I'm on a ride - fast - to where I don't care!

lørdag 31. mai 2014

Tilbake i løpesko i en uke full av merkedager

Jeg er nå så smått tilbake i løpesko. Fikk satt kortison i hælen mandag 19. mai, og det ble raskt mye bedre etter det. Var likevel flink og ventet så lenge som jeg hadde fått beskjed om før jeg begynte å løpe. Forrige søndag løp jeg hele 11 km i Maridalen helt uten smerter. For en følelse. Har ikke løpt uten noe form for ubehag eller smerter i hælen siden oktober i fjor. Kjente det litt etterpå, men det var verdt det.

Det er nå under en måned igjen til Mont Blanc Cross, så jeg har ikke tid til noen gradvis og forsiktig opptrapping. Nå må det bære eller briste, og det er bare å kjøre på og håpe at kortisonet virker en stund. Legen på NIMI har gitt sin velsignelse til dette opplegget, i tilfelle noen der ute synes jeg er dust. Jeg må løpe motbakker, and lots of it, den tiden som er igjen. Startet i går med Hammern-Skjennungstua. Det var tungt, gitt. Har jo nesten ikke løpt siden midten av mars.

Jeg er definitivt ikke helt 100 % for øyeblikket. Er fortsatt plaget av etterdønningene etter den harde forkjølelsen jeg pådro meg for en måned siden. Sliter med en standhaftig slimhoste. Hælen er definitivt heller ikke 100 %. Men det er MYE, MYE, MYE bedre enn det var. Jeg kjenner heller ikke mye når jeg trener, mest etterpå og når jeg står opp om morgenen. Det kan jeg leve med.
Mine første løpesko - Saucony Jazz
I uken som har gått har det vært to løpemerkedager å feire. På tirsdag var det seks år siden jeg kjøpte mine første løpesko på Löplabbet, og på torsdag var det seks år siden jeg testet dem for første gang. 20 minutter på mølle; lav fart og høy puls - var støl i mange dager etterpå. Men resten er historie. Uvirkelig at det er så mye som seks år siden. Jeg må vel slutte å kalle meg for en fersk løper snart.

Det har vært noen førster denne uka også.  Jeg har endelig fått sesongdebutert på SRM. Løp en runde sånn passe hardt. Tiden var ingenting å skrive hjem om.
På sykkel har det vært flere førster. På torsdag ble jeg for første gang forbikjørt av ei dame på landeveissykkel, og i dag ble jeg forbikjørt av ei dame på MTB ved Kikut. Jammen på tide at jeg ble jekket ned noen hakk. Skulle bare mangle. Det bør være mange damer det ute som er bedre syklister enn meg, som jo akkurat har startet. Men å se en annen av mitt eget kjønn som kjører cyclocross har jeg fortsatt til gode.

Mitt første fall hadde jeg også på torsdag, et klassisk nybegynnerfall. Skikkelig Donald. På slutten av langturen så jeg noen jeg kjente ved Skjærsjødammen. Så jeg bremset ned, stoppet, klikket den høyre foten ut av pedalen men glemte å sette den ned - så det ble en ganske dustete velt. Jeg slo meg ikke, men de som sto der lurte fælt på hva som skjedde. For det tok litt tid før de kjente meg igjen der jeg lå. Jaja, fikk da litt oppmerksomhet. Bedre å velte når man står stille enn når man er i fart sier nå jeg...

søndag 18. mai 2014

Göteborgsvarvet 2014 - planlagt DNF


Min bunad 17. mai.
Dersom man skal delta i store løpskonkurranser, så må man planlegge i god tid. Göteborgsvarvet meldte jeg meg på i fjor sommer. Men som man vet så hjelper det ikke om beina er friske og raske ved påmelding. Mye kan skje mellom august og mai, og det gjorde det også. Jeg har i grunnen vært innstilt på at jeg ikke kan løpe årets Varv siden mars. Men siden det ikke var mulig å få refusjon for hotellrommet tenkte jeg at det kunne være hyggelig med en tur til Gøteborg likevel, om enn bare for å heie.
Älvsborgsbron sett fra hotellet
Også den planen gikk skeis. Hun jeg skulle reise med ble hjemme grunnet skade i siste liten. Jeg valgte å ta turen likevel. Siden beina har blitt littegranne bedre de siste par ukene (men definitivt fortsatt langt, langt unna bra), og jeg uansett skal sette kortisonsprøyte på mandag, begynte jeg å leke med tanken om å stille til start. Ikke for å løpe hele, for det ville vært det totale idioti: 21 km på asfalt med vond hæl uten å ha løpt mer enn 5 km sammenhengende på over 2 måneder – tror ikke det…

