2015 vs. 2016: Det gjelder å tenke positivt!

Sånn pyntes det til jul i gata mi... EuroSign ftw!

Jeg gikk inn i 2015 med skade, og går ut av året med enda flere enn jeg gikk inn med. Wohooo!

Men da kan det vel egentlig bare gå oppover, ikke sant?

Så ble jeg førr i år. Feiret på Sognsvann, så klart.

Idrettsåret 2015 er veldig enkelt å oppsummere: mye smerter, lite trening og bare én konkurranse. Konkurransen det er snakk om var Hove tri. Tross at jeg fikk trent veldig lite i forkant og haltet 10 km med store smerter, holdt det til klasseseier. Så en liten trøstepremie var det jo.
Dessuten begynte jeg i ny klubb, Rye - og har blitt kjent med nye folk der.

Årets eneste løpebilde av meg...

Fordi jeg har hatt så mye smerter, både i føtter og skulder/nakke, og derfor har vært avskåret fra å gjøre noe som helst gøy - har treningsmotivasjonen vært på sitt laveste siden jeg startet å trene igjen i 2007. Det er ikke lett å motivere seg til store mengder trening når:
a) Man ikke vet når og om man kommer til å bli bra igjen
b) Ikke kan sette noen mål for det man driver med
c) Alt som er gøy er utenfor rekkevidde

Når en som i utgangspunktet er så sterk og sprek som meg ikke kan gå så mye som én kilometer uten å få veldig vondt, er det ganske trist. Og det går ut over livskvaliteteten. Men ta det med ro, jeg gir ikke opp. Det er liksom ikke helt min stil. Men 2015 har definitivt ikke vært et år å minnes med mye glede på treningsfronten.

Men ny sykkel er stas da.

Det siste halve året har jeg virkelig prøvd å ta grep, og gjort det jeg har kunnet for å finne en løsning. Løpekneet har jeg greid å trene meg ut av. Rupturen i menisken kjenner jeg fortsatt, men jeg kan sykle igjen - så det virker å være på bedringens vei.

MR-bildene jeg tok, ga mange svar på hva det er som feiler hælen min. Dessverre er det en komplisert sak, så det usikkert hva som kan gjøres.
Har vært hos ortoped på NIMI og lært enda noe nytt om kroppen min; jeg har korte leggmuskler. Ikke blitt sånn, men født sånn. De øvre leggmusklene mine er veldig korte, og det er ikke noe jeg kan tøye vekk. Ortopeden sa at mine leggmuskler er KORTE ! ! ! (direkte sitat). Og dette påvirker gangsettet. Har man korte leggmuskler er man mer utsatt for plantar fasciitt, betennelser i ankel/legg osv. Det vil si alle diagnoser jeg har testet de siste årene. Kombinert med høye fotbuer er det en gulloppskrift på problemer.

Så jeg har tydeligvis både vunnet og tapt i det genetiske lotteriet. Tross at jeg ikke har testet det, så er jeg rimelig sikker på at jeg har fått utdelt gode gener for lett å kunne trene opp kondisjonen. Raske resultater, lav hvilepuls og høyt O2-opptak etter kort tids trening er bevis på det. Pluss sterk muskulatur. Men kombinert med korte leggmuskler og høye fotbuer, blir det visst bare tull.

Jeg fikk diagnosen Baxter's nerve etter MR. Visstnok ligger suksessraten ved operasjon av dette bare på ca. 50 %. Det er ikke spesielt gode odds. Mens forlengelse av leggmuskel har en suksessrate på 90 %. Så gjett hvilken jeg går for...

Første gang under full narkose for min del. Veldig spent.

Så jeg starter 2016 på operasjonsbenken. I stedet for å gå den lange veien gjennom det offentlige helsevesenet, betaler jeg meg ut av det på NIMI - og får det gjort med en gang (mandag i uke 2). Kirurgen som skal gjøre har også mye erfaring med slike operasjoner, mens en ringerunde til offentlige sykehus ikke tydet på at de gjorde mye av dette.
Må sikkert ta den venstre leggen etter hvert også, og får heller vurdere det offentlige da.

Så det blir ingen skisesong for meg i år, men om jeg er heldig så får jeg kanskje være med på noe i vår-, sommer- og høstsesongen. I så fall vil det være verdt både pengene og en ødelagt vintersesong. Kryss fingrene for meg!

Håper å være i trening igjen til påske. Har jo meldt meg på treningsleir på Mallorca i april, og bør være litt i farta i forkant.

Tør ikke planlegge så mye for året som kommer. Men å satse på sykkel bør være ganske safe, selv om jeg mister mye trening i vinter. I forbindelse med det så kan jeg melde at jobben min har byttet lokasjon, og at jeg nå har dobbelt så lang sykkeltur til jobb og enda flere motbakker hjem. Og som om det ikke skulle være nok, så har jeg fått ny jobb og starter i den 1. april - og da må jeg sykle helt til Lysaker. Det er ca. 12 km hver vei. Så vet dere det, kjære konkurrenter.

Du veit du jobber i en nerdevirksomhet når dørskiltene er av lego.

Håper 2016 blir året for nye begynnelser. Foreløpig er det operasjon, ny jobb og nytt tantebarn på vei. Men jeg tar gjerne imot flere positive nyheter og overraskelser. Godt nytt år folkens!

Psykt bra interiørtips!

For altså; man er vel litt psyk når man setter inn sykkelen i stua når man bor i en så liten leilighet som min. Men må man, så må man. Det eneste jeg kan gjøre for tiden, er å sykle. Så da sykler jeg.

Stilig, ikke sant?

De fineste gavene er gjerne de man gir seg selv. Da får man akkurat det man ønsker seg. Og i år ble det sykkelrulle på meg. Det er jo også helt i tråd med forsettet om å utnytte handlingsrommet jeg har under dekke av 40-årskrise maksimalt. Treningsleir på Mallorca i april er også bestilt. Jada!

Det var litt styr, for å si det mildt, å få denne pakken med seg fra Prix på Kjelsås uten bil. Men verdt det!

God Jul! Flere som får/har fått noe skikkelig fint av nissen (aka: deg selv) i år?

Stusselig jubileum: 6 måneder uten løping!...

Jeg tok mine siste løpesteg i 2015 på Hove tri 14. juni. Det var 6 måneder siden i går. Triste greier...
Hadde en tanke om at jeg kanskje skulle kunne løpe igjen i 2016, men dessverre virker en revitalisering av min løpskarriere å være langt, langt, laaaaaaaangt inne i framtiden.

Var på Aleris og tok MR av både kne og hæl for noen uker tilbake. Kneet mitt forverret seg dessverre en stund i høst - etter en god periode. Etter at manuellterapeuten min hadde konsultert med en idrettslege fant de ut at det ikke lenger stemte med diagnosen "løpekne". Så da fikk jeg henvisning til MR. Benyttet sjansen til å  insistere på at det skulle tas nye bilder av hælen i samme slengen - siden det tross alt er hovedproblemet. Og for å si det mildt; jeg er en tålmodig sjel, men nå er det jaggu nok!

