Om bloggen og meg

Futt'n Fart Running Team

Velkommen til oss. Futt'n Fart Running Team består av to faste medlemmer; én utøver ("Fart") - en kvinnelig supermosjonist i sin beste alder, og ett crewmedlem/på vei til å bli utøver (lillesøster, "Futt"). Det er utøveren som blogger, mens crewmedlemmet stiller opp som support, heiagjeng og fotograf på konkurranser når hun kan.

Bloggen handler om opp- og nedturer i livet som supermosjonist. Etter å ha strevet med langvarige skader i flere år, skiftet jeg i 2016 over fra løping (etter en kort tur innom triatlon i 2014) til sykling. Det viste seg raskt å være et veldig godt valg, og er den kondisjonsidretten jeg har mest talent for. Bare litt etter et år etter at jeg startet greide jeg å bli norgesmester master på tempo og kvalifisert til master-VM pluss være med å sette ny damerekord Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven. Dessverre ble VM uforskyldt en stor nedtur grunnet bagasjestreik på flyplassen og en alvorlig velt. Så det må revansjeres i 2018.

Jeg har vært på kondisjonskjøret siden 2008, og det har vært utrolig gøy. Men det har også vært altfor mange nedturer i form av skader, ulykker og sykdom. Men jeg prøver hardt å fokusere på det positive - alltid! Det er alltid noe å glede seg over eller til - og motgang gjør en jo bare sterkere, og bedre i stand til å sette pris på de gode øyeblikkene.

Reisen fram til der jeg er i dag, hvor det både satses hardt og investeres store mengder av både tid og penger på å bli bedre på løping, på ski, triatlon og nå sykling pluss sterk (jeg sluntrer ikke unna styrkerommet) - og hvem vet hva det neste blir, har vært lang, rar og turbulent. Men nå er jeg her, og det er ingen tvil om at det er dette jeg vil.

Gjennom hele skoletiden hatet jeg løping intenst. Dersom gymlæreren min på videregående skulle plukket ut hvem som var framtidige maratonløpere/triatleter blant sine elever, hadde ikke mitt navn dukket opp, for å si det sånn. Kanskje ikke en framtidig norgesmester og VM-deltaker på sykkel heller...

I over 30 år av livet mitt var maratonløping også det siste jeg selv trodde jeg skulle finne på å drive med. Men etter å ha fullført en større vektreduksjon/livsstilsendring våren 2008, ville jeg prøve noe nytt for å opprettholde treningsmotivasjonen. Det ble joggesko, selv om jeg egentlig ønsket meg sykkel - men det ble for dyrt (den gangen...).

Som nevnt har jeg alltid forbundet løping med hat, likevel; 29.5.08 løp jeg min første tur på mølle. Satte meg som mål å gjennomføre 10 km under Oslo maraton samme høst, men fant rask ut at lista var lagt for lavt og målet ble endret. Etter å ha trent målrettet fra slutten av juli fullførte jeg halvmaraton 28.9.08 på 1.53.53 (med dopause underveis).

Det var en fantastisk opplevelse, og jeg var hekta. Mestringsfølelsen var som en rus, og allerede underveis i min første halvmaraton gjorde jeg en avtale med meg selv om neste mål; fullføre helmaraton året etter. Etter dette tok løpingen helt av og maraton ble gjennomført i Oslo 27.9.09 på 3.35 med skade.

Det første året gikk alt strålende og framgangen var stor. Men så kom skadene, og ambisjonene har de siste årene dessverre blitt ganske nedtonet grunnet langvarige skadeproblemer. Men problemene har ikke greid å ta motet helt fra meg. Jeg har ikke løpt siden 2015, men håper jeg kan ta det opp igjen en gang i framtiden.

Jeg er nå 420 år, men har stor tro på at jeg har mange, mange fine år foran meg med fremgang som kondisjonsutøver. Og all moroa vil jeg dele her.