I'm on a ride - fast - to where I don't care!

søndag 29. juni 2014

Bratt, brattere, Mont Blanc Cross: høydeskrekk kurert!

Her er racerapport fra gårsdagens Mont Blanc Cross; 24 km i fjellene rundt Chamonix med 1500 høydemeter stigning og 500 meter nedover. For å ha sagt det med en gang, 1500 høydemeter opp er lett match sammenliknet med de 500 meterne jeg måtte løpe ned. De var klart det verste med løpet for min del, siden jeg antakeligvis er en av verdens dårligste terrengløpere i nedoverbakker - og de vi løp var spesielt vanskelige. Hadde bare lyst til å legge meg ned og grine et par steder.
Så høyt oppe var vi på slutten av løpet
De siste årene har jeg gått fra å være helt fryktløs når det kommer til høyder til å bli mer og mer redd. Da jeg var på ferie i Østerrike i fjor, var det masse steder jeg ikke turte å løpe/gå på grunn av høydeskrekken. Sånn kan jeg jo ikke la det fortsette, så det gjelder å ta tyren ved hornene og utfordre skrekken. Og det gjorde jeg med glans i går. Store deler av løpet gikk på smale stier i fjellsiden hvor det er rett ned på den ene siden. Og jeg kom meg gjennom det. Helt utrolig. Merket det da jeg tok gondolen ned igjen at suget i magen var helt borte. Yes! Klapp på egen skulder for at jeg turte dette.
Midtre del av Vertikal KM-løypa
Oppladningen til løpet var ikke akkurat optimal. Først svømte jeg litt i bassenget her. De har 50-metersbasseng utendørs, hvor man kan svømme mens man titter opp på Mont Blanc-massivet. Må bare oppleves. Deretter stresset jeg videre, og sto på toppen og frøs og heiet fram alle som deltok i Vertikal KM til langt på kveld. De beste kom til slutt, så man måtte holde ut dersom man skulle få med seg vinneren. Det ble ingen norsk verdensmester i vertikalløping, selv om norske Thorbjørn Ludvigsen var en favoritt. Men det var god stemning på toppen likevel, og nordmennene har jevnt over hevdet seg bra her nede både som deltakere og som supportere. Det ble til slutt gode sammenlagtplasseringer i VM i Skyrunning. Tror også det ble tatt mer bilder av heiagjengen fra Bergen enn trailløpingens megastjerne Kilian Jornet på lørdag.
Thorbjørn Ludvigsen rett før mål
Kjæresten til Thorbjørn Ludvigsen gir også alt i innspurten
Norske supportere heier inn folk på 80 km-løpet (som viste seg å være nesten 90 km)
"Bergensgjengen"
Arne, Frode og Sharon bak målgang på Vertikalen
Hallvard (i blått) på vei opp siste del av Vertikalen. Sharon og Frode heier.
Å stå rett opp og ned i mange timer er døden for føttene mine. Så de var ikke gode da jeg endelig kom meg i seng. Selv om jeg ikke var nervøs foran løpet, siden jeg bare skulle ta det som en tur, sov jeg likevel enormt dårlig natt til lørdag.
Før start på Crossen
Løpet ble flyttet en time tilbake, så starten gikk allerede kl. 07.30 lørdag morgen. Det er tidlig, men det gikk. Før start traff jeg noen jeg kjente, men det var også mange jeg ikke så. Jeg og Marit ble liggende sammen fra start, og løp sammen den første milen. Vi tok det rolig ut fra start. I tillegg hadde vi også stilt oss langt bak i feltet. Det valget skulle straffe seg.
Allerede de første små kneikene begynte folk å gå. Det hadde slettes ikke jeg tenkt. Planen var å løpe så mye som mulig. Så vi forserte mange, mange de første kilometerne. Pulsen var merkelig høy for min del. Men det kjentes lett og jeg kunne skravle.

