En "klassiker" på tampen av oktober

Denne uka har jeg løpt oftere enn vanlig, men turene har stort sett blitt forholdsvis korte. Smertene under føttene inntreffer vanligvis ikke før etter ca. 15 km, men da blir det også gjerne ille - fort!...

Mens mange var ute på Lørenskog og presset seg selv med høy puls i regnet i går (Lørenskog halvmaraton), koste jeg meg inne på Bislett i kortbukse og t-skjorte. Gratulerer til alle som løp i går, forresten.
Planen i går var egentlig å kjøre litt tempotrening. Men innen jeg var ferdig oppvarmet, var banen oversvømmet av ivrige småsprintere (barnetrening), så da utsatte jeg det til en annen dag med litt mindre folk. Da ble det i underkant av en time i behagelig tempo i stedet.

Naturen er døden nær for tiden - snart på tide med snø for å dekke over elendigheten.

I dag hadde yr spådd fint vær, så da lokket marka igjen. Hadde ikke lyst til å løpe på våte stier i dag, så da ble det en av mine klassikere i stedet. Skiløypa fra Kjelsås forbi Movatn over Skillingsdalen og samme vei tilbake. Her har jeg løpt mange, mange ganger. Mye opp og ned, men første halvdel er klart hardere enn turen tilbake. Gikk veldig mye på ski her i vinter også, og så fort snøen kommer er planen å bli fast inventar i området.

Skiløypene er nymerket - alt er klart!

Løpingen til Movatn gikk veldig bra, har fortsatt en del forkjølelsesgruff - men jeg er jo en rev på the snot rocket, så det er til å leve med... Da jeg vendte på Movatn følte jeg meg så bra at jeg fabulerte om å løpe helt hjem. Da hadde dagens total blitt 25 km. Men etter 5 km den andre veien fikk jeg klar beskjed om at det var uaktuelt - akutt vondt under beina (det vanlige). Nå synes jeg at han Morton kan ta tilbake den metatarsalgiaen sin!..
Jeg kom meg gjennom de siste 5 km, men det var delvis veldig vondt (oppover er verre enn nedover). Nesten tilbake til Kjelsås møtte jeg Espen og Bengt som var på langtur, og slo av en kort, men hyggelig prat. Nå synes jeg de gutta begynner å trenge seg voldsomt inn på territoriet mitt, altså! Har møtt på Espen både titt og ofte i området i det siste - men det er vel kanskje plass til flere?...

Siden smertene har blitt verre i det siste, og jeg ikke kan løpe mer enn 15 km før de kommer, erklærer jeg herved årets konkurransesesong for avsluttet. Med mindre det skjer noe helt mirakuløst, kommer jeg ikke til å stille på Jessheim 21. november for å forsvare tittelen. Nå satser jeg heller 100% på å prøve å kvitte meg med problemet jeg opplever. Håper såler vil hjelpe, men det er en god stund til jeg får dem, dessverre.

Årets siste SRM: fakkelløpet!

Dessverre ble det bare 5 deltakelser på SRM i år, men jeg fikk heldigvis med meg årets siste løp i går kveld. Mitt første fakkelløp.
Det regnet da jeg syklet oppover til Sognsvann, men det ga seg før start. Men tåka lå tjukk over området, så sikten var i utgangspunktet dårlig og etter hvert ble det også helt mørkt.

Tross været var det mye folk som hadde møtt opp, mange kjente og god stemning. Dessverre var fotografen igjen av det dårlige slaget. Med blits ble det bare tull i tåka, og uten blits er det for lang lukketid til at det blir bra.

Magisk stemning med fakler og tåke.

Før vi startet var det et stort premiedryss, men dessverre endte jeg opp som tilskuer, igjen. Vinnerlykken var stor hos de som sto rundt meg; Espen, Bengt og Rune - mens jeg og Randi måtte gå tomhendte hjem.
Som det bruker å være. Har vunnet én gang på Sognsvann (Human Race i fjor), og da var det et medlemskap i Kondis. Vel, der er jeg allerede medlem, så da ble det ingen premie. Jaja!

