sviktet meg totalt. Jeg kjente at det begynte å nappe kraftig i venste legg, og hver gang jeg forsøkte å øke farten litt begynte krampa å ta tak. Så når valget var å få krampe, måtte gå den siste biten inn til mål og være ute med skade i et par måneder (slik jeg var ved juletider) for å tjene noen sekunder, jmf. å komme uskadet fra det, og komme raskt i gang med trening og forberedelser til neste maraton, valgte jeg det siste uten betenkningstid.
Alt i alt var løpet, tross noen nedturer underveis, en svært positiv opplevelse, og jeg er superklar for et nytt løp til høsten. Selv om de siste kilometrene var harde, jeg hadde fryktelig vondt i beina, var stiv som en pinne m.m., tenkte jeg svært positivt og var glad for at det hadde gått så greit og at det var så kort igjen. Målgang på gamle stadion var en fest! Veien tilbake til nye stadion for å hente klær og lignende ikke riktig så fest, oi så stiv jeg var (og kvalm, men det gikk heldigvis fort over).
Man blir ikke maratonløper av å løpe 2 mil i uka, slik jeg har gjort mye denne våren (eller ikke løpt noe i det hele tatt), så jeg har stort tro på at mer løpetrening vil gi en bedre opplevelse neste gang. Kondisjonen er der, men kan også bli bedre, så hvis jeg også får beina til å tåle mer og holde lengre, kan dette bli veldig bra på sikt.
Siri tar karbolagringen seriøst kvelden før:
Jeg har delt rom med Siri på denne turen, og det har vært veldig hyggelig. Siri perset så det suste i går, og gjorde et kjempeløp ut fra sitt treningsgrunnlag. Men det kan du lese mer om på hennes blogg når hun får kommet seg hjem til Oslo.
På kvelden var vi ute og feiret med et bedre måltid og jeg tok min første sånne på mange måneder (vel fortjent):
Før start traff jeg Annette og Espen som også var i startgruppe C. Veldig bra å ha noen å snakke med de siste minuttene før start, så tar ikke nervene helt overhånd (for jeg har vært forferdelig nervøs foran dette løpet). Annette greide heller ikke målsetningen sin og fikk også en dårligere tid enn i Oslo, men det kommer nye muligheter. Espen fortsetter visst i samme stim og perset skikkelig nok en gang. Det var kanskje spruten med blå sportsdrikke på skjorta som brakte lykke? Vi sier det (beklager min utilregnelige psyke før start)?!...
Gratulerer til både Espen og Siri! Vi andre må bruke det som inspirasjon.
I dag er jeg støl, men ikke spesielt sliten. Kom meg også veldig fort igjen i går. Er støl på en del uventede steder, som nok kommer av at treningen ikke har vært det den burde vært foran maraton. Men neste gang!... Gleder meg til å ta fatt på trening fram til nytt løp.
Til slutt takk til Christina, Tove og Julia som sto i løypa og heiet. Utrolig gøy å ha kjentsfolk som er ute og heier på deg når man er i en fremmed by – jeg er heldig!
I dag står det restitusjonsshopping på programmet, pluss reunion med gjengen fra Portugal m.m. Været er strålende, jeg er i fin form og gleder meg til å komme i gang med dagen.
Da er sesongen så langts største mål overstått - 42,2 km i Stockholms gater er tilbakelagt – og jeg er i høyeste grad i live og ved godt mot (men støl, forståss…).
Det gikk selvsagt ikke helt etter planen denne gangen heller. Kom i mål noen sekunder etter tiden min fra i Oslo i fjor, men er likevel fornøyd med både innsats og løpet.
For det første; Stockholm marathon er et fantastisk arrangement. Jeg kan ikke komme på noenting å utsette. Organisatorisk er det en drøm, alt er tenkt på. Utrolig imponerede! Svenskene kan virkelig dette med å arrangere store mosjonsarrangement. Også så gøy det er med folkemassene som står og heier, i time etter time, og all musikken i løypa underveis pluss alt annet som skjer.
Ute på Djurgården hadde jeg en liten tung periode grunnet varmen, og da var det en gjeng som singlet ut meg spesielt og ropte: Heja rosa strumporna! Og når jeg da smilte og vinket tilbake, tok de helt av og jeg fikk masse postiv energi med meg videre på noen ellers tunge kilometre. Sånne opplevelser lever man lenge på!
Kort om mitt eget løp: Tross at skade og sykdom har gjort oppladningen til dette løpet svært lite optimal, hadde jeg 3.30 som mål også denne gangen. Og det kommer jeg nok til å ha, helt til jeg en dag forhåpentligvis greier det. Har jo allerede avslørt at det slettes ikke gikk denne gangen heller, men jeg er fortsatt optimistisk på at jeg har det inne.
