I'm on a ride - fast - to where I don't care!

fredag 31. mai 2013

Jubileumsuke

Min første kjærlighet - gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg...
Denne uka har jeg virkelig fått smake på herregud, hvor tida går-følelsen. På mandag var det nemlig fem år siden jeg kjøpte mine første løpesko. Det var et par Saucony Jazz, og jeg hadde ikke tatt et eneste løpesteg siden jeg måtte tvangsløpe på videregående.

På onsdag var det fem år siden jeg tok de første løpestegene med de nye skoa: 20 minutter på mølle på lav fart og høy puls. Kjente det i flere dager etterpå...

Men deretter gikk det slag i slag. Det første året gikk strålende. Men i desember 2009 kom den første belastningsskaden, og det var starten på nedturen. Det første året var så utrolig bra, at jeg har levd på minnene, og ikke gitt opp tross all motgang. Løping er bare altfor gøy til å gi opp!

Noen formell markering av at forholdet (ekteskapet?) har vart i fem år har jeg ikke hatt. Men jeg har tenkt mye på det denne uka.

Mandagen ble feiret med en anstrengelsestest på KAL-klinikken. Jeg var veldig sur i beina etter helga, så jeg kom ikke så høyt i puls som jeg burde. Men høyt nok til å se at jeg ikke fikk noen astmasymptomer.
Tok en irritiasjonstest samme sted på tirsdag. Fortsatt ingen astma, men fikk den nå så velkjente slimhosten. Ergo; ingen astma, men noe annet. Jeg har testet litt medisiner den siste måneden, og fortsetter med de som ser ut til å fungere best. Så er det bare å leve med det tydeligvis.

Mandagens løpejubileum ble i tillegg markert med å starte med en ny sportsaktivitet. Det var nemlig første kveld på rulleskikurs med Learn2ski. Og det var GØY! Vi var åtte deltakere, og alle hadde gått på rulleski før. Jeg hadde gått 20 minutter! Men det viste seg å ikke ha noen betydning, for jeg fikset det! Bremsing, svinger og bakker - bedre enn på vanlige ski. WTF? Plutselig føltes det som om jeg var i twilight zone. Jeg som alltid har strevd med balanse, koordinasjon og teknikk var plutselig den som tok ting raskest. Fikk masse skryt av både instruktør og de andre deltakerne.
Det er stort for en som alltid var den som ble valgt sist når lagene skulle velges i gymmen. Så det skal jeg leve på en stund, gitt.

Ikke misforstå, jeg har fortsatt ekstremt mye å lære før jeg virkelig kan få dreis på rulleski, men starten gikk over all forventning. I tillegg var det fint vær, instruktøren var kjempeflink og de andre deltakerne veldig hyggelige. Jeg var ekstremt gira da jeg kom hjem den kvelden, og gleder meg veldig til neste kurskveld kommende mandag.

Motivasjonen har vært jevnt stigende den siste tiden, og med jubileum, motbakkeløp og rulleski har det virkelig toppet seg. Nå gleder jeg meg veldig til den fine tiden som nå ligger foran meg med løping på alle mulige underlag. Sist søndag løp jeg en tur med kortbukse og singlet, og det er så deilig å kunne gjøre det igjen.
Nå begynner jeg også å tørre å planlegge litt framover igjen, og har sett meg ut en del konkurranser og satt meg noen hårete mål. Vil ikke avsløre de mest hårete enda, for jeg tør knapt nevne det for meg selv.

De siste ukene har jeg ligget jevnt på mellom 40 og 50 km i uka. Det har så langt gått bra. Men jeg tror jeg skal fortsette å ligge her en liten stund før jeg eventuelt øker noe mer. Men skal jeg bli raskere må jeg begynne å løpe intervaller og hurtige langkjøringer igjen. Særlig sistnevnte sliter jeg med å motivere meg til. Så planen er å gjøre unna disse øktene i konkurranser. Da er det enklere å ligge og presse.