Kom fort inn til MR. Ringte på en mandag, fikk time dagen etter. Snakk om flaks. Men det tok faktisk nesten to uker før jeg fikk svarene - og det var det en grunn til. Jeg trodde jeg hadde to diagnoser; løpekne og hælspore. JEG HADDE SEKS - 6!!!
Ta det enkleste først; kneet: løpekne og ruptur i menisken. Løpekneet har jeg greid å bli kvitt, men menisken gjenstår å reparere. Operasjon er ikke aktuelt for min del. Dette skal jeg greie å fikse med trening. Greide det jo  med løpekneet. Så det er mye kjedelige styrkeøvelser på programmet for tiden.
Og dette har altså skjedd, ikke på grunn av løping, men på grunn av halting!...

Så over til den kompliserte hælen - bare hør på dette; hælspore (større enn på siste bilde fra april 2014), plantar fasciitt (men det plager meg ikke), Baxter's nerve (ny diagnose for manuellterapeuten min - og for meg) og muskelatrofi under foten. Jada! Noen som nevnte amputasjon?
Vel, det forklarer jo at jeg har smerter... Skal til ortopedisk kirurg på fredag, så får vi se hva han sier. Lukter at det ligger an til dyr, eksperimentell kirurgi på NIMI...

Så kanskje ikke rart at min motivasjon er på lavmål for tiden. Samtidig er det jo noen lyspunkter. Både kne og hæl er bedre. Det er nå mer sjelden at hælen er så vond at jeg må halte. For kneet sin del så kan jeg nå gå på spinningtimer uten at jeg er invalid dagen etterpå. Så man må ta det man får. 2016 ligger an til å bli syklingens år for min del.

Diagnose: løperkne. Årsak: for lite løping.

Oktober er fin - selv om jeg ikke kommer meg særlig langt ut i marka.

Jeg tuller ikke med den overskriften, dessverre. Grunnet skaden i høyre hæl har jeg ikke løpt ett eneste steg siden Hove tri 14. juni. Har nesten ikke greid å gå en gang. Men i høst har jeg greid å utvikle løperkne i venstre kne - UTEN Å LØPE!!!!!!!! WTF? Det skal visst ingen ende ta dette...
Jeg som aldri har hatt problemer med knærne før. Men etter å ha haltet rundt nå i snart 2 år, og ikke fått trent normalt har jeg blitt for svak i hoftemuskulaturen og overbelaster kneet.

Når det gjelder hælen så går det veldig, veldig sakte framover. Jeg hadde veldig store smerter i sommer og slet veldig i hverdagen. I august begynte å få en god dag innimellom alle de dårlige. En god dag betyr at jeg kan gå sånn noenlunde normalt, og at smertene er mer ubehag enn smerter.
Nå har jeg kommet så langt at jeg har flere gode enn dårlige dager, og statistikken for gode dager blir stadig bedre. En dårlig dag nå er heller aldri så dårlig som da det sto på som verst.
Men det blir ikke mer løping i 2015, det er sikkert. For det går som sagt veldig sakte framover. Og jeg kommer ikke til å løpe et steg før jeg har vært helt smertefri i flere uker. Dessuten så må jeg få orden på kneet som er det som er mest plagsomt akkurat nå.

Punger ut til manuellterapeut på NIMI, og driver med drepende kjedelige styrkeøvelser. Men har jo godt tid til slikt siden jeg verken kan løpe eller sykle noe særlig (kneet protesterer)

Jeg må innrømme at jeg er sliten av smerter nå - og treningsmotivasjonen er lav. Men til advarsel så blir man veldig hard av motgang, så når jeg kommer tilbake i konkurranser kommer jeg ikke til å spare på noe. Så er det sagt!

Men tross skader i bein, låsninger i nakke/skuldre m.m. er  alt er ikke bare leit og trist. Har hatt en kjempefin høstferie i Florida.  Og hvis du tenker at det må jo ha vært bra, så stemmer det - og her er noe bilder som bevis.

Obligatorisk å besøke så klart.

Halloween ala Mikke

På besøk hos Bart, Lisa, Homer, Marge og resten. Universal-parkene kan anbefales. Beste fornøyelsespark jeg har vært i.

Airboattur i Everglades er jo obligatorisk. Og ja, jeg har sett alligator.

Beach cruising på Miami Beach

Solnedgang i the Keys (Mexicogulfen)

Men nå er det tilbake til virkeligheten, og på tide å starte forberedelsene til 2016-sesongen. den kan jo ikke bli verre enn årets sesong, så det er bare å glede seg.

Kjør 40-årskrise! Første punkt på lista; fylle boden med dyr karbon.

Nå er jeg noen dager inn i 40-årene. Har feiret behørig hele to ganger. Fortsatt verken grå hår eller behov for briller, enn så lenge. Men rynkefri er jeg slettes ikke, jeg har jo levd.

Ikke fått så mye gaver siden konfen jeg. Stas å bli 40. (foto: Kathrine Haaheim)

Skuffende få endringer har skjedd etter at jeg bikket inn i det nye tiåret, egentlig. Men nå skal midtlivskriseklisjeene leves ut på maks volum. Akkurat som jeg kanskje en dag etter at jeg har fylt 70 kommer til å våkne opp med intenst lyst på kamferdrops, våknet jeg nå opp med intenst lyst på noe dyr karbon. For jeg velger å kjøre en mer maskulin utgave av midtlivskrisen; botox og alternativmesser er ikke helt meg.

Åpning av "lykkebobler" på Sognsvann Takk til Marianne Følling både for bobler og bilde.

Selve dagen ble først feiret med et besøk på lagersalget til Sørensen sykler. Der ble det ingen ny sykkel, men jeg kom slettes ikke tomhendt hjem. Hele to par nye sykkelsko pluss litt annet småtteri.
Deretter ble det litt spontan feiring med grilling på Sognsvann med folk fra Rye og SRM i strålende solskinn. Fin kveld!

Fangsten hos Sørensen. Hva jeg skal med løpesko vites ikke, men jeg lever i håpet.

Andre feiring ble gjort på Handkleputthytta. Det ble god trim både for meg og for gjestene. Å bære inn store mengder drikkevarer på kronglete og bratt sti krever sin kvinne... Godt jeg har en lillesøster som også liker å kjøre hardt på trening som jeg kunne bruke som pakkesel. Det var jo helt fantastisk vær i helgen. Så det ble en flott feiring i Nordmarka.

Handkleputthytta kledd til fest (foto: Monica Trostrud)

Og ikke før hadde jeg fylt 40 før det dukket opp et svært vakkert eksemplar av typen svindyr karbonsykkel på finn. Har hatt søk liggende ute en stund, men det har vært ekstremt lite å velge på i high end sykler i min størrelse til en god pris. Så jeg slo til med én gang, og nå er jeg eier av nok en supersmurf. Ajajaj. Utenom leiligheten er dette den fineste tingen jeg noensinne har eid. Så nå må jeg trimme motoren slik at den står i stil til maskinen. Gleder meg til å teste den. Har ikke rukket det enda, har vært syk, men til helga blir det utrygt på veien.

Hils på Supersmurf II: Er han ikke deilig vakker?

Men som søster Rannveig sa, da jeg sendte bilde av supersmurfen; det kunne vært verre, kunne vært en rød Ferrari (eller det healingkurs).