Etter ca. 10 km startet de første skikkelige trange og bratte stiene, og vi ble faktisk stående helt stille i kø for å komme inn på stien. Så her tapte vi begge tid. Når vi kom i gang gikk det veldig sakte oppover. Men det var likt for alle rundt oss, så ingenting å stresse med.
Etter å ha forsert bakken og kommet ned på veien igjen, hadde jeg en tid kjent at jeg var litt uggen i magen. Siden jeg visste at de virkelige stigningene snart ville komme, og jeg derfor ikke visste om jeg ville få noen sjanse til å gjemme meg, måtte jeg ta farvel til Marit og løp inn i skogen og lette opp et sted jeg kunne gjemme meg i noe buskas oppe i en skråning - og ble der en stund. Så der var det farvel til både Marit, masse tid og en haug med plasseringer.
Avstikkeren vises tydelig på gps'en...
Men jeg følte meg heldigvis mye bedre da jeg fikk gjort det jeg måtte (godt jeg hadde husket papirlommetørklær i sekken), og jeg skulle jo bare ta det som en tur uansett.

Det som var dumt med å havne enda lenger bak i det vi var i ferd med å gå inn i de verste delene av løypa, er at det var så smale stier at man ikke kom forbi enda man egentlig ville ta seg fram mye raskere enn køen gikk. Men jeg greide likevel å ta igjen mange plasseringer ut over i løpet, siden jeg brukte alle muligheter der det var litt bredere. Marit tok jeg aldri igjen. Hun kom inn et kvarter før meg. Men jeg hadde nok uansett mistet henne i de verste nedoverbakkene på smale, stupbratte stier. For der sugde jeg.
Derimot sugde jeg ikke i oppoverbakkene. Jeg merket at de rundt meg var mye mer slitne enn meg, og at jeg greide å begynne løpe igjen før den andre rundt meg og mye lenger opp i bakkene enn mange andre. Det var en skikkelig god følelse, men litt irriterende at det var så smalt at jeg ikke kunne gi på med det jeg hadde fordi jeg ikke kom forbi. Men fy søren så gøy det er når du ser unge, godt trente menn i full Salomonoutfit slite skikkelig, mens du selv ikke er i nærheten av å hate. Det kommer jeg til å leve på lenge. Hjelper ikke å se ut som en Ferrari hvis du har motoren til en liten Fiat 500, vettu...

Med noen få unntak var det smale bratte stier fra første matstasjon og inn til mål - og få muligheter til å løpe forbi for ei som ikke er så tøff når det er smalt og stupbratt ned på den ene siden. På et punkt forserte vi også en trapp som virket å gå rett ned i avgrunnen. Det kom noen karer og presset på bakfra da, og hadde de forsøkt å presse seg forbi meg hadde jeg enten klasket til dem eller besvimt av frykt. For noen tullinger. Men heldigvis gikk det bra.

Før den andre matstasjonen måtte vi opp en alpinbakke, så der brukte jeg muligheten til å forsere mange, mange mennesker. Mulig jeg tapte en del igjen da jeg tok for meg av alt som fantes på matstasjonen. Da var jeg nemlig både sulten og tørst. Tror aldri jeg kan huske at jeg noensinne har hatt lyst på formkake, men det hadde jeg da - og slafset nedpå flere biter som smakte himmelsk.
Høyt der oppe i skyene skimtes Flégère, hvor den andre matstasjonen lå.
Fra den andre matstasjonen på Flégère og nesten inn til mål løp vi på smale stier helt øverst på bergkammen. Rett ned på den ene siden. Helt vill utsikt ned til Chamonix, og man kunne virkelig føle på hvor høyt man hadde kommet seg. Men jeg så mest ned på stien foran meg. Best det. Selvsagt var akkurat her jeg greide å snuble og tryne. Hevlet meg heldigvis inn på stien, slik at det bare var venstrearmen som havnet utfor kanten. Men der og da rakk jeg ikke å kjenne på hvor skummelt det var. Jeg rakk knapt å treffe bakken før en kar bak meg hadde tatt meg om livet, slengte meg tilbake i støende stilling og jeg bare fortsatte å løpe.