Så nå er planen konkurranse hver helg framover. Men uten andre ambisjoner enn å få en god treningsøkt og ha det gøy. I morgen er planen å gjennomføre Mistbergløpet, med vekt på gjennomføre. Jeg trente styrke i går, har trent to økter i dag og har blitt litt forkjølet. Perfekt oppladning for å løpe 460 høydemeter fordelt på 6,6 km. Men enten så går det bra, eller så går det over.
Jeg rakk akkurat hjem før regnet innhentet meg etter rulleskiøkta i dag. I følge yr en forsmak på hva vi kan forvente oss når vi skal bedrive tindebestigning i Minnesund i morgen.
I dag har jeg først løpt i arbeidstiden sammen med Astrid. Det var tøft nok i det klamme været. I kveld har jeg testet rulleskiene i Maridalen sammen med Silja. Måtte jo ta med meg noen som jeg bruke som støtdemper i tilfelle fall... Men det gikk heldigvis bra, kun et nestenfall. Men så prøvde vi oss heller ikke på bakken ned fra Låkeberget i dag. Men neste gang...

tirsdag 28. mai 2013

Danger! Danger!

Det tegner til å bli texastilstander i Maridalen i sommer; sarte og tandre vesener bør holde seg unna!

Nå er dere i hvertfall advart...

lørdag 25. mai 2013

Grefsenkollen opp, opp, opp, opp, opp, opp, opp, opp....

Glad finishergjeng med trøyer som beviser det. Fra venstre: Siri, Frode, Tim, Vemund og meg
Da har jeg unnagjort min andre deltakelse i et motbakkeløp. Jeg har en fortsett om å delta i alle løp som går i nabolaget, og Grefsenkollen må kunne gå innenfor den kategorien, ergo var det bare å melde seg på.

Grefsenkollen opp går for å være et lett motbakkeløp. Javel, sier jeg. For ei som har null talent i motbakkeløping var det mer enn tøft nok å slite seg opp alle bakkene. Men det var verdt det.

Det beste med løpet var helt klart det sosiale, treffe alle kjente og sitte på trappa oppe på Grefsenkollen etter løpet, kjenne sola i ansiktet, se ut over den fantastiske byen jeg bor i og skravle om løpet.
Langt der nede; Oslo
Siden jeg ikke hadde noen ambisjoner i forkant, var skuldrene lave. Men etter å ha testet den første kneika, ble jeg litt nervøs likevel. Jeg kjente det skikkelig i beina opp den første bakken allerede på oppvarmingen; legger, hamstrings og hofteleddsbøyerne er ikke helt på lag etter ferien. Men pytt, pytt - det går seg til. Og pers ville jeg få uansett siden dette var min første deltakelse.

Jeg kjente at jeg måtte litt på do før start, men tenkte at jeg kunne greie å vente til toppen for å slippe å stå i kø. Etter å ha testet den første kneika fant jeg ut at her var det best å kvitte seg med så mye vekt som mulig før start, så da ble det dobesøk likevel. Men det var ingen kø. Puh!
Godt jeg hadde blåst støv av mine nesten ubrukte Mizuno Aero også, sånn at skoa heller ikke skulle tynge meg altfor mye. Men fortsatt, etter å ha tatt mål av mine medkonkurrenter: hadde det vært en raskest per kilo-klasse, kunne jeg gjort det ganske skarpt, tror jeg.

Jeg la meg nesten bakerst ut fra start, og der ble jeg i grunnen liggende. Beina kjentes blytunge ut fra start til mål, så jeg kom aldri så høyt i puls som jeg hadde trodd. Kjente også at jeg ikke var motivert til å gi alt, bare komme meg opp på en hederlig måte.

I tillegg kjørte jeg enorme mengder klesvask etter ferien kvelden før, bare for å finne ut at tørketrommelen i kjelleren ikke virket. Så det var over 70 % luftfuktighet inne i leiligheten min i dag tidlig. Det er ikke bra for mine allerede irriterte luftveier, så det ble mye host og hark oppover. Håper jeg snart kan slutte å skylde på akkurat det.