SRM-nestor og menneskelige ropert Heming Leira var i storslag i går, og delte ut premier som en mitraljøse (men altså ikke til meg...)

Da jeg valgte sko når jeg pakket sekken endte jeg opp med et par raske, men så sank motivasjonen ut over dagen. Når sikten i tillegg var dårlig, og jeg traff på Siri rett før start, endte det opp med at vi skravlet oss en rolig tur rundt vannet. For skams skyld følte vi at vi måtte slå en mann som løp med et barn på ryggen, men det var også i grunnen alt. Tiden ble 18.50-noe og nok en solid bånnpers er logget.
Men bånnpers er også pers, og sånn kan visst denne sesongen oppsummeres: 2010 - bånnpersåret.

Neste år skal jeg være med på å arrangere SRM, det blir gøy!

Ett år som blogger...

Etter å ha gått rundt grøten en stund, skrev jeg mitt første innlegg på denne bloggen 11. oktober i fjor. 148 innlegg har det blitt siden den gang - det er mange ord om meg selv det...
Og flere ser det ut til å bli!

Det har stort sett vært veldig gøy å skrive blogg. Jeg har virkelig fått utløp for min trang om å snakke om trening og løping. Men det aller beste er at jeg har blitt kjent med mange nye folk via bloggen, som jeg nok ikke hadde blitt kjent med om jeg ikke hadde begynt med dette. Det har vært verdt hvert minutt foran foran PC'en.

Apropos det; i morgen er det fakkeløp på SRM, vi sees vel der folkens?
Inkludert i morgen ble det bare 5 deltakelser på meg i år, men neste år stiller jeg både med og uten løpesko - på sju av løpene er det nemlig jeg som skal være tidtakersjef. Det blir gøy!

Mye jobb, lite trening og hønehyttetur...

Denne uka har jeg har lite tid til å skrive om trening, og det har heller ikke vært mye å skrive om. Har fått til et par bra styrkeøkter, men løping har det blitt dårlig med, dessverre. Håper inderlig å kunne begynne å telle mil, ikke bare kilometer, i uka som kommer. Er jo også helt forferdelig ikke å kunne utnytte de fantastiske oktoberdagene som har vært, med å være ute på tur i marka. Det fikk jeg nemlig til mye i fjor husker jeg, og gremmes over at oktober i år har gått forbi uten at jeg fikk utnyttet det.

Har vært hos kiropraktoren for fjerde gang, og vi ble enige om at jeg skal teste såler. Så da er time bestilt hos ortoped også. Godt det nærmer seg jul og lønn med halv skattetrekk, sier jeg bare.

Helga har blitt tilbrakt på ei hytte ved Randsfjorden sammen med begge søstrene mine pluss fire kusiner. Sju damer i ei hytte; da blir det litt kakling, drikking og karbolagring (av megadimensjoner). Men hyggelig var det.
    
Tilbrakte noen dager på samme sted i sommer også, og hadde da flere fine løpeturer. Været denne helga var en god del kaldere, men veldig, veldig fint, så planen var å gjenta noen av sommerens fine turer.

Vinteren er rett, rett rundt hjørnet!

Lørdag skulle jeg løpe en langtur på asfalt (minst en halvmaraton). Jeg har knapt løpt på asfalt etter at det gikk så skeis under Oslo maraton, og heller ikke løpt noen turer som har vært særlig lenger enn 10 km de siste ukene. Tok derfor med meg mobilen i drikkesekken i tilfelle det skulle gå helt skeis. Med fire biler tilgjengelig, burde det være mulighet for å sende nødanrop og bli hentet - og det skulle dessverre vise seg å bli nødvendig...

Det ble langt på dag før jeg kom i gang med løpingen. Fredag før jeg reiste var jeg på posten og hentet nye vintertights som måtte testes. Det var kuldegrader, flotte høstfarger og sol fra en klar, blå himmel  - ingen grunn til å bli værende innendørs (selv om det var fyr på peisen).

Til opplysning; man får fryktelig lange bein av løping!

Jeg løp godt og vel én time i nordlig retning, snudde og løp tilbake med sola i ansiktet. Det skulle i utgangspunktet ikke være annet enn herlig. Veien var veldig glatt noen steder, så det ble mye småtripping.