Nevøen lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med cyclocrossen min nå. Tror muligens han hadde et lite håp om å overta den. Men tante Grusom trenger alle sine sykler, og Supersmurf I skal ikke ut av rotasjon. Etter at jeg har begynt med sykling har jeg lært masse nytt, blant annet følgende formel for antall sykler man skal ha; n + 1. Hvor n er lik det antall sykler man til enhver tid har. Man har alltid bruk for én til. Så jeg er vel bare i startgropen enda...

Nå gjelder det bare å finne ut hva mer jeg kan tillate meg, og som jeg kan skylde på 40-årskrisa. Noen forslag?

Oslo tri 2015: Stafett er slettes ingen dårlig trøstepremie!

Nok en medalje i samlingen. Feil teamnavn på startnummeret, men det får gå...

Eller rettere sagt; STAFETT ER GØY!
Jeg spurte her på bloggen etter Hove tri om noen hadde lyst til å bli med meg å kjøre stafett på Oslo tri, og fikk napp på det allerede dagen etter. Team Superkondis var et faktum. Silja på svømming, meg på sykkel og Tim på løpeetappen. Vet ikke om vi akkurat kunne beskyldes for å toppe laget med denne sammensetningen. Silja hadde svømt én økt i sommer, og det endte i betennelse i albuen. Tim slet seg helt ut på Norseman forrige helg. Og så jeg da, med en veldig vond hæl og kink i nakken. Har trent, til meg å være, ganske lite i det siste, siden jeg er veldig umotivert og ganske sliten og lei av smertene i hælen og nakke/skulder 24/7.

Men likevel; jeg gledet meg veldig til denne konkurransen. Det er jo noe ekstra spesielt å skulle prestere for et lag. Og jeg kan avsløre med en gang at hele laget presterte og ga alt. Så tross en voldsom overvekt av mannlige deltakere og rene mannlige lag, endte vi på 22. plass av 83 lag. Stolt av det!
Silja svømte fra 43 lag, jeg tok ytterligere 12 og Tim la bak seg 6 til før målgang ( i følge resultatene - det opplevdes annerledes siden politimesterskapet foregikk samtidig).

Team Superkondis. I ordets rette forstand et mixlag. Tim til venstre ser ut som en megaproff triatlet, mens jeg ute til høyre ser ut som en glad mosjonist som har deltatt i Grete Waitz-løpet el iført deltakertrøye og medalje. Hihihihihihi! Så hakket mer proff ut i sykkeldrakt og hjelm da, tror jeg.

Med det samme jeg er i gang med å være stolt - og skryte av egne prestasjoner. Jeg hadde 24. beste etappetid på syklingen. Som sagt, det var veeeeldig langt mellom kvinnene, særlig på sykkeletappen. Suck on that, kara! Ha! Nå er det definitivt slutt på å være defensiv i forhold til å sykle forbi menn på ritt ("fordi de er sikkert egentlig sterkere enn meg"). Kommer tilbake til en nærmere beskrivelse lenger ned.

Siden vi ikke skulle starte før kl. 13.00, gikk jeg opp på Maridalsveien og heiet på kjente og ukjente som syklet sprinten. Det var herlig å se at det var så mange deltakere som syklet på terreng- og hybridsykler. Det er sånn det skal være - man deltar med det utstyret man har.
Det som ikke var så herlig å se, er hvor mange det er som ikke bryr seg om draftingregelen (10 meter avstand), og deltakere som kaster søppel. Jeg observerte også dessverre det samme på Hove. Det er alltid noen få som ødelegger for oss mange.

Jeg merket at jeg ble nervøs mens jeg sto i skiftesonen, og ventet på at Silja skulle komme til veksling. Det er jo et bra tegn - da betyr det noe. Silja gjorde en kjempebra svømmeetappe. Det var veldig mye folk da jeg skulle ut på syklingen, så det var litt kaotisk i starten. I tillegg hadde jeg en helt kald start, siden jeg ikke hadde fått varmet opp noe. Men det var heldigvis varmt i været da.

Som sagt, mye folk ut på sykkel samtidig. Jeg hadde ikke tenkt å bremse, så jeg ga gass fra første tråkk. Som vanlig ble det en del leapfrogging. Det er dessverre en del som ikke tåler å bli forbikjørt, og sykler forbi igjen - uten å holde farten oppe når de er forbi. Ja, tjejdeng svir - men ta det som en mann! Blir irritert av det der. Heldigvis greide jeg å parkere et par som prøvde seg ganske kjapt. Men så er det de man sykler ganske jevnt med, det er verre.
Planen min var å gi alt, og det gjorde jeg stort sett. Men i min iver etter å gi alt, og parkere de som stadig skulle forbi - så jeg ned i bakken et lite øyeblikk - og raste av veien i nesten 40 km/t. Heldigvis var det ikke bratt grøft der jeg for av veien. Jeg trodde jeg skulle tryne/velte opptil flere ganger, og livet passerte i revy. Men jammen greide jeg ikke å komme meg på veien igjen etter å ha balansesyklet meg gjennom noen meter buskas. Ikke punkterte jeg heller. Flaks! Tror de bak meg enten fikk seg en god latter eller ble veldig redde. Jeg fikk også en betimelig kommentar fra en fyr som passerte. Psykologisk krigføring kaller jeg det. Beskjeden som jeg sendte var jo noe sånn som: hold deg lang unna meg - for her går det vilt for seg.

Dagens pulsoppsummering. Ikke verst, når man starter uten oppvarming.

Jeg gikk veldig for høyt i puls og ble liggende der. Så tankene begynte å komme om at jeg hadde gått for hardt ut. Det, pluss den nevnte draftingregelen, gjorde at jeg roet litt ned, og valgte å legge meg bak et par av de som jeg hadde blitt leapfrogget av flere ganger. Men når vi begynte å nærme oss Skar syntes jeg det gikk for sakte, så jeg valgte å ta sjansen på å begynne å kjøre forbi igjen - og nå var det takk og farvel til alle jeg kjørte forbi resten av etappen. Jeg tok igjen de fleste damene foran meg (minst 4), i tillegg til en god del menn. En del menn kjørte selvsagt forbi meg også. Men som nevnt greide jeg å sykle oss opp 12 plasser på min etappe. Så regnskapet gikk godt i pluss.

Mot slutten viste det seg at jeg hadde disponert godt, og ikke hadde gått hardere ut enn at jeg holdt hele veien. For der var det mange som var mer slitne enn meg. Jeg greide å holde intensiteten helt inn, selv om jeg selvsagt var sliten da jeg vekslet. Det var veldig hardt, men det var gøy - og det var ikke én negativ tanke underveis om at det var vondt eller jeg var sliten. Selv om jeg lå mye høyere i puls enn jeg gjør på spinning. Hva ikke et startnummer gjør med kroppen.
Ved veksling ropte jeg til Tim: Jeg har tatt mange - nå er det din tur! Og det gjorde han. Han mente at om jeg hadde kommet inn et halvt minutt tidligere, så hadde han tatt 5-6 plasseringer til. Men det får bli til neste år - først må jeg få meg ny sykkel og trene mer...