Lå og knivet med noen damer hele veien oppover. Hun ene hadde en måte å løpe på som var ganske nedpsykende. Hun løp ganske fort, så gikk hun, bare for å løpe på igjen så fort jeg var i ferd med å passere henne. Dette skjedde ganske mange ganger, og hun greide faktisk å gå i mål rett foran meg.
Jeg løp selvsagt hele veien. Å gå ville for meg være det samme som å bryte. Når jeg løper motbakker, uavhengig av om det er konkurranse eller trening, finner jeg et tempo jeg greier å holde, og så løper jeg jevnt på det hele veien. Det er det som funker for meg.

Det var varmt oppover i bakkene, og på den tredje kilometeren rant det vann nedover bergveggene. Kjente ekstremt sterkt på lysten til å stille meg inntil og få meg en dusj, men greide å styre meg.
Fristende å gi denne veggen en god og lang klem
Litt heiing fra grøftekanter, fortau og hager på veien oppover fikk vi også. De skulle bare vite hvor mye det hjelper. Bengt fra Komfortsona IL lovet på tro og ære at han skulle heie også på oss som kom bakerst, men så tålmodig var han ikke. Skuffa! De mest slitne er gjerne de som kommer bakerst, det har jeg observert gang på gang.

De siste 400 meterne av løpet blir det brattere og brattere. Tross laber motivasjon greide jeg å ta meg selv såpass i nakken at jeg greide å legge inn noe som liknet en fartsøkning. Å kalle det spurt ville være å ta litt vel kraftig i. Men jeg greide å ta igjen ei dame der som hadde løpt forbi meg lenger ned i bakkene. Det er alltid tilfredsstillende å slå noen, uansett.

Jeg kom i mål 10 minutter etter vinneren på kvinnesiden. Ikke så imponerende kanskje. Men hun satte ny løyperekord med 70 sekunder, og ble nesten ikke slått av noen menn. Før løpet trodde jeg ikke at jeg skulle greie det på under 30 minutter. Men det gjorde jeg overraskende nok med god margin. Siden jeg fortsatt bør ha mer å gi på en god dag, er jeg veldig fornøyd med det.

Man bør nok fortsatt begynne å lese resultatlisten fra bunnen for på enklest måte finne mitt navn, men jeg begynner å nærme meg midten av resultatlistene igjen, og det er oppløftende. Man må tilpasse målene til virkeligheten, da blir det litt morsommere.

Mer motbakkeløping? Jepp, det blir det. Holder beina, satser jeg på deltakelse i både Oslos bratteste og Skjennungstua opp. Heldigvis er det en stund til, slik at jeg kan trene litt mer. Også Grefsenkollen opp til neste år, det er bankers.

Flere bilder fra løpet og stemningen før og etterpå (featuring undertegnede linselus) finnes på:
Kondis
Frodes blogg
Espens blogg

