Så høyt oppe var vi på slutten av løpet |
Midtre del av Vertikal KM-løypa |
Thorbjørn Ludvigsen rett før mål |
Kjæresten til Thorbjørn Ludvigsen gir også alt i innspurten |
Norske supportere heier inn folk på 80 km-løpet (som viste seg å være nesten 90 km) |
"Bergensgjengen" |
Arne, Frode og Sharon bak målgang på Vertikalen |
Hallvard (i blått) på vei opp siste del av Vertikalen. Sharon og Frode heier. |
Før start på Crossen |
Allerede de første små kneikene begynte folk å gå. Det hadde slettes ikke jeg tenkt. Planen var å løpe så mye som mulig. Så vi forserte mange, mange de første kilometerne. Pulsen var merkelig høy for min del. Men det kjentes lett og jeg kunne skravle.
Etter ca. 10 km startet de første skikkelige trange og bratte stiene, og vi ble faktisk stående helt stille i kø for å komme inn på stien. Så her tapte vi begge tid. Når vi kom i gang gikk det veldig sakte oppover. Men det var likt for alle rundt oss, så ingenting å stresse med.
Etter å ha forsert bakken og kommet ned på veien igjen, hadde jeg en tid kjent at jeg var litt uggen i magen. Siden jeg visste at de virkelige stigningene snart ville komme, og jeg derfor ikke visste om jeg ville få noen sjanse til å gjemme meg, måtte jeg ta farvel til Marit og løp inn i skogen og lette opp et sted jeg kunne gjemme meg i noe buskas oppe i en skråning - og ble der en stund. Så der var det farvel til både Marit, masse tid og en haug med plasseringer.
Avstikkeren vises tydelig på gps'en... |
Det som var dumt med å havne enda lenger bak i det vi var i ferd med å gå inn i de verste delene av løypa, er at det var så smale stier at man ikke kom forbi enda man egentlig ville ta seg fram mye raskere enn køen gikk. Men jeg greide likevel å ta igjen mange plasseringer ut over i løpet, siden jeg brukte alle muligheter der det var litt bredere. Marit tok jeg aldri igjen. Hun kom inn et kvarter før meg. Men jeg hadde nok uansett mistet henne i de verste nedoverbakkene på smale, stupbratte stier. For der sugde jeg.
Med noen få unntak var det smale bratte stier fra første matstasjon og inn til mål - og få muligheter til å løpe forbi for ei som ikke er så tøff når det er smalt og stupbratt ned på den ene siden. På et punkt forserte vi også en trapp som virket å gå rett ned i avgrunnen. Det kom noen karer og presset på bakfra da, og hadde de forsøkt å presse seg forbi meg hadde jeg enten klasket til dem eller besvimt av frykt. For noen tullinger. Men heldigvis gikk det bra.
Før den andre matstasjonen måtte vi opp en alpinbakke, så der brukte jeg muligheten til å forsere mange, mange mennesker. Mulig jeg tapte en del igjen da jeg tok for meg av alt som fantes på matstasjonen. Da var jeg nemlig både sulten og tørst. Tror aldri jeg kan huske at jeg noensinne har hatt lyst på formkake, men det hadde jeg da - og slafset nedpå flere biter som smakte himmelsk.
Høyt der oppe i skyene skimtes Flégère, hvor den andre matstasjonen lå. |
Vi hørte speakeren i målområdet flere kilometer før vi kom fram. Frode hadde sagt at det kom til å være sånn. Han hadde også sagt at løypa var forlenget, og var nesten 27 km. Så jeg var forberedt på det. Men det viste seg å ikke stemme. Fasiten ble 24 km. For plutselig, da jeg kom rundt en bergkam, kunne jeg se mål. Jeg måtte bare ned et dalsøkk og opp en laaaaaaaang bakke.
I motsetning til hva alle andre som løp Crossen har sagt i etterkant, så ble jeg glad da jeg så den lange, bratte bakken - som var som en Oslos Bratteste i seg selv. For det var bredt, det var ikke særlig teknisk og det var mest oppover. Jeg hadde masse krefter igjen, så jeg tok gjerne en motbakke eller to til. Det var langt opp til mål, men det var masse publikum som heiet meg fram (publikum på disse løpene fortjener en egen pris). Jeg var pigg og tok igjen mange. Den siste kneika gikk rett til værs. Hadde jeg stoppet, hadde jeg ikke kommet i gang igjen. Men jeg stoppet ikke, og greide til og med å løpe de siste 30 meterne til målstreken.
Vel, så gikk ikke alt etter planen, og jeg tapte tid underveis. Men jeg havnet likevel i den øvre tredjedelen av resultatlisten. Det er gøy siden jeg ikke akkurat er noen utpreget motbakkeløper. I hvertfall trodde jeg ikke at jeg var det, men da er jeg vel ikke så dårlig likevel da. I hvertfall har jeg en motor som holder.
Jeg fikk øl på toppen etter målgang (skulle ønske de kunne begynne med det i Norge også). Deretter ble enda noen flere ut over kvelden på banketten som varte til vi ble kastet ut av mikrobryggeriet. Jeg var derfor litt sjaber da jeg sto opp 06.30 i dag tidlig for å heie fram maratonløperne som startet kl. 07.00 i øs pøs regnvær. Men jeg heiet dem av gårde, og har brukt dagen på å heie dem inn igjen etter en skikkelig våt tur i fjellet. Er utrolig glad for at vi fikk fint vær i går. Jeg sleit nok som det var i de tekniske partiene når det var tørt.
Bankett på mikrobryggeriet |
Start maraton |
Sharon med velfortjent øl etter målgang på maraton |
I media:
Kondis: artikkel om Crossen
Kondis.no for flere artikler om VM i Skyrunning
NRK: artikkel i forkant av VM