Vi hørte speakeren i målområdet flere kilometer før vi kom fram. Frode hadde sagt at det kom til å være sånn. Han hadde også sagt at løypa var forlenget, og var nesten 27 km. Så jeg var forberedt på det. Men det viste seg å ikke stemme. Fasiten ble 24 km. For plutselig, da jeg kom rundt en bergkam, kunne jeg se mål. Jeg måtte bare ned et dalsøkk og opp en laaaaaaaang bakke.

I motsetning til hva alle andre som løp Crossen har sagt i etterkant, så ble jeg glad da jeg så den lange, bratte bakken - som var som en Oslos Bratteste i seg selv. For det var bredt, det var ikke særlig teknisk og det var mest oppover. Jeg hadde masse krefter igjen, så jeg tok gjerne en motbakke eller to til. Det var langt opp til mål, men det var masse publikum som heiet meg fram (publikum på disse løpene fortjener en egen pris). Jeg var pigg og tok igjen mange. Den siste kneika gikk rett til værs. Hadde jeg stoppet, hadde jeg ikke kommet i gang igjen. Men jeg stoppet ikke, og greide til og med å løpe de siste 30 meterne til målstreken.
Vel, så gikk ikke alt etter planen, og jeg tapte tid underveis. Men jeg havnet likevel i den øvre tredjedelen av resultatlisten. Det er gøy siden jeg ikke akkurat er noen utpreget motbakkeløper. I hvertfall trodde jeg ikke at jeg var det, men da er jeg vel ikke dårlig likevel da. I hvertfall har jeg en motor som holder.

Jeg fikk øl på toppen etter målgang (skulle ønske de kunne begynne med det i Norge også). Deretter ble enda noen flere ut over kvelden på banketten som varte til vi ble kastet ut av mikrobryggeriet. Jeg var derfor litt sjaber da jeg sto opp 06.30 i dag tidlig for å heie fram maratonløperne som startet kl. 07.00 i øs pøs regnvær. Men jeg heiet dem av gårde, og har brukt dagen på å heie dem inn igjen etter en skikkelig våt tur i fjellet. Er utrolig glad for at vi fikk fint vær i går. Jeg sleit nok som det var i de tekniske partiene når det var tørt.
Bankett på mikrobryggeriet
Start maraton
Sharon med velfortjent øl etter målgang på maraton
24 km er min lengste og hardeste tur i år. Fikk litt vondt i beina underveis, men det var fint til å holde ut. Haltet litt i går, føles fint i dag. Var heller ikke støl i dag. Så i morgen skal jeg ut å løpe igjen. Løpene i Chamonix kan virkelig anbefales, og det er også mye som skjer ellers her nede. Så til deg som leser dette, neste år: Just do it! Påmeldingen åpner i oktober, tror jeg.

I media:
Kondis: artikkel om Crossen
Kondis.no for flere artikler om VM i Skyrunning
NRK: artikkel i forkant av VM

fredag 27. juni 2014

Bratt, brattere, Chamonix

Jeg har kommet meg ned til Chamonix, og i morgen skal jeg til pers på Mont Blanc Cross på vonde bein (det har forverret seg den siste uka). Har funnet ut at de har lagt på 3 km i løypa pluss en del høydemeter både opp og ned. For å være helt ærlig så synes jeg faktisk at nedover er verre enn oppover når det er så bratt som det er her. Det kommer til å bli en lang dag i morgen. Jeg tror jeg må kjøre veldig hardt om jeg skal greie å komme i mål under 4 timer. I tillegg har de flyttet starten en time tilbake, grunnet mulig dårlig vær utover dagen. Så starten går 07.30 i morgen tidlig. Vel, jeg tar det som en tur - så får det ta den tiden det tar.
Egentlig er dette å regne som treningsleir til Mærraølen 2014
På La Floria med utsikt over Chamonix (foto: Sharon Broadwell)
Har vært ute på et par korte treningsturer og testet sko. Det føltes veldig tungt å løpe, men jeg har i hvertfall bestemt meg for hvilke sko jeg skal bruke. Så får jeg håpe at jeg ikke angrer på det altfor tidlig i løpet.
Det blir mine gamle Inov-8s som skal til pers i morgen.
Da jeg løp min første halvmaraton etter et par måneders trening i Oslo september 2008 var det Sharon Broadwell som vant maratondistansen. Hvis du hadde sagt til meg da at om noen år skal du ligge i ryggen på henne på treningstur opp fjellsidene i Mont Blanc-massivet, så hadde jeg nok sett veldig rart på deg. Men sånn har det altså blitt. Rart hvilke vendinger livet kan ta. Men jammen bra at det er mulig.