torsdag 23. mai 2013

Charterløping i Syden

Living the charterdream: hvitvin på balkongen med utsikt mot havet
Da er jeg tilbake fra min aller første charterferie noensinne, og på toppen av det til det som for meg er den destinasjonen som for meg framstår som det mest übercharter av alle destinasjoner i Syden, nemlig Kanariøyene. Et sted jeg en rekke ganger har sverget på at jeg ikke skal til. Men en gang i tiden hatet jeg løping også, og skulle i hvertfall aldri løpe maraton, så ikke særlig uventet at nye skanser står for fall.
Vårblomstring inne på Palyitas - men alt som var grønt var plantet og ble kunstig vannet.
Den grønne plenen er golfbanen. Fjellene avslører det virkelige landskapet på Fuerteventura.
Men nå var det ikke billig sprit og grisefest som lokket meg til Fuerteventura, men derimot en veldig god pris på ei ukes opphold på Las Playitas. For de som ikke kjenner det, så er det en stor resort dedikert til trening i alle former og varianter. Særlig for triatleter, svømmere og syklister er det svært godt tilrettelagt, pluss de som liker fitness og gruppetimer. Skal komme tilbake til hvordan det var å løpe der, for det var det var jo den idretten jeg var ute etter å utøve.
Med hjorteskilt og kuskilt, mener man man Fuerteventura egentlig...
...sånne små brekedyr som her kan skimtes. Har man gått tom for geiteskilt tar man bare det man har, i beste mañanaånd.
På flyet var det en del typiske charterturister, og det eldre paret ved siden av meg hadde fylt opp bordene sine med alkohol omtrent før vi hadde tatt av fra rullebanen. Party! Heldigvis traff jeg to medarrangører av SRM før avgang, Hanne Gro og Linda, som også skulle til Las Playitas. Så da visste jeg at det var noen edrue sjeler om bord til å redde meg dersom grisefesten skulle starte allerede på flyet ned. Dokøen ombord nådde dimensjoner jeg aldri har sett før, men ingen klappet ved landing. Så jeg har blitt snytt for den ultimate charteropplevelsen.
Helene og Hanne Gro klare for start på 10 km
Jeg hadde satt meg følgende treningsmål for turen:
1. Ta det med ro i starten og øke ut over i uka - altså ikke gå ut som ei ku som slippes på vårbeite, slik jeg normalt gjør.
2. Ikke trene meg helt nedpå
3. Skippertakstrene til Grefsenkollen opp
4. Løpe en halvmaratondistanse i ett strekk
5. Ikke løpe mer enn 60 km i løpet av uka
Folkehelsetiltak på Fuerteventura
Sånne små anlegg var det masse av, men så aldri at noen brukte dem.
Det gikk faktisk stort sett etter planen, men egentlig bare fordi jeg fikk "sovesyke" og sov både dag og natt. Tror bare jeg greide to hele dager uten å sove tre timer eller mer i løpet av dagen. Ikke vet jeg hva som skjedde, men da trengte jeg det sikkert. Motbakketreningen gikk også bra, men det var fordi det stort sett ikke var annet enn motbakker i området.
Det ble to km mer enn målet, men halvmaratonen gikk åt skogen. Og det er det to grunner til: Lighthouse run og en for sen start på den planlagte langturen (å starte på en lang løpetur når sola står som høyest er en veldig dum idé).
Fyrtårnet og de siste bakkene opp
Lighthouse run var en løpekonkurranse som gikk av stabelen på morgenen 17. mai (start kl. 08.15). Så sånn feiret jeg den dagen. Løpet var 13,5 km og gikk opp til et fyrtårn og tilbake. Løypa hadde ingen flater, det gikk enten oppover eller nedover. Siden det var mest motbakker på veien til fyrtårnet hadde jeg på forhånd tenkt at jeg ikke skulle løpe fortere enn 5'er-fart, slik at jeg ikke skulle gå på en smell. Men sånn gikk det selvsagt ikke. Etter å ha slitt litt med overgangen til varmt vær de første dagene, var kroppen, hodet og beina plutselig pigge. Så jeg holdt mye høyere fart enn jeg hadde tenkt i de første oppoverbakkene, og lå likevel 10-15 slag under terskel. Rett før den siste stigningen før vending var det en lang, slak nedoverbakke på ca. 1500 meter. Beina bare fløy, og alt føltes fantastisk. En titt på klokka og der sto det 4-blankfart. What? Og det føltes så lett... Så mye for å holde seg under 5'er-fart.

Omtrent hele veien lå jeg rett bak ei svensk dame, som så både yngre og fittere ut enn meg. Men jeg syntes jeg hørte på pusten hennes at hun slet mer enn meg. Selv de siste bratte hårnålssvingene opp til fyrtårnet var jeg bare så vidt i nærheten av terskel, så jeg hadde masse krefter til tilbaketuren. Etter to glass vann raste jeg nedover de bratte bakkene, men svensken hakk i hæl. Siden hun hadde vært raskere opp bakkene enn meg på første delen, trodde jeg hun skulle gå forbi meg i den første lange stigningen. Men jeg så henne ikke etter vending. Jeg knekte henne helt i stigningen, og satte spikeren i kista i alle de lange utforbakkene fram til målgang. Hun kom over to minutter etter meg i mål, og innrømte at jeg hadde blitt for sterk. Åh, følelsen av å knuse en svenske på 17. mai... Men vi var venner etterpå da.