Tim (aka Rosa Panter'n) mot mål

Stafett er skikkelig gøy! Dette må jeg definitivt gjøre igjen. At det så gøy ut for de som var tilskuere, var også tydelig. For da vi ville ta bilde av oss selv på pallen, satt det tre gutter der. De ble rekruttert som fotografer. Da jeg fikk tilbake mobilen spurte de oss om hva som var aldersgrensen for å være med på stafetten. For det hadde de skikkelig, skikkelig lyst til. Så neste år, hvis de oppfyller alderskravene, regner jeg med at det er et nytt lag å konkurrere med.

Oslo tri 2015: avmelding og påmelding i samme uke, i den rekkefølgen.

Gjelder å nyte livet selv om man ikke kan gjøre alt man vil. Utsikt over Randsfjorden i helga som var.

Etter Hove tri var det jo veldig klart at jeg ikke skal konkurrere mer i triatlon på ei stund, så jeg la ut startnummeret mitt for salg på finn. Etter bare minutter fikk jeg den første henvendelsen, og i løpet av kort tid var innboksen full av spreke, hyggelige menn som ville kjøpe.
Det er selvsagt veldig hyggelig å bli kontaktet av en haug med spreke, hyggelige karer - innboksen løpes ikke akkurat ned av det til hverdags, dessverre. Men jeg skulle gjerne ha solgt det til en annen kvinne, siden det kun er 13 % av de påmeldte som er av mitt kjønn. Ingen kvinner tok kontakt, og det ble en av disse spreke, hyggelige karene som stakk av med startnummeret mitt.

Så til noe morsommere enn å melde seg av konkurranser, nemlig å melde seg på konkurranser. Jeg har nemlig fått med meg noen til å danne et stafettlag. Dessverre var stafetten også utsolgt. Men før fortvilelsen rakk å få overtaket, la Rye ut ekstra startnummer til årets konkurranse. Jeg fikk meldt oss på, og det blir Oslo tri likevel. Så stas! Både avmeldt og påmeldt i samme uke altså.
Jeg skal delta sammen med Silja og Tim. Silja skal svømme, jeg skal sykle og Tim skal løpe. Knallag spør du meg. Jeg gleder meg vilt, og lover å gi absolutt alt jeg har i Maridalen.

Noen har glemt å fortelle Randsfjorden at det er sommer... Dette viste termometeret fredag som var. Heldigvis kom det seg litt til søndag, sånn at jeg fikk tatt en liten svømmetur med våtdrakt. Men det holdt lenge med 2000 m i det kalde vannet.

Veldig bra å ha noe morsomt å se fram til. Noe løping blir det jo ikke framover, det er ekstremt tydelig. Det er ikke den minste bedring å spore i hælen etter snart fire uker med total løpe- og gåfri!... Så dette kommer til å ta tid. Men jeg er likevel ved godt mot. Det hjelper å bare innfinne seg med tingenes tilstand, og bare gi seg over. I stedet for å jage etter å bli bedre, og bli stresset over at jeg ikke får trent/må trene til neste konkurranse, når kroppen ikke vil. Nå lar jeg det bare ta den tiden det tar, og i stedet gjør jeg andre ting.

Sommerens mål kan oppsummeres i tre ting; sykkelskille, gnagsår i nakken og svulmende muskler. Oversatt så betyr det at jeg skal sykle, svømme både ute og inne og trene styrke.

Her skal det sykles. Sår i rumpa har jeg definitivt ikke tenkt å bli...

Vurderer å finne et sykkelritt å delta i til høsten. Noen mål må man jo ha. Om noen har en pent brukt karbon landeveissykkel til en bra pris, som passer for ei som er 170 cm høy og har tenkt å kjøre både hardt og fort, ta kontakt.

Hove tri 2015: mye bra, mye dårlig, klasseseier og avlysning av resten av sesongen!...

Jeg visste jo at dette ikke kunne gå bra. Men det er ikke så lett å holde seg unna når man har kjøpt et dyrt startnummer, handlet togbillett, bestilt hotell osv. Målet for helgen var å gjøre en bra sykkeletappe og ikke bryte på løpedelen, og det greide jeg.

Kort oppsummert, for de som ikke orker å lese et langt innlegg, gikk det sånn:

Tok det rolig på svømmingen, og svømte litt under pari (nr. 15 opp av vannet). Koste meg glugg i hjel på sykkeletappen, og fikk femte beste sykkeltid uten å være i nærheten av å ha tatt meg helt ut (nr. 7 etter sykkeletappen). Løpingen var et smertemareritt fra første steg. Kjentes ut som jeg fikk en kniv i hælen for hvert steg, så jeg gjennomførte i joggefart. MEN JEG GJENNOMFØRTE (nr. 18 totalt i mål). Fant ut i etterkant at jeg vant klassen min, men det føltes ikke så veldig fortjent. Vet ikke om jeg har gått glipp av en premie, for jeg var ikke der da den ble utdelt.

Så den lange versjonen: 

Fellestreningene i triatlongruppa til Rye startet i uka som var. Onsdag testet jeg våtdrakten for første gang i Sognsvann, som holdt 12 friske grader. Det gikk ikke så bra. Føltes ikke bra å svømme i våtdrakt igjen, pluss at jeg begynte å hyperventilere i det kalde vannet. Ikke bra.
Dagen etter var vi på sykkeltrening i Maridalen. Det gikk i grunnen bra. Helt til en av de andre ble nedkjørt bakfra at et sykkellag som trente til Styrkeprøven. Enda mer ikke bra.
I tillegg var det ingen bedring av smertene i hælen, snarere tvert om.

Var litt styr å komme seg til toget tidlig lørdag morgen. Men ei veldig snill britisk dame på 54-bussen, som også drev med triatlon viste det seg, hjalp meg med sykkelen fra bussen og til toget. Og det var i grunnen starten på noe som skulle følge meg hele helgen; jeg har truffet og snakket med mange nye, hyggelige folk hele helgen. Verdt turen alene.

På lokaltoget fra Nelaug til Arendal kom jeg i snakk med en kar som også skulle overnatte på Arendal herregård. Så vi ble enige om å dele taxi dit fra togstasjonen. Dette ønsket satte grå hår i både taxisentralen og etter hvert taxisjåføren som skulle kjøre oss. Men jammen fikk vi det ikke til. Kjempeservice!

Den obligatoriske karbolagringen

Jeg tok en liten testsvømming på lørdag. Det var veldig kaldt. Men jeg hyperventilerte ikke. Så det var jo positivt. Deretter gikk jeg på den obligatoriske shoppingsmellen. Det ble en ny hjelm denne gangen. Men er det noe man skal bruke penger på så er det jo sikkerheten. Hadde overhodet ingenting med at den ser tøff ut så klart, og matcher resten av utstyret...

Mens sykkelen sto stille når jeg badet, kilte kjedet seg fast (sabotasje?). Prøvde å fikse det selv, men hadde ikke sjanse i havet. Åh, nei! Men da var det jammen en veldig snill mann som fikset det for meg. Justerte girene og sjekket trykket i dekkene mine gjorde han også. Lykke!

Supersmurfen fikk være med på rommet.

Det ble en veldig urolig natt på hotellet. Jeg fikk betale veldig dyrt å ha glemt ørepropper. Hotellet var fullt av folk med lakenskrekk, så det var mye action utenfor, på rommene rundt og i gangene - og lite søvn på meg.