Kroppen føltes ganske fin det meste av turen, og det var deilig å være ute. Dessverre, halvveis på veien tilbake begynte de velkjente smertene å melde seg under høyre fot, og etter ytterligere et par kilometer var det veldig,veldig vondt, og jeg hadde begynt å få kramper i tærne. Da kastet jeg inn håndkledet, fisket opp mobilen, ringte søster Karianne, og ble kjørt de siste 4-5 km tilbake til hytta. Jeg hadde nok fint greid å komme meg tilbake på egenhånd om jeg absolutt måtte, men det var greit å stoppe før det ble helt uutholdelig, og kanskje ha mulighet til å kunne løpe litt i uka som kommer også. Så da ble det med 18 km på lørdag, men det er da litt det også.

Da jeg ringte Karianne, hørte jeg et brøl av latter i bakgrunnen. Kusinene mine hadde nemlig uttrykt bekymring over at jeg ble så lenge borte (under to timer på det tidspunktet), men Karianne og Rannveig hadde bare trukket på skuldrene og gitt beskjed om at dette var da ingenting. De vet at jeg kan være ute leeeenge, særlig i helgene. Og akkurat i det de sa at; hun kommer når hun kommer og hun har med selv telefon og ringer hvis det er noe, så ingen grunn til å stresse -  så ringte jeg altså og ville bli kjørt hjem...

Jeg blir litt fortvilet over at jeg ikke kan løpe lengre turer om dagen. Skulle så gjerne ha utnyttet den siste tiden før snøen kommer fullt ut. Dessverre var det lang ventetid hos ortopeden. Men jeg håper at det er verdt ventetiden, og at skikkelige såler vil hjelpe meg tilbake på landeveien igjen. Jeg savner for eksempel Maridalsrunden veldig, den har det ikke blitt mange av i år.

Mortons metatarsalgia eller ei, håper uansett å ha mer å melde treningsmessig i uka som kommer.

Furumomila 2010: ny bunnpers på 10 km

Jeg varslet på forhånd at det kom til å bli satt en ny bunnpers på Furumomila, og det målet greide jeg med glans, gitt. Likevel, blid og fornøyd med både meg selv og gårsdagens løp.

Målgang på Furumo stadion

Da jeg våknet opp i går var jeg veldig, veldig tett både i brystet og i nesa, det var jo som vanlig utrolig beleilig, men det tok i grunnen ikke motet fra meg. Hadde jeg hatt store planer om å prestere, hadde det ikke vært så gøy.

Men dette gjorde at jeg kunne teste ut min nye hypotese i praksis, nemlig at for hard fysisk utfoldelse i begynnelsen av sykdom er farlig, mens å presse seg litt langt ute i sykdomsforløpet nødvendigvis ikke er noe problem. Understreker at dette er en hypotese rundt min kropp, ingen grunn til å forsøke seg på generaliseringer ut over dette (dagens akademiske pekefinger). Har vært forkjølet i over to og ei halv uke nå, så de verste kampene i immunforsvaret bør være unnagjort.

Før jeg forteller mer om løpet, kan jeg hoppe til resultatet av hypotesetesten med en gang. Etter målgang og hele veien hjem (veldig stas for de andre sikkert, men, men) hostet jeg opp alt gruffet i brystet, og i dag er det meste borte, både i nese og bryst. Ha!

Bare et par kilometer igjen - bilde gjengitt med tillatelse av lørdagens OSI-fotograf Mauro Pau.

Var en fantastisk fin oktoberdag i går, og en fin dag å løpe seg en rask tur i skogen. Kjørte minibuss med en gjeng OSI'ere, og vi var framme på Modum i veldig god tid før start og kunne riktig nyte den fine dagen der.
Virket som om alle, unntatt meg, virkelig hadde ladet og skulle satse i går - og det ga også resultater. Resten av OSI'erne presterte kjempetider og fikk gode plasseringer. Gratulerer til dere alle sammen!
Til og med jeg greide visst, helt uforvarende, å bidra til det siste. Den solide nye bunnpersen på 48.23 holdt faktisk til 2. plass i klassen.