Løpet var veldig, veldig tøft for beina. Vi løp hele veien på tung, steinete asfalt. Og selv om jeg ikke pådro meg syre, fikk beina seg en skikkelig smell. I dagene etterpå føltes det ut som jeg skulle ha løpt en halvmaraton eller mer på gull guffe. Men selv om det ødela treningen i dagene etter på, var det verdt det. Godfølelse helt fra hårrøttene ned i tærne.
Mye kaktus, men disse var nå søte da
Typisk løpeunderlag på øya
Når det gjelder løping på Fuerteventura og det generelle inntrykket fra ferien, så var det vanskelig ikke å sammenlikne med det to gangene jeg har vært på løpeferie med Springtime i Portugal. Det heter seg at Norge er ei steinrøys, men det stemmer overhodet ikke sammenliknet med Fuerteventura. Stort sett hele øya består av brunsvart lavastein, og det finnes knapt vegetasjon. Skikkelig overgang å komme tilbake til grønne, frodige Oslo.

Selve resorten Las Playitas er mye finere enn hotellet i Monte Gordo, og det er et større treningstilbud tilgjengelig på Playitas. Men Algarvekysten kan tilby mye mer varierte muligheter for løping en Fuerteventura. Det var kun fin eller grov asfalt og tørre, støvete kjerreveier i et ensformig steinlandskap. Ganske tøft for både kropp og hode.
Stranda er også mye, mye, mye finere i Monte Gordo enn på Las Playitas. Så dersom løping er din greie, anbefaler jeg en tur med Springtime til Monte Gordo. Det er dyrere, men det meste er inkludert og det er mer løping for pengene.
Var godt beskyttet
Men greide likevel å bli ganske rød på nesa (bilde tatt i et sjeldent våkent øyeblikk)
Men en fin ferie var det likevel, og luftveisplagene mine ble litt bedre i den tørre lufta. Spørs hvor lenge det varer, for her i byen er det ikke direkte tørt om dagen. Men åh, så deilig det er med alt det grønne og vårlige.

onsdag 8. mai 2013

Status

Fire dager etter at jeg var i krigen, les: Råskinnet. Her er status - svensk uke.

Heltestatus på jobben grunnet tøffe blåmerker og skrubbsår. Check! (Eller ler de egentlig bare av meg, ikke med meg?)

Status høyre albue og underarm onsdag 8.5.13 kl. 21.55:
Status venstre kne onsdag 8.5.13 kl. 21.55:
 Totally worth it!

I går skulket jeg trening til fordel for å grillings&pilsings i sola - definitivt verdt det!

I dag; årsbeste på enrundern på Sognsvann med nesten ett minutt i pissregn med lånt brikke. Pers var det visst også, viste det seg. Men det er ikke så imponerende. Jeg løp aldri enrundere da jeg var som raskest. Men det betyr i allefall at jeg er raskere allerede nå enn jeg var på mitt beste i juli i fjor. Det blir man jo glad av.

I morgen er det fri, og jeg skal løpe langtur i marka.Og det er 3408 minutter igjen til ferie. Woop, woop!

lørdag 4. mai 2013

Råskinnet 2013: krigsskadeoppsummering!