Dagens outfit

Jeg var på plass ca. 1 time før start, og fant min plass i skiftesonen. Der var det trangt, men karene rundt meg var veldig greie, og alle tok hensyn til hverandre slik at alle fikk plass til sine ting. Vet at det ikke alltid er sånn. Veldig hyggelig stemning var det faktisk, så før start hadde jeg både fått vaselin, brennmanetkrem, hjelp med våtdrakten og flere ting jeg ikke kommer på i farten. Tusen takk til alle "naboene" mine for en skikkelig god start på dagen. I tillegg traff jeg på Kristin, og fikk tilbud om skyss tilbake til Oslo. Fint med tog, men det går ikke helt fram til døra - så jeg slo til på det tilbudet (og det skulle vise seg at det behøvdes, siden jeg ikke kunne gå etter målgang).

Det var bare litt over 13 grader i vannet, men de valgte likevel å kjøre full svømmedistanse. Med onsdagen friskt i minne, pluss mine skulderproblemer, valgte jeg å ta det rolig på svømmingen. Har aldri svømt i et så stort startfelt før (350 deltakere). Det ble 1700 m i en vaskemaskin. Ble forbisvømt i starten, men tok igjen mange etter hvert. Fra den nest siste bøya og inn, kunne jeg svømme ganske fritt.

Klassisk triatlonskade: våtdraktgnagsår. Det er veldig sårt - det er jo bokstavelig talt også strødd salt i såret.

Tok meg god tid i skiftesonen, siden jeg uansett ikke hadde noen ambisjoner. Men så skulle det sykles, og det var noe jeg gledet meg til. Definitivt ikke uten grunn skulle det vise seg. Jeg tok det pent ut fra start, for å kjøre meg litt inn.
Var også bare menn rundt meg, og hadde litt for stor respekt for dem. Tenkte at jeg kom til å bli forbikjørt av alle av det annet kjønn, siden menn normalt sett bruker å være sterkere enn oss damer på sykkel. Men så syntes jeg at de foran meg syklet saktere enn jeg følte for, og i triatlon er det jo ikke lov å drafte (man må ligge 10 meter bak personen foran ellers får man straff), så jeg tok sjansen og syklet forbi en kar - og holdt han bak meg. Så da tok jeg en til, og en til og i det hele tatt... Opptur! Syklet til og med forbi karer med temposykkel og tempohjelm. Og det på en cyclocross med treningsgrunnlag stort sett bygd på å sykle til og fra jobben 4 km hver vei hver dag. Ikke var jeg i nærheten av å presse maks heller. Jeg skulle jo tross alt løpe etterpå. Sykkelløypa besto av fire runder på Tromøya, og jeg var så gira at jeg lett kunne kjørt fire runder til. Etter hvert tok man jo igjen folk med en runde også, og jeg tok hele 8 plasseringer på syklingen. Men jeg visste at det var kortvarig lykke.
Forresten, mens jeg husker det, takk til alle som heiet på meg på syklingen. Det var gøy!

Det hogg i hælen fra det første steget jeg tok av sykkelen, så jeg visste at  det kom til å bli10 (nesten 11) fæle kilometer. Så jeg trippet av gårde i joggefart, og prøvde bare å holde ut og gjennomføre. Ikke lett når noen stikker en kniv i hælen din for hvert steg. Fikk mange oppmuntrende tilrop underveis. Men det hjalp ikke. For det ikke gøy når man ikke får vist hva man egentlig er god for. Men mens det var ekstremt mentalt slitsomt å bli forbiløpt på Oslo triathlon i fjor, brydde jeg meg overhodet ikke om det denne gangen.

Men kjære konkurrenter: Hvis jeg får bukt med skadene, får ut mer av potensialet på svømmingen og kommer tilbake i gammel løpeform - da lover jeg skal bølle skikkelig med dere som holder til litt lenger opp på resultatlisten. Har ingen planer om å bli dårligere til å sykle heller, sånn at det er sagt...

Da jeg kom i mål var det eneste jeg brydde meg om å sjekke på resultatlisten, sykkeltiden min. Og den følte jeg at jeg kunne stå inne for, og inspirerer til videre satsing. Etter målgang greide jeg nesten ikke gå, fordi hælen var så vond - og verre ble det ut over dagen. Så takk for at jeg fikk skyss til døra.

I dag er det heldigvis tilbake omtrent til "normalen" slik det har vært de siste ukene. Så når dette nå er unnagjort, gjør jeg som Andreas Thorkildsen, og avlyser resten av sesongen. Men jeg kommer ikke til å la håret gro som nevnte mann... Dette er veldig kjipt! Men nå er det på tide å være realistisk. Løpeskoa legges på hylla på ubestemt tid.

Framover kommer jeg til å konsentrere meg om syklingen og spe på med svømming og styrketrening. Startnummeret mitt på Oslo tri vil bli lagt ut på finn. Det er bare 8 uker til, og siden det ikke har skjedd noen mirakler det siste året, skjer det nok ikke i sommer heller. Men om noen har lyst å bli med meg å gjøre stafetten under Oslo tri, ta kontakt. Jeg kan enten ta svømme- eller sykkeletappen, og kan gjøre en hederlig innsats på begge deler. Anyone?

Håper på et comeback i 2016. Om ikke annet som syklist... 

Svanesang før Hove tri

Nå er det under ei uke igjen til min konkurransestart for sesongen; Hove tri.

Togbilletter ble innkjøpt for en stund siden, i en god periode. Ingen vei tilbake.

Vel, ut fra antall oppdateringer på denne treningsbloggen så langt i år, er det kanskje ikke så overraskende at status er ganske stusselig. Jeg skal prøve å ikke plage dere altfor mye med klaging i dette innlegget. Det gjelder å gilla läget som svenskene sier (et av mine favorittuttrykk). Og jeg prøver å holde motet oppe, men jeg må innrømme at jeg nok er litt lei meg over og av tingenes nåværende tilstand. Men det er forsatt langt unna verdens undergang, da.

Det har gått litt opp og ned denne våren. Jeg har en iboende optimisme som gjør at jeg hele tiden tror at det sikkert går bedre i neste uke. Vel, sånn er det dessverre ikke alltid i realiteten. Men jeg slutter ikke å håpe, heldigvis. For når kroppen endelig fungerer er det bare så fantastisk å leve - og verdt å vente på.

Kort oppsummert, så har det vært opp og ned med hælen i vår. Innimellom har det gått litt bedre, og jeg har begynt å tenke at nå snur det. Men så har det kommet tilbakeslag. Jeg fikk et skikkelig tilbakeslag rundt påske og er dessverre inne i en veldig dårlig periode nå hvor det gjør vondt hele tiden (mest på motsatt side av hælsporen), og så vondt at jeg halter innimellom. Jippi...
Setter grå hår i hodet på han ortopediingeniøren som lager såler til meg, og er stadig innom for nye justeringer på gamle og nye fotsenger. Men noe skal jo også han fylle dagene med.

Alle tipz og trixz i boka testes: rulle med frossen flaske, golfball, løfte ting med tærne. U name it - jeg prøver det.

