Rett før inngangen til 2009 uttalte jeg høyt og tydelig i flere sammenhenger at dette året skulle bli et år jeg kom til å mimre om på gamlehjemmet – og det har det vel i høyeste grad også blitt. Men delvis på høyst uventede måter, noen klart negative, men også mange positive. På grunn av det førstnevnte har jeg fått forbud av Futt om å uttale meg på denne måten noensinne igjen før overgangen til et nytt år – og det skal jeg overholde…
Året som gikk var et meget spesielt år, med sine opp- og nedturer både fysisk og mentalt. Likevel; på tross av alt som skjedde på andre fronter, ble det mye trening og løping – og mye moro har det vært knyttet til dette.
Den første halvdelen av året merket jeg en klar fremgang mht løpingen. Tidlig i juli kom det første skadeavbrekket; falt og forstuet venstre ankel på en løpetur i marka. Kom ikke i gang igjen skikkelig før langt ut i august. Nå på tampen av året fikk jeg en ny akutt skade.
To skadeavbrekk, det må vel bety at jeg har blitt en ekte løper/supermosjonist? Mitt første besøk hos en fysioterapeut og masse penger brukt på det, tyder på det samme. Blir sikkert ikke siste gang, bare å innse det. Er det verdt det? Oh yes, så utrolig verdt det!
Hvem skulle trodd at mitt kall her i livet skulle være dette? Ikke mange (les: ingen, aller minst meg selv)… Ting kan forandre seg, men det er vanskelig å se for seg en framtid som ikke inkluderer mye tid, penger, energi og fokus brukt på trening, konkurranser og kondisjonsidrett, og akkurat nå er det løpingen som fenger aller mest.
Som sagt opplevde jeg en fin fremgang på vårparten, men det siste halvåret har det stagnert, blant annet grunnet skadeavbrekkene. Likevel har det vært mye å glede seg over.
Jeg startet årets sesong med å sette en solid pers med godt over ett kvarter i Fredrikstadløpet. Dette var mitt andre løp, etter at jeg hadde debutert på halvmaraton i Oslo høsten 2008. Deretter løp jeg Sentrumsløpet, min verste løpeopplevelse til nå. Hadde en ekstremt dårlig dag; astmatisk pust og ingen energi – men jeg holdt ut og fullførte. Dette skal revansjeres 24. april 2010.
16. mai deltok jeg i Göteborgsvarvet – verdens største halvmaraton. Hadde en kjempedag, men hadde ikke sjanse til å løpe fort grunnet den ekstreme folkemassen. Jeg startet i gruppe 15 og løp forbi ca. 20 000 mennesker på veien (tuller ikke!). Hadde startnr. 52661, og da jeg kom i mål hadde jeg bare folk med startnr. på 20- og 30 000-tallet rundt meg. For en stemning, for et arrangement – svenskene er så utrolig flinke til å arrangere slike ting, og til å stille opp uansett form og ambisjon. Dessuten var det så gøy med masse publikum – fikk overveldende mange postive tilrop underveis.
Jeg løp stort sett i grøfta hele veien, over engangsgriller, pikniktepper, blomsterbed, brosteinskanter osv. osv. Var ikke nesten ikke sliten da jeg kom i mål, men hadde fryktelig vondt under beina etter å ha løpt i tynne konkurransesko på de merkeligste underlag. Kom inn under 1.40 likevel, og har tenkt mye i etterkant på hva jeg egentlig hadde inne den dagen, men det finner jeg forhåpentligvis ut i 2010.
Den siste dagen av den ekstreme hetebølgen vi hadde i juni/juli løp jeg halvmaraton under Unionsmarathon (start i Sverige, målgang i Rømskog, Østfold). Her ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til, og godt er det. Det var en strevsom dag, og helt klart en av de største prestasjonene i året som gikk. Det var hett, klamt og lummert. Løypa gikk kun på tunge grusveier/skogsveier og det var veldig kupert – mye mer enn jeg hadde forutsett. Trodde knapt det var sant da jeg så den første motbakken. Men jeg fullførte, selv om jeg trodde jeg var døden nær den siste kilometeren før hver eneste drikkestasjon. På en av stasjonene fikk jeg kjeft fordi jeg sløste med vannet – det var flere som var døden nær den dagen, for å si det sånn… Knivet om fjerdeplassen totalt og klasseseier (uten at jeg visste det) hele veien med ei svensk jente, men orket ikke tanken på å noe spurtoppgjør så jeg bare lot henne løpe forbi meg og tuslet inn etter de siste 500 meterne. Fælt å bli jaget. Selv om tiden min var bedre enn vinnertiden året før, ble jeg nummer 5 totalt. Sånn er det! Noen ganger har man flaks, andre uflaks. I høst vant jeg jo et løp hvor jeg ikke ga alt og hadde mye dårligere tid enn den som vant året før.
Årets store mål var Oslo maraton, og selv om oppkjøringen ikke ble som planlagt, opprettholdt jeg målsetningen om å greie det på 3.30. Kondisjonen holdt, men ikke beina. De siste to milene fikk jeg mer og mer vondt under fotbladene, og etter hvert føltes det som om jeg løp på et bål. Grusomt der og da, men fort glemt. Jeg tapte 7 minutter på den siste halvmaratonen, men selv om tidsmålet glapp, er jeg storfornøyd med innsatsen. Har fullført et maraton ett år etter at jeg startet med løping, og det på en hederlig tid. Var en fantastisk dag, og det var stas å ha egne matstasjoner/heiagjeng i løypa – ga en veldig trygghet og ekstra motivasjon underveis. På fremtidige maraton andre steder må jeg regne med å greie meg selv og med det arrangørene har å tilby. Heldigvis var jeg aldri i nærheten av å gå tom for næring, og hadde egentlig behov for lite påfyll underveis - det lover godt for fremtiden.
Dette var min første sesong som konkurrerende mosjonsløper, men det ble min eneste fulle sesong som senior. Når vi skriver 2010 skrider jeg over i veteranklassene. Føler meg ikke spesielt gammel, men i denne sammenhengen er jeg nå veteran. Morsomt at jeg greide å vinne et løp som senior før det var over. Men man skal ikke kimse av den klassen jeg når trer inn i; 35-39 år. Her er det mange seige damer, og jeg har ofte sett at vinnerne av løp kommer fra denne klassen eller klassen over. Det er mye å gå på enda!
I løpet av året satte jeg også tre alderrekorder på SRM, veldig gøy! Rekorden på trerundern ble totalgruset nesten inntil det pinlige ganske rett etterpå, men fire- og femrundertidene får stå helt til neste år.
Jeg går også ut av året som nr. 79 på den norske maratonstatistikken – en liste jeg aldri har hatt noen aspirasjoner om å komme på. Men sånne ting er veldig, veldig moro har jeg innsett – og det gir motivasjon og pirrer et konkurranseinstinkt som jeg ikke visste at jeg hadde.
I året som har gått har jeg gjennom løpingen kommet i kontakt med mange nye mennesker – og det har vært berikende. Håper dette fortsetter i året som kommer. Jeg har opplevd løpemiljøet som svært åpent og inkluderende, i hvertfall de delene av det som jeg har møtt til nå.
2009 har vist meg at selv om det kommer opp- og nedturer, og nedturene noen ganger kan være overveldende – går livet alltid videre. Man kommer ut av det – gjerne sterkere, klokere og med nye innsikter som man ikke ville vært foruten. Det er i hvertfall min erfaring.
Dette har virkelig vært et år for læring, refleksjon og nye innsikter – forventer at dette fortsetter i året som kommer og for resten av livet. Jeg håper jeg aldri slutter å lære/mister lysten til å lære, tenke nye tanker og bli utfordret av andres tanker og meninger eller slutter å utfordre meg selv og utforske/utvide grensene for min egen komfortsone.
Jeg gleder meg til å ta fatt på ett nytt år og ett nytt tiår, ser positivt på fremtiden og opplever å ha en livshunger jeg ikke kan huske maken til.
Til slutt – uten Futt, ingen Fart; takk for all støtten jeg har fått i året som har gått fra det andre teammedlemmet som har stilt opp på alle sprell uansett vær og føre, K&O, ”trener” og nære venner. Personlig takk har blitt overbrakt i flere sammenhenger og mer kommer! Håper 2010 blir et godt år for dere alle sammen.
Neste gang; tanker om året som ligger foran meg - luftige vyer og (over?)ambisiøse planer.
Bloggen til en ivrig "late bloomer"-supermosjonist. FFCT består av to faste medlemmer; en utøver ("Fart") og med jevne mellomrom ett crewmedlem (utøverens søster - "Futt").
I'm on a ride - fast - to where I don't care!
torsdag 31. desember 2009
onsdag 30. desember 2009
Siste time hos fysioterapeuten - skadefri nå?
Var hos fysioterapeuten for siste gang i dag, dvs. han tror at han skal få se meg igjen, men det er slutt - slutt sier jeg... Han spurte meg da jeg kom om det var siste gang, og mitt svar var et klinkende klart; JA! Stakkars fyr. Resten av timen brukte han på å friste meg til å komme tilbake, la ut om restitusjonsmassasje og det ene med det andre av herligheter han kunne tilby, men denne dama lar seg ikke friste så lett. Dessuten har jeg tilgang til tilsvarende tilbud som er mye billigere, men det sa jeg ikke noe om. Men jeg fikk meg en løpeprat, det er jo alltid hyggelig. Først nå han begynte å skjønne hvor alvorlig jeg tar løpingen. Vel, det har skjedd før og vil sikkert skje igjen. Man behøver ikke se ut som Grete Waitz for å løpe maraton, i hvertfall ikke når man løper en time saktere enn hun gjorde.
Uansett, nå har jeg løpt litt på mølle, gått lange turer på ski, syklet hardt og lenge - og leggen har holdt. Det er fortsatt en knute der, men hvilken løper har ikke slitne muskler i leggene? Kjenner det i den andre leggen også.
På nyåret skal jeg trappe opp igjen løpingen,sakte men sikkert, samtidig som jeg fortsetter med styrketreningen og varierer litt på kondisjonstreningen i form av ski (når kulda har gitt seg litt), sykling/spinning og svømming. Så får jeg bare håpe at kroppen henger med, og at jeg kan holde vondtene noenlunde i sjakk i oppkjøringen fram til sesongstart. Er utålmodig etter å komme skikkelig i gang igjen nå. Og skal man bli en god løper, må man løpe, mener nå jeg - og det er jo det jeg liker aller best også... Lengter allerede etter sommeren og laaaaaaaaaaaaaaaaaange løpeturer i marka.
Inntil da, meldte meg inn i Skiforeningen i går, så nå er det alvor. Satser på at mange, mange mil på ski skal hjelpe meg å få opp VO2maksscoren min.
Gikk på en skikkelig smell på sykkelmaraton i går grunnet den lange skituren på mandag. Siden jeg ikke har gjort annet enn å fylle på med kalorier i det siste, tenkte jeg ikke så nøye på å fylle på i etterkant av skituren og før spinningen på tirsdag. Men jammen hadde jeg ikke tømt lagrene, gitt. Den siste halvtimen satt jeg bare og holdt meg fast i sykkelen og konset på ikke å besvime. Dette skjer meg nesten aldri, så det var en overraskelse... Vel, man lærer noe hele tiden!
Uansett, nå har jeg løpt litt på mølle, gått lange turer på ski, syklet hardt og lenge - og leggen har holdt. Det er fortsatt en knute der, men hvilken løper har ikke slitne muskler i leggene? Kjenner det i den andre leggen også.
På nyåret skal jeg trappe opp igjen løpingen,sakte men sikkert, samtidig som jeg fortsetter med styrketreningen og varierer litt på kondisjonstreningen i form av ski (når kulda har gitt seg litt), sykling/spinning og svømming. Så får jeg bare håpe at kroppen henger med, og at jeg kan holde vondtene noenlunde i sjakk i oppkjøringen fram til sesongstart. Er utålmodig etter å komme skikkelig i gang igjen nå. Og skal man bli en god løper, må man løpe, mener nå jeg - og det er jo det jeg liker aller best også... Lengter allerede etter sommeren og laaaaaaaaaaaaaaaaaange løpeturer i marka.
Inntil da, meldte meg inn i Skiforeningen i går, så nå er det alvor. Satser på at mange, mange mil på ski skal hjelpe meg å få opp VO2maksscoren min.
Gikk på en skikkelig smell på sykkelmaraton i går grunnet den lange skituren på mandag. Siden jeg ikke har gjort annet enn å fylle på med kalorier i det siste, tenkte jeg ikke så nøye på å fylle på i etterkant av skituren og før spinningen på tirsdag. Men jammen hadde jeg ikke tømt lagrene, gitt. Den siste halvtimen satt jeg bare og holdt meg fast i sykkelen og konset på ikke å besvime. Dette skjer meg nesten aldri, så det var en overraskelse... Vel, man lærer noe hele tiden!
mandag 28. desember 2009
Årets første skitur i Nordmarka...
...og det blir ikke den siste. For en dag, for en tur - fantastisk! Stoppet ikke for å ta bilder i dag. Mobilen min slet litt i kulda. Men jeg har en hel haug med utrolige motiver lagret på netthinnen, ojojoj... Sola, snøen, skogen - i det hele tatt, man kan verken beskrive det med ord eller fange det skikkelig med kamera. Man må ut og oppleve det selv.
Jeg har valgt å jobbe to dager i romjula for å forsøksvis få gjort litt som jeg ikke har rukket ellers. Etter et ærlig slag arbeid fram til lunsj, tok jeg banen (og bussen) opp til Frognerseteren. Det var jeg slettes ikke alene om, gitt! Virket som om hele Oslo var i marka i dag. Heldigvis tynnes det raskt ut når man kommer seg noen kilometer ut og holder seg unna hovedferdselsårene mellom Sognsvann og Frognerseteren.
Etter å ha massert skiene med V30 (lys blå) - siden det var det jeg hadde, tok jeg løypa mot Tryvannstua, deretter videre om Nordmarkskapellet, Kobberhaugshytta og videre mot Kikut. Jeg hadde bestemt meg for å snu når klokka ble 3, slik at jeg hadde mulighet til å rekke ned igjen til Ullevålsseter før mørket tok helt overhånd. Rakk derfor ikke helt fram til Kikut, men det var bare vel én km igjen. Neste gang tar jeg turen hele veien.
Gikk tilbake over Skjennungen. Tok en velfortjent do, kaffe og kanelbollepause på Ullevålsseter - og var ikke akkurat alene om det. Der tror jeg det har vært kaos i dag.
Traff en kollega i kafeen, og jeg fikk fortalt om mine spektakulære fall på turen. Jeg er bare helt ræva på å kjøre nedoverbakker, går på snørra i ett sett. Ned fra Skjennungen, i et forsøk på å unngå og kjøre på en vrengt polvott (les: ett eller annet lite, ullete vesen av en vov-vov), gikk jeg med hodet først (helt bokstavelig) rett ned i ei grøft. Måtte ta av meg ski og staver og klatre opp igjen, uff. Masse snø i ansiktet og i nakken, så klart.
Det ble heldigvis bare to fall i dag, begikk ett til på veien ned fra Ullevålsseter, men mye mindre spektakulært enn det første. Ikke verst med bare to fall på en så lang tur. På en tur til Kikut i fjor, falt jeg fem eller seks ganger, tror jeg. Jeg har altså blitt mye flinkere, fått litt mer svikt i knærne når jeg ploger. Men glider bruker jeg ikke, mer gli er ikke noe jeg har behov for. Pluss at jeg har en teori om at dårlig gli gir bedre treningsutbytte på flatene; mer slit, mer effekt. Trått føre var det i dag, uansett smøreferdigheter (tror jeg da, men kan vanskelig motbevise det med mine ekstremt lave smøreferdigheter/-kunnskaper) - det ble også bare kaldere og kaldere på turen.
Ble enig med kollegaen jeg traff om å starte en scoreboard på tavla inne på kontoret mitt; 5 poeng for hver bikkje, 10 poeng for hvert vinglete unge og 2,5 poeng for hver pensjonist vi kjører ned. Vi ble også enige om at min bikkje mellom beina-insident kvalifiserer til 2,5 poeng. Økte ikke statistikken i bakkene nedover mot Sognsvann, men det var nære på opptil flere ganger. Jeg liker ikke å kjøre bakker når det er mye folk som kjører vinglete og saktere enn meg - som sagt, jeg er ikke særlig stødig i bakkene. Har litt å øve på i vinter. Men inntil i fjor hadde jeg ikke hatt ski på beina på en sånn 10-15 år, så jeg har litt å ta igjen.