Oddbjørn, Eva Karine og Rune; Eva Karine med en kjempetid (i følge meg i hvertfall) på sitt første løp på ett og et halvt år, Rune med et godt forberedt kjempeløp - gratulerer til alle tre!

De som reiste til Hytteplanmila hadde forresten også en kjempedag resultatmessig - så det var mange som hadde gjort seg fortjent til en fest på banketten i går kveld.

Løypa på Furumo er veldig fin og veldig variert; alt fra bittelitt asfalt, grusveier, brede, myke skogsstier, litt smalere stier med røtter som stikker opp til veldig løs sand. Ikke et underlag som jeg er spesielt flink til å få opp fart på - jeg vil tro at hvis jeg skal greie å perse på mila (den riktige veien), må løpet være et rent asfaltløp. Men her er folk forskjellige, noe tiden til gårsdagens mannlige vinner illustrerer.

Jeg startet langt bak i feltet, og det gikk derfor ikke så fort den første kilometeren til feltet hadde spredd seg litt.
Planen var å holde igjen i starten, og gi på den siste halvdelen av løpet (etter å ha kjent på hvordan kroppen var). Pusten gikk tungt fra start, siden jeg var så tett, så jeg avpasset farten til det.
De første 3 km gikk greit, og jeg løp forbi mange. Ved 3 km fikk jeg veldig hold rett over hoftekammen på høyre side, dessverre et fenomen jeg har opplevd en del i det siste. Dette vedvarte fram til ca. 7 km, så her gikk farten ned i stedet for opp. Vurderte å stoppe opp for å puste det bort, men var redd for at det da ville være vanskelig å komme i gang igjen. Så jeg bet i meg smerten og fortsatte (god trening det også).
De vanlige smertene i beina var der, men det var ingen krise, pluss at jeg jo er vant med dem  nå, så det hindret meg i grunnen ikke så mye.

Etter at holdsmertene var borte, kjente jeg at jeg hadde masse krefter igjen, så jeg økte farten litt og plukket en del rygger den siste biten inn til mål. Da var det også flere nedoverbakker, hvor jeg kunne benytte meg av at jeg faktisk er god på å løpe utfor (og uredd) - ruset forbi flere der. Men så ikke noe poeng i å sprenge meg, siden tiden uansett ville bli dårlig. Noen av de som jeg løp, forbi spurtet forbi meg igjen inne på stadionområdet, men sluttspurt er liksom ikke helt min greie, særlig når det ikke er noe å vinne på det...

Tross tendenser til astmatisk pust og hold, er dette min beste løpsopplevelse på et milløp noensinne. Har sjekket pulsmålingene i etterkant, og jeg lå også en del slag under det jeg tidligere har gjort på milløp.
Men det var likevel såpass anstrengende at jeg underveis stusset over at jeg to ganger tidligere har løpt maraton i samme fart som jeg i går syntes var slitsomt å løpe ei mil i. Formen er helt klart ikke på topp om dagen.

Det er også veldig fint å løpe konkurranser uten å være nervøs før start, føle noe press eller krav om å prestere - bare være med for å være med. Veldig bra trening både for kropp og sinn (om enn en noe dyr form for trening), og helt klart noe jeg skal fortsette med. Så høyst sannsynlig ligger det en del nye bånnperser i min løpeframtid, men på sikt kanskje også noen som går den andre veien, når formen skulle tilsi det.

Neste år prøver jeg meg kanskje på Hytteplanmila  - men bare hvis formen er mye bedre enn nå. Det er jo også et arrangement som får veldig mye skryt. Furumo frister også til gjentakelse, både løypa og arrangementet var kjempebra.

Siden det tross alt gikk ganske greit å presse seg litt i går, håper jeg så smått å komme i gang med litt høyintensitetstrening snart, kanskje allerede til uka? Men der er det nok flere som skal ha et ord med i laget.
Det er uansett så utrolig fint å løpe rolige lange turer i marka nå, så jeg har ingen problemer med å holde meg til det en liten stund til.