Jeg startet i gruppe C, og i de tre første gruppene er det få løpere, så det var ingen trengsel fra start. Syntes nesten det gikk i overkant fort ut. Fikk ikke pulsbeltet til å snakke med pulsklokka i det hele tatt, så jeg aner ikke hva slags pulsverdier jeg hadde i går. Men fart og tid hadde jeg kontroll på. Løp bare på følelsen, og den var ganske god. Pusten gikk lett og fint, og muligens kunne jeg faktisk presset mer og tålt det. Kondisjonsmessig var det aldri ukomfortabelt.
Men jeg slet veldig med varmen de første vel 25 km, selv om det ikke var kjempevarmt. Så hvis jeg skal peke ut hvor jeg tapte alle minuttene, så er varmen den første synderen. Tidvis slet jeg fælt på den første halvmaratonen, var veldig svimmel ved flere anledninger. Jeg tok meg derfor god tid på absolutt alle drikkestasjoner på turen (og dem var det mange av), drakk mye, brukte svampen vi fikk utdelt og dusjet. Tapte nok mye på det i dette løpet sammenliknet med i Oslo, hvor jeg delvis fikk drikke av støtteapparat og ellers var veldig kjapp på drikkestasjonene.
Formen gikk skikkelig opp og ned underveis. Som sagt så slet jeg med varmen og rundt 10 km slet jeg fælt, før jeg plutselig fikk en opptur og det gikk kjempelett gjennom byen og i området rundt stadion. Ute på Djurgården fikk varmen tak igjen, pluss at jeg hadde stivnet og greide overhodet ikke løpe i oppoverbakker, så nå begynte jeg å tape mye tid. Ved 30 km lå jeg fortsatt ganske greit an, men derfra og inn gikk det saktere og saktere. Slet over broa siste gang, og de siste 7-5 km gikk det utrolig tungt og farten forsvant helt – men ikke motet, så rart det enn høres ut. Jeg var mer motløs ved 10 km og halvmaraton, enn jeg var de siste kilometerne, selv om det var de siste kilometrene jeg tapte stort sett alle minuttene.
Det som skjedde på slutten var ikke at jeg var utslitt kondisjonsmessig, men at beina sviktet meg totalt. Jeg kjente at det begynte å nappe kraftig i venste legg, og hver gang jeg forsøkte å øke farten litt begynte krampa å ta tak. Så når valget var å få krampe, måtte gå den siste biten inn til mål og være ute med skade i et par måneder (slik jeg var ved juletider) for å tjene noen sekunder, jmf. å komme uskadet fra det, og komme raskt i gang med trening og forberedelser til neste maraton, valgte jeg det siste uten betenkningstid.
Alt i alt var løpet, tross noen nedturer underveis, en svært positiv opplevelse, og jeg er superklar for et nytt løp til høsten. Selv om de siste kilometrene var harde, jeg hadde fryktelig vondt i beina, var stiv som en pinne m.m., tenkte jeg svært positivt og var glad for at det hadde gått så greit og at det var så kort igjen. Målgang på gamle stadion var en fest! Veien tilbake til nye stadion for å hente klær og lignende ikke riktig så fest, oi så stiv jeg var (og kvalm, men det gikk heldigvis fort over).
Man blir ikke maratonløper av å løpe 2 mil i uka, slik jeg har gjort mye denne våren (eller ikke løpt noe i det hele tatt), så jeg har stort tro på at mer løpetrening vil gi en bedre opplevelse neste gang. Kondisjonen er der, men kan også bli bedre, så hvis jeg også får beina til å tåle mer og holde lengre, kan dette bli veldig bra på sikt.
Siri tar karbolagringen seriøst kvelden før:
Jeg har delt rom med Siri på denne turen, og det har vært veldig hyggelig. Siri perset så det suste i går, og gjorde et kjempeløp ut fra sitt treningsgrunnlag. Men det kan du lese mer om på hennes blogg når hun får kommet seg hjem til Oslo.
På kvelden var vi ute og feiret med et bedre måltid og jeg tok min første sånne på mange måneder (vel fortjent):
Før start traff jeg Annette og Espen som også var i startgruppe C. Veldig bra å ha noen å snakke med de siste minuttene før start, så tar ikke nervene helt overhånd (for jeg har vært forferdelig nervøs foran dette løpet). Annette greide heller ikke målsetningen sin og fikk også en dårligere tid enn i Oslo, men det kommer nye muligheter. Espen fortsetter visst i samme stim og perset skikkelig nok en gang. Det var kanskje spruten med blå sportsdrikke på skjorta som brakte lykke? Vi sier det (beklager min utilregnelige psyke før start)?!...