Tar det igjen i oppoverbakkene da, viser seg at all den styrketreningen kan brukes til noe fornuftig.
Det ble nesten 3 mil i dag. Fornøyd med det, gleder meg til neste gang. Håper de får kjørt opp løypa fra Kjelsås snart (øst), og tror heller ikke det blir lenge til jeg debuterer på skibussen til Mylla.
I morgen er det romjulsmaraton med Kristin Lie - to timer knallhard spinning. Juleribbe og marsipangris kom til meg, her skal du motstand finne ( i hvertfall forbrenning)! Onsdag er det fysiotime (håper det blir den siste), en liten løpetur på mølle og styrketrening. Så tar jeg to dager nyttårsfri; må stelle i stand til fest på nyttårsaften, og komme meg etter festen første nyttårsdag - men deretter er det også slutt på de treningsfrie dagene i overskuelig framtid. Nå er det bare tiden og veien fram til løpesesongen starter....
Jeg har valgt å jobbe to dager i romjula for å forsøksvis få gjort litt som jeg ikke har rukket ellers. Etter et ærlig slag arbeid fram til lunsj, tok jeg banen (og bussen) opp til Frognerseteren. Det var jeg slettes ikke alene om, gitt! Virket som om hele Oslo var i marka i dag. Heldigvis tynnes det raskt ut når man kommer seg noen kilometer ut og holder seg unna hovedferdselsårene mellom Sognsvann og Frognerseteren.
Etter å ha massert skiene med V30 (lys blå) - siden det var det jeg hadde, tok jeg løypa mot Tryvannstua, deretter videre om Nordmarkskapellet, Kobberhaugshytta og videre mot Kikut. Jeg hadde bestemt meg for å snu når klokka ble 3, slik at jeg hadde mulighet til å rekke ned igjen til Ullevålsseter før mørket tok helt overhånd. Rakk derfor ikke helt fram til Kikut, men det var bare vel én km igjen. Neste gang tar jeg turen hele veien.
Gikk tilbake over Skjennungen. Tok en velfortjent do, kaffe og kanelbollepause på Ullevålsseter - og var ikke akkurat alene om det. Der tror jeg det har vært kaos i dag.
Traff en kollega i kafeen, og jeg fikk fortalt om mine spektakulære fall på turen. Jeg er bare helt ræva på å kjøre nedoverbakker, går på snørra i ett sett. Ned fra Skjennungen, i et forsøk på å unngå og kjøre på en vrengt polvott (les: ett eller annet lite, ullete vesen av en vov-vov), gikk jeg med hodet først (helt bokstavelig) rett ned i ei grøft. Måtte ta av meg ski og staver og klatre opp igjen, uff. Masse snø i ansiktet og i nakken, så klart.
Det ble heldigvis bare to fall i dag, begikk ett til på veien ned fra Ullevålsseter, men mye mindre spektakulært enn det første. Ikke verst med bare to fall på en så lang tur. På en tur til Kikut i fjor, falt jeg fem eller seks ganger, tror jeg. Jeg har altså blitt mye flinkere, fått litt mer svikt i knærne når jeg ploger. Men glider bruker jeg ikke, mer gli er ikke noe jeg har behov for. Pluss at jeg har en teori om at dårlig gli gir bedre treningsutbytte på flatene; mer slit, mer effekt. Trått føre var det i dag, uansett smøreferdigheter (tror jeg da, men kan vanskelig motbevise det med mine ekstremt lave smøreferdigheter/-kunnskaper) - det ble også bare kaldere og kaldere på turen.
Ble enig med kollegaen jeg traff om å starte en scoreboard på tavla inne på kontoret mitt; 5 poeng for hver bikkje, 10 poeng for hvert vinglete unge og 2,5 poeng for hver pensjonist vi kjører ned. Vi ble også enige om at min bikkje mellom beina-insident kvalifiserer til 2,5 poeng. Økte ikke statistikken i bakkene nedover mot Sognsvann, men det var nære på opptil flere ganger. Jeg liker ikke å kjøre bakker når det er mye folk som kjører vinglete og saktere enn meg - som sagt, jeg er ikke særlig stødig i bakkene. Har litt å øve på i vinter. Men inntil i fjor hadde jeg ikke hatt ski på beina på en sånn 10-15 år, så jeg har litt å ta igjen.
Tar det igjen i oppoverbakkene da, viser seg at all den styrketreningen kan brukes til noe fornuftig.
Det ble nesten 3 mil i dag. Fornøyd med det, gleder meg til neste gang. Håper de får kjørt opp løypa fra Kjelsås snart (øst), og tror heller ikke det blir lenge til jeg debuterer på skibussen til Mylla.
I morgen er det romjulsmaraton med Kristin Lie - to timer knallhard spinning. Juleribbe og marsipangris kom til meg, her skal du motstand finne ( i hvertfall forbrenning)! Onsdag er det fysiotime (håper det blir den siste), en liten løpetur på mølle og styrketrening. Så tar jeg to dager nyttårsfri; må stelle i stand til fest på nyttårsaften, og komme meg etter festen første nyttårsdag - men deretter er det også slutt på de treningsfrie dagene i overskuelig framtid. Nå er det bare tiden og veien fram til løpesesongen starter....
lørdag 26. desember 2009
Trolske skiturer og snøkaos i Oslo
Kom tilbake til Oslo i går kveld etter å ha feiret julaften med familie på Toten. Kjøreturen tilbake på riksvei 4 var ganske så slitsom - det var det amerikanerne kaller blizzard. Hadde ikke blitt overrasket dersom det hadde vært kolonnekjøring over Lyngna for å si det sånn... Innimellom skjønner man hvorfor turistene tror det går isbjørner i gatene i Oslo.
Vi kom heldigvis oss helskinnet tilbake til byen, og i løpet av natten har det kommet mengder med snø her. Planen for dagen i dag var å ta en lang skitur i Nordmarka; helt inn til Kikut var tanken. Men det dessverre ble også bare med tanken. Jeg kom litt sent i gang, men fikk pakket sekken, kommet meg inn i klærne og av gårde med skiene under armen. Regnet med litt kaos i kollektivtrafikken, men ikke full stopp. Etter å ha ventet på banen (eller bussen?) til Frognerseteren i tre kvarter, ga jeg opp og dro hjem. Da var tærne og fingrene gjennomfrosne og de negative tankene hadde tatt helt overhånd, tror ikke det hadde blitt noen fin skitur. Men jeg kom meg da ut en tur, og det kommer flere sjanser. Ser at det er spådd polarkulde hele neste uke, og da da blir hvertfall ikke snøen borte med det første. Skal prøve å få inn så mange skiturer jeg rekker, før den verste kulda setter inn.
Jeg rakk en spinningtime lille julaften før jeg satte kursen nordover. Beinet begynner å bli veldig bra nå. Hadde pakket skiene, så jeg rakk også en liten skitur sammen med nevøen min på kvelden. Dessverre trodde de visst ikke at noen skulle ut på ski den kvelden, for de hadde ikke slått på lysløypa, men vi fikk oss da en liten tur ut. Det var min første skitur denne sesongen - skisesongen er offisielt i gang.
Mens resten av verden stresset rundt for å rekke alt de skulle på julaften, var jeg ute og gikk på ski i nedsnødde skiløyper, nesten helt for meg selv. Herlig! Flaks hadde jeg også. Planen var å ta en runde fra skistadion på Raufoss (Sveum - Skumsjøen - lysløypa tilbake) på ca. 12 km. Da jeg parkerte på skistadion, så jeg noen gå ut, og jammen hadde de ikke akkurat samme plan som meg. Så da fikk jeg oppgått løype hele runden - takk til dere!
Rakk å ha julemiddagen på bordet kl. 17.00 tross skituren, men tre nøtter til Askepott utgikk i år. Noen ganger må man prioritere...
Første juledag hadde de fått kjørt opp løypene igjen, og nå var det også ganske mye folk. Fikk meg en kjempefin tur på 14-15 km. Så selv om jeg ble snytt for en tur i dag, har jeg da fått vært litt ute.
Har ikke vært en sånn hvit jul på veldig lenge. Er så idyllisk ute i skogen at det grenser til en latterlig klisje.
I morgen er det åpent på treningsstudioet igjen. Da er det tre uker siden jeg ble skadet, og jeg skal forsøke meg på en kort løpetur på mølle og sjekke hvordan det føles. Krysser fingrene! Har ikke kjent noe når jeg har gått på ski - men det er kanskje fordi jeg bruker armene så mye?...
Kanskje jeg forsøker meg på en tur i ei lysløype i morgen kveld også. Jeg tror jeg har karbolagret nok til å holde ut en skitur over Grønlandsisen uten matpause. Noen som kjenner seg igjen?
Vi kom heldigvis oss helskinnet tilbake til byen, og i løpet av natten har det kommet mengder med snø her. Planen for dagen i dag var å ta en lang skitur i Nordmarka; helt inn til Kikut var tanken. Men det dessverre ble også bare med tanken. Jeg kom litt sent i gang, men fikk pakket sekken, kommet meg inn i klærne og av gårde med skiene under armen. Regnet med litt kaos i kollektivtrafikken, men ikke full stopp. Etter å ha ventet på banen (eller bussen?) til Frognerseteren i tre kvarter, ga jeg opp og dro hjem. Da var tærne og fingrene gjennomfrosne og de negative tankene hadde tatt helt overhånd, tror ikke det hadde blitt noen fin skitur. Men jeg kom meg da ut en tur, og det kommer flere sjanser. Ser at det er spådd polarkulde hele neste uke, og da da blir hvertfall ikke snøen borte med det første. Skal prøve å få inn så mange skiturer jeg rekker, før den verste kulda setter inn.
Jeg rakk en spinningtime lille julaften før jeg satte kursen nordover. Beinet begynner å bli veldig bra nå. Hadde pakket skiene, så jeg rakk også en liten skitur sammen med nevøen min på kvelden. Dessverre trodde de visst ikke at noen skulle ut på ski den kvelden, for de hadde ikke slått på lysløypa, men vi fikk oss da en liten tur ut. Det var min første skitur denne sesongen - skisesongen er offisielt i gang.
Mens resten av verden stresset rundt for å rekke alt de skulle på julaften, var jeg ute og gikk på ski i nedsnødde skiløyper, nesten helt for meg selv. Herlig! Flaks hadde jeg også. Planen var å ta en runde fra skistadion på Raufoss (Sveum - Skumsjøen - lysløypa tilbake) på ca. 12 km. Da jeg parkerte på skistadion, så jeg noen gå ut, og jammen hadde de ikke akkurat samme plan som meg. Så da fikk jeg oppgått løype hele runden - takk til dere!
Rakk å ha julemiddagen på bordet kl. 17.00 tross skituren, men tre nøtter til Askepott utgikk i år. Noen ganger må man prioritere...
Første juledag hadde de fått kjørt opp løypene igjen, og nå var det også ganske mye folk. Fikk meg en kjempefin tur på 14-15 km. Så selv om jeg ble snytt for en tur i dag, har jeg da fått vært litt ute.
Har ikke vært en sånn hvit jul på veldig lenge. Er så idyllisk ute i skogen at det grenser til en latterlig klisje.
I morgen er det åpent på treningsstudioet igjen. Da er det tre uker siden jeg ble skadet, og jeg skal forsøke meg på en kort løpetur på mølle og sjekke hvordan det føles. Krysser fingrene! Har ikke kjent noe når jeg har gått på ski - men det er kanskje fordi jeg bruker armene så mye?...
Kanskje jeg forsøker meg på en tur i ei lysløype i morgen kveld også. Jeg tror jeg har karbolagret nok til å holde ut en skitur over Grønlandsisen uten matpause. Noen som kjenner seg igjen?
søndag 20. desember 2009
2 uker på sykkelsetet og tiårets julegave til meg selv
I dag er to uker siden løpeturen som endte i skade. Tiden etterpå har stort sett blitt tilbrakt på sykkelsetet og i styrkerommet, og jeg har ikke løpt én eneste meter. Kjedelige greier! Regner egentlig ikke med at det blir noe særlig løping før vi skriver 2010, men håper å kunne starte opp igjen litt forsiktig i romjula.
Skal til fysioterapeuten igjen på tirsdag, og han skal være bra entusiastisk/sjarmerende og hoste opp noen veldig gode grunner dersom jeg skal komme tilbake igjen flere ganger. Leggen føles fin nå, og jeg brenner etter å gyve på igjen - men kommer til å være forsiktig. Ble bra skremt av denne opplevelsen; fra å ane fred og ingen fare og være skikkelig i flyten, til bråstopp og skade. Det har jeg ikke så lyst til å oppleve igjen, selv om jeg må innse at sjansen er stor når jeg satser såpass friskt og trener så mye.
Den siste uka har jeg vært litt på ellipsemaskinen i tillegg til spinningssykkel, og det har gått bra - har ikke kjent noe særlig til leggen. Var på en spinningtime i går (intervall), og det var den første intensive økten på altfor lenge. Gikk greit, tross en begynnende forkjølelse. Jeg la meg ganske konservativt i puls, siden jeg kjente at det nappet litt i leggen hvis jeg gikk på for hardt når jeg sto oppreist og syklet. Men da er jeg i hvertfall i gang igjen. Kommer til å bli flere sykkeltimer i løpet av jula. Har sett at det er sykkelmaraton med Kristin Lie i romjula, så det skal jeg hvertfall få med meg.
Romjulslangtur med ultragjengen må dessverre utgå selv om jeg har veldig lyst. Uansett om jeg får lov til å begynne å løpe litt igjen, tviler jeg på at det er smart å kaste seg ut på så lange turer med det samme. Det var synd, men det nye muligheter.
Skiene skal ut av boden til uka. Litt usikker på forholdene i Nordmarka, men håper det er bedre føre lenger nord i landet. Jeg har uansett ikke så dyrt utstyr, så om det ikke er de beste løypene, gjør det ingenting. Lengter etter å komme meg ut i frisk luft og trene igjen - selv om ryktene tilsier at det kanskje er i overkant friskt. Var visstnok målt 32 minus på fredag på stedet der jeg vokste opp, brrrrrrrrrr.....
Har måttet holde meg unna svømmehallen lenge nå også, men planen er å komme i gang igjen med det før nyttår. Kan jo ikke risikere at det andre teammedlemmet slår meg i Vansbrosimmet til sommeren - det skulle tatt seg ut! Alternativ/variert trening er visstnok skadeforebyggende sier fagfolkene, så da får vi vel tro på det. Personlig synes jeg det bare er gøy å gjøre forskjellige ting, det holder motivasjonen oppe - så lenge det er noe jeg bare kan gjøre, uten for mye styr i form av utstyr og læring av ny teknikk. Siden jeg tilbrakte hele barndommen i svømmehallen, sitter svømmeteknikken fortsatt ganske bra. Heldig med den, for svømming er ganske vanskelig å lære seg skikkelig i voksen alder har jeg skjønt.
Jeg kjenner godt i skallen at det ble et par juleøl for mye i går kveld (igjen!), men planen er å kreke seg opp i Nydalen og få tatt den sedvanlige sykkelturen med påfølgende eksentrisk legg i dag også.
En dag uten trening er en dag blottet for mening - skal mer enn en tømmermann eller ti for å hindre meg!
I går kjøpte jeg en fantastisk julegave til meg selv: én ukes treningsleir med Springtime travel i Portugal. Det blir stas, og jeg gleder meg allerede, selv om det er noen måneder til. Skriver mer om det en annen dag.
Skal til fysioterapeuten igjen på tirsdag, og han skal være bra entusiastisk/sjarmerende og hoste opp noen veldig gode grunner dersom jeg skal komme tilbake igjen flere ganger. Leggen føles fin nå, og jeg brenner etter å gyve på igjen - men kommer til å være forsiktig. Ble bra skremt av denne opplevelsen; fra å ane fred og ingen fare og være skikkelig i flyten, til bråstopp og skade. Det har jeg ikke så lyst til å oppleve igjen, selv om jeg må innse at sjansen er stor når jeg satser såpass friskt og trener så mye.