Vi som skal dø, hilser deg! Skoa klar for sin siste dyst.
Jeg fortsetter på det jeg startet i fjor, nemlig å delta i konkurranser hvor jeg er helt talentløs. Hvis man allerede vet man kommer til å gjøre det skikkelig dårlig, er det jo bare å slippe skuldrene ned og ha det moro. Så i dag har jeg deltatt i Råskinnet. Sti- og skogsløping er jo definitivt ikke noe for meg. Det går veldig tregt fordi jeg er redd for å sette ned foten, og nedoverbakker kryper jeg ned som en snegle fordi jeg ikke tør slippe på. Ergo; Råskinnet er løpet for meg!
Skulle mer enn litt regn til for å ødelegge dagen min; blid før start (foto: Frode Klevstul)
De fleste sier at det er skikkelig fælt underveis i dette løpet. Men siden jeg overhodet ikke visste hva jeg gikk til, gledet jeg meg skikkelig. Hvor psyk kan man være?

Med lungene full av astmamedisin og nesespray iført utløpte løpesko på beina sto jeg blid og fornøyd på startstreken. Det regnet helt opptil startskuddet, så det var ingen tvil om at det kom til å bli bløtt nok i skogen. Før start traff jeg Tone, Stian, Frode og Anne-Brit samt at søster Rannveig ("Futt") stilte opp for å heie og forevige begivenheten på kamera, så stemningen var god.
Lang, lang rekke klar for årets første bad i Sognsvann
Og det fortsatte den å være til mellom to og tre kilometer av løpet. Til da hang jeg greit med gruppen og alt føltes bra. Men så kom vi til et stort myrområde hvor det lå masse tykk speilblank is. Jeg greide meg en stund, men så sklei jeg og endte med ryggen, venstre albue og bakhodet rett i isen. Timbeeeeer! Et realt Donaldfall. Men det så tydeligvis stygt ut, for det var mange som uttrykte sin bekymring både der og da og i etterkant.
Vel, løpet var i grunnen over da for min del. Herfra og inn gjaldt det bare å komme seg i mål uten å gjøre større skade på kroppen. Så jeg tok det veldig med ro i alle vanskelige partier resten av turen, og sluttiden ble deretter. Men jeg hadde fem minutter bedre tid på min klokke enn det jeg står oppført med i resultatlisten, så her der det noe galt som ikke er riktig... Men samma det, egentlig.

Men selv om jeg tok det mye roligere, er det ingen tvil om at dette er et beinhardt løp; kronglete, gjørmete stier, kalde, dype myrer, bratte, gjørmete bakker både opp og ned og et ekstremt kaldt bad i Sognsvann. Jeg var kald inntil margen etter den badeturen og mistet følelsen fra livet og ned.

Rannveig hadde inntatt orkesterplass i nordenden av Sognsvann, og hadde litt av hvert av historier å fortelle derfra. Mange fantasifulle forsøk på å komme over på raskeste måte. Men det enkleste og raskeste var nok å dra seg over med tauet.
Førstemann over; Sylta i år igjen.
Her er et mislykket forsøk på å ta en snarvei
Her bader Frode
 

Og etter å ha ventet leeeeenge kom jeg
 

Jeg og 2000 til har tatt sitt første bad i Sognsvann i dag
Hun kunne også fortelle hvordan lydnivået endret seg: De beste utøverne ga ingen lyd fra seg da de dro seg over, mens publikum heiet høylytt. Men ettersom det kom flere og flere fra lavere seedede puljer, forsvant applausen i takt med at lydnivået fra løperne steg. Det var kaldt, og man hadde behov for å gi uttrykk for det.
Endelig litt grusvei, full sprint
Da vi kom ut på grusveiene når vi nærmet oss Sognsvann hadde jeg masse krefter igjen, så jeg kunne sprinte på. Over Sukkertoppen sleit jeg med å få feste til å kravle meg over i gjørma, og ned turte jeg ikke satse heller. Likevel greide jeg å tryne skikkelig nederst, til publikums store forlystelse; det gikk et sus av latter gjennom forsamlingen over fallet mitt. Glad for å kunne bidra med litt underholdning!
Så litt smågal ut etter målgang; møkkete med Yt og finishertrøye
Ekstra møkkete grunnet det siste fallet
Nærbilde av venstre kne
Jeg fikk betale for ganske dyrt for skovalget mitt i dag. Tenkte at det var greit å ta et par utløpte sko for så å kaste dem etterpå. Men dersom jeg skal delta til neste år, og forholdene ikke har endret seg radikalt, blir det piggsko. Hadde jeg hatt vett nok til å ta mine dyre fine piggsko i dag, hadde både tiden og kroppen min sett annerledes ut. Nå ser jeg fram til en svensk uke (gul og blå).
Høyre arm kommer til å bli fin ut over i uka
Skadene oppsummert:
Vondt i ryggen (etter fallet på isen)
Forslått albue og underarm (fall på isen)
Kul i bakhodet (fall på isen)
Blåslått kne med skrubbsår (fall nederst på Sukkertoppen)