Rapporterer mer når løpet er overstått.
(foto: Sharon Broadwell)
 

søndag 22. juni 2014

Få noe ut av dagen-dagen

Det er ikke alle dager man får like mye ut av, noen knapt noe som helst. I dag var ikke en sånn dag.

1. Jeg startet dagen med å ta toget til Hakadal, og løp hjem som en siste langtur før Mont Blanc Cross. Gikk ganske greit opp bakkene fra Hakadal til Varingskollen. Jeg løp sakte på lav puls hele veien. Til slutt ble det 22,5 km. Trolig den lengste løpeturen så langt i år (fram til neste helg). Dessverre begynte føttene å krangle underveis, både hæl og forføtter. Ikke bra. Nå lurer jeg på hvilke sko jeg skal velge til løpet neste helg. Det blir ikke enkelt.
Ørfiske - ett av mine favorittsteder i marka
 

2. Har tatt tre klesvasker.

3. Har vasket badet.

4. Innså at det var på tide å få testet våtdrakten. Det holder ikke bare å kjøpe den, man må bruke den også. Så jeg la ut en melding på Facebooksiden til Oslofjord triatlon, og jammen var det ikke flere som ville svømme på Sognsvann i kveld. Så da ble den en real svømmetur i Sognsvann; helt over og tilbake (svømte i sikksakk så klart). Var motvind og bølger den første halvdelen, medvind tilbake.
Vet ikke helt hva jeg synes om svømming i våtdrakt. Synes beina kommer for høyt, slik at det blir mest plasking i overflaten. Ble også sliten av ikke å være helt fri i skulderpartiet. Dessuten fikk jeg gnagsår i nakken. Vel, jeg får øve mer.
Konstaterer at jeg nok har kjøpt en våtdrakt som er litt for stor. Men den var jo et helvete å få på seg da jeg prøvde den, så jeg turte ikke kjøpe en mindre. Vel, neste gang skal jeg både ha en mindre og en mer avansert en. Men dette holder nok lenge til Oslo tri.
5. Tok meg en velfortjent søndagsøl etter middag.

I morgen skal jeg ta en siste hardøkt på mølle. Deretter skal jeg hvile fram til jeg skal løpe 1500 høydemeter på 23 km i de franske Alpene på lørdag.

onsdag 18. juni 2014

Lønn for å sykle

Lunsjpause på jobben
Jeg får betalt for å sykle én gang i året. Det er et helt strålende tilbud fra min arbeidsgiver, som jeg selvsagt benytter meg av. Vi blir kjørt til Stryken med buss og sykler tilbake til Oslo. Men den bussen bruker ikke jeg å sitte på med, jeg sykler begge veier (så klart).
Traff kollegaer på Kikut; meg, Cecilie og Tonje (foto: Tonje Eimot)
I dag syklet jeg rv4 til Stryken. Det er ei mil lenger enn å sykle gjennom marka. Motvind hele veien nordover. Dagens total ble 76 km. Slettes ikke verst på en vanlig onsdag.
Totalbelastningen har vært for høy i det siste, med to jobber, mye annet som skjer og mye trening. Så kroppen er veldig støl og det føles tungt. Men når jeg vel kom i gang i dag, gikk det greit. Det som slo meg ut var å sitte lenge i sola på Kikut. Så det ble verken SRM (men det hadde jeg i grunnen slått i fra meg tidligere i uka) eller svømming med våtdrakt i kveld. I stedet ble det to timer på øyet. Men det trengtes visst. Fortsatt ikke helt i slag nå.