Den siste uka har jeg vært litt på ellipsemaskinen i tillegg til spinningssykkel, og det har gått bra - har ikke kjent noe særlig til leggen. Var på en spinningtime i går (intervall), og det var den første intensive økten på altfor lenge. Gikk greit, tross en begynnende forkjølelse. Jeg la meg ganske konservativt i puls, siden jeg kjente at det nappet litt i leggen hvis jeg gikk på for hardt når jeg sto oppreist og syklet. Men da er jeg i hvertfall i gang igjen. Kommer til å bli flere sykkeltimer i løpet av jula. Har sett at det er sykkelmaraton med Kristin Lie i romjula, så det skal jeg hvertfall få med meg.
Romjulslangtur med ultragjengen må dessverre utgå selv om jeg har veldig lyst. Uansett om jeg får lov til å begynne å løpe litt igjen, tviler jeg på at det er smart å kaste seg ut på så lange turer med det samme. Det var synd, men det nye muligheter.
Skiene skal ut av boden til uka. Litt usikker på forholdene i Nordmarka, men håper det er bedre føre lenger nord i landet. Jeg har uansett ikke så dyrt utstyr, så om det ikke er de beste løypene, gjør det ingenting. Lengter etter å komme meg ut i frisk luft og trene igjen - selv om ryktene tilsier at det kanskje er i overkant friskt. Var visstnok målt 32 minus på fredag på stedet der jeg vokste opp, brrrrrrrrrr.....
Har måttet holde meg unna svømmehallen lenge nå også, men planen er å komme i gang igjen med det før nyttår. Kan jo ikke risikere at det andre teammedlemmet slår meg i Vansbrosimmet til sommeren - det skulle tatt seg ut! Alternativ/variert trening er visstnok skadeforebyggende sier fagfolkene, så da får vi vel tro på det. Personlig synes jeg det bare er gøy å gjøre forskjellige ting, det holder motivasjonen oppe - så lenge det er noe jeg bare kan gjøre, uten for mye styr i form av utstyr og læring av ny teknikk. Siden jeg tilbrakte hele barndommen i svømmehallen, sitter svømmeteknikken fortsatt ganske bra. Heldig med den, for svømming er ganske vanskelig å lære seg skikkelig i voksen alder har jeg skjønt.
Jeg kjenner godt i skallen at det ble et par juleøl for mye i går kveld (igjen!), men planen er å kreke seg opp i Nydalen og få tatt den sedvanlige sykkelturen med påfølgende eksentrisk legg i dag også.
En dag uten trening er en dag blottet for mening - skal mer enn en tømmermann eller ti for å hindre meg!
I går kjøpte jeg en fantastisk julegave til meg selv: én ukes treningsleir med Springtime travel i Portugal. Det blir stas, og jeg gleder meg allerede, selv om det er noen måneder til. Skriver mer om det en annen dag.
onsdag 16. desember 2009
Ultralyd, julekos og hvit jul!
Har hatt en ny date med fysioterapeuten i dag. Dette er et forhold jeg gjerne skulle ha avsluttet ganske raskt, men det virker ikke som om dette er noe den andre parten er helt enig i, for jeg kom ut av kontoret med avtale om en ny time i neste uke. Dette blir dyrt!
Den siste uka har jeg fulgt beskjedene jeg fikk til punkt og prikke. Er så flink at jeg nesten blir litt kvalm av meg selv - og slik som jeg har kjedet meg... Liker å slite, men ikke på denne måten. Er veldig bekymret for hvordan det skal gå med kondisjonen og VO2maks, hvis jeg fortsetter sånn (men ikke bekymret nok vil enkelte kanskje si, siden jeg blankt har avslått et alternativt, men etter min oppfatning ubehagelig, pulstreningsforslag).
Uansett, det gikk bedre enn sist hos fysioterapeuten i dag. Han kunne kna på leggen, og påsto han tok i mye mer enn sist - hvor jeg som nevnt bare klamret meg til benken og bannet inderlig, høyt og lenge. Nå var det ubehagelig, men ikke mer - og jeg kunne faktisk kjenne hvor det satt. Sist var det vondt over alt. Ultralyd kjørte han også på med, og det merket jeg knapt.
Rart å tenke på at jeg nå bruker tid og masse penger på noe jeg ikke hadde brydd meg om, dersom jeg ikke hadde hatt løpeambisjoner. Jeg merker jo knapt lenger at jeg har en skade og fungerer helt som vanlig ellers. Men siden prioriteringene i mitt liv nå er radikalt annerledes enn de var for bare et par år siden, er det så verdt det. Det er viktig for meg at beinet blir helt bra igjen, og at jeg minimerer risikoen for at det skjer igjen, så mye jeg klarer.
Etter litt diskusjon, kom vi også fram til at jeg skal få bedrive litt høypulstrening igjen; spinning og ellipse, men med moderasjon og med en bevisst holdning til faresignaler. Så jeg tror det blir spinning på lørdag, hurra! Dog med dårlig teknikk, fikk ikke lov til å ta runde tråkk, slik man egentlig skal. Men det kan jeg lett leve med...
Jula er forresten definitivt ikke tiden å ha et lavere aktivitetsnivå enn vanlig. Synes jeg ikke gjør annet enn å drikke alkohol i en eller annen form, spise konfekt og pepperkaker og gå fra julelunsj til julemiddag til julebord om dagen. Flere kilo på kroppen er ikke akkurat ideelt for en som hadde tenkt å bli en raskere løper - blir tydeligvis en asketisk tilværelse på nyåret hvis jeg skal komme noen vei med ambisjonene mine. Men jammen er det gøy mens det varer...
Fredag er det planlagt julebord med pinnekjøtt for Futt'n Fart Running Team. Dessverre er vi sent ute med å prøve og bestille bord, så alle de kjente stedene som serverer julemat er fullbooket. Hvis noen har forslag til alternative steder, så mottas det med takk!
Hvit jul har det blitt i Oslo også, og i går var jeg ute og fikk tatt en kikk på et skue som i veldig stor grad symboliserer julen for meg, nemlig den lysende bjørka utenfor Helga Engs hus på Blindern. Enjoy!
Den siste uka har jeg fulgt beskjedene jeg fikk til punkt og prikke. Er så flink at jeg nesten blir litt kvalm av meg selv - og slik som jeg har kjedet meg... Liker å slite, men ikke på denne måten. Er veldig bekymret for hvordan det skal gå med kondisjonen og VO2maks, hvis jeg fortsetter sånn (men ikke bekymret nok vil enkelte kanskje si, siden jeg blankt har avslått et alternativt, men etter min oppfatning ubehagelig, pulstreningsforslag).
Uansett, det gikk bedre enn sist hos fysioterapeuten i dag. Han kunne kna på leggen, og påsto han tok i mye mer enn sist - hvor jeg som nevnt bare klamret meg til benken og bannet inderlig, høyt og lenge. Nå var det ubehagelig, men ikke mer - og jeg kunne faktisk kjenne hvor det satt. Sist var det vondt over alt. Ultralyd kjørte han også på med, og det merket jeg knapt.
Rart å tenke på at jeg nå bruker tid og masse penger på noe jeg ikke hadde brydd meg om, dersom jeg ikke hadde hatt løpeambisjoner. Jeg merker jo knapt lenger at jeg har en skade og fungerer helt som vanlig ellers. Men siden prioriteringene i mitt liv nå er radikalt annerledes enn de var for bare et par år siden, er det så verdt det. Det er viktig for meg at beinet blir helt bra igjen, og at jeg minimerer risikoen for at det skjer igjen, så mye jeg klarer.
Etter litt diskusjon, kom vi også fram til at jeg skal få bedrive litt høypulstrening igjen; spinning og ellipse, men med moderasjon og med en bevisst holdning til faresignaler. Så jeg tror det blir spinning på lørdag, hurra! Dog med dårlig teknikk, fikk ikke lov til å ta runde tråkk, slik man egentlig skal. Men det kan jeg lett leve med...
Jula er forresten definitivt ikke tiden å ha et lavere aktivitetsnivå enn vanlig. Synes jeg ikke gjør annet enn å drikke alkohol i en eller annen form, spise konfekt og pepperkaker og gå fra julelunsj til julemiddag til julebord om dagen. Flere kilo på kroppen er ikke akkurat ideelt for en som hadde tenkt å bli en raskere løper - blir tydeligvis en asketisk tilværelse på nyåret hvis jeg skal komme noen vei med ambisjonene mine. Men jammen er det gøy mens det varer...
Fredag er det planlagt julebord med pinnekjøtt for Futt'n Fart Running Team. Dessverre er vi sent ute med å prøve og bestille bord, så alle de kjente stedene som serverer julemat er fullbooket. Hvis noen har forslag til alternative steder, så mottas det med takk!
Hvit jul har det blitt i Oslo også, og i går var jeg ute og fikk tatt en kikk på et skue som i veldig stor grad symboliserer julen for meg, nemlig den lysende bjørka utenfor Helga Engs hus på Blindern. Enjoy!
søndag 13. desember 2009
Dagen etter kvelden før....
I går kveld den jobbegivenhet av stabelen som potensielt kan skape klam stemning mellom kollegaer minst et halvt år fram i tid, dvs. fram til sommerfesten, hvor det kommer nye muligheter - vi snakker altså om julebordet.
Grunnet leggskaden var jeg veldig i tvil om bruk av høye hæler, men siden jeg ikke var villig til å gå til innkjøp av nye flate sko til kjolen, ble det høye hæler og selvpålagt danseforbud. Og det gikk greit fram til ca. 04.30 i natt, men da var uansett skoa parkert for lengst. Kan derfor med glede melde at jeg ikke merker at jeg har tatt noen ytterligere skade av denne utskeielsen.
Tross voldsomt manglende mengdetreningsgrunnlag innen sportsgrenen party, inntak av ca en billiard alkoholenheter (hvorav mye, mye akevitt, uff!), i seng kl. 06.00 og i underkant av fire timer søvn, er jeg i bra form i dag. Faktisk så fin at jeg straks har tenkt å dra på trening for å få min daglige dose 30 min rolig sykling og eksentrisk legg.
Hvordan har jeg fått til dette? Lurer faktisk selv. Men jeg tok i går kveld og i natt i bruk alle jungeltriks jeg prøvde ut og syntes fungerte i mitt preløperliv, hvor alkohol ble inntatt litt oftere enn på julebordet.
Mine antihangovertips er som følger:
1. Spis godt før du begynner å drikke
2. Drikk masse, masse vann underveis - da kan du drikke hvem som helst under bordet uten å bli spesielt full selv (dette fungerte helt strålende for meg i går - jeg sto støtt når andre falt, for å si det sånn)
3. Spis godt av det som måtte bli servert underveis
4. Beveg deg mye, hvis du kan (her syndet jeg grovt, men det gikk greit likevel)
5. Spis og drikk før du legger deg og ta en Zyrtec (ja, det funker faktisk!)
6. Spis og drikk med det samme du våkner
7. Får du skallebank likevel? Det er ikke pysete å ta smertestillende mener, nå jeg
Lykke til!
Håper disse rådene også fungerer for andre nå den store festsesongen, og holder flere unna å ringe etter æljen i den store hvite porselenstelefonen. Dette viser også at man ikke trenger mengdetrening for å vinne innen all sport!
Råd mot fylleangst?
1. Ikke drit deg ut!
2. Hvis du først skal drite deg ut, gjør det sammen med noen som driter seg ut enda mer (eventuelt er så fulle at de ikke husker noe dagen derpå) - da fremstår dumskapen du selv eventuelt har begått ubetydelig ved sammenlikning.
3. Det er kjørt i forhold til pkt. 1 og 2? Kryp under dyna til skammen begynner å avta - og husk: du er ikke verdens midtpunkt (og om du bare visste hvor lite tid folk egentlig bruker på å tenke på deg...)
4. I aller verste fall - valium el. and lots of it!
Tror det var siste større sprell før nyttår, nå er det igjen trening og leging av skade som gjelder. Håper å komme i gang med andre typer trening igjen snart. Beinet føles mye bedre i hvertfall, så jeg prøver å være optimistisk. Satser på at fysioterapeuten er enig på onsdag.
Grunnet leggskaden var jeg veldig i tvil om bruk av høye hæler, men siden jeg ikke var villig til å gå til innkjøp av nye flate sko til kjolen, ble det høye hæler og selvpålagt danseforbud. Og det gikk greit fram til ca. 04.30 i natt, men da var uansett skoa parkert for lengst. Kan derfor med glede melde at jeg ikke merker at jeg har tatt noen ytterligere skade av denne utskeielsen.
Tross voldsomt manglende mengdetreningsgrunnlag innen sportsgrenen party, inntak av ca en billiard alkoholenheter (hvorav mye, mye akevitt, uff!), i seng kl. 06.00 og i underkant av fire timer søvn, er jeg i bra form i dag. Faktisk så fin at jeg straks har tenkt å dra på trening for å få min daglige dose 30 min rolig sykling og eksentrisk legg.
Hvordan har jeg fått til dette? Lurer faktisk selv. Men jeg tok i går kveld og i natt i bruk alle jungeltriks jeg prøvde ut og syntes fungerte i mitt preløperliv, hvor alkohol ble inntatt litt oftere enn på julebordet.
Mine antihangovertips er som følger:
1. Spis godt før du begynner å drikke
2. Drikk masse, masse vann underveis - da kan du drikke hvem som helst under bordet uten å bli spesielt full selv (dette fungerte helt strålende for meg i går - jeg sto støtt når andre falt, for å si det sånn)
3. Spis godt av det som måtte bli servert underveis
4. Beveg deg mye, hvis du kan (her syndet jeg grovt, men det gikk greit likevel)
5. Spis og drikk før du legger deg og ta en Zyrtec (ja, det funker faktisk!)
6. Spis og drikk med det samme du våkner
7. Får du skallebank likevel? Det er ikke pysete å ta smertestillende mener, nå jeg
Lykke til!
Håper disse rådene også fungerer for andre nå den store festsesongen, og holder flere unna å ringe etter æljen i den store hvite porselenstelefonen. Dette viser også at man ikke trenger mengdetrening for å vinne innen all sport!
Råd mot fylleangst?
1. Ikke drit deg ut!
2. Hvis du først skal drite deg ut, gjør det sammen med noen som driter seg ut enda mer (eventuelt er så fulle at de ikke husker noe dagen derpå) - da fremstår dumskapen du selv eventuelt har begått ubetydelig ved sammenlikning.
3. Det er kjørt i forhold til pkt. 1 og 2? Kryp under dyna til skammen begynner å avta - og husk: du er ikke verdens midtpunkt (og om du bare visste hvor lite tid folk egentlig bruker på å tenke på deg...)
4. I aller verste fall - valium el. and lots of it!
Tror det var siste større sprell før nyttår, nå er det igjen trening og leging av skade som gjelder. Håper å komme i gang med andre typer trening igjen snart. Beinet føles mye bedre i hvertfall, så jeg prøver å være optimistisk. Satser på at fysioterapeuten er enig på onsdag.
onsdag 9. desember 2009
Treningsforbudet opphevet...
...men ikke noe voldsomt å slenge r.. i taket for likevel...
Vært og sett innsiden av kontoret hos en fysioterapeut i dag for aller første gang, og det blir dessverre ikke siste besøk (godt det er halv skatt på desemberlønna). Diagnosen er vel den samme som jeg fikk av legen; muskelbrist/rift/krampe (ett eller annet deromkring). Fikk kjørt meg skikkelig, var vanvittig vondt da han begynte å herje med leggen - jeg bare klamret meg fast i benken og bannet, dannet og kultivert som jeg er... Siden det fortsatt er så vondt, kom vi egentlig ikke så langt på dagens sesjon,og jeg må tilbake. Ble lovet at det skulle være godt/vondt neste gang. Og det bør det være, visst har jeg høy smerteterskel, og høyere har den blitt etter all løpingen, men dette var ille.
Legen ga meg totalt treningsforbud, men jeg må innrømme at jeg har syklet til og fra jobb likevel. Var også optimistisk nok til å pakke treningsklær, slik at jeg kunne gå rett på trening etter fysiotimen, dersom jeg fikk klarsignal. Og det fikk jeg i grunnen, men... Den neste uka skal bestå av daglig 20-30 min rolig sykling pluss eksentrisk legg (en styrkeøvelse hvor man strekker leggen, for de uinnvidde). Utrolig kjedelig, men bedre enn å drive dank. Får spe på med litt svømming etter hvert, pluss styrkeøktene jeg vanligvis også kjører - nå rekker jeg også mer av det hvis jeg vil (om dette blir langvarig, er det fare for at jeg ender opp med å kunne ta hvem som helst i håndbak).