Klarsignal for Furumomila

Har vært på mitt tredje besøk hos kiropraktoren (aka Superchiro) i dag. Sist var han veldig tvilende til om jeg skulle tenke på å stille til start på Furumomila på lørdag, men i dag fikk jeg altså klarsignal - med noen klare forbehold.

Opprinnelig plan var jo egentlig at jeg skulle stilt til start på Växjö marathon lørdag og gått for pers, men det er altså langt utenfor min rekkevidde for øyeblikket. Har forskjøvet alle maratonplaner til våren - forhåpentligvis har kroppen skjerpet seg til da (har et halvt år å forberede meg nå).

Hvis jeg starter på Furumo på lørdag, blir det mitt fjerde milløp noensinne. Ingen av løpene til nå har vært noen store opplevelser. Jeg får visst ikke helt til å løpe 10 km på en god måte. Debuten i Sentrumsløpet i fjor var en vond opplevelse fra første steg, og jeg slet meg inn på 44.28. Det er vel forsåvidt ingen dårlig tid på min aller første 10 km, men jeg var overhodet ikke fornøyd der og da.

På lørdag har jeg ingen planer om å være i nærheten av denne tiden. Da løper jeg bare for gøy. Satser på å sette en solid bunnpers. Har samme ambisjon som foran Oslo maraton for tre uker siden; bare løpe på følelsen og ha en god løpsopplevelse. Håper jeg ikke får for vondt i beina. Egentlig er ordren å bryte dersom jeg får vondt, men er usikker på om det lar seg gjennomføre i praksis. Å bryte løp sitter veldig, veldig langt inne for meg, selv om jeg har brutt barrieren én gang denne høsten.

Uansett, jeg ser veldig positivt på løpefremtiden om dagen. Kiropraktorbehandlingen har vært et viktig bidrag til det. Har opplevd stor framgang på kort tid. Kiropraktoren virker like forundret som meg over framgangen, men så har jeg vitterlig fulgt programmet og gjort hjemmeleksene mine så det står til en solid A. Jeg er en utrolig motivert pasient å få på besøk, det skal sies.
Det ser også ut til at jeg får mye mer valuta for pengene enn jeg trodde. Mitt eneste spørsmål er hvorfor jeg ikke gjorde dette før?
Jeg oppsøkte behandling grunnet de vonde fotbladene mine (Mortons metatarsalgia), og i hvor stor grad vi får orden på det uten å måtte ty til såler og/eller operasjon er ennå usikkert, men det ser ut til at jeg skal få orden på alle de andre småskadene som har plaget meg siden sommeren. For en kjempebonus!

Legger og delvis hamstrings har regelrett skreket i perioder, denne sommeren/høsten har særlig leggene vært problemet. Bare for noen dager siden var det helt ille, og så bare slapp det helt plutselig i helga. Det kan sikkert komme tilbake, men akkurat nå nyter jeg bare det inntrufne. Herlig å kunne trene uten masse vondter.

Til slutt, for å understreke mitt optimistiske syn på min framtid som løper, har jeg gått hen og bestilt meg 2- to ukers løpeferie med Springtime travel og svenske Runner's World i Monte Gordo, Portugal i mars neste år. Var med på samme opplegget i vinteren som var, og det var helt storveis; trene, spise, sove, henge med likesinnede - den perfekte ferie. Anbefales på det varmeste, og gleder meg masse allerede. Vet at Pasi Salonen har fått med seg Kristin Lie i år (da blir vi i hvertfall to nordmenn), og så er jo Rune Larsson på plass som vanlig - han bor visst nesten der.

http://futtnfart.blogspot.com/2010/03/en-uke-i-utopia-treningsleir-pa.html

http://futtnfart.blogspot.com/2010/03/oppsummering-av-training-camp-monte.html

En soleklar innertier!

Oppdaget nettopp at det er den tiende i den tiende 2010 i dag. Det er en bra dato, og jeg synes dagen har levd ganske godt opp til det også.