Og, dette gjorde jeg altså frivillig. Og egentlig, i retrospekt, tross all elendighet, var det gøy! Med mindre jeg har bedre ting å foreta meg til neste år, er jeg nok med igjen.
Sko og strømper i søplebøtta; farvel!
Til slutt. Jeg testet startnummermagneter i dag som jeg har kjøpt på Løpeskjørt.no. De fungerte kjempebra, og kan anbefales på det varmeste. Rannveig fortalte om mange som kom med startnummeret i hånda, fordi sikkerhetsnålene hadde forsvunnet. Sånt skjer ikke dersom man investerer i startnummermagneter, så løp og kjøp. Og bli med på Råskinnet til neste år!
Og endelig en god grunn til å drikke opp pokalen fra fjorårets Mærraøl

torsdag 2. mai 2013

Prioriteringer , del 2: Evolusjon

Jeg er 37 år med fast jobb i Staten og god inntekt. Likevel er min eneste TV en godt over 10 år gammel 14 tommers reise-TV med innebygd VHS og tekst-TV. Må jo ikke glemme tekst-TV, skulle man kjede seg litt er det jo alltids noe spennende å surfe på tekst-TV... Det er vel kanskje unødvendig å si at vi derfor også snakker om det svenskene kaller en tjokk-TV. Skikkelig bling!
Hvor passende var det ikke at det var "Luksusfellen" som gikk da jeg skulle ta bilde av TV'en min. Sånn TV er det aldri noen i dette programmet som har ved begynnelsen av programmet, til slutt derimot...
Tenker stadig på at jeg burde kjøpe en ny og større TV, for jeg har ikke sjans til å lese TV-informasjonen fra Getboksen med mindre jeg står 10 cm unna - og jeg er overlangsynt...

Men det er alltid noe som prioriteres foran så lenge jeg fortsatt kan lese underteksten. Og for godt under prisen av en ny TV kan jeg kjøpe meg den nye pulsklokka fra Polar med innebygd GPS. Så gjett hva jeg har vært og hentet i dag. For i 2013 er det jo tilnærmet barbarisk å skulle løpe uten at det kan plottes inn på et kart og deles på nettet, ikke sant?
Evolusjonen fra 2007 til 2013, fra venstre; F6, RS400 og RC3
Dette er min tredje pulsklokke fra Polar. Jeg har vært fornøyd med Polar hele veien: Selv om jeg har oppfattet at det finnes en god del fanatiske tilhengere av Garmin der ute, fortsetter jeg med Polar. Har siklet på den nye RC3 siden jeg hørte om den, og nå var altså tiden inne. Vil ha den nå som sommeren står for døra, og det forhåpentligvis blir mange, lange turer i marka.

Den første pulsklokka jeg kjøpte var en Polar F6 som kun målte puls. Den kjøpte jeg høsten 2007 i forbindelse med at jeg begynte å få på plass gode treningsrutiner igjen.

Den andre kjøpte jeg vinteren 2009 da jeg plutselig arvet en liten sum penger på en mindre trivelig måte. Så da tenkte jeg at jeg skulle bruke dem på ting som virkelig betydde noe, så da ble det ny pulsklokke og min første tatovering. På det tidspunktet var jeg i gang med trening til maraton, og ville ha en klokke som målte fart og avstand, så da ble det en RS400. Vært fornøyd med den, men den er jo veldig forrige tiår, da...