Planen om å gå Marka24 med nevøen min utgår dessverre også, med høye kneløft. Krysser fingrene for at beina er bedre til neste år for hele gjengen (nevøen går for tiden på krykken, it runs in the family), slik at tante Gal, tante Grusom og nevø kommer seg ut på eventyr i Nordmarka.

For å toppe dette har jeg slitt med låsning og betennelse i nakke, øvre del av rygg og høyre skulder i flere uker nå. Såpass mye at jeg faktisk var sykemeldt fra jobben i over ei uke i midten av mai. Nå har jeg ved hjelp av Voltaren og kiropraktor fått litt mer kontroll på problemet, men jeg greier ikke å bli kvitt det. Så det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at jeg ikke har fått trent svømming på en stund. Nå er det dog ikke svømming som har utløst skaden, men stress og kontorarbeid.

Har også måttet ta det rolig med sykling på grunn av skulderen. Må innrømme at motivasjonen har fått seg en knekk på grunn av alle smertene - men er ikke knekt totalt da, det håper jeg er umulig. I de vel to ukene jeg gikk på Voltaren var formen også veldig dårlig, så da ble det lite aktivitet.

Da jeg meldte meg på Hove tri i høst fantaserte jeg om topplasseringer i klassen. Er jo ny klasse i år. Det er definitivt avlyst. Nå handler det bare om å fullføre. Håper jeg slipper å bryte på løpedelen. Men jeg utelukker det ikke.

Siden jeg ikke har fått trent så mye, er jeg skikkelig på etterskudd med lange treningsøkter også - og det merker jeg. Når man skal konkurrere i nesten tre timer, bør man ha trent på å holde distansen i forkant. Jeg har fått inn et par tre-timersturer på sykkel nå helt på tampen, men det er også alt.

Og mens vi er inne på sykling. I fjor fant jeg jo ut at sykling er min beste idrett etter at jeg til min store overraskelse hadde fjerde beste tid under Oslo tri - og det på veldig lite sykkeltrening. Så på bakgrunn av det har jeg jo et lite håp om å i hvertfall kunne gjøre en god sykkeletappe til helga.

Lykkelig uvitende leverte jeg sykkelen min inn på verkstedet til Oslo sportslager i dag tidlig for å få en service på den, pluss hjelp til å skifte til asfaltdekk. De er så stramme at jeg ikke greier å få dem på selv.
OBS VIKTIG: det som kommer videre er ikke ment å være en klage på ansatte på Oslo sportslager eller firmaet - feil og misforståelser kan skje og det er menneskelig. Jeg kommer både til å anbefale Oslo sportslager igjen og handle der selv. Jeg har selvsagt også et eget ansvar for å sjekke opp ting og passe på selv. Men uansett, here goes: rett etter at jeg kom på jobb fikk jeg en telefon fra verkstedet, hvor reparatøren sa at dekkene jeg hadde kommet med ikke kunne brukes på sykkelen min, siden hjulene ikke tålte så høyt trykk. Vel, nå var det faktisk det samme verkstedet som både anbefalte og satte på dekkene i utgangspunktet, så det kom jo litt overraskende på meg. Men kjempebra at han jeg møtte nå var mer oppmerksom. Så da lovte de å prøve å finne en løsning. Men de sa at hjulene maks tåler 45 psi/3,2 bar. Og det er flott og fint på grusveier i marka, men holder ikke på landeveien. Så da merket jeg at det ble litt nok, og jeg ble ganske lei meg. Hvis jeg ikke kan hevde meg på syklingen en gang på grunn av utstyret, æsj...

Verkstedet hadde satt på andre dekk for meg, som jeg slapp å betale for, men etter at vi hadde fylt inn maks dekktrykk og jeg kjente på det, dalte humøret enda noen hakk. Stilte noen spørsmål rundt hva jeg kunne gjøre for å bedre situasjonen. Hvis jeg hadde visst dette da jeg kjøpte sykkelen, selv om jeg fram til nå har vært superfornøyd, er det mulig jeg hadde handlet annerledes. Så han på verkstedet mente jeg burde ta en tur ned i butikken og se om de var villige til å hjelpe meg med et nytt hjulsett. Vel, jeg hater å klage og laget dårlig stemning, sette folk i en kjip situasjon osv. Og jeg hadde nok ikke kommet på å gjøre dette selv, om ikke han på verkstedet hadde sagt det. Men etter en bitteliten runde med meg selv gikk jeg ned i butikken og klaget min nød. Følte meg skikkelig kjip, og han som ekspederte meg syntes det var sånn passe gøy, og han jeg kjøpte sykkelen av i fjor så ut som han syntes det var kjedelig. I det hele tatt... De skal se om de kan hjelpe meg et nytt hjulsett før helga. Er spent på hva det betyr for meg i penger, for det er begrenset hva jeg er villig til å bruke.

OPPDATERING: Oslo sportslager har ringt, og jeg skal levere sykkelen inn i morgen (onsdag). Så skal de forsøke å bygge om felgene til å tåle mer trykk. Høres ut som Reodor Felgen jobber der, men jeg er med på alt. Kjempebra oppfølging av saken fra deres side. Det høres ut som om det ordner seg nå. 

Dagens trøstemiddag. Det er vitenskapelig bevist at Omega 3 hjelper mot stress og øl hjelper jo mot alt - det vet jo alle!...

Sånn ståa er nå ser det ut til at mitt eneste håp for å bedrive kondisjonsidrett, delta i konkurranser og føle at jeg får mulighet til å gi alt jeg har, er å konvertere til sykling - og da må jeg uansett ha (minst) en sykkel til.

Og sånn går no dagan... Oppdatering kommer etter Hove tri, uansett i hvilken grad det går til helvete...

Evolusjon; del 4 av en føljetong uten planlagt slutt. Det er tid for vårfornyelser...

Det er under to år siden sist. Men likevel, helt uten skam, må jeg nå melde at en ny treningsklokke har kommet i hus. Den jeg kjøpte for to år siden var ikke vanntett, og det funker jo ikke for en triatlet. Hadde egentlig tenkt å vente til feriepengene kom. Men så har jeg enten mistet på veien eller glemt alt utstyret til klokka mi på hytta. Man greier seg jo ikke uten klokke. Uff, hva skal man gjøre? Får vel bare kjøpe ny klokke da...

Burde ikke være så vanskelig å se kronologien her, og hvilken som er den nyeste?...

Det er min fjerde treningsklokke siden 2007. Alle Polar. Men de har definitivt blitt mer avanserte med årene.

Fikk klokka rett før triatlonsamlingen i Skjetten, og har brukt den på alle svømmeøkter siden. Men forrige lørdag fikk jeg plutselig akutt vondt i venstre skulder på svømmetrening, og det var så ille at jeg måtte avbryte økta etter bare 1100 meter, og har ikke svømt siden.
Arrgh! Så irriterende. Skal visst alltid være noe. Kanskje det var klokka? Et besøk hos kiropraktoren var på sin plass uansett. Var der i går, og fikk en skikkelig dose juling. Ble dårlig etterpå, så SRM var helt utelukket, tross det fine været.

Men tilbake til temaet for dette innlegget; vårfornyelser. For det stopper ikke med klokka. Forrige fredag fikk jeg også i hus en stor ladning fra Wiggle. Masse sykkelklær. Har veldig lite sykkelklær som varmer, så jeg måtte ta et lite løft på det.