Gratulerer til både Espen og Siri! Vi andre må bruke det som inspirasjon.
I dag er jeg støl, men ikke spesielt sliten. Kom meg også veldig fort igjen i går. Er støl på en del uventede steder, som nok kommer av at treningen ikke har vært det den burde vært foran maraton. Men neste gang!... Gleder meg til å ta fatt på trening fram til nytt løp.
Til slutt takk til Christina, Tove og Julia som sto i løypa og heiet. Utrolig gøy å ha kjentsfolk som er ute og heier på deg når man er i en fremmed by – jeg er heldig!
I dag står det restitusjonsshopping på programmet, pluss reunion med gjengen fra Portugal m.m. Været er strålende, jeg er i fin form og gleder meg til å komme i gang med dagen.
tirsdag 1. juni 2010
Nerver og de siste øktene før Stockholm
Nå er snart alle de siste treningsøktene før avreise til Stockholm unnagjort. Bare én gjenstår; torsdag ettermiddag blir det en kort runde (ca. 6 km) på asfalt med litt fartsøkninger, bare for å føle litt på det. Bruker å gjøre dette som en siste økt før løp. I morgen er det hviledag (igjen!) og det samme på fredag (dagen før dagen).
Søndag løp jeg min faste runde på formiddagen (11 km) uten pulsklokke. Har som nevnt tidligere vært ganske frustrert over pulsverdiene mine i det siste, så klokka har fått ligge igjen hjemme på de siste løpeturene. Men det å legge klokka igjen hjemme, gjorde nok at jeg satte ny fartrekord på runden. Tror det gikk i overkant fort, og det ble nok både høyere puls og tyngre pust enn det burde ha blitt. Problemet er bare at jeg liker å ligge og presse litt når jeg løper. Altså, jeg liker helst å ligge minst en pulssone over der jeg egentlig burde når jeg skal trene rolig, og sånn blir det bare lapskaus av på sikt. Men akkurat nå får det bare være, jeg har uansett ikke hatt noen skikkelig høypulsøkter i det siste som det kunne ha gått ut over.
Beina mine har føltes ganske bra i det siste, sikkert fordi jeg verken har plaget dem med styrketrening eller spesielt mye løping de siste ukene.
På ettermiddagen (siden Bislett er stengt foran fredagens stevne) syklet jeg opp til Idrettshøgskolen for å kalibrere store deler av skoparken min for fotpoden til pulsklokka. Greit at klokka viser forholdsvis riktig fart underveis på lørdag. Under Oslo maraton var fotpoden feilkalibrert og det var litt frustrerende underveis.
På banen bak Idrettshøgskolen var det masse folk som trente intervaller på en helt vanlig søndag, imponerende. Mens andre bare slappet av...
Her løper klubbkollega Eirik Gramstad forbi i fint driv, mens en ukjent person rett og slett har sloknet på sidelinjen:
Så var det den skokalibreringen da. Da jeg vel hadde fått rigget meg til, tatt alle skoa ut av sekken og var i ferd med å starte, oppdaget jeg at batteriet på fotpoden var flatt. Og hadde jeg tatt med ekstra batteri, neida! Og er det første gang dette har skjedd, eeeeehhhhhhhhh nei!... Er det mulig?!
Men jeg ser ikke ut til å lære noen gang at jeg skal sjekke om fotpoden funker før jeg drar ut. Kommer garantert til å skje igjen, og jeg er egentlig ikke en distre person, men tar igjen når det gjelder dette.
Ergo ble det en bomtur og jeg syklet hjem med uforettet sak.
Skoparken er lagt ut, klar til dyst. Sekunder etter oppdager jeg at fotpoden har gått i svart, arrrggghhhh:
Syklet opp igjen i går etter jobb og fikk endelig gjort det unna, så nå bør jeg få sånn noenlunde riktig måling på skoa på lørdag.
Nervene har nå kommet for alvor. Jeg trodde seriøst at det skulle bli lettere denne gangen, siden jeg tross alt har vært gjennom det én gang før, men der tok jeg feil. Yr har blitt sjekket et utall ganger, og kommer garantert til å bli sjekket en god del ganger til før lørdag - det endrer seg hver gang jeg er inne.
Er redd for varme siden jeg ikke tåler det så bra og i tillegg trenger ganske lang tid for å venne meg til det. Bruker alltid å bli slått ut en liten stund når sommeren kommer, før kroppen etter hvert greier å aklimatisere seg. Jeg visste jo at det kunne bli varmt da jeg meldte meg på, men da var det så lenge til. Nå er vi her, og jeg er redd...