Og nå, bare fordi jeg vet at skattepenger og feriepenger er på vei, det er vår, jeg er motivert, har masse luftige løpedrømmer igjen og fordi jeg føler jeg fortjener det, en RC3 GPS.
Min nye turkamerat, box fresh
Jeg har allerede flere planer for lønna mi som kommer foran flatskjermen, så jeg blir vel sittende å myse på 14-tommer'n en stund til. Filmkveld hos meg, anyone?

onsdag 1. mai 2013

April; opptrappingsmåneden

Det har vært litt opp og ned med treningsmotivasjonen i vinter, og mange dager har dørstokkmila vært uoverstigelig. En lang skitur hver helg har det vært lett å motivere seg til, men det meste annet har ofte vært et ork. Så det har blitt mange flere hviledager enn den opprinnelige planen tilsa i løpet av vinteren.

Men så kom april, det ble litt varmere (men bare litt), snøen begynte å smelte og det ble bart på både asfalt og etter hvert skogsbilveier. Og plutselig har jeg det motsatte problemet, jeg må holde igjen så det ikke blir for mye for fort. Så i stedet for å gå fra 0 til 100 har jeg forsøkt å gå fra 40 til 80, sånn omtrent. Men opptrappingen har nok likevel gått litt i forteste laget...

I april jeg løpt ca. tre turer i uka, og jeg løpt meg opp til rundt 30 km per uke. Foruten SRM har alle turene blitt løpt på lav intensitet. Jeg må ha litt mer mengde før jeg tør å løpe intervaller.
Den lengste turen jeg har løpt var på 18,5 km og ble unnagjort forrige søndag.
Da gjorde jeg en gammel favorittur som jeg ikke har turt å løpe siden 2010; Maridalen rundt på både gamle og nye Maridalsvei. Denne turen løp jeg mye sommeren før jeg debuterte på maraton (2009), men etter at jeg begynte å pådra meg skader har det blitt lite. Faktisk fikk jeg min første belastningsskade inne i Maridalen (akutt krampe i venstre legg som satte meg ut en måned i desember 2009).

13-14 km av turen ble løpt på asfalt, og jeg kjente det både i venstrefoten, foran på leggene og i anklene mot slutten. Så det ble i lengste laget. Men veldig fornøyd med å ha løpt runden igjen. Det føles veldig bra å kunne gjøre ting jeg ikke har gjort på veldig lenge.
Men jeg kjenner det foran på leggene nå (beinhinner og anterior tibialis). Siden betennelse i anterior tibialis ødela hele høstsesongen for meg, må jeg prøve å lytte veldig nøye på eventuelle murringer nå.

I dag har jeg løpt 14 km på skogsbilvei fra Kjelsås, og det virker å ha gått bra. Men når det gjelder leggene så vet man ikke så mye før etter en natts søvn.
Jeg løper lengre turer nå enn jeg gjorde i fjor på samme tid. Da begynte jeg først å løpe mer enn 10-12 km i slutten av juni. Greier jeg holde leggene i sjakk og irritasjonen i lungene blir bedre, går jeg forhåpentligvis en fin tid og mange fine langturer i møte.

SRM-sesongen er også i full gang igjen. Foruten onsdagen jeg arrangerte, har jeg løpt hver onsdag i april. Også i dag, så det ble to økter og 22 km til sammen som min feiring av 1. mai (ta det rolig og passe på leggene liksom...) Fort har rundene rundt Sognsvann ikke gått, men det gjorde det ikke på denne tiden i fjor heller. Jeg har ingen fart i beina, og det er mye å hente på løpsøkonomien. Men det tar tid, og jeg må spesifikt trene fart for å få mer fart (overraskende nok...). Sann er det bare. Men fort eller sakte - løping er gøy! Det er deilig å være i gang igjen.
Related Posts with Thumbnails