Wiggle er best! Jeg har funnet et engelsk treningsmerke der, som har rimelige og veldig fine sykkelklær. DHB heter det. Kan anbefales. Og er det bra nok for damene på Wiggle Honda-laget, er det bra nok for meg.

I tillegg har jeg kjøpt et nytt sykkelsete. Det som var med sykkelen da jeg kjøpte den har gnagd veldig på - ja, vi kan godt kalle det rumpa, men skal man være ærlig så sitter nok problemet litt lenger fram... Ekstremt ubehagelig i hvertfall, og det finnes ikke nok chamoiskrem i verden for å eliminere plagene. Så jeg har kjøpt et sete utviklet for dameanatomi. Testet det i helgen, og ja, definitivt en forbedring.
Ingen unnskyldninger (utenom dårlig vær) for ikke å få frest noen mil på sykkelen framover, altså.

FTW! Årets første løpebilde, årets første SRM (for min del, var ikke til stede første gang). Og nye sko! Jada! Sesongen er i gang.

Til slutt. Skrev vel at jeg fikk en skikkelig smell i hælen i Skjetten. Men det virker som det hadde en liten trykkbølgebehandlingeffekt. Etter hvert har det gått fra ren smerte til øm murring, og jeg har faktisk gjennomført et par, tre løpeturer siden - uten å ta til tårene. Hadde en helt nydelig løpetur i fantastisk vær i Maridalen i dag tidlig. Kan faktisk ikke huske sist jeg løp en tur før jobb, så det var en gledelig opplevelse. Håper på flere slike.

Du kan bedre enn det her, Adelheid!...

Jeg har vært på triatlonsamling arrangert av Skjetten svømmeklubb igjen i helgen som var. Dette var del 2 av 3. Foruten at jeg fikk en kjempesmell i hælen på slutten av dag 2, under løpeteknikkdelen, var det utbytterikt.

Har definitivt litt å jobbe med på effektiviteten, ja...

Men overskriften sier i grunnen alt. For det var den klare beskjeden jeg fikk av treneren: Du kan bedre enn det her, Adelheid. Du kan bedre enn det her! Og ikke for å skryte - det er bare å konstatere; jeg var nok den beste svømmeren på samlingen... Men ja, jeg har definitivt mye å jobbe med, og det er kjempebra å få konkret vite hva det er jeg skal jobbe med. Jeg bruker for mye kraft i armtaket over vannet, og er for lite effektiv under vannet.
Selv om jeg faktisk har jobbet en del med det i vinter, og har forbedret meg, så roterer jeg fortsatt dårligere på venstre siden enn på høyre, samtidig som jeg puster mer effektivt på venstre enn på høyre side. Skjønn det den som vil. Men jeg svømmer med fin flyt og ligger bra i vannet, og det er gjerne det andre sliter med. Så jeg er heldig som har med meg god ballast fra barndommen.

Dessuten er jeg en råtass på bikkjesvømming, viste det seg. Og det skyldes timevis med bading og leking med min beste venn fra barndommen, en svart labrador ved navn Quijote. Han elsket bading like mye som oss søstrene, og vi gjorde diverse badeplasser rundt omkring på Toten svært utrygge med vår viltre lek i vannet. Jeg husker at vi stadig drev og etterapet bikkjas svømmeteknikk. Og hvem visste vel at det skulle vise seg å komme til nytte 30 år senere?

Neste samling er i slutten av mai, og da skal vi svømme utendørs. Satser på at jeg får like mye valuta for pengene da også. Men inntil da er det bare å terpe videre i bassenget på Domus. Har fått økt saldoen på motivasjonskontoen nå, helt klart.

Håper det er litt flere som blir med på neste samling. Synes dette er et veldig bra tiltak av Skjetten svømmeklubb, så det er synd at vi ikke var flere enn 9 stykker på denne samlingen. Men desto bedre for oss som var der så klart.

Påsken er over, våren er her - men hælen har ikke skjønt at barmarkssesongen er i gang...

Snømåking er god trening. Det tok meg en time å måke meg fram til stall og utedo.

Normalt sett bruker jeg å trene ekstra mye når jeg har fri; fordi jeg kan, fordi jeg har tid og ikke minst fordi jeg har lyst til å trene mer enn det jeg rekker i hverdagen. Men sånn har det ikke blitt denne påsken. Jeg har trent, så klart, men ikke noe mer enn vanlig. Motivasjonen er dessverre ikke på topp om dagen. Det betyr selvsagt ikke at jeg slutter å trene. Men jeg løper heller ikke ut døra så fort jeg har stått opp, slik jeg ofte har gjort tidligere. Må ta meg selv hardt i nakken en del ganger, og det har ofte blitt langt på dag før jeg har kommet i gang. Kroppen er ikke på lag for tiden. En liten periode så det ut til at høyrefoten var på bedringens vei. Men de siste ukene har det forverret seg igjen. Det er måtelig gøy å løpe med smerter man kjenner for hvert eneste steg. Men det er lite annet å gjøre enn å vente på at det skal bli bedre, og jobbe videre med justering av fotsengene.

Motiv: fullmåne over utedo i Nordmarka

Så jeg har allerede gitt opp 2015-sesongen. Nok en sesong i vasken, surprise, surprise... Jeg har meldt meg på to triatlonkonkurranser, og de skal jeg gjennomføre. Men resultatene blir nok ikke helt etter planen - i år heller... Og snart er et bare to måneder igjen til Hove tri. Jeg må løpe mer enn én joggetur i uka om jeg skal få en god opplevelse der. Men jeg kom jo unna med skippertakstrening foran fjorårets to store mål, så det går vel denne gangen også.

Tilfeldigvis var det gult servise på hytta, og jeg hadde tatt med gule lys. Ekstremt påskete...

Uansett, tross dette, har jeg hatt noen fine turer med løpesko i år. For noen uker siden var jeg oppe på Grefsenkollen, og hadde en fin tur både ned og opp. Men det gikk nok litt for fort på vei ned igjen, og det fikk jeg betale for etterpå i form av halting.
Torsdag før påske hadde jeg avtalt med en kollega at vi skulle løpe i arbeidstiden. Men som dere kanskje husker var dett ekstremt snøvær den dagen, så hun trakk seg. Jeg hadde både syklet til jobben den dagen (og brukte bare 4 minutter mer enn normalt) og gledet meg veldig til den løpeturen. Så jeg løp. Den faste runden rundt Sognsvann var det ikke mulig å løpe, så jeg måtte holde meg på ring 3. Det var en kjempemorsom tur. Været var helt vilt, jeg var god og varm, hadde skibriller slik at jeg slapp at snøen stakk i øynene, på bilveien var det kaos, men på gangveien var det nesten ikke en sjel. Kjempegøy. Har løpt i liknende vær tidligere også, og det er faktisk veldig gøy så lenge man holder varmen. Man føler virkelig at man lever. Prøv det!

Jeg har tatt ut cyclocrossen igjen. Men det er ganske kaldt å sykle enda. Jeg trenger også noen kortere turer før jeg kan begynne å legge ut på noen lengre turer. Jeg skal definitivt kjøpe meg et annet sete denne sesongen...
Det merkes dessverre på formen at det ikke har blitt noen langøkter i vinter. Veldig få lange skiturer og ingen lange løpeturer. Derfor er det viktig å komme seg på sykkelsetet framover. Min kropp responderer veldig bra på lange rolige turer, så det må jeg bare komme i gang med.