Akkurat nå kan jeg heller ikke for mitt bare liv skjønne hvordan jeg orket å løpe så fort så lenge sist gang. Virker jo helt sinnsykt her jeg sitter nå - men kommer likevel til å forsøke å gjøre det samme igjen. Men må passe på farten i starten, jmf. det sinnsvake åpningstempoet i Fredrikstadløpet.
Er fortsatt harkete og snørrete, men etter konsultasjon med medisinsk ekspertise er jeg ikke så bekymret lenger. Tiden vil vise om det er riktig eller veldig dumt.
På morgenkvistens løpetur (vanlig runde uten pulsklokke i sikkert for høy intensitet) føltes beina tunge. Alt er som det skal være før et stort løp...
Søndag løp jeg min faste runde på formiddagen (11 km) uten pulsklokke. Har som nevnt tidligere vært ganske frustrert over pulsverdiene mine i det siste, så klokka har fått ligge igjen hjemme på de siste løpeturene. Men det å legge klokka igjen hjemme, gjorde nok at jeg satte ny fartrekord på runden. Tror det gikk i overkant fort, og det ble nok både høyere puls og tyngre pust enn det burde ha blitt. Problemet er bare at jeg liker å ligge og presse litt når jeg løper. Altså, jeg liker helst å ligge minst en pulssone over der jeg egentlig burde når jeg skal trene rolig, og sånn blir det bare lapskaus av på sikt. Men akkurat nå får det bare være, jeg har uansett ikke hatt noen skikkelig høypulsøkter i det siste som det kunne ha gått ut over.
Beina mine har føltes ganske bra i det siste, sikkert fordi jeg verken har plaget dem med styrketrening eller spesielt mye løping de siste ukene.
På ettermiddagen (siden Bislett er stengt foran fredagens stevne) syklet jeg opp til Idrettshøgskolen for å kalibrere store deler av skoparken min for fotpoden til pulsklokka. Greit at klokka viser forholdsvis riktig fart underveis på lørdag. Under Oslo maraton var fotpoden feilkalibrert og det var litt frustrerende underveis.
På banen bak Idrettshøgskolen var det masse folk som trente intervaller på en helt vanlig søndag, imponerende. Mens andre bare slappet av...
Her løper klubbkollega Eirik Gramstad forbi i fint driv, mens en ukjent person rett og slett har sloknet på sidelinjen:
Så var det den skokalibreringen da. Da jeg vel hadde fått rigget meg til, tatt alle skoa ut av sekken og var i ferd med å starte, oppdaget jeg at batteriet på fotpoden var flatt. Og hadde jeg tatt med ekstra batteri, neida! Og er det første gang dette har skjedd, eeeeehhhhhhhhh nei!... Er det mulig?!
Men jeg ser ikke ut til å lære noen gang at jeg skal sjekke om fotpoden funker før jeg drar ut. Kommer garantert til å skje igjen, og jeg er egentlig ikke en distre person, men tar igjen når det gjelder dette.
Ergo ble det en bomtur og jeg syklet hjem med uforettet sak.
Skoparken er lagt ut, klar til dyst. Sekunder etter oppdager jeg at fotpoden har gått i svart, arrrggghhhh:
Syklet opp igjen i går etter jobb og fikk endelig gjort det unna, så nå bør jeg få sånn noenlunde riktig måling på skoa på lørdag.
Nervene har nå kommet for alvor. Jeg trodde seriøst at det skulle bli lettere denne gangen, siden jeg tross alt har vært gjennom det én gang før, men der tok jeg feil. Yr har blitt sjekket et utall ganger, og kommer garantert til å bli sjekket en god del ganger til før lørdag - det endrer seg hver gang jeg er inne.
Er redd for varme siden jeg ikke tåler det så bra og i tillegg trenger ganske lang tid for å venne meg til det. Bruker alltid å bli slått ut en liten stund når sommeren kommer, før kroppen etter hvert greier å aklimatisere seg. Jeg visste jo at det kunne bli varmt da jeg meldte meg på, men da var det så lenge til. Nå er vi her, og jeg er redd...
Akkurat nå kan jeg heller ikke for mitt bare liv skjønne hvordan jeg orket å løpe så fort så lenge sist gang. Virker jo helt sinnsykt her jeg sitter nå - men kommer likevel til å forsøke å gjøre det samme igjen. Men må passe på farten i starten, jmf. det sinnsvake åpningstempoet i Fredrikstadløpet.
Er fortsatt harkete og snørrete, men etter konsultasjon med medisinsk ekspertise er jeg ikke så bekymret lenger. Tiden vil vise om det er riktig eller veldig dumt.
På morgenkvistens løpetur (vanlig runde uten pulsklokke i sikkert for høy intensitet) føltes beina tunge. Alt er som det skal være før et stort løp...
Abonner på:
Innlegg (Atom)