Planen er å trene meg litt i senk nå før jeg reiser til Chamonix, og hvile meg i form der nede før løpet. Så i morgen er det på'n igjen.

lørdag 14. juni 2014

Ukas nye raffe outfits

Det var virkelig på høy tid, men endelig på torsdag fikk jeg ordnet meg våtdrakt. Intersport Hammersborg har kjørt supertilbud på 2XU-drakter de to siste torsdagene. Men mellom to jobber, møter, trening og sommerfester begge torsdagene, var det jammen ikke lett å få det til. Så jeg måtte ta meg fri fra jobben for å dra ned i byen og ordne det midt på dagen.
Er helt klart det mest sexy plagget jeg noensinne har tredd på meg i et prøverom. Regner med at dere skjønner ironi?! For et slit å få på - og så utrolig klamt det ble inne i den drakten. Måtte be en annen kunde om hjelp for å få dratt opp glidelåsen bak.

Det var flere der i samme ærend, så jeg skjønte lite da de spratt ut av prøverommet bare et par minutter etter at de hadde gått inn, med drakta på. Mens jeg sleit og vrikket meg inn mens jeg uffet og okket meg. Fikk forklaringen av ekspeditøren. For visstnok er de enkleste og billigste draktene lette å få på, mens de mer avanserte kan ta 15-20 minutter å få på. Heldigvis brukte ikke jeg 20 minutter, men det var sikkert fordi jeg ikke valgte den minste størrelsen jeg kunne valgt. Jeg var midt mellom to størrelser, og valgte den største. Tror det er det smarteste, så jeg slipper å begynne å ringe på hos naboen eller spørre forbipasserende om hjelp hver gang jeg skal ut å svømme.

Men nå er dere i hvertfall advart, for jeg blir snart å se plaskende rundt iført neopren i et vann eller elv her i byen. Går kjempefint å svømme i elva rett nedenfor her jeg bor, så det må jeg få testet i løpet av helga.
Ukens pakke fra Wiggle. det har blitt en del av dem i det siste...
Apropos nye raffe outfits, så fikk jeg også en stor eske i posten fra Wiggle på fredag, full av sykkelstæsj. Blant annet mer klær. Prøver så godt jeg kan å lære meg å bli en jålete syklist, så jeg måtte ha noen fine nye trøyer og briller.
Fornøyd, iført ny trøye før dagens sykkeltur.
Sånn ellers, så har jeg bidratt til at nok en person gjør byen utrygg på rulleski. Fredag kveld ble tilbrakt på Låkeberget med å lære Marianne å bremse og svinge. Hun kastet seg ut i det uten frykt, og fikset det meg en gang. Så dette kommer til å gå bra. Nok en person vunnet over i rulleski er ikke så farlig som folk tror-klubben.

I dag var planen å sykle en lett tur på fire mil, men endte opp med nesten sju. Og dersom jeg løper så langt som jeg har tenkt i morgen, ender jeg opp med over 60 km løping denne uka. Var det noen som sa skippertak? Vel, enn så lenge så har det gått bra. Bare to uker igjen til konkurransen i Chamonix i dag, så det er bare tiden og veien.

mandag 9. juni 2014

Første fellesøkt for Futt'n Fart Running Team

Vi hadde ikke med kamera på turen i dag - men regner med at det kommer bilder av oss hvor begge to er i treningsklær snart.
9. juni 2014 er den nye merkedagen for teamet. I dag har vi gjennomført vår første felles løpetur noensinne. KONGE! Crewmedlemmet ("Futt") har nemlig konvertert til utøversiden. Jeg er superglad for dette, selv om jeg selvsagt er redd for å bli fraløpt, fort.