Fast motiv - Maridalsvannet, denne gangen i høstfarger

Hadde ikke altfor mange vondter etter gårsdagens løpetur, så jeg satset på en litt lengre en i dag.
Kjente de velkjente smertene under foten før jeg dro ut i dag tidlig, så jeg var litt usikker på hvor lang turen ville bli. Har fått beskjed om å stoppe løpingen så fort de kommer, nemlig.
Samtidig virker det som om noe er i ferd med å skje - de gamle velkjente vondtene har ikke vært så tilstedeværende på de siste turene, samtidig som annen muskulatur er sår. Min teori er derfor at jeg kanskje har greid å aktivisere noen andre muskler enn det jeg normalt gjør - og det er jo også det vi er ute etter.

Etter å ha fått fortjente 9 timer med søvn og en laaang frokost, stilte jeg frisk og rask på 56-bussen til Solemskogen med avgang 09.56. Ergo; alle kan sikkert dedusere seg fram til at jeg lever et vilt liv i helgene (tidlig i seng, tidlig opp)...

Dagens tur ble lang - i hvertfall målt i tid. Dessverre står ikke antall kilometer helt i stil med tiden brukt, tror det ble sånn ca. en halvmaraton til slutt.
På stiene i marka er det nemlig som følger nå; enten er stien omgjort til en bekk (noen steder kan det grense mot betegnelsen elv) eller så er det myr/gjørmehull. Det er også en del partier med mye stein, men siden jeg sklei og vrikket ankelen min på en sleip stein i fjor sommer, har jeg blitt ganske forsiktig når jeg løper på våte steiner. Farten mellom Solemskogen og Sinober var vel derfor mer sakte gange enn løping.

Dagens tørreste parti - men lykken var kortvarig

De siste turene til Sinober har jeg løpt feil, slik at turen har blitt en del lenger enn hvis jeg hadde fulgt den riktige stien. I dag, siden farten var så ekstremt lav, fant jeg ut hvor jeg har tatt av tidligere, så da valgte jeg å forsøke meg på den riktige stien. Det skulle jeg ikke gjort. Der var det så bløtt at jeg sikkert brukte dobbelt så lang tid som jeg hadde brukt fram til Sinober om jeg hadde valgt den lengste veien - den er nemlig tørrere. Jaja, fin dag å være ute på uansett - så et par timer fra eller til...

Fikk meg en velfortjent kanelbolle og kaffekopp på Sinober, som var sprengfullt med barnefamilier. Det var derfor ikke noe blivende sted for meg, og jeg tok raskeste (men også dagens våteste) sti ned til Movatn. Derfra løp jeg på skogsveien (skiløypa) om Skillingsdalen tilbake til Kjelsås. Der var en lettelse å kunne løpe fritt på veien etter så mye slitsomme og langsomme stier.

Har lagt igjen en drøss med biologiske spor etter meg i dag. Er inne i den siste og mest slimete fasen av forkjølelsen, så det er mye snørr, host og hark.

Rett før jeg kom til Kjelsås traff jeg Espen som var ute og gikk (?!).
Men enten man løper eller ikke, nå er det kjempefint ute  - anbefaler alle å komme seg ut og nyte oktober i all sin herlighet. Den tiden vi er inne i nå, er en av årets høydepunkter, spør du meg.

Da jeg kom hjem dusjet jeg med skoa på for andre gang denne uka. Var rimelig møkkete. Så fort terrengskoa har tørket, kommer jeg sikkert til å dra ut igjen og ende opp med å dusje med skoa på nok en gang. Og sånn går no dagan...

Dagens opptur (foruten de jeg allerede har nevnt); selv om jeg kjente det godt under venstre fot før jeg dro, plaget det meg ikke underveis på turen, hurra! Kryss fingrene for at det blir Furumo neste helg!

Nøklevann rundt 2010 - "trim uten tid"...

I dag har jeg betalt 150 kr. for en rolig løpetur rundt Nøklevann, og det var i grunnen verdt pengene. En riktig flott høstdag, perfekt for løping, har det vært.

Utsikt over Nøklevann ved passering 2 km - klikk her for alle bildene jeg tok i dag.