Samtalen med fysioterapeuten tidligere i dag forløp omtrent slik: han sa at "du må ikke gjøre si eller sånn", hvorpå jeg svarer at jeg allerede gjør det han sier at jeg skal gjøre og ikke det motsatte. Jeg tror jeg sa "jammen" ca. 50 ganger...
Jeg sluntrer overhodet ikke unna styrketreningen, og øvelsene han nevnte er stort sett allerede på programmet. Forsøker å løpe på variert underlag, har 5 par joggesko som jeg varierer mellom (og bytter ut innen ett år har gått). På toppen av det hele har jeg løpt mindre enn vanlig de siste ukene, grunnet at jeg har hatt det travelt med andre ting og det er lenge til sesongstart. Planen var å trappe forsiktig opp igjen på mengden utover på nyåret.
Altså, jeg har vært så snusfornuftig at det er en plage! Hvilket betyr at uansett hvilke forholdsregler man tar, kan man aldri være 100% sikker på å unngå skadeavbrekk - urettferdig, altså! Det var også den faglige konklusjonen, noen ganger kan man bare ikke forklare det... Ikke meningen å skremme dere andre der ute, men dette er altså det en må forholde seg til.
Det var også snakk om sirkulasjonsproblemer, og det er faktisk i det andre leggen jeg har det, ikke i den jeg nå skadet. Skjønn det den som kan, kroppen er rar.
Begynner å skjønne at jeg er mer porselen og mindre armert betong enn jeg i utgangspunktet trodde...
Vel, da har jeg i hvertfall fått inn en liten treningsøkt i dag, og det var da bedre enn ingenting. Men satt på spinningssykkelen og sendte lange, sjalu blikk bort på og tenkte mindre pene ting om dem som travet på tredemøllene. Håper karmaen ikke kommer og biter meg i rompa igjen på grunn av det....
Men ellers har jeg det fint! :) Og i morgen er det happy Obama day, og jeg skal befinne meg omtrent midt oppe i det.
Vært og sett innsiden av kontoret hos en fysioterapeut i dag for aller første gang, og det blir dessverre ikke siste besøk (godt det er halv skatt på desemberlønna). Diagnosen er vel den samme som jeg fikk av legen; muskelbrist/rift/krampe (ett eller annet deromkring). Fikk kjørt meg skikkelig, var vanvittig vondt da han begynte å herje med leggen - jeg bare klamret meg fast i benken og bannet, dannet og kultivert som jeg er... Siden det fortsatt er så vondt, kom vi egentlig ikke så langt på dagens sesjon,og jeg må tilbake. Ble lovet at det skulle være godt/vondt neste gang. Og det bør det være, visst har jeg høy smerteterskel, og høyere har den blitt etter all løpingen, men dette var ille.
Legen ga meg totalt treningsforbud, men jeg må innrømme at jeg har syklet til og fra jobb likevel. Var også optimistisk nok til å pakke treningsklær, slik at jeg kunne gå rett på trening etter fysiotimen, dersom jeg fikk klarsignal. Og det fikk jeg i grunnen, men... Den neste uka skal bestå av daglig 20-30 min rolig sykling pluss eksentrisk legg (en styrkeøvelse hvor man strekker leggen, for de uinnvidde). Utrolig kjedelig, men bedre enn å drive dank. Får spe på med litt svømming etter hvert, pluss styrkeøktene jeg vanligvis også kjører - nå rekker jeg også mer av det hvis jeg vil (om dette blir langvarig, er det fare for at jeg ender opp med å kunne ta hvem som helst i håndbak).
Samtalen med fysioterapeuten tidligere i dag forløp omtrent slik: han sa at "du må ikke gjøre si eller sånn", hvorpå jeg svarer at jeg allerede gjør det han sier at jeg skal gjøre og ikke det motsatte. Jeg tror jeg sa "jammen" ca. 50 ganger...
Jeg sluntrer overhodet ikke unna styrketreningen, og øvelsene han nevnte er stort sett allerede på programmet. Forsøker å løpe på variert underlag, har 5 par joggesko som jeg varierer mellom (og bytter ut innen ett år har gått). På toppen av det hele har jeg løpt mindre enn vanlig de siste ukene, grunnet at jeg har hatt det travelt med andre ting og det er lenge til sesongstart. Planen var å trappe forsiktig opp igjen på mengden utover på nyåret.
Altså, jeg har vært så snusfornuftig at det er en plage! Hvilket betyr at uansett hvilke forholdsregler man tar, kan man aldri være 100% sikker på å unngå skadeavbrekk - urettferdig, altså! Det var også den faglige konklusjonen, noen ganger kan man bare ikke forklare det... Ikke meningen å skremme dere andre der ute, men dette er altså det en må forholde seg til.
Det var også snakk om sirkulasjonsproblemer, og det er faktisk i det andre leggen jeg har det, ikke i den jeg nå skadet. Skjønn det den som kan, kroppen er rar.
Begynner å skjønne at jeg er mer porselen og mindre armert betong enn jeg i utgangspunktet trodde...
Vel, da har jeg i hvertfall fått inn en liten treningsøkt i dag, og det var da bedre enn ingenting. Men satt på spinningssykkelen og sendte lange, sjalu blikk bort på og tenkte mindre pene ting om dem som travet på tredemøllene. Håper karmaen ikke kommer og biter meg i rompa igjen på grunn av det....
Men ellers har jeg det fint! :) Og i morgen er det happy Obama day, og jeg skal befinne meg omtrent midt oppe i det.
mandag 7. desember 2009
What's up Doc? Pandemivaksine, treningsforbud og fysioterapiutredning...
That's what's up i dag!
Kjørte en liten styrkeøkt i dag tidlig, tross vond legg, men sto over de verste beinøvelsene og fokuserte på overkroppen. Sov heller ikke godt i natt grunnet bange anelser om at gårsdagens løpetur kanskje endrer i et lengre skadeavbrekk.
Fikk akuttime hos legen på ettermiddagen, heldigvis. Det mest postive jeg har å si om den, er at jeg fikk tatt influensavaksinen, som jeg egentlig skulle tatt i morgen, med det samme. Etter å ha blomstret én time på venteværelset, fikk jeg endelig undersøkt leggen, men legen hadde ikke gode nyheter. Trodde det enten var en muskelavriving eller muskelbrist (vi får endelig håpe det er det siste), og avrevne muskler, fikk jeg beskjed om, leges aldri helt. Man må trene opp musklene rundt til å avlaste i stedet - oppløftende! Men det må en fysioterapeut til for å utrede det skikkelig.
Vel, koste hva det koste vil, jeg har ikke tid til å stå på venteliste til over jul - så det var rett ut døra hos legen og inn døra hos første og beste fysioterapeut i nærheten. Mitt første møte med innsiden av kontoret hos en fysioterapeut vil finne sted allerede på onsdag. Inntil da; totalt treningsforbud - merker jeg dør litt innvending bare ved tanken (bør jeg ta det til etterretning?).
Håper selvsagt at vedkommende ikke finner noe, og at jeg blir kastet på dør med beskjed om at jeg er en skikkelig hypokonder, men tror det er å håpe på for mye. Han eller hun vil i hvertfall få med en ekstremt medgjørlig pasient å gjøre, jeg er villig til å tilnærmet gjøre hva som helst for å komme fort tilbake til normal trening. Verdens kjedeligste styrkeøvelser? Bring it on - universets mest tålmodige vesen, det er meg!
Syklet til og fra jobb i dag og det gikk greit (selv om det kanskje ikke var så smart?). Håper jeg kan sykle i hvertfall, kanskje svømme og andre mindre vektbærende kondisjonsaktiviteter, hvis det ender med et lengre løpeforbud. Ellers kommer jeg til å bli litt smårar.
Uansett, mye tyder på at jeg ikke kommer til å bli like stor dronning av dansegolvet som jeg hadde planlagt på lørdagens julebord. Kankje like greit, i hvertfall for dem jeg jobber sammen med?
Nå er jeg glad det snart er årtsskifte, vi skifter til og med tiår - satser på at alt skal gå så meget bedre da, og at motgang og annen negativitet legges igjen i året som var. Ingen får ta fra meg framtidsoptimismen og sulten på livet, det er sikkert (og ja, tro meg - jeg vet at det finnes verre ting som kan skje en her i livet enn en skadet legg).
Kjørte en liten styrkeøkt i dag tidlig, tross vond legg, men sto over de verste beinøvelsene og fokuserte på overkroppen. Sov heller ikke godt i natt grunnet bange anelser om at gårsdagens løpetur kanskje endrer i et lengre skadeavbrekk.
Fikk akuttime hos legen på ettermiddagen, heldigvis. Det mest postive jeg har å si om den, er at jeg fikk tatt influensavaksinen, som jeg egentlig skulle tatt i morgen, med det samme. Etter å ha blomstret én time på venteværelset, fikk jeg endelig undersøkt leggen, men legen hadde ikke gode nyheter. Trodde det enten var en muskelavriving eller muskelbrist (vi får endelig håpe det er det siste), og avrevne muskler, fikk jeg beskjed om, leges aldri helt. Man må trene opp musklene rundt til å avlaste i stedet - oppløftende! Men det må en fysioterapeut til for å utrede det skikkelig.
Vel, koste hva det koste vil, jeg har ikke tid til å stå på venteliste til over jul - så det var rett ut døra hos legen og inn døra hos første og beste fysioterapeut i nærheten. Mitt første møte med innsiden av kontoret hos en fysioterapeut vil finne sted allerede på onsdag. Inntil da; totalt treningsforbud - merker jeg dør litt innvending bare ved tanken (bør jeg ta det til etterretning?).
Håper selvsagt at vedkommende ikke finner noe, og at jeg blir kastet på dør med beskjed om at jeg er en skikkelig hypokonder, men tror det er å håpe på for mye. Han eller hun vil i hvertfall få med en ekstremt medgjørlig pasient å gjøre, jeg er villig til å tilnærmet gjøre hva som helst for å komme fort tilbake til normal trening. Verdens kjedeligste styrkeøvelser? Bring it on - universets mest tålmodige vesen, det er meg!
Syklet til og fra jobb i dag og det gikk greit (selv om det kanskje ikke var så smart?). Håper jeg kan sykle i hvertfall, kanskje svømme og andre mindre vektbærende kondisjonsaktiviteter, hvis det ender med et lengre løpeforbud. Ellers kommer jeg til å bli litt smårar.
Uansett, mye tyder på at jeg ikke kommer til å bli like stor dronning av dansegolvet som jeg hadde planlagt på lørdagens julebord. Kankje like greit, i hvertfall for dem jeg jobber sammen med?
Nå er jeg glad det snart er årtsskifte, vi skifter til og med tiår - satser på at alt skal gå så meget bedre da, og at motgang og annen negativitet legges igjen i året som var. Ingen får ta fra meg framtidsoptimismen og sulten på livet, det er sikkert (og ja, tro meg - jeg vet at det finnes verre ting som kan skje en her i livet enn en skadet legg).
søndag 6. desember 2009
Slaps, holke og skade!
Det ble ingen skitur i dag! Dårlig føre (våt nysnø er lik kladdeføre, uff!) og usikkerhet omkring oppkjørte løyper, gjorde at jeg valgte å bli i Oslo og satse på en lenger løpetur i stedet. Det ble faktisk en bonustur denne uka, siden jeg allerede har fått de planlagte øktene på plass; to rolige løpeturer, en intervall på mølle, to styrkeøkter, en restitusjonsøkt og en hard sykkeltime i går. Fikk bekreftet at det er flere løpere som trenger variasjon, i og med at jeg satt rett bak Anne Margrethe Hausken på timen (eller var det Veslemøy? - litt usikker, men tror det var førstnevnte).
Var utrolig godt å komme seg ut på en lengre økt, det var veldig grått vær, men regnet som var spådd uteble. Løpeøktene i det siste har sjelden blitt veldig mye lenger enn én mil grunnet dårlig tid, så jeg fikk godfølelsen med en gang jeg satte i gang. Det er dette jeg nok liker aller best; løpe langt og lengre enn langt i passe tempo. Startet på Kjelsås og løp på østsiden av Mariadalsvannet på skogsvei (snart skiløype), ned på Maridalsveien etter Sanner gård, på veien til Skar og Gamle Maridalsvei tilbake til Hammern. Det var veldig slapsete føre på skogsveien og når jeg nærmet med Sanner gård ble det bare glattere og glattere, og det var holke hele veien ned til Maridalsveien. Men ingenting kunne ta fra meg mot og humør i dag! Tenkte dessuten underveis at løping på snø og slaps sikkert er kjempegod trening, kjentes ut som om det tok på anklene i hvertfall, og det trengs. I tillegg så jeg at det ikke skulle mye mer snø til før de kan kjøre løypemaskin der jeg løp - det blir stas!
Vel nede på asfalt i Maridalsveien fikk jeg nærmest en euforisk følelse. Selv om jeg kjente styrketreningene tidligere i uka i kroppen, fikk jeg opp overraskende bra fart på en veldig lav puls. Så gøy! Kunne bare løpt, og løpt og løpt. Og dette etter at jeg hadde kjørt hardt på sykkeltime på lørdag.
Etter Hammern kjente jeg at det strammet litt på baksiden av venstre legg, men tenkte ikke mer over det. Da jeg nærmet meg Brekkekrysset, møtte jeg årets vinner av Kongsvinger maraton i fint driv i motsatt retning, og vinket blidt til ham.
Ett minutt etterpå var lykken brutt! Leggen jeg hadde kjent på tidligere, strammet seg helt og det var ikke mulig å løpe et skritt lenger, helt ut fra det store intet. Hjelp!
Har jeg fått min første skikkelige belastningsskade - og på et sted jeg aldri, aldri har hatt problemer med før? Greide å kreke meg til busstoppen og kom meg hjem. Det går ganske greit å gå, men løping er helt utelukket. Nå sitter jeg her og har de verste fantasier om hva dette kan være. Regner med å kunne unngå amputasjon, men er livredd for at det skal være noe langvarig (har sluppet billig unna til nå - for billig kanskje?...). Hvis det ikke er bedre i morgen, tror jeg faktisk at jeg skal strekke det så langt at jeg oppsøker legen, og slikt bruker å sitte ganske langt inne hos meg. Har forsøkt å nettdiagnostisere meg selv, men har ikke lyktes helt. Var enklere da jeg forstuet ankelen i sommer, der nettdoktorerte jeg meg selv fullstendig. Fint med sånt internett, gitt.
Jeg prøver meg på den planlagte økten i morgen tidlig, så får vi se... Inntil da skal jeg halte meg ned på Grünerløkka og se om det er noe trøst å få av venner i kveld (synd på meg nå, *snufs*).
Trøster meg også med at det er lenge til sesongstart, og at det tross alt er bra det skjedde nå og ikke i mars, men likevel; det var da som svarte!.... *Banne, banne, banne!*
Var utrolig godt å komme seg ut på en lengre økt, det var veldig grått vær, men regnet som var spådd uteble. Løpeøktene i det siste har sjelden blitt veldig mye lenger enn én mil grunnet dårlig tid, så jeg fikk godfølelsen med en gang jeg satte i gang. Det er dette jeg nok liker aller best; løpe langt og lengre enn langt i passe tempo. Startet på Kjelsås og løp på østsiden av Mariadalsvannet på skogsvei (snart skiløype), ned på Maridalsveien etter Sanner gård, på veien til Skar og Gamle Maridalsvei tilbake til Hammern. Det var veldig slapsete føre på skogsveien og når jeg nærmet med Sanner gård ble det bare glattere og glattere, og det var holke hele veien ned til Maridalsveien. Men ingenting kunne ta fra meg mot og humør i dag! Tenkte dessuten underveis at løping på snø og slaps sikkert er kjempegod trening, kjentes ut som om det tok på anklene i hvertfall, og det trengs. I tillegg så jeg at det ikke skulle mye mer snø til før de kan kjøre løypemaskin der jeg løp - det blir stas!
Vel nede på asfalt i Maridalsveien fikk jeg nærmest en euforisk følelse. Selv om jeg kjente styrketreningene tidligere i uka i kroppen, fikk jeg opp overraskende bra fart på en veldig lav puls. Så gøy! Kunne bare løpt, og løpt og løpt. Og dette etter at jeg hadde kjørt hardt på sykkeltime på lørdag.
Etter Hammern kjente jeg at det strammet litt på baksiden av venstre legg, men tenkte ikke mer over det. Da jeg nærmet meg Brekkekrysset, møtte jeg årets vinner av Kongsvinger maraton i fint driv i motsatt retning, og vinket blidt til ham.