Rannveig ("Futt" altså) begynte å trene løping mer målrettet i vår. Selvsagt sammenfalt dette med mitt skadeavbrekk. Typisk! I påsken løp hun lange turer, mens jeg satt hjemme og hørte om det med geipen nedpå knærne. Men i dag, endelig...

Og tro nå endelig ikke at vi har vært på en liten pingletur når vi først skulle ut. Neida, vi klinte til med 18 km på grusveier i Lillomarka og 300 høydemeter. Det er mye for en blodfersk løper det.
Dagens tur er min lengste siden mars, og Rannveigs lengste siden påsken - og den nest lengste løpeturen hennes noensinne. I løpet av turen har hun gjort sin første "snotrocket" og behersker det, så nå er hun i grunnen utlært som løper.

Rannveig har dessverre greid å pådra seg sin første løpeskade, med én gang. Vi har jo mange av de samme genene, og siden hun er enda mer markert hulfot enn meg, fikk hun like så godt Morton's metatarsalgia med en gang. Kjipt!
Jeg brukte over ett år før jeg fikk det skikkelig. Men det er det som har ødelagt noen år for meg etter 2009. I motsetning til meg, trenger hun ikke gå og lure på hva det er. Det er bare å spare opp til fotsenger, og så ordner det seg nok.
Første løpebilde av Rannveig: Holmenkollstafetten, Norabakken - første kvinne i blått med blond hestehale.
Jeg fikk 18 gratiskilometer i dag - ingen problemer eller vondter underveis. Så dette ble kremtoppen på en veldig bra treningspinse. For Rannveig ble det mer kostbart, med smerter i forfoten siste halvdel av turen og høy puls. Inntil videre så er jo jeg den mest rutinerte løperen av oss, og har derfor mye lavere puls på samme fart (enn så lenge, hun er jo fortsatt i 20-årene). Men dæven så imponert jeg ble over lillesøsteren min på denne turen. Stas!

Da vi var nesten hjemme, tok jeg turen nedom elva og fikk meg årets første dukkert også. På tide! Det var friskt, men verdt det.

Nå håper jeg at vi begge får kontroll på fotproblemene våre, så blir det en føljetong av dette.

søndag 8. juni 2014

Hvor god kan jeg bli i triatlon på to måneder?

Ved Gjerdingen dam i dag. Var fristende med et bad, men jeg hadde nesten fem mil igjen å sykle.
I morgen er det to måneder igjen til Oslo triathlon. To måneder igjen å trene. Da er det jammen på tide å sette i gang.

De siste månedene har blitt ødelagt av skade og sykdom. Jeg sliter fortsatt med slimhoste nå fem uker etter at jeg ble syk, selv om jeg tok det mye, mye, mye mer med ro når jeg ble syk denne gangen enn jeg noensinne gjorde i fjor. Da løp jeg meg gjennom hver forkjølelse (det var en del av dem i 2014).
I tillegg sliter jeg med motivasjonen for svømmetrening i fullt basseng. Så badedrakten har stort sett vært tørr.
Uka som gikk forsvant i jobbing (to jobber pluss redaksjonskomitéarbeid og SRM-arrangering), og jeg rakk nesten ikke trene i det hele tatt. Så det er på tide å ta seg selv i nakken her. Jeg har så smått begynt å løpe litt igjen. I dag har jeg syklet min lengste tur denne sesongen, over 80 km i marka. Det gikk fin-fint. Så jeg må prøve å få til flere slike.
 
Til uka skal jeg forsøke å få kjøpt meg våtdrakt, og da er jeg forhåpentligvis i gang med svømming også. Jeg har bare noen hundre meter å gå ned til elva, og der er det mulig å svømme. Så da har jeg ikke så mange unnskyldninger lenger.

Jeg runder av for kjente, og sier med dette at nå er jeg er i gang. Så får vi se hvor langt det holder.
Related Posts with Thumbnails