Jeg forholder meg til ganske strikse instrukser angående trening om dagen, og har ikke lov til å gjøre noe overilt. Det blir derfor kun rolige turer. Men løpe skulle jeg i dag, og siden jeg visste at det var en del som skulle løpe Nøklevann rundt i dag, kunne jeg likesågodt legge min løpetur dit. Har for første gang deltatt i et løp i klassen Trim uten tid, og det var slettes ingen dårlig opplevelse. Så man skal ikke se bort fra at jeg gjør det igjen, dersom formen ikke tilsier deltakelse på vanlig måte ved en annen anledning.

Da jeg nærmet meg Haraløkka hørte jeg Heming Leira stemme over høyttaleranlegget, og følte meg hjemme med en gang. Akkurat som å være på Sognsvann en onsdag kveld - her var det intet å frykte. Annet enn å bli anropt og benevnt av nevnte herre over anlegget, følte meg nesten som en kjendis (stakkars folk)...

Traff noen kjente før start; Siri, Kristine og Åshild fra Treningscampen samt Silja og Tim.

Siden jeg ikke skulle løpe på tid, startet jeg på egenhånd vel ett kvarter før start. Planen var å løpe meg varm, stoppe og gjøre alle pålagte øvelser, vente på løperne, ta masse bilder og deretter ta følge med Siri resten av runden.

Alt gikk også i følge planen. Jeg stoppet øverst i en lengre bakke rett før passering 3 km, gjorde unna alt jeg skulle, fant en fin plass å stå og tok fram kameraet. Man kunne høre trampingen fra løperne lenge, lenge før de kom, men likevel var det plutselig at de første kom hardt løpende opp bakken.

Teten rett før passering 3 km

Allerede blant de tidlige løperne var det noen som hadde begynt å få det, og mange merket nok i denne bakken at de hadde gått altfor hardt ut. Noen måtte over i gange allerede her. Jeg skjønner dere godt. Nøklevann rundt er ikke noe pyseløp, mange heftige mördarbakker.

Første juniorløper

Kristine fra Treningscamp smiler til fotografen

Tim gliser mens han tauer Silja opp bakken og rundt resten av vannet

Så kom Siri også

Vil være feil å si at det var rett i hælene på teten, men jeg måtte ikke stå og henge så lenge før Siri kom, og jeg la meg ut i løypa igjen sammen med henne. Jeg fikk en kjempefin tur inn til mål. Vi holdt ikke høyere fart enn at vi kunne skravle hele veien, gikk opp de verste bakkene (og de har bratte bakker på denne kanten av byen) men kom likevel inn til mål under en time. Det er slettes ikke verst i ei så tøff løype. Takk for en kjempefin tur, Siri!

Siri venter på offisiell tid

Vi valgte å høyne farten litt før målstreken for kanskje å greie å ta noen ekstra plasseringer til Siri, men det var visst flere som hadde krefter igjen. Jeg skapte litt kluss siden jeg gikk i mål, men ikke skulle ha noen offisiell tid, håper det ordnet seg?

Folkeliv på Haraløkka/Bøler

For min egen del synes jeg at kroppen fungerte bra, tross at forkjølelsen henger i, samt at beina heller ikke var så ille. Vondter er det, åja, men ikke verre enn at jeg kan ha en god løpsopplevelse likevel. Med mindre noe helt akutt inntreffer, skal jeg derfor ut i skogen igjen med joggesko i morgen. Oktober er tross alt min favorittmåned sammen med mai, kan jo ikke skusle bort tiden heller.

Slapp, men PR-kåt mosjonist!

Først; som om det ikke var nok at jeg snakker mye og ofte om meg selv på min egen blogg, har jeg nå også greid å elge meg inn i på Kondis. Det vil nærmere bestemt si at de har bestemt seg med å starte opp igjen Profil-serien sin, og denne gangen skal de ikke bare skrive om eliten, men også om mosjonister som undertegnede.
Og jeg er altså så heldig å få åpne ballet, artikkelen finnes her.

Mulig jeg kan beskyldes for å ha sovet meg til dette (i den minst snuskete betydningen av uttrykket). Siri overtok nemlig den ledige sengen på hotellrommet mitt under Stockholm marathon etter at crewet mitt hadde sviktet meg, og sånn ble vi egentlig kjent. Og Siri er altså ansvarlig for den nye spalten.