Ett minutt etterpå var lykken brutt! Leggen jeg hadde kjent på tidligere, strammet seg helt og det var ikke mulig å løpe et skritt lenger, helt ut fra det store intet. Hjelp!
Har jeg fått min første skikkelige belastningsskade - og på et sted jeg aldri, aldri har hatt problemer med før? Greide å kreke meg til busstoppen og kom meg hjem. Det går ganske greit å gå, men løping er helt utelukket. Nå sitter jeg her og har de verste fantasier om hva dette kan være. Regner med å kunne unngå amputasjon, men er livredd for at det skal være noe langvarig (har sluppet billig unna til nå - for billig kanskje?...). Hvis det ikke er bedre i morgen, tror jeg faktisk at jeg skal strekke det så langt at jeg oppsøker legen, og slikt bruker å sitte ganske langt inne hos meg. Har forsøkt å nettdiagnostisere meg selv, men har ikke lyktes helt. Var enklere da jeg forstuet ankelen i sommer, der nettdoktorerte jeg meg selv fullstendig. Fint med sånt internett, gitt.
Jeg prøver meg på den planlagte økten i morgen tidlig, så får vi se... Inntil da skal jeg halte meg ned på Grünerløkka og se om det er noe trøst å få av venner i kveld (synd på meg nå, *snufs*).
Trøster meg også med at det er lenge til sesongstart, og at det tross alt er bra det skjedde nå og ikke i mars, men likevel; det var da som svarte!.... *Banne, banne, banne!*
fredag 4. desember 2009
Første løpetur i skikkelig kulde
I går morges var det premiere på sesongens første løpetur i kulde. Det ble ytterst få turer ute etter at vinteren kom i fjor, men siden gårdsdagens opplevelse var så uproblematisk, satser jeg på at det blir mer utetrening med joggesko denne vinteren.
Jeg startet hjemmefra kl. 07.00 på morgenkvisten, og da viste gradestokken ca. 6 kalde. Løp min vanlige runde på ca 11 km. Fikk prøvd ut den nyinnkjøpte skidressen min, som er kjøpt med tanke på at den skal fungere både til løping og skiturer. Foreløpig bare prøvd klærne til løping - men det var i hvertfall fullklaff. Veldig fornøyd med kjøpet.
Løping i denne temperaturen var ikke noe problem, var en veldig behagelig tur. Fikk roser i kinnene, var aldri kald, men ble heller ikke for varm. Det var ikke spesielt glatt og der det var glatt, var det lett å se, så jeg kunne løpe rundt eller trippe lett over. Eneste problemet med utetrening om vinteren er alle klærne som skal av og på. Kom nesten en halv time senere på jobb enn jeg bruker etter en sånn morgentur. Merker også at jeg bruker mye lenger tid i garderoben på treningssenteret nå om vinteren, det er et strev å bo i Norge om vinteren.
Håper, håper, håper at jeg får brukt skidressen med ski på beina denne helga, men det ser usikkert ut. Hadde tenkt å reise på besøk til slekt på Toten for å få sesongens første skitur, men det har ikke kommet så mye snø og kommer ikke til å bli så kaldt som de spådde tidligere i uka. Nå må jeg derfor se det an, kanskje det blir en dagstur på søndag. Hadde gledet meg veldig til å gå på ski denne helgen, og planlagt det ganske lenge, så jeg kommer til å bli veldig skuffet dersom jeg ikke har tatt skiene ut av boden ved utgangen av helga.
I morgen, siden jeg blir i byen, har jeg tenkt å ta en spinningtime. Det er lenge siden sist, men innimellom kan det være greit med litt variasjon. Tror det kan bli mer enn nok løping etter nyttår, så da kan jeg unne meg å "tulle litt" med treningen nå før jul. Jeg var veldig hektet på spinning før jeg startet med løping, og løpingen tok all treningstid, så det skal bli gøy med et gjensyn. Er en skikkelig bra måte å få opp pulsen, og trening i sal kan være veldig motiverende. Harde løpeøkter på mølle eller ute kan innimellom være tunge å gjennomføre på egenhånd.
Så, til slutt; hvis jeg kan få komme med mitt ønske til nissen i år; gi oss skiføre i Nordmarka til jul! Hadde vært så bra å kunne bruke juleferien på lange skiturer i marka, merker jeg blir helt varm om hjertet bare ved tanken. Jeg har vært noe helt usedvanlig snill i år, så den gaven fortjener jeg! :-)
Jeg startet hjemmefra kl. 07.00 på morgenkvisten, og da viste gradestokken ca. 6 kalde. Løp min vanlige runde på ca 11 km. Fikk prøvd ut den nyinnkjøpte skidressen min, som er kjøpt med tanke på at den skal fungere både til løping og skiturer. Foreløpig bare prøvd klærne til løping - men det var i hvertfall fullklaff. Veldig fornøyd med kjøpet.
Løping i denne temperaturen var ikke noe problem, var en veldig behagelig tur. Fikk roser i kinnene, var aldri kald, men ble heller ikke for varm. Det var ikke spesielt glatt og der det var glatt, var det lett å se, så jeg kunne løpe rundt eller trippe lett over. Eneste problemet med utetrening om vinteren er alle klærne som skal av og på. Kom nesten en halv time senere på jobb enn jeg bruker etter en sånn morgentur. Merker også at jeg bruker mye lenger tid i garderoben på treningssenteret nå om vinteren, det er et strev å bo i Norge om vinteren.
Håper, håper, håper at jeg får brukt skidressen med ski på beina denne helga, men det ser usikkert ut. Hadde tenkt å reise på besøk til slekt på Toten for å få sesongens første skitur, men det har ikke kommet så mye snø og kommer ikke til å bli så kaldt som de spådde tidligere i uka. Nå må jeg derfor se det an, kanskje det blir en dagstur på søndag. Hadde gledet meg veldig til å gå på ski denne helgen, og planlagt det ganske lenge, så jeg kommer til å bli veldig skuffet dersom jeg ikke har tatt skiene ut av boden ved utgangen av helga.
I morgen, siden jeg blir i byen, har jeg tenkt å ta en spinningtime. Det er lenge siden sist, men innimellom kan det være greit med litt variasjon. Tror det kan bli mer enn nok løping etter nyttår, så da kan jeg unne meg å "tulle litt" med treningen nå før jul. Jeg var veldig hektet på spinning før jeg startet med løping, og løpingen tok all treningstid, så det skal bli gøy med et gjensyn. Er en skikkelig bra måte å få opp pulsen, og trening i sal kan være veldig motiverende. Harde løpeøkter på mølle eller ute kan innimellom være tunge å gjennomføre på egenhånd.
Så, til slutt; hvis jeg kan få komme med mitt ønske til nissen i år; gi oss skiføre i Nordmarka til jul! Hadde vært så bra å kunne bruke juleferien på lange skiturer i marka, merker jeg blir helt varm om hjertet bare ved tanken. Jeg har vært noe helt usedvanlig snill i år, så den gaven fortjener jeg! :-)
onsdag 2. desember 2009
Happy ikke-røykedag til meg - fire år siden røykeslutt (hvordan?)!
For nøyaktig fire år siden i dag inhalerte jeg mine siste drag av en sigarett. Da jeg sluttet hadde jeg vært av og på som røyker i ca 10 år (startet sent). Hadde perioder hvor jeg røyket mye (eksamen!) og perioder hvor jeg røyket mindre (4-5 om dagen). Grunnen til at jeg sluttet var egentlig ikke at jeg var lei av å røyke - jeg og røyken var fortsatt gode kompiser, men jeg hadde faktisk begynt å tenke på de langsiktige helsemessige konsekvensene.
Hadde ingen helsemessige plager av røyken da jeg sluttet, selv om jeg garantert hadde merket en ekstrem forskjell hvis jeg plutselig ble plassert inn i min fire år yngre kropp i dag (uff!). Pengene jeg brukte på Marlboro lights bekymret meg også lite, det er så mange uvaner og rare ting man søler bort penger på uansett. Kan ikke si at jeg merket det aspektet ved røykeslutt i etterkant heller.
Likevel, tross lite målbare grunner for å slutte, da jeg gjorde det var jeg helt bestemt på å gjennomføre og at det skulle være slutt for evig og alltid. Hadde gjort et par forsøk tidligere, men havnet sakte
men sikkert ute på galeien igjen (festrøyking - bare glem det, plutselig er hver dag en fest!).
Angrer jeg så i dag på at jeg brukte 10 år av livet mitt på denne (u)vanen - nei, egentlig ikke. Alt skal ikke være helt etter boka i livet, og kanskje er det ikke en optimal fortid i forhold til dagens satsing innen kondisjonsidrett, men lite å få gjort med det i dag. V02maksmålingen min fra i mai var veldig god, så det har uansett gått bra. Fantastisk hvordan kroppen heler seg selv!
Er det noen fare for at jeg skal sprekke i dag? Eh, nei! Røykingen føles som et helt annet liv, og løpingen er mye viktigere enn å se kul ut med sigg på fest.
Hvis noen lurer på hva min oppskrift for å lykkes var, så var den i grunnen ganske enkel, og de samme mentale metodene brukte jeg senere da jeg slettet en god del kilo fra displayet på baderomsvekta. God og nøye planlegging er viktige stikkord.
For det første gjorde jeg noen grep på forhånd, blant annet sluttet jeg å røyke etter et gitt klokkeslett på
kvelden noen uker i forkant og tok en nikotintyggis i stedet dersom suget meldte seg (og det smaker blæhhh!). Røyeksluttdatoen var også satt på forhånd; siste sigg ble inntatt på julebord på jobben.
Grunnen var at jeg stort sett aldri orket tanken på røyk "dagen derpå", og har man først gått én dag uten røyk kan man jo like så godt gå én til og én til osv.
Jeg hadde også kartlagt alle "problematiske" situasjoner som kunne dukke opp etter røykeslutt, og bestemt meg for hvordan jeg skulle takle dem - og det gjennomførte jeg også. Jeg hadde også vedtatt at hjelpemidler var lov (uansett hva ekspertene måtte si), hvilket betydde nikotintyggis til hverdags og hamsterbleier på fest. Og det funket, det verste suget ga seg, selv på fest.
Det kom som en overraskelse på meg da jeg sluttet denne siste gangen, hvor fysisk avhengig jeg faktisk var av nikotin. Ved tidligere røykeslutt var det kun den psykiske avhengigheten som hadde plaget meg. Siden jeg sluttet i desember, gikk det ikke lenge før jeg måtte teste ut min nye røykfrie tilværelse i festsammenheng, og det gikk veldig bra.
En annen grunn til at det gikk så bra, og som også forsåvidt henger sammen med planlegging, er at jeg var helt bestemt på at jeg skulle lykkes og at det virkelig var slutt denne gangen. Hvis bakdøra for å mislykkes aldri åpnes, så mislykkes man heller ikke. Jeg mener at alt man gjør her i livet er valg, og at det å sprekke/mislykkes også er et aktivt valg,selv om mange nok ikke liker at jeg sier det. For, hvis man før man går på fest f.eks. tenker at man kommer til å bli utrolig vanskelig å ikke sprekke/la være å ta seg en røyk, at man kommer til å føle et forferdelig sug og få lyst på, og at man skal prøve å ikke gi etter for suget, men er usikker på om man lykkes - ja, det var det med selvoppfyllende profetier da... Og dette kan jeg si, for disse tankene har jeg tenkt selv og handlet deretter.
Denne gangen var jeg derimot skråsikker på å lykkes, det var bare ikke et alternativ å sprekke.
Jeg var også innstilt på at det skulle gå greit og være uproblematisk, og igjen; det er det med selvoppfyllende profetier. Nikotintyggis og snus ble fort forkastet (det kunne aldri erstatte min gamle venn ML uansett), etter et par uker var det fysiske suget helt borte og siden det har jeg vært på den smale sti og mentalt en ikke-røyker. Men andre må fortsatt få røyke så mye de vil!
Et siste råd fra meg er å finne egen grunn for å slutte, ikke en ytre. Du må gjøre det for deg selv, ikke for at nooen andre synes du skal gjøre det. Indre motivasjon må til for å lykkes!
Om denne oppskriften er allmenngyldig, vet jeg ikke, men den fungerte for meg. En ny innsikt jeg fikk i går, tilsier kanskje at min oppskrift var veldig tilpasset min personlighetstype.
Jeg har fulgt et prosjektlederkurs i det siste, og i går fikk vi presentert resultatet av en personlighetstest vi har måttet svare på tidligere. Testen tar utgangspunkt i C. G. Jungs typeteori, der jeg gjorde soleklare utslag på alle variablene til en INTJ – så der har du meg (og Keiser Augustus)... Dette stemte skremmende godt på veldig mange punkt:
Jeg systematiserer og planlegger alt, samtidig som jeg er svært betatt og opptatt av endring og forbedring. Tenker gjerne utenfor boksen og bryr meg vel ganske lite om autoriteter, konvensjoner og såkalte oppleste og vedtatte sannheter. Den kreative evnen og det evige ønsket om å forbedre, sammen med en evne til å gjennomføre det jeg starter på, forklarer godt de ganske voldsomme endringene jeg har gjort med meg selv gjennom livet. Jeg lanserer meg selv i stadig nye, og det jeg selv anser som, forbedrede utgaver – kanskje slitsomt for andre å følge med? I tillegg er jeg veldig introvert og henter energi og motivasjon i meg selv heller enn fra omverdenen. Er slettes ikke uimottakelig for ytre motivasjon, men den er ingen nødvendighet, jmf. røykeslutt, vektreduksjon, løping m.m.
Og skulle du lure på hvem jeg egentlig er (vi kan visstnok være vanskelige å forstå seg på og komme innpå), her kan man lese alt om en INTJ.
For øvrig; trente styrke i går kveld og endte opp med et stort blåmerke på venstre overarm, et enda større et på venstre kne pluss at jeg dro venstre skulder litt ut av ledd – ingenting å si på innsatsen her i gården…
Hadde ingen helsemessige plager av røyken da jeg sluttet, selv om jeg garantert hadde merket en ekstrem forskjell hvis jeg plutselig ble plassert inn i min fire år yngre kropp i dag (uff!). Pengene jeg brukte på Marlboro lights bekymret meg også lite, det er så mange uvaner og rare ting man søler bort penger på uansett. Kan ikke si at jeg merket det aspektet ved røykeslutt i etterkant heller.
Likevel, tross lite målbare grunner for å slutte, da jeg gjorde det var jeg helt bestemt på å gjennomføre og at det skulle være slutt for evig og alltid. Hadde gjort et par forsøk tidligere, men havnet sakte
men sikkert ute på galeien igjen (festrøyking - bare glem det, plutselig er hver dag en fest!).
Angrer jeg så i dag på at jeg brukte 10 år av livet mitt på denne (u)vanen - nei, egentlig ikke. Alt skal ikke være helt etter boka i livet, og kanskje er det ikke en optimal fortid i forhold til dagens satsing innen kondisjonsidrett, men lite å få gjort med det i dag. V02maksmålingen min fra i mai var veldig god, så det har uansett gått bra. Fantastisk hvordan kroppen heler seg selv!
Er det noen fare for at jeg skal sprekke i dag? Eh, nei! Røykingen føles som et helt annet liv, og løpingen er mye viktigere enn å se kul ut med sigg på fest.
Hvis noen lurer på hva min oppskrift for å lykkes var, så var den i grunnen ganske enkel, og de samme mentale metodene brukte jeg senere da jeg slettet en god del kilo fra displayet på baderomsvekta. God og nøye planlegging er viktige stikkord.
For det første gjorde jeg noen grep på forhånd, blant annet sluttet jeg å røyke etter et gitt klokkeslett på
kvelden noen uker i forkant og tok en nikotintyggis i stedet dersom suget meldte seg (og det smaker blæhhh!). Røyeksluttdatoen var også satt på forhånd; siste sigg ble inntatt på julebord på jobben.
Grunnen var at jeg stort sett aldri orket tanken på røyk "dagen derpå", og har man først gått én dag uten røyk kan man jo like så godt gå én til og én til osv.
Jeg hadde også kartlagt alle "problematiske" situasjoner som kunne dukke opp etter røykeslutt, og bestemt meg for hvordan jeg skulle takle dem - og det gjennomførte jeg også. Jeg hadde også vedtatt at hjelpemidler var lov (uansett hva ekspertene måtte si), hvilket betydde nikotintyggis til hverdags og hamsterbleier på fest. Og det funket, det verste suget ga seg, selv på fest.