Ville stille opp bare for å få litt valuta for pengene, en liten treningstur og kjenne på den flotte stemningen. Og sånn ble det. Jeg hentet ut startnummer på fredag, og gjorde de vanlige tingene man gjør før et stort som løp, som for eksempel å gå på en real smell på sportsmessen.
Første menn
Første kvinner
Starten for eliten gikk kl. 13, og jeg skulle ikke starte før kl. 15.46. Så jeg hadde god tid på løpsdagen. Hotellet mitt lå ganske nære den fryktede Älvsborgsbron, så jeg gikk bort dit for å heie på de første gruppene og se etter nordmenn jeg kjente. Fikk heiet på opptil flere jeg kjenner, før jeg gikk tilbake til hotellet og kikket på elitens målgang på TV. De viste nemlig fra løpet på SVT. Altså, de greier både å stenge ned en by på størrelse med Oslo i mange timer på en lørdag, ha masse entusiastisk publikum i løypa som holder ut i timevis og heier på alle (ikke bare de som de kjenner) og vise det på riksdekkende TV. Det er et stykke å gå for Oslo maraton der. Pluss at de greier å organisere et løp med 50 000 påmeldte. 
Dette er tredje gang jeg er på Varvet, og jeg blir like imponert hver gang.
Hotellet lå idyllisk til
Selv startet jeg i startgruppe 23. 25 var den siste gruppen, så jeg startet nesten sist. Men det var greit det, for jeg skulle ikke løpe fort uansett. Tok trikken til start helt uten bagasje annet enn en pakke papirservietter. Jeg hoster fortsatt veldig og snørrer mye, men været var fint og jeg skulle bryte underveis, så ingen grunn til å ha mye å drasse på. Servering er det jo flust av underveis også.

Traff flere kjente før start, rakk å gå på do (uten å måtte stå i lang kø) og så var jeg i gang. Planen var joggefart, men det er lett å bli revet med. Etter et par kilometer løping kikket jeg på klokka, og den sa 5.10-fart. Litt senere sa den 4.45. Det var veldig varmt i sola også, så jeg tok en liten alvorsprat med konkurranseinstinktet og fikk roet ned tempoet. Men oi så gøy det var å løpe, selv om jeg ikke har løpt på så lenge, og derfor ikke er særlig lett til beins. Siden jeg bare var på treningstur, kunne jeg også nyte stemningen i løypa fullt ut og fikk med meg alle sprell fra publikum. Jeg startet nesten tre timer etter eliten, likevel var det masse trøkk på sidelinjen. Så jeg high fivet alle kidsa jeg så som sto langs løypa og rakte ut hendene, besvarte alle tilrop, humret over alle rare ting jeg så og hørte og koste meg skikkelig.

Etter bare noen få kilometer kjente jeg at det begynte å murre påtakelig i hælen, men det var ikke så mye at det kunne kalles smerte. Planen min var at jeg skulle prøve å komme meg over den store Älvsborgsbron, sånn at jeg fikk være med noen kilometer i hvertfall. Det gikk veldig lett, så da ble målet å løpe halve løypa. Men ikke lenger enn det. Vel, lettere sagt enn gjort. For det var jo så gøy. Så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for ikke å løpe helt inn. Men det er viktigere å komme meg til Chamonix enn å jogge gjennom hele Varvet, så jeg tok meg selv hardt i nakken og gikk ut av løypa på en bruddstasjon rett etter halvløpt løp. Så da ble det 11 km på meg. Det lengste jeg har løpt siden midten av mars. 
Haltet litt rundt på kvelden og i dag tidlig, men fikk ingen dramatisk forverring. Så det var verdt det. 

Hvis alt går etter planen og kortisonsprøyta gjør det den skal, er jeg i gang med løpetrening igjen om et par uker. Åh som jeg gleder meg til å slite meg gjennom kuperte skogsveier i Nordmarka igjen.

lørdag 17. mai 2014

Hælspore, for svarte...

Okay, men better the devil you know, er det ikke? Jeg har i hvertfall fått en diagnose på hælproblemene mine nå, og da er det enklere å finne adekvat behandling for det.
Før jeg skriver noe mer, så håper jeg virkelig at dette er siste sutre over at jeg er skadet/syk-innlegg på ei stund. Uansett hva som skjer, så kommer jeg til å fokusere på å skrive om mer positive ting.

Vel, det er en stund siden siste oppdatering. Det er travelt for tiden, nå som jeg har begynt å jobbe som instruktør for Trening uten tak to kvelder i uka. Skal fortelle mer om det i et eget innlegg, ved anledning. Men det er gøy, og derfor verdt å bruke tid på (og ha vondt i foten for). Det jeg lurer på er hva som skjedde med alle kjente som påsto at de skulle dukke opp, men som jeg foreløpig ikke har sett snurten av? Vel, det er ikke for sent å bli sterk til sommeren enda. Fem uker igjen av vårsesongen...