Føler behov for å forklare den stadige poseringen med Victory-tegnet. Det ble nemlig en ren refleks etter en ferietur i Kina. Der observerte vi fort at det var noe man måtte gjøre når man skulle bli tatt bilde av. Etter det har verken jeg eller Rannveig greid å posere uten å strekke opp den kjente V'en. Det var derfor vanskelig å finne noen poserende løpebilder uten sådan gest...

Futt vs. Jackie Chan demonstrerer riktig posering med Victorytegnet i Beijing!

For tiden føler jeg ikke at jeg helt greier å leve opp til artikkelen. Etter Oslo maraton har jeg løpt én gang - og det var utrolig tungt! Jeg har vært veldig, veldig forkjølet siden onsdag i forrige uke. Klok av skade har jeg derfor tatt det rolig. Har trent styrke et par ganger og har vært totalt forkrøplet etterpå. Mulig det er alderen som tynger?!.. Men regner med at det går seg til når jeg bare kommer skikkelig i gang igjen.

I tillegg har jeg kommet i gang med behandling hos kiropraktor med de vonde føttene, som jeg har fortalt om tidligere, og må for tiden forholde meg til treningsregimet han fastsetter.

Har fått en diagnose på føttene mine: jeg er tverrplattfot og på grunn av det har jeg fått en tilstand som heter Mortons metatarsalgi. Ganske ufarlig men veldig, veldig vondt.
Ta med i betraktning at jeg fra før er født med hofteleddsdysplasi og har utviklet skoliose, er det bare å innse at jeg ikke akkurat er den fødte løper. Men tro ikke at det hindrer meg; er det vilje er det evne!

Jeg ønsker uansett å kvitte meg med den sist ankomne diagnosen som har ødelagt veldig mange treningsøkter og vært smertelig til stede på mangt et løp, blant annet begge maratonløpene, så nå gjør jeg som kiropraktoren sier. Hvilket betyr mye tøy og strekk, kjedelige styrkeøvelser og kun rolig, forsiktig løping med skarp fokus på god teknikk. Jaja, hvis det hjelper så er jeg med...

Heldigvis er det lenge til de første løpene neste sesong, så jeg stresser ikke med at jeg ikke får trent skikkelig (enda!...).

Hytteplan eller Furumo? Jeg trenger tips...

I år arrangeres Hytteplanmila og Furumomila på samme dag, lørdag 16. oktober. Milløp er ikke min greie, dessuten er jeg for øyeblikket totalt nede for telling med en skikkelig, durabelig forkjølelse (denne gangen er det ikke bare hangling, it's the real deal...) og i tillegg har jeg annonsert at konkurransesesongen er over for min del.
Likevel er planen å delta på en av disse løpene - men da bare for å være med og ha det gøy.
Har fått vite at det er mulig å få skyss til begge løpene, så da gjenstår det bare å velge ett av dem. Men hvilket?

Ryktene sier at Hytteplanmila er flat, rask og lettløpt - men siden pers er langt utenfor min rekkevidde uansett, er det slike faktorer ikke så viktig denne gangen. Om Furumo står det at løypa går på myke skogstier/veier. Hva innebærer det? Jeg er jo ikke akkurat dronningen av stiløping, for å si det mildt, tross at jeg bedriver aktiviteten en del. Men hvis det ikke er trangt og masse stein og røtter, bør jeg komme levende fra det. Noen som kan opplyse meg der ute?

Jeg har ikke løpt siden halvmaraton forrige søndag, først grunnet vonde bein og fra onsdag forkjølelsen. Håper å komme i gang med litt løping igjen i uka som kommer. Selv om jeg er syk nå, er jeg optimistisk på at det skal gå over, og at jeg skal komme i gang igjen snart. Denne gangen stresser jeg uansett ikke med det, siden jeg ikke har noen store løpsplaner før til våren - og det er heldigvis lenge til.

God bedring til meg, og til alle andre der ute som sliter med feber, dedd nese, sår hals, snørr, host og nys. Jeg vet jeg ikke er alene - stort sett alle jeg omgås har enten vært forkjølet nylig eller er det nå.