Det kom som en overraskelse på meg da jeg sluttet denne siste gangen, hvor fysisk avhengig jeg faktisk var av nikotin. Ved tidligere røykeslutt var det kun den psykiske avhengigheten som hadde plaget meg. Siden jeg sluttet i desember, gikk det ikke lenge før jeg måtte teste ut min nye røykfrie tilværelse i festsammenheng, og det gikk veldig bra.
En annen grunn til at det gikk så bra, og som også forsåvidt henger sammen med planlegging, er at jeg var helt bestemt på at jeg skulle lykkes og at det virkelig var slutt denne gangen. Hvis bakdøra for å mislykkes aldri åpnes, så mislykkes man heller ikke. Jeg mener at alt man gjør her i livet er valg, og at det å sprekke/mislykkes også er et aktivt valg,selv om mange nok ikke liker at jeg sier det. For, hvis man før man går på fest f.eks. tenker at man kommer til å bli utrolig vanskelig å ikke sprekke/la være å ta seg en røyk, at man kommer til å føle et forferdelig sug og få lyst på, og at man skal prøve å ikke gi etter for suget, men er usikker på om man lykkes - ja, det var det med selvoppfyllende profetier da... Og dette kan jeg si, for disse tankene har jeg tenkt selv og handlet deretter.
Denne gangen var jeg derimot skråsikker på å lykkes, det var bare ikke et alternativ å sprekke.
Jeg var også innstilt på at det skulle gå greit og være uproblematisk, og igjen; det er det med selvoppfyllende profetier. Nikotintyggis og snus ble fort forkastet (det kunne aldri erstatte min gamle venn ML uansett), etter et par uker var det fysiske suget helt borte og siden det har jeg vært på den smale sti og mentalt en ikke-røyker. Men andre må fortsatt få røyke så mye de vil!
Et siste råd fra meg er å finne egen grunn for å slutte, ikke en ytre. Du må gjøre det for deg selv, ikke for at nooen andre synes du skal gjøre det. Indre motivasjon må til for å lykkes!
Om denne oppskriften er allmenngyldig, vet jeg ikke, men den fungerte for meg. En ny innsikt jeg fikk i går, tilsier kanskje at min oppskrift var veldig tilpasset min personlighetstype.
Jeg har fulgt et prosjektlederkurs i det siste, og i går fikk vi presentert resultatet av en personlighetstest vi har måttet svare på tidligere. Testen tar utgangspunkt i C. G. Jungs typeteori, der jeg gjorde soleklare utslag på alle variablene til en INTJ – så der har du meg (og Keiser Augustus)... Dette stemte skremmende godt på veldig mange punkt:
Jeg systematiserer og planlegger alt, samtidig som jeg er svært betatt og opptatt av endring og forbedring. Tenker gjerne utenfor boksen og bryr meg vel ganske lite om autoriteter, konvensjoner og såkalte oppleste og vedtatte sannheter. Den kreative evnen og det evige ønsket om å forbedre, sammen med en evne til å gjennomføre det jeg starter på, forklarer godt de ganske voldsomme endringene jeg har gjort med meg selv gjennom livet. Jeg lanserer meg selv i stadig nye, og det jeg selv anser som, forbedrede utgaver – kanskje slitsomt for andre å følge med? I tillegg er jeg veldig introvert og henter energi og motivasjon i meg selv heller enn fra omverdenen. Er slettes ikke uimottakelig for ytre motivasjon, men den er ingen nødvendighet, jmf. røykeslutt, vektreduksjon, løping m.m.
Og skulle du lure på hvem jeg egentlig er (vi kan visstnok være vanskelige å forstå seg på og komme innpå), her kan man lese alt om en INTJ.
For øvrig; trente styrke i går kveld og endte opp med et stort blåmerke på venstre overarm, et enda større et på venstre kne pluss at jeg dro venstre skulder litt ut av ledd – ingenting å si på innsatsen her i gården…
fredag 27. november 2009
Toppidrettsutøvere har det godt!
Den siste uka har det stort sett bare vært jobb, jobb, jobb! Det er ofte ikke lett å kombinere en jobb som krever mye tid og krefter med et forholdsvis omfattende treningsprogram. Tiden etter Oslo maraton har vært ganske så stri og det har gått ut over treningen, bare den siste uka har flere planlagte økter måttet utgå fordi jeg ikke har fått tiden til å strekke til - man må jo sove innimellom også.
Ikke meningen å syte, det er jo selvvalgt dette her. Men ja, til tider misunner jeg toppidrettsutøverne. De lever nok under et helt annet press en jeg gjør, sånn idrettsmessig er det jo bare jeg som har noen forventninger til mine prestasjoner (men de forventningene, skal jeg nok innrømme, er til gjengjeld ganske høye). Men jeg tror de får mer hvile enn meg - her i huset slites ikke sofaen mye. Hvis jeg ikke er på jobb eller trener, går tiden unna til praktiske gjøremål eller jeg er ute på noe. Merker jeg er sliten nå, og tror egentlig at manglende restitusjon kan være grunnen til at det har gått så trått med fremgangen de siste månedene. Jeg merker nok også at mentalt stress har påvirkning på fysisk prestasjon.
Ergo, jeg må finne en bedre balanse mellom alle de forskjellige delene av livet mitt - slik at jeg kan få den delen som jeg virkelig lever for til å fungere skikkelig. Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe - det er i hvertfall sikkert.
For en toppidrettsutøver er det sikkert ikke sånn, lucky bastards! Ikke skjønner jeg heller hvordan mosjonister som trener like mye eller kanskje enda mer enn meg, greier å balansere jobb, partner og barn - eller greier det egentlig det? Må ha en forståelsesfull partner i hvertfall som er villig til å ta mye ansvar hjemme. Har på følelsen at det er flere kvinner som stiller opp for en mann i en sånn situasjon enn motsatt, men hva vet vel jeg?!
Uansett, fra neste uke ser det bedre ut, gleder meg til å få litt rutine og fart på treningsopplegget igjen. I morgen blir det skippertak med dobbeløkt, både løping og styrke. Deretter har Futt'n Fart Running Team tenkt å bytte ut Running med Party og tjuvstarte festmåneden desember. Det raserer sikkert søndagen rent treningsmessing, men skitt au - man lever bare én gang. Men håper det ikke blir så ille som i videoen som følger under - jeg vil helst ikke våkne opp inne i et garderobeskap innpakket i tape med noen raffe kaninører... Det er da du vet at det var fest i går! Rock hard, dance till you drop - fransk elektronika ruler og god helg!
Justice vs Simian - We are your friends!
Ikke meningen å syte, det er jo selvvalgt dette her. Men ja, til tider misunner jeg toppidrettsutøverne. De lever nok under et helt annet press en jeg gjør, sånn idrettsmessig er det jo bare jeg som har noen forventninger til mine prestasjoner (men de forventningene, skal jeg nok innrømme, er til gjengjeld ganske høye). Men jeg tror de får mer hvile enn meg - her i huset slites ikke sofaen mye. Hvis jeg ikke er på jobb eller trener, går tiden unna til praktiske gjøremål eller jeg er ute på noe. Merker jeg er sliten nå, og tror egentlig at manglende restitusjon kan være grunnen til at det har gått så trått med fremgangen de siste månedene. Jeg merker nok også at mentalt stress har påvirkning på fysisk prestasjon.
Ergo, jeg må finne en bedre balanse mellom alle de forskjellige delene av livet mitt - slik at jeg kan få den delen som jeg virkelig lever for til å fungere skikkelig. Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe - det er i hvertfall sikkert.
For en toppidrettsutøver er det sikkert ikke sånn, lucky bastards! Ikke skjønner jeg heller hvordan mosjonister som trener like mye eller kanskje enda mer enn meg, greier å balansere jobb, partner og barn - eller greier det egentlig det? Må ha en forståelsesfull partner i hvertfall som er villig til å ta mye ansvar hjemme. Har på følelsen at det er flere kvinner som stiller opp for en mann i en sånn situasjon enn motsatt, men hva vet vel jeg?!
Uansett, fra neste uke ser det bedre ut, gleder meg til å få litt rutine og fart på treningsopplegget igjen. I morgen blir det skippertak med dobbeløkt, både løping og styrke. Deretter har Futt'n Fart Running Team tenkt å bytte ut Running med Party og tjuvstarte festmåneden desember. Det raserer sikkert søndagen rent treningsmessing, men skitt au - man lever bare én gang. Men håper det ikke blir så ille som i videoen som følger under - jeg vil helst ikke våkne opp inne i et garderobeskap innpakket i tape med noen raffe kaninører... Det er da du vet at det var fest i går! Rock hard, dance till you drop - fransk elektronika ruler og god helg!
Justice vs Simian - We are your friends!
lørdag 21. november 2009
En lang natts ferd mot dag på Jessheim
I dag våknet jeg først litt før kl. 12, og de som kjenner meg godt lurer sikkert fælt på hvordan det kan ha seg? Nærliggende å tro at jeg har vært tøff på bar hele natta, og jeg føler meg også bakfull; skallebank og mage i fullt opprør - uten at jeg skal gå i nærmere detalj på det. Vet ikke om dagens tilstand skyldes nattens aktiviteter eller om det er noe annet, men det viser seg sikkert utover dagen.
Så hva har jeg da gjort i natt? Jo; jeg fikk jo et nært og kjært forhold til Jessheim søndagen som var, så da muligheten dukket opp til å få dra tilbake, slo jeg til. Fra litt før kl 22 i går kveld og i nærmere fire timer utover løp jeg rundt og rundt og rundt og rundt og rundt og rundt.... på Jessheim stadion, sammen med en gjeng knallharde ultraløpere. De fleste av dem hadde som mål å løpe rett i overkant av en maraton. Greide ikke å motivere meg til å fullføre det selv. Magen gjorde mer og mer opprør ut over natten, og det ble noen turer i garderoben, og vanskeligere og vanskeligere å komme i gang igjen etter hver gang. Nå bruker jeg også å være i seng kl. 22, ikke på startstreken på et maraton, så at jeg holdt meg i gang i nesten 4 timer får være bra nok denne gangen. Har litt å gå på enda hva angår mental løpestyrke målt mot disse karene.
Det ble vel i overkant av 3 mil på meg, men vet ikke nøyaktig, siden jeg greide å slå av klokka da jeg rotet med å slå på lyset på den, og jeg vet ikke hvor lenge jeg løp med den avslått. Uansett, ikke viktig - tiden i bevegelse som teller for meg. Har sjekket pulsen målt på klokka mi i dag, og ut fra den var det kjempekvalitet på økta - løp med veldig lav puls. Bruker ofte å ha problemer med å holde puls/fart nede på langturene mine. Beviset på at jeg har hatt en bra økt, har jeg fått via at jeg overhodet ikke kjenner det i muskler/ledd i dag. Var veldig støl etter en styrketrening på torsdag, og kjente det veldig godt i legger/hamstrings i natt (eksentrisk legg kan være en killer for leggene), men i dag er det som blåst bort. Kroppen er rar! Ørten runder på tartandekke var det som skulle til.
Ut over natten forsvant også skyene og det ble stjerneklart, ikke mange løpeturer jeg har hatt under stjernehimmel! I tillegg har jeg fått høre mange "røverhistorier" om ultrakonkurranser rundt i verden og om ultraløpetrening.
For den vanlige mann/kvinne i gata er det helt, helt sinnsykt at et menneske er i stand til å løpe konstant i 24 og helt opptil 48 timer i strekk osv - her setter bare fantasien grenser. Men når man først har begynt å teste sine egne fysiske og mentale grenser innen løping, og selv kjenner på sin egen kropps muligheter, forstår man mer og mer av dette - men det krever stor innsats, mentalt styrke og mye tålmodighet for å komme dit. Vi snakker maaaaaange timers trening, men denne typen løping er ikke bare for galninger - det må jeg bare avkrefte med en gang! Man må bare pushe seg selv litt til, litt til og litt til helt til man kommer dit.
Men hvis noen hadde sagt til meg for bare ett år siden, at jeg skulle bruke en novembernatt på å løpe på en bane sammen med en gjeng ultraløpere, hadde jeg nok sett ut som et spørsmålstegn. For ett år siden var ultra et ganske nytt begrep for meg. Helt utrolig hvordan ting, fokuset og livet generelt kan endre seg på forholdsvis kort tid.
Mitt eget mål som løper er å bli et forholdsvis kjapt "råskinn" på halv og hel maraton, 10 km vet jeg ikke om jeg noensinne får taket på, men har ikke gitt opp. Men det må en del lange langturer til, så hvis jeg får muligheten til å bli med denne gjengen igjen, gjør jeg nok det - hyggelig å bli så godt mottatt som ukjent nykommer. Mine meritter er foreløpig også veldig puslete i forhold, med kun én maraton under beltet.
Det var en veldig bra treningsøkt! Og kjenner jeg meg selv rett, så må jeg nok snart søke nye og lengre utfordringer. Tviler på at jeg greier å holde motivasjonen oppe dersom målet for framtiden kun er bedre tider på kjente distanser - det holder bare ikke for meg... Framover skal jeg også oppsøke og prøve ut litt forskjellige typer treningsfelleskap og prøve nye ting. Hittil har jeg trent mest alene, men det er greit med litt drahjelp innimellom.
I natt fikk jeg også trening på en situasjon jeg kommer til å havne i ofte neste sesong, jmf. mitt mål om å konkurrere oftere, nemlig å bli forbiløpt av Gjermund Sørstad. Det er noe jeg har opplevd flere ganger denne sesongen, og i natt løp de raskeste forbi meg ofte på slutten av natten. Helt vanvittig fart å holde i 6 mil, spør du meg.... Men det inspirerer til ytterligere egeninnsats.
Natten ble avsluttet på Esso'n på Jessheim sammen med de lokale rånerheltene. Er jo selv oppvokst på et lite sted i innlandsnorge med et velutviklet rånemiljø - helt utrolig hvor likt dette miljøet er over alt, og hvor lite som har skjedd på alle disse årene...
Til slutt; til han som i natt spurte meg om vi drev med nattjogging - NEI!; jeg jogger ikke, jeg LØPER! Jogging er for meg noe man gjør for å holde seg litt i form og vekta under kontroll, jeg har litt andre mål for det jeg driver med... Løping har blitt a way of life, derfor jeg blir litt provosert over å bli kalt jogger. Men det var sikkert godt ment, bare jeg som er hårsår!
For de som ikke tror meg angående nattens bravader, her er det til og med billedbevis, Kondisforum - nattmaraton på Jessheim 20. november
Så hva har jeg da gjort i natt? Jo; jeg fikk jo et nært og kjært forhold til Jessheim søndagen som var, så da muligheten dukket opp til å få dra tilbake, slo jeg til. Fra litt før kl 22 i går kveld og i nærmere fire timer utover løp jeg rundt og rundt og rundt og rundt og rundt og rundt.... på Jessheim stadion, sammen med en gjeng knallharde ultraløpere. De fleste av dem hadde som mål å løpe rett i overkant av en maraton. Greide ikke å motivere meg til å fullføre det selv. Magen gjorde mer og mer opprør ut over natten, og det ble noen turer i garderoben, og vanskeligere og vanskeligere å komme i gang igjen etter hver gang. Nå bruker jeg også å være i seng kl. 22, ikke på startstreken på et maraton, så at jeg holdt meg i gang i nesten 4 timer får være bra nok denne gangen. Har litt å gå på enda hva angår mental løpestyrke målt mot disse karene.
Det ble vel i overkant av 3 mil på meg, men vet ikke nøyaktig, siden jeg greide å slå av klokka da jeg rotet med å slå på lyset på den, og jeg vet ikke hvor lenge jeg løp med den avslått. Uansett, ikke viktig - tiden i bevegelse som teller for meg. Har sjekket pulsen målt på klokka mi i dag, og ut fra den var det kjempekvalitet på økta - løp med veldig lav puls. Bruker ofte å ha problemer med å holde puls/fart nede på langturene mine. Beviset på at jeg har hatt en bra økt, har jeg fått via at jeg overhodet ikke kjenner det i muskler/ledd i dag. Var veldig støl etter en styrketrening på torsdag, og kjente det veldig godt i legger/hamstrings i natt (eksentrisk legg kan være en killer for leggene), men i dag er det som blåst bort. Kroppen er rar! Ørten runder på tartandekke var det som skulle til.