Men en veldig gledelig ting har skjedd i det siste. Jeg har fått meg hytte! Eller, rettere sagt, jeg har fått innpass i en av Løvenskiolds utleiehytter i Nordmarka - og er én av fem som deler på den. Veldig kult! Så den har jeg nå vært inne og testet én natt i påsken sammen med søster Rannveig. 4 km inn fra Stryken stasjon. Lett å komme til, i sykkel- og skiavstand hjemmefra. Planlegger å bruke den flittig. Håper folk har lyst til å bli med på hytteturer, for jeg er mørkredd. Men det må jeg jo bare ta tak i nå, for jeg nekter å la det begrense meg. Er jo helt perfekt å ligge inne der og trene både sommer og vinter (vår og høst); ski, løping og sykkel.
Jeg greide å enten miste eller glemme igjen pulsbeltet og lader/utstyr for å overføre data fra pulsklokka til PC på hytta. Så da må jeg nok tilbake ganske fort. Eventuelt så kjøper jeg ny pulsklokka litt raskere enn jeg hadde planlagt. Noe sier meg at det blir det siste alternativet.

Vi tok litt av med lysene etter å ha fått et par øl innabords. Det er gøy med kram snø, gitt.

 

Kommende helg er det triatlonsvømmesamling i Skjetten igjen. Kanskje det er det som skal til for å få motivasjonen opp noen hakk?

Ny sykle til jobben-rekord i 2014!

Jeg er nå inne i mitt fjerde år som helårssyklist. Jeg har faktisk telt alle dagene jeg har syklet til jobben helt siden 2012, og i år ble det faktisk ny rekord; 169 dager. Sykler stort sett hver dag hele uka, siden sykkel er mitt foretrukne transportmiddel, men legger ikke helge- og fritidssykling inn i regnskapet.

Men nye venn som jeg treffer minst to ganger hver dag - sykkeltelleren på Tåsen.

Det blir en del reising med jobben og andre ting som gjør at jeg ikke får syklet hver eneste dag. I 2014 hadde jeg også ekstra mye ferie (tre uker juleferie blant annet). Men jeg sykler i all slags vær, med unntak av når det er minus 10 eller kaldere - for det tåler lungene mine dårlig. Jeg lå veldig godt an til å sette en saftig ny rekord i år, men så gikk det dessverre skeis på oppløpet. Da det begynte å bli glatt, leverte jeg inn den nye sykkelen min på service, og ba da samtidig om at de skulle sette nye vinterdekk på den. Men dekkene måtte bestilles, og det varte og rakk før jeg fikk sykkelen tilbake -så der tapte jeg minst 8 sykle til jobben-dager. Æsj!

2014 var et år hvor det skjedde mye positivt på sykkelfronten, både personlig og i samfunnet for øvrig. Men noen nedturer har det også vært, eksempelvis kutt i sykkelsatsingen i statsbudsjettet. Go figure... I følge Transportøkonomisk institutt spares samfunnet for 15 kroner for hver kilometer noen sykler. TØI har også regnet ut at den samfunnsøkonomiske nytten av et sammenhengende sykkelvegnett i norske byer trolig er fire-fem ganger større enn kostnadene, og har høyere lønnsomhet enn de fleste veiprosjekt. Regnestykket for bilkjøring er motsatt; hver kilometer man kjører med bil koster samfunnet omlag 6 kroner -i følge Bymiljøetatens nettsider, http://www.bymiljoetaten.oslo.kommune.no/trafikk_og_samferdsel/sykkel/hvorfor_sykle/

Tross disse regnestykkene har satsingen på å få flere over på sykkel så langt vært veldig dårlig. Og med FrP i regjering har jeg liten tro på noen endring. Vi hverdagssyklister er vel ikke "folk flest"...

Men over til lyspunktene. For om ikke regjeringen satser på sykkel, så er Oslo kommune under press for å gjøre mer. Osloby kjører for tiden en sykkelaksjon som de kaller Sykkelpatruljen, og har satt byrådet under press, http://www.osloby.no/nyheter/sykkelpatruljen/.
Kjempebra tiltak! Tommel opp!
Og det har hjulpet, det har faktisk blitt satt i gang noen tiltak. I tillegg blir dårlige løsninger tatt før de rekker å bli satt ut i livet, som den planlagte vrimlingen mellom fotgjengere og syklister på Rådhuskaia. Uansett, før de som vedtar budsjetter og tiltak samt de som lager løsningene begynner å sykle selv, tror jeg ikke de blir noen skikkelig sving på sakene. Men etter å ha sett utviklingen i år er jeg optimist.

Sykkelaksjonen til Oslo kommune oppfordrer til å melde inn problemer til Fiks gata mi. Dette er tredje vinteren jeg bor her på toppen av Oslo. Sykkelveien på Ring 3 blir ryddet av Veivesenet, og de er veldig flinke. Sykkelveien i Maridalsveien blir ryddet av Oslo kommune, og der har det aldri blitt måkt så lenge jeg har bodd her. Det er en sterkt trafikkert vei i rushtiden, og mye brukt av syklister hele døgnet. Så jeg meldte det inn til Bymiljøetaten. Det tok litt tid før jeg fikk svar, men jeg fikk da svar. Et ullent svar om at de ikke har kapasitet til å rydde alle gater osv. Men dagen etter var det jammen ryddet. Hey, hey, hey!... Så det lønner seg å si i fra. Anbefales!

Et annet stort lyspunkt er at flere sykler nå enn jeg noensinne har sett. Det har vært en betydelig økning av helårssyklister siden jeg startet. Etter sommerferien var det så mange syklister på vei til jobb at det nesten var kø på sykkelveien ved Ring 3. Men det er plass til flere, så bli med!

Dessuten har det vært en veldig økning i elsykler. Ser mange som sykler til jobb på elsykkel, pluss at jeg møter en del eldre mennesker inne i marka på elsykkel. Superfin oppfinnelse. Jeg ønsker meg veldig en selv, en fraktesykkel med motor. Med en slik en er det virkelig ikke mange ganger jeg trenger bil. Er i gang med sparingen.

Du skal en dag bli min, du fine (må bare spare 35000 først)

Men det er ikke synd på meg, altså. For jeg ble den lykkelige eier av hele to - 2 nye sykler i år. Jeg kjøpte jo cyclocross slik at jeg kunne begynne med triatlon. Jeg og min blå bff har kost oss veldig i sommer. I tillegg vant jeg storpremien i Sykle til jobben-aksjonen på UiO; gavekort på 5000 kr. på Torshov sport. Hipp hurra! Og da måtte gamle Finsefar finne seg i å bli byttet ut med en ny transportsykkel. Synes ikke premien var helt ufortjent, jmf, antall dager jeg faktisk syklet til jobben i fjor.

Nå går jeg selvsagt for ny rekord i 2015. Ser ikke ut som at jeg behøver å ta bussen på grunn av at det er for kaldt å sykle særlig mye denne vinteren i hvertfall...