En DNF'ers bekjennelser

Gårsdagens inspirator og  fartholder (Ted):

Jeg kan begynne med å fortelle at det ikke var leggen som gjorde at jeg brøt i går. Gårsdagens 12 km løpetur ser derimot ut til å ha gjort underverker for den irritasjonen jeg hadde der, og den er nå bedre enn den har vært noen gang de to siste ukene. Positivt!

Her er grunnen til at jeg brøt kort oppsummert:

1. Migreneanfall i begynnelsen av uka - det tar på.
2. Mageproblemer på fredag og natt til lørdag - tom og dehydrert.
3. Begynnede forkjølelse - slo ut i går kveld og i løpet av natten.

Jeg kjente at jeg var dehydrert da jeg sto opp i går og drakk masse, masse i timene før start. Likevel ble det ikke nok. For en gangs skyld skulle jeg forsøke å gå rolig ut, og det gjorde jeg også faktisk, men etter bare 2 km var jeg allerede overopphetet og pulsen begynte å skli mot makspulsnivåer - tross at jeg holdt maratonfart. Eh?
Dette føltes bare ikke bra, og selv om jeg slo ned litt på farten var det umulig å få ned pulsen, og jeg følte meg svimmel. 193 i puls på 5.30 fart; jada - da har du (altså jeg) dagen!

Da jeg på ca. 4 km fikk hold over høyre hoftekam som bredte seg oppover mot brystet og etter hvert ut i hele magen, var det bare så utrolig lite gøy å delta på løp. Jeg tenkte med meg selv; ja, det skal være hardt, men sånn som det her skal det virkelig ikke være, da er det ikke verdt det.
Som Rune Larsson sier; man skal løpe akkurat så lenge, langt og hardt at man har lyst til å løpe igjen dagen etter.
Så begynte jeg å tenke på konsekvensene jeg hadde måttet ta av å ha fullført Fredrikstadløpet i april med sykdom - var ute hele april og mai. Da var det i grunnen bestemt; jeg har mer lyst til å komme raskt tilbake i trening, og få med meg de andre konkurransene jeg har planlagt i høst.
Ved 7 km sakket jeg helt ned, og jogget rolig inn til 12 km hvor vi er tilbake rett ved startområdet. Der gikk jeg ut av banen, kikket på at de beste løp forbi på 20 km. Var inne på tanken å bare jogge hele runden, men hva er poenget med det? Jeg følte meg ikke bra, ingen vits å tvære det ut.

Tok av meg nummerlappen, gikk og hentet klesposen min, fikk en kanelbulle og en kaffe av noen snille funksjonærer tross at jeg hadde pinglet ut. Da jeg hadde gjort dette, så jeg på klokka at det sikkert snart var tid for at medlemmene av Komfortsona IL kom i mål, så jeg ventet på dem ved utgangen av målområdet. De kom senere enn jeg hadde trodd, og det var visst flere som hadde hatt en dårlig dag. Men de hadde i hvertfall fullført, godt gjort!

Christina ved passering 20 km - det var dette med å fotografere og heie samtidig som jeg sliter med:

Jeg gikk bort til 20 km for å vente på Christina, som jeg bor hos denne helga. Gårsdagens løp var hennes aller første halvmaraton, og hun hadde som mål å fullføre på 2.10. Omtrent nøyaktig på forventet passeringstid kom hun i sin knall gule Midnattsloppettrøye, og etter litt roping fikk jeg en glad hilsen. Dette så også speakeren, så hun fikk ekstra oppmerksomhet den siste kilometeren før mål. Gratulerer med fullført og vel utført første halvmaraton, og ut fra hva jeg kunne forstå, ga det mersmak.

Stockholm halvmarathon føyer seg inn i rekken av fantastiske svenske løpsarrangement - anbefales varmt! Det er superproft arrangert og alt fungerer strålende. Ikke like mye publikum som på maraton, men mye støtte å få underveis her også.

I etterkant har jeg og Christina sammeliknet blå tær, en løpers adelsmerke. Christina har brukt morgenen til å melde seg på alle mulige løp i Stockholmstraktene denne høsten og den kommende våren. Løperbasillen er ytterst smittsom!...

Nå skal Stockholm nytes i fulle drag de to neste dagene, overhodet ingen anger for at jeg tok turen. Jeg har blitt forkjølet, men føler meg ikke veldig syk, så jeg er fortsatt på beina.
Og jeg kommer sikkert tilbake til Stockholm. Dette må revansjeres, og det er dessuten masse andre løp i området som er verdt et forsøk.