Ut over natten forsvant også skyene og det ble stjerneklart, ikke mange løpeturer jeg har hatt under stjernehimmel! I tillegg har jeg fått høre mange "røverhistorier" om ultrakonkurranser rundt i verden og om ultraløpetrening.
For den vanlige mann/kvinne i gata er det helt, helt sinnsykt at et menneske er i stand til å løpe konstant i 24 og helt opptil 48 timer i strekk osv - her setter bare fantasien grenser. Men når man først har begynt å teste sine egne fysiske og mentale grenser innen løping, og selv kjenner på sin egen kropps muligheter, forstår man mer og mer av dette - men det krever stor innsats, mentalt styrke og mye tålmodighet for å komme dit. Vi snakker maaaaaange timers trening, men denne typen løping er ikke bare for galninger - det må jeg bare avkrefte med en gang! Man må bare pushe seg selv litt til, litt til og litt til helt til man kommer dit.
Men hvis noen hadde sagt til meg for bare ett år siden, at jeg skulle bruke en novembernatt på å løpe på en bane sammen med en gjeng ultraløpere, hadde jeg nok sett ut som et spørsmålstegn. For ett år siden var ultra et ganske nytt begrep for meg. Helt utrolig hvordan ting, fokuset og livet generelt kan endre seg på forholdsvis kort tid.
Mitt eget mål som løper er å bli et forholdsvis kjapt "råskinn" på halv og hel maraton, 10 km vet jeg ikke om jeg noensinne får taket på, men har ikke gitt opp. Men det må en del lange langturer til, så hvis jeg får muligheten til å bli med denne gjengen igjen, gjør jeg nok det - hyggelig å bli så godt mottatt som ukjent nykommer. Mine meritter er foreløpig også veldig puslete i forhold, med kun én maraton under beltet.
Det var en veldig bra treningsøkt! Og kjenner jeg meg selv rett, så må jeg nok snart søke nye og lengre utfordringer. Tviler på at jeg greier å holde motivasjonen oppe dersom målet for framtiden kun er bedre tider på kjente distanser - det holder bare ikke for meg... Framover skal jeg også oppsøke og prøve ut litt forskjellige typer treningsfelleskap og prøve nye ting. Hittil har jeg trent mest alene, men det er greit med litt drahjelp innimellom.
I natt fikk jeg også trening på en situasjon jeg kommer til å havne i ofte neste sesong, jmf. mitt mål om å konkurrere oftere, nemlig å bli forbiløpt av Gjermund Sørstad. Det er noe jeg har opplevd flere ganger denne sesongen, og i natt løp de raskeste forbi meg ofte på slutten av natten. Helt vanvittig fart å holde i 6 mil, spør du meg.... Men det inspirerer til ytterligere egeninnsats.
Natten ble avsluttet på Esso'n på Jessheim sammen med de lokale rånerheltene. Er jo selv oppvokst på et lite sted i innlandsnorge med et velutviklet rånemiljø - helt utrolig hvor likt dette miljøet er over alt, og hvor lite som har skjedd på alle disse årene...
Til slutt; til han som i natt spurte meg om vi drev med nattjogging - NEI!; jeg jogger ikke, jeg LØPER! Jogging er for meg noe man gjør for å holde seg litt i form og vekta under kontroll, jeg har litt andre mål for det jeg driver med... Løping har blitt a way of life, derfor jeg blir litt provosert over å bli kalt jogger. Men det var sikkert godt ment, bare jeg som er hårsår!
For de som ikke tror meg angående nattens bravader, her er det til og med billedbevis, Kondisforum - nattmaraton på Jessheim 20. november
søndag 15. november 2009
Jessheim vintermaraton: sesongen avsluttes med SEIER!...
Igjen vil jeg henvende meg til et knippe gamle gymlærere og si; den som ler sist, ler best, mohahahahaha!
Vel, i dag kom altså den første seieren til Futt'n Fart Running Team, om det blir flere får tiden vise - men jeg var altså den raskeste kvinnen som stilte til start i Jessheim denne søndagen. Var vel ikke det sterkeste feltet jeg har møtt, men det gidder jeg ikke henge meg opp i! Dette skal nytes i fulle drag...
Vinneren av herreklassen var i en litt annen liga enn meg, det skal sies. Gratulerer til ham!
Er det forresten feil/blærete å bruke kruset jeg vant som drikkebeger på trening? Hehehehehe... Blir kanskje i overkant mye. På vei hjem i dag forbannet vi at det var søndag, og vi dermed ikke kunne dra innom Ikea og kjøpe premiskap - enhver idrettsutøver med ambisjoner har vel det!
Ingenting skulle tyde på at dette var dagen hvor det lå an til triumf. For det første var vi veldig sent ute, GPS skal man ikke stole på, det er sikkert. Den skulle ha oss ut på de rareste veier, og Jessheim er da vitterlig ikke vanskelig å finne. For det andre hadde jeg overhodet ikke lyst til å løpe i dag; var ikke gira og ikke motivert på noen måte. I bilen på veien ut satt jeg og kjente på hvor lite lyst jeg hadde, ikke bra! Tror dette er første gangen jeg ikke har vært nervøs før start - var totalt blottet for konkurranseinstinkt, og da går jeg altså hen og vinner!
Jeg gikk ut i et greit tempo som skulle kunne holde til pers, og det føltes egentlig helt greit, men pusten var tung og pulsen litt høy, men sistnevnte var ikke noe problem - høy syreterskel i dag. Derimot manglet jeg driv, guts og motivasjon til å gå på med, så det siste giret ble aldri satt inn. Ergo; det ble ingen pers i dag, og det var det som var målet. Var litt skuffet over meg selv, men det kommer nye sjanser. Etter de første fem kilometrene lå jeg stort sett alene hele veien, løp forbi noen enslige sjeler hist og pist. Det gjør også at motivasjonen svikter litt underveis. Løypa var også ganske kjedelig, men lettløpt, det skal de ha. Været var stusselig og det var litt vind noen steder, som kan være plagsomt når man ikke ligger i gruppe.
Men hadde jeg hatt dagen fysisk og mentalt var dette virkelig en løype å gjøre store ting i - prøver meg nok igjen til neste år. Må jo gjøre et forsøk på å samle meg et helt servise av de fine porselenspremiene de deler ut...
Før konkurranser bruker jeg å kjenne på en del plager/vondter som jeg er redd for at skal plage meg underveis, men det bruker aldri å slå til. Derimot bruker jeg å få andre og helt uventede plager, som jeg ikke har forutsett på forhånd. Slik ble det ikke i dag, det jeg kjente på forhånd, var også det jeg kjente underveis; såre hamstrings, øm beinhinne på høyre legg pluss forkjølelse. Pusten var ikke god i dag, og jeg har hostet (les: bjeffet som ei bikkje) siden jeg kom i mål og til nå.
Målet for neste sesong må bli å gå en smell/sprekk i et løp en gang - virkelig kjøre på uten forbehold og se hvor langt det holder. Har til nå hatt en tendens til å spare litt på kreftene, er jo selvsagt sliten når jeg kommer i mål, men lurer stort sett alltid på om jeg kunne gitt litt mer/gått hardere ut.
Men nå blir det konkurransefri leeeeeenge, blir litt godt det også. Dessuten har jeg tenkt å ta for meg av julebordssesongen i år!
Vel, i dag kom altså den første seieren til Futt'n Fart Running Team, om det blir flere får tiden vise - men jeg var altså den raskeste kvinnen som stilte til start i Jessheim denne søndagen. Var vel ikke det sterkeste feltet jeg har møtt, men det gidder jeg ikke henge meg opp i! Dette skal nytes i fulle drag...
Vinneren av herreklassen var i en litt annen liga enn meg, det skal sies. Gratulerer til ham!
Er det forresten feil/blærete å bruke kruset jeg vant som drikkebeger på trening? Hehehehehe... Blir kanskje i overkant mye. På vei hjem i dag forbannet vi at det var søndag, og vi dermed ikke kunne dra innom Ikea og kjøpe premiskap - enhver idrettsutøver med ambisjoner har vel det!
Ingenting skulle tyde på at dette var dagen hvor det lå an til triumf. For det første var vi veldig sent ute, GPS skal man ikke stole på, det er sikkert. Den skulle ha oss ut på de rareste veier, og Jessheim er da vitterlig ikke vanskelig å finne. For det andre hadde jeg overhodet ikke lyst til å løpe i dag; var ikke gira og ikke motivert på noen måte. I bilen på veien ut satt jeg og kjente på hvor lite lyst jeg hadde, ikke bra! Tror dette er første gangen jeg ikke har vært nervøs før start - var totalt blottet for konkurranseinstinkt, og da går jeg altså hen og vinner!
Jeg gikk ut i et greit tempo som skulle kunne holde til pers, og det føltes egentlig helt greit, men pusten var tung og pulsen litt høy, men sistnevnte var ikke noe problem - høy syreterskel i dag. Derimot manglet jeg driv, guts og motivasjon til å gå på med, så det siste giret ble aldri satt inn. Ergo; det ble ingen pers i dag, og det var det som var målet. Var litt skuffet over meg selv, men det kommer nye sjanser. Etter de første fem kilometrene lå jeg stort sett alene hele veien, løp forbi noen enslige sjeler hist og pist. Det gjør også at motivasjonen svikter litt underveis. Løypa var også ganske kjedelig, men lettløpt, det skal de ha. Været var stusselig og det var litt vind noen steder, som kan være plagsomt når man ikke ligger i gruppe.
Men hadde jeg hatt dagen fysisk og mentalt var dette virkelig en løype å gjøre store ting i - prøver meg nok igjen til neste år. Må jo gjøre et forsøk på å samle meg et helt servise av de fine porselenspremiene de deler ut...
Før konkurranser bruker jeg å kjenne på en del plager/vondter som jeg er redd for at skal plage meg underveis, men det bruker aldri å slå til. Derimot bruker jeg å få andre og helt uventede plager, som jeg ikke har forutsett på forhånd. Slik ble det ikke i dag, det jeg kjente på forhånd, var også det jeg kjente underveis; såre hamstrings, øm beinhinne på høyre legg pluss forkjølelse. Pusten var ikke god i dag, og jeg har hostet (les: bjeffet som ei bikkje) siden jeg kom i mål og til nå.
Målet for neste sesong må bli å gå en smell/sprekk i et løp en gang - virkelig kjøre på uten forbehold og se hvor langt det holder. Har til nå hatt en tendens til å spare litt på kreftene, er jo selvsagt sliten når jeg kommer i mål, men lurer stort sett alltid på om jeg kunne gitt litt mer/gått hardere ut.
Men nå blir det konkurransefri leeeeeenge, blir litt godt det også. Dessuten har jeg tenkt å ta for meg av julebordssesongen i år!
torsdag 12. november 2009
Status foran helgens prøvelse
Da er det endelig(?) snart klart for løp igjen. På søndag er planen å løpe halvmaraton under Jessheim vintermaraton. Bruker alltid å forhåndspåmelde meg til løp, men denne gangen har jeg valgt å vente til løpsdagen. Var egentlig veldig skeptisk til vær og føreforhold, men har etter hvert kommet fram til at jeg satser uansett. Nå ser det heller ikke ut til at det skal bli glatt, som var det jeg var mest redd for, litt regn skal jeg alltid greie å holde ut.
Dette blir mitt fjerde halvmaraton i 2009, men nå er det veldig lenge siden sist jeg løp denne distansen. Sist gang var 4. juli under Unionsmarathon i Rømskog. Forholdene nå kunne ikke vært mer forskjellige. 4. juli var siste dagen av den ekstreme hetebølgen tidlig på sommeren, pluss at løypa var svært kupert og underlaget var grus og skogsveier. Denne gangen skal løypa være flat og lettløpt på asfalt pluss at det er kjølig, under 5 grader. På Rømskog lå det rundt 30 grader, for en prestasjon det var å komme i mål den dagen!...
Lurer fælt på hvordan jeg skal kle på meg på søndag, men varm blir man jo etter hvert hvis man gir jernet - kanskje bedre med for lite enn for mye?
At jeg er klar for løp igjen merkes. Crewet mitt har ordnet bil og skal følge meg denne gangen også. Utrolig bra å ha en søster som stiller opp hver gang. Selv om hun ikke løper selv, begynner hun virkelig å få greie på denne idretten nå - vi er et bra team vi i FFRT. Gleder meg veldig til vi skal konkurrere sammen i Vansbrosimningen til sommeren - Futt'n Fart Swimming Team for anledningen...
Jeg føler meg slapp, trøtt, sliten, litt tufs rett og slett, har en øm beinhinne på høyre legg og såre hamstrings - ergo; alt er som det skal være foran et løp. Jeg blir alltid litt psyk før jeg skal prestere noe - håper i hvertfall at det er det som er på ferde og ikke noe annet... Greier aldri å forutsi formen foran et løp, kan føle meg helt fin på forhånd for så å oppdage at ingenting fungerer (les: Sentrumsløpet), eller føle at beina ikke kommer til å kunne bære meg en kilometer engang og så går det helt fint (les: de tre foregående halvmaraton i år). Svaret på hva som skjer denne gangen, får vi ikke før litt etter kl. 13.00 på søndag (håper virkelig det blir bare litt etter).
Etter Jessheim er det ingen konkurranser av betydning i løping før langt utpå nyåret. Det første planlagte løpet er ikke før 11. april i Fredrikstad. Lang pause, så hvis jeg finner noe spennende før det hopper jeg nok på. Forsettet for neste års sesong er å konkurrere mer også, så 11. april blir en sen start sett ut fra det.
Konkurransepausen skal benyttes til å trene opp igjen styrke, med særlig vekt på alle svakheter som er påvist hos meg. Satser på å være en skikkelig wonderwoman når april kommer.
I tillegg håper jeg å få opp 02-opptaket enda noen hakk ved hjelp av mange skiturer i vinter (hvis det blir føre). Målte V02maks i slutten av mai (på årsdagen for min første løpetur - bra feiring), og fikk et veldig godt resultat, men håper å bli enda bedre - jeg vil opp på 60-tallet!
Jeg har også tenkt å trene en del på fart, spenst og teknikk - ambisjonene er i hvertfall der...
Når jeg ser det nedskrevet sånn, så er det jo egentlig bare tiden og veien fram til neste løp til våren. Kanskje greit at det er noen måneder til enda.
Dette blir mitt fjerde halvmaraton i 2009, men nå er det veldig lenge siden sist jeg løp denne distansen. Sist gang var 4. juli under Unionsmarathon i Rømskog. Forholdene nå kunne ikke vært mer forskjellige. 4. juli var siste dagen av den ekstreme hetebølgen tidlig på sommeren, pluss at løypa var svært kupert og underlaget var grus og skogsveier. Denne gangen skal løypa være flat og lettløpt på asfalt pluss at det er kjølig, under 5 grader. På Rømskog lå det rundt 30 grader, for en prestasjon det var å komme i mål den dagen!...
Lurer fælt på hvordan jeg skal kle på meg på søndag, men varm blir man jo etter hvert hvis man gir jernet - kanskje bedre med for lite enn for mye?
At jeg er klar for løp igjen merkes. Crewet mitt har ordnet bil og skal følge meg denne gangen også. Utrolig bra å ha en søster som stiller opp hver gang. Selv om hun ikke løper selv, begynner hun virkelig å få greie på denne idretten nå - vi er et bra team vi i FFRT. Gleder meg veldig til vi skal konkurrere sammen i Vansbrosimningen til sommeren - Futt'n Fart Swimming Team for anledningen...
Jeg føler meg slapp, trøtt, sliten, litt tufs rett og slett, har en øm beinhinne på høyre legg og såre hamstrings - ergo; alt er som det skal være foran et løp. Jeg blir alltid litt psyk før jeg skal prestere noe - håper i hvertfall at det er det som er på ferde og ikke noe annet... Greier aldri å forutsi formen foran et løp, kan føle meg helt fin på forhånd for så å oppdage at ingenting fungerer (les: Sentrumsløpet), eller føle at beina ikke kommer til å kunne bære meg en kilometer engang og så går det helt fint (les: de tre foregående halvmaraton i år). Svaret på hva som skjer denne gangen, får vi ikke før litt etter kl. 13.00 på søndag (håper virkelig det blir bare litt etter).
Etter Jessheim er det ingen konkurranser av betydning i løping før langt utpå nyåret. Det første planlagte løpet er ikke før 11. april i Fredrikstad. Lang pause, så hvis jeg finner noe spennende før det hopper jeg nok på. Forsettet for neste års sesong er å konkurrere mer også, så 11. april blir en sen start sett ut fra det.
Konkurransepausen skal benyttes til å trene opp igjen styrke, med særlig vekt på alle svakheter som er påvist hos meg. Satser på å være en skikkelig wonderwoman når april kommer.
I tillegg håper jeg å få opp 02-opptaket enda noen hakk ved hjelp av mange skiturer i vinter (hvis det blir føre). Målte V02maks i slutten av mai (på årsdagen for min første løpetur - bra feiring), og fikk et veldig godt resultat, men håper å bli enda bedre - jeg vil opp på 60-tallet!
Jeg har også tenkt å trene en del på fart, spenst og teknikk - ambisjonene er i hvertfall der...
Når jeg ser det nedskrevet sånn, så er det jo egentlig bare tiden og veien fram til neste løp til våren. Kanskje greit at det er noen måneder til enda.
søndag 8. november 2009
Treningsuka som var
Den siste uka har vært opp og ned hva angår treningen. Har endelig fått et minstemål av økter på plass igjen etter maraton (slik jeg tenker at det skal være); 2 styrkeøkter, 2 rolige langturer, 1 restitusjonsøkt, 1 intervall og 1 hurtig langkjørig.
Har gått litt tungt på hverdagene, har måttet trene mye etter jobb grunnet treningsavtaler, kurs og tidlige møter. Liker egentlig best å få mesteparten av treningen unnagjort før jobb. Jeg er forholdsvis frisk og rask veldig tidlig om morgenen - og så lenge jeg har fått en skikkelig frokost og en kopp kaffe er jeg blid og klar for det meste av fysiske utfordringer. Selv harde intervalløkter. Vet ikke om det er noe jeg har trent meg opp til gjennom det siste året, eller om jeg bare er heldig, men jeg har i hvertfall ingen problemer med å løpe hardt med ufordøyd frokost i magen. Senere på dagen blir det derimot et problem, har slitt på ettermiddagen, og løping for raskt etter middag er sjelden en fornøyelse...
Når det blir mindre overtid, kurs og møter kommer jeg nok til å legge på noen økter til, men ser an formen og motivasjonen. Trening to ganger om dagen kommer ikke til å bli en daglig vane for å si det sånn, men går an én til to ganger i uka - hvis tiden strekker til, vel å merke. Greit å gjøre noe annet enn å jobbe, trene og ordne praktiske ting også.
Denne helga har jeg hatt to gode økter. Løp en hurtig langkjøring på mølle i går (lørdag) og siden motivasjonen på disse øktene har vært lav i det siste, la jeg meg ganske konservativt i fart fra start for å være sikker på å fullføre det jeg hadde planlagt. Og det fungerte, etter hvert ble farten ganske bra - og det ble absolutt en økt med et visst kvalitetsinnhold.
I dag (søndag) løp jeg en rolig langtur i byen. Har en fast rute jeg løper noen ganger før jobb. Den er ca. 11 km lang og går på Ring 2 vestover til Drammensveien, følger Drammensveien til Solli plass, deretter Parkveien til Bislett, hele Waldemar Thranes gate og hjem. Veldig fornøyd med den ruta. I dag utvidet jeg med Sjølyst og løp rundt hele Bygdøy før jeg fulgte sjøen tilbake mot sentrum og hjem. Fikk hilst på et halvt dusin settere med opphav fra diverse steder på de britiske øyer og andre staselige rasehunder. Merkes fort at man befinner seg på beste vestkant. Ble ca. 18 km, litt mindre enn mine vanlige søndagsturer, men da fikk jeg tid til å gjøre litt annet i dag også. Turen var uansett oppløftende, kan ikke huske at jeg har hatt så lav puls noensinne nesten, og farten var helt grei. Hurra! Håper det betyr at formen er stigende.
Jeg fikk en løpeindeks på klokka mi (Polar) som var svært bra; 63. I følge den skal jeg være i stand til å prestere helt sinnsyke tider på diverse distanser, veeeeeeeelding langt unna persene mine. Har tidligere fått beskjed om at jeg ikke får lov til å henge meg for mye opp i disse løpeindeksene av det andre teammedlemmet. Hun har blant annet truet med å brenne indeksarket hvis jeg ikke skjerpet meg, men det er nå litt gøy også da! Hadde det bare speilet virkeligheten...
Nå er det bare å krysse fingrene utover uka for at snøen som er spådd på Jessheim skal utebli. Har veldig lyst til å strækk på fotan neste søndag, men tar vær og føre-forbehold.
Har gått litt tungt på hverdagene, har måttet trene mye etter jobb grunnet treningsavtaler, kurs og tidlige møter. Liker egentlig best å få mesteparten av treningen unnagjort før jobb. Jeg er forholdsvis frisk og rask veldig tidlig om morgenen - og så lenge jeg har fått en skikkelig frokost og en kopp kaffe er jeg blid og klar for det meste av fysiske utfordringer. Selv harde intervalløkter. Vet ikke om det er noe jeg har trent meg opp til gjennom det siste året, eller om jeg bare er heldig, men jeg har i hvertfall ingen problemer med å løpe hardt med ufordøyd frokost i magen. Senere på dagen blir det derimot et problem, har slitt på ettermiddagen, og løping for raskt etter middag er sjelden en fornøyelse...
Når det blir mindre overtid, kurs og møter kommer jeg nok til å legge på noen økter til, men ser an formen og motivasjonen. Trening to ganger om dagen kommer ikke til å bli en daglig vane for å si det sånn, men går an én til to ganger i uka - hvis tiden strekker til, vel å merke. Greit å gjøre noe annet enn å jobbe, trene og ordne praktiske ting også.
Denne helga har jeg hatt to gode økter. Løp en hurtig langkjøring på mølle i går (lørdag) og siden motivasjonen på disse øktene har vært lav i det siste, la jeg meg ganske konservativt i fart fra start for å være sikker på å fullføre det jeg hadde planlagt. Og det fungerte, etter hvert ble farten ganske bra - og det ble absolutt en økt med et visst kvalitetsinnhold.
I dag (søndag) løp jeg en rolig langtur i byen. Har en fast rute jeg løper noen ganger før jobb. Den er ca. 11 km lang og går på Ring 2 vestover til Drammensveien, følger Drammensveien til Solli plass, deretter Parkveien til Bislett, hele Waldemar Thranes gate og hjem. Veldig fornøyd med den ruta. I dag utvidet jeg med Sjølyst og løp rundt hele Bygdøy før jeg fulgte sjøen tilbake mot sentrum og hjem. Fikk hilst på et halvt dusin settere med opphav fra diverse steder på de britiske øyer og andre staselige rasehunder. Merkes fort at man befinner seg på beste vestkant. Ble ca. 18 km, litt mindre enn mine vanlige søndagsturer, men da fikk jeg tid til å gjøre litt annet i dag også. Turen var uansett oppløftende, kan ikke huske at jeg har hatt så lav puls noensinne nesten, og farten var helt grei. Hurra! Håper det betyr at formen er stigende.
Jeg fikk en løpeindeks på klokka mi (Polar) som var svært bra; 63. I følge den skal jeg være i stand til å prestere helt sinnsyke tider på diverse distanser, veeeeeeeelding langt unna persene mine. Har tidligere fått beskjed om at jeg ikke får lov til å henge meg for mye opp i disse løpeindeksene av det andre teammedlemmet. Hun har blant annet truet med å brenne indeksarket hvis jeg ikke skjerpet meg, men det er nå litt gøy også da! Hadde det bare speilet virkeligheten...
Nå er det bare å krysse fingrene utover uka for at snøen som er spådd på Jessheim skal utebli. Har veldig lyst til å strækk på fotan neste søndag, men tar vær og føre-forbehold.
lørdag 7. november 2009
November; kjip måned, men det er lyspunkter
Jeg må innrømme, og vet det er mange med meg, at jeg synes november er en stusselig måned. Mørk, forblåst, kald, ofte veldig våt og værgudene greier sjelden å bestemme seg om de skal stelle i stand vinter eller om det fortsatt skal være høst. I tillegg er det lite appellerende estetisk sett etter at bladene er borte på trærne og før snøen kommer.
Jeg er fortsatt ganske pinglete hva angår å løpe ute i dårlig vær og på dårlig føre, men har planer om å bite tenna sammen og gi det et forsøk - men ser at jeg nok muligens må oppsøke litt ytre motivasjon også på denne fronten. Har blitt mer løping inne på mølle igjen i det siste, og enda mer blir det nok. Men selv jeg, som kan være ekstremt tålmodig, ser at det er begrenset hvor mye jeg gidder før jeg må ha variasjon. Det er morsommere å løpe ute. La det bli skikkelig skiføre snart (og da mener jeg blåføre, er ikke akkurat verdensmester i skismøring).
Men; nok klaging! Én ting er bra med november, det nærmer seg jul! Julesnopen har vært på plass siden slutten av september, men det boikotter jeg til desember. Klementinene, som har kommet på plass i butikkene den siste uka, boikottes derimot ikke. Det er alltid høytidsstemning når jeg kan sette tenna i den første klementinen i november. Det er bare sååååååå godt! Nå gjelder det bare å få trykket i seg så mange som mulig mens det er sesong. Fortsatt er de litt lyse på fargen, men de fullmodne er sikkert rett rundt hjørnet. Målet er å være litt lei av dem når jula endelig kommer.
Jeg er fortsatt ganske pinglete hva angår å løpe ute i dårlig vær og på dårlig føre, men har planer om å bite tenna sammen og gi det et forsøk - men ser at jeg nok muligens må oppsøke litt ytre motivasjon også på denne fronten. Har blitt mer løping inne på mølle igjen i det siste, og enda mer blir det nok. Men selv jeg, som kan være ekstremt tålmodig, ser at det er begrenset hvor mye jeg gidder før jeg må ha variasjon. Det er morsommere å løpe ute. La det bli skikkelig skiføre snart (og da mener jeg blåføre, er ikke akkurat verdensmester i skismøring).
Men; nok klaging! Én ting er bra med november, det nærmer seg jul! Julesnopen har vært på plass siden slutten av september, men det boikotter jeg til desember. Klementinene, som har kommet på plass i butikkene den siste uka, boikottes derimot ikke. Det er alltid høytidsstemning når jeg kan sette tenna i den første klementinen i november. Det er bare sååååååå godt! Nå gjelder det bare å få trykket i seg så mange som mulig mens det er sesong. Fortsatt er de litt lyse på fargen, men de fullmodne er sikkert rett rundt hjørnet. Målet er å være litt lei av dem når jula endelig kommer.
tirsdag 3. november 2009
To vaksine or not to vaksine? *Nøff*
Media er ganske så opptatt av svineinfluensaen om dagen, og det er vanskelig ikke å bli revet med. Har i utgangspunktet tenkt at vaksine er noe for de av mer skjør støpning enn meg selv, men må innrømme at jeg har skiftet mening i det siste. Er fortsatt ikke redd for selve influensaen, og tror egentlig at sjansen for at jeg i det hele tatt skal bli smittet og syk er ganske liten. Samtidig begynner svineriet (ho-ho!) å rykke nærmere og nærmere. Flere kollegaer har barn som har fått det, altså er det i hus, dvs. kontorlandskapet.
Har hatt influensa to eller tre ganger som jeg kan huske, én gang som barn vet jeg at jeg var sengeliggende i to uker og fikk to runder med bihulebetennelse og lungebetennelse i etterkant. Hadde det sist i år 2000, og da var jeg også ganske syk og pådro meg alle virus og bakterier som måtte befinne seg i en mils omkrets mange måneder i etterkant. Og det er det jeg er redd for nå egentlig, at et eventuelt influensavirus skal ødelegge immunforsvaret mitt i lang tid framover. Det har jeg ikke tid til, planene for 2010-sesongen er jo ikke akkurat små. Ergo - hvis jeg ikke har blitt syk innen de begynner å vaksinere alle her i bydelen, blir det vaksine på meg! Better safe than sorry!
Men når det måtte bli, er en annen sak! Bor i bydel Sagene, og det virker ikke akkurat som om vi er den høyest prioriterte delen av befolkningen... Blir ganske forbanna når man hører at småbygder rundt omkring har fått for mange vaksiner, mens vi her i de tettest befolkede bydelene av Oslo, hvor influensaen i tillegg har fått godt tak, ikke en gang kan få et anslag om når de kommer til å kunne tilby vaksine til alle! Får litt Animal Farm-følelse av dette; "All animals are equal, but some animals are more equal than others".
Og det konkluderer dagens utblåsning og innlegg i by og land-debatten...
Har hatt influensa to eller tre ganger som jeg kan huske, én gang som barn vet jeg at jeg var sengeliggende i to uker og fikk to runder med bihulebetennelse og lungebetennelse i etterkant. Hadde det sist i år 2000, og da var jeg også ganske syk og pådro meg alle virus og bakterier som måtte befinne seg i en mils omkrets mange måneder i etterkant. Og det er det jeg er redd for nå egentlig, at et eventuelt influensavirus skal ødelegge immunforsvaret mitt i lang tid framover. Det har jeg ikke tid til, planene for 2010-sesongen er jo ikke akkurat små. Ergo - hvis jeg ikke har blitt syk innen de begynner å vaksinere alle her i bydelen, blir det vaksine på meg! Better safe than sorry!
Men når det måtte bli, er en annen sak! Bor i bydel Sagene, og det virker ikke akkurat som om vi er den høyest prioriterte delen av befolkningen... Blir ganske forbanna når man hører at småbygder rundt omkring har fått for mange vaksiner, mens vi her i de tettest befolkede bydelene av Oslo, hvor influensaen i tillegg har fått godt tak, ikke en gang kan få et anslag om når de kommer til å kunne tilby vaksine til alle! Får litt Animal Farm-følelse av dette; "All animals are equal, but some animals are more equal than others".
Og det konkluderer dagens utblåsning og innlegg i by og land-debatten...
søndag 1. november 2009
Første dag i november: langtur, snø og nye sko
Har endelig tatt meg litt fri en helg. Søndagen har blitt benyttet til to av mine absolutte yndlingsaktiviteter; løping og lage mat/ha gjester på middag. For å starte med det siste først, det er altfor lenge siden jeg har hatt tid til denne beskjeftigelsen, men håper det blir mye mer av det ut over vinteren. Starter i det små med å fore det faste crewet i Futt'n Fart Running Team. Viktig med riktig kosthold i hele teamet, så får jeg utvide ambisjonene etter hvert. En liten digresjon; fikk masse bonustrening i går ettermiddag, siden jeg måtte innom hele 5 - fem (!) såkalt velassorterte dagligvareforretninger før jeg fant kjøttet jeg skulle ha - norske matbutikker suger! Jeg vil flytte til Sverige!
Et tydelig tegn på at jeg nå har drevet med løping en stund, er at jeg må begynne og bytte ut sko. Mengdetreningsskoa som jeg kjøpte til min debut på halvmaraton i fjor har vært klare for utbytting en stund, og nå fikk jeg endelig somlet meg ned på Löplabbet for å fikse et nytt par. Hadde bestemt meg for å prøve en annen type enn de jeg hadde, var sånn passe fornøyd med dem. Som nybegynner har det vært vanskelig å greie å kjenne etter selv hvordan skoa føles og skal føles, men det har begynt å bedre seg.
Etter mye prøving, løping på mølle og problemer med å finne riktig størrelse (etter maraton har jeg blitt livredd for å løpe med for romslige sko), falt jeg endelig ned på et par Adidas (Adistar Salvation). Jeg er ingen vanskelig kunde og bruker sjelden mye tid på å bestemme meg når jeg handler, men siden vi nå fant ut at jeg må begynne med overpronasjonssko, ble det litt ekstra styr. Tidligere har jeg brukt normalpronasjonssko, selv om vi har sett at jeg faller bittelitt inn på den venstre foten, men det har bedret seg når vi har funnet det rette skoparet. Det ser nå ut til at pronasjonen på det venstre beinet har blitt verre, min teori er at det har med forstuingen i sommer å gjøre. Så nå har jeg fått det første skoparet med pronasjonsstøtte i hus. Og har lært at de har en litt annen pris enn normalpronasjonssko. Sluppet billig unna til nå, tydeligvis!
Har løpt langtur med nye sko i dag. De var fine og hvite (og rosa; hvorfor skal alle produsentene lage rosa damemodeller?) da jeg dro, og så slettes ikke ille ut da jeg kom