Vel, tilbake til fotproblemene. Jeg har tatt MR, og den en liten hælspore. Så da er det nok den som forårsaker smertene i hælen. Har vært inne hos ortopediingeniøren min på NIMI en rekke ganger for å teste forskjellige justeringer av sålene mine. Det har hjulpet en del, men irritasjonen er der.
Derfor har jeg gjort en avtale med legen jeg har vært hos om å sette opp en time for å sette kortison dersom det ikke ble bedre. Så kunne jeg heller avbestille dersom det ble merkbart bedre. Den timen er førstkommende mandag, og den timen kommer jeg til å ta.

Har vært syk i over to uker nå, og har nesten ikke trent. Har en veldig lei slimhoste pluss at jeg er veldig snørrete, så det legger en stor demper på hvor intenst jeg kan trene. Men har også fått bevis for at hvile ikke hjelper på fotproblemene. Andre tiltak må til.

Jeg har lagt en plan sammen med legen slik at jeg skal kunne stille til start i Mont Blanc Cross den 28. juni. Nå er sålene justert så mye det går, og det gjenstår bare å få tatt irritasjonen. Hvis alt går etter planen, så skal det være mulig for meg å få lagt inn tre uker med bra trening i forkant av Chamonix. Tre uker er lite, men det er bedre enn å stille til start helt uten trening i hvertfall. Jeg begynte å bli redd for at både Chamonix og Oslo triathlon skulle ryke, siden hælen bare ble verre og verre med tid og hvile. Men nå er jeg litt mer optimistisk på at jeg skal kunne gjennomføre, selv om jeg ikke får gjort det så godt forberedt som jeg hadde tenkt.

Chamonix og Oslo triathlon, pluss jobben som instruktør i Skiforeningen, er årets tre store mål nå. Alle andre planer har jeg lagt på is. Så får jeg bare se det an og ta det som det kommer, og får jeg til mer enn det, så tar jeg det som ren bonus.
Hu derre blide løpedama der blir å se igjen - jeg lover...
Når det gjelder meg og skader, som det har vært så mange av, så har jeg nå begynt å innse at dersom jeg vil drive med løping, vil det høyst sannsynligvis fortsette å være en del problemer med føttene. Jeg er både hulfot og tverrplattfot. Folk med hulfot er visstnok også ekstra utsatt for plantar fasciit og hælsporer. Belastningen på føttene fordeles feil og skaper problemer. Når jeg så forsøker å justere det med såler, kan det bli overbelastning andre steder, som nå og som da jeg fikk tretthetsbrudd i den andre foten. Kan bli vanskelig å finne den perfekte balansen noensinne, samme hvor flink jeg er til å trene variert og styrke svake punkter.
Det eneste jeg kan si er at jeg elsker å løpe så mye at jeg er villig til å ta den risikoen, og perioder som nå, for gevinsten er så stor. Jeg hadde en helt fantastisk sommer i fjor, og det var verdt en hælspore faktisk. Hvis jeg skal legge for mange begrensninger på meg selv, så blir det bare for nitrist. Så derfor velger jeg heller å leve løpelivet på og rett over terskel... Så det så!

søndag 4. mai 2014

Pest i heimen

Planen for denne helga var følgende:
Fredag - svømmetrening
Lørdag - spinning og styrketrening
Søndag: Distanserekord på min nye cyclocross (10 mil pluss) med innlagt besøk hos slekt

Fasit: Med unntak av et besøk på butikken som kostet blod, har jeg ikke vært ute av døra eller iført annet enn pysj og dyne siden fredag ettermiddag.
Innkjøpt for å komme noenlunde "helskinnet" fra den planlagte langturen, men fikk ikke bruk for det denne helga
Jeg har vært litt småplaget med pollen i det siste, men når jeg fikk et forkjølelsesvirus på toppen gikk jeg ned for full telling.
Nå har jeg ikke vært forkjølet siden juli i fjor, så det var vel bare et tidsspørsmål. Men normalt blir jeg ikke så veldig syk av en forkjølelse, og holder meg på beina. Ikke denne gangen! Begynner nesten å lure på om det er svartedauden som er på ferde. Lenge siden jeg har vært så utslått som nå.
Hjelper heldigvis litt
Om ikke annet så får i hvertfall hælene hvile - for det trengs. I forrige uke begynte jeg å jobbe med Trening uten tak, og det er ikke helt uten kostnad for hælene. Men suksess på alle andre måter.
Så jeg har vært hos ortopediingeniøren omtrent annenhver dag for å gjøre nye justeringer ettersom smertene flytter på seg. Men så lenge det er det eneste jeg løper i uka, går det bra.
Tok MR på fredag og har time hos lege på NIMI på mandag. Så får vi se om det er noe som lar seg diagnostisere.
Håper å være på beina igjen snart. Finværet skal visstnok byttes ut med regn til uka. Fint for luftveiene mine, men dumt for sykkelplanene. Må innrømme at jeg ikke synes det er kjempestas å sykle langt i regnvær. Løping er bedre da. Men som vanlig gjelder det å gjøre det beste ut av det.
Related Posts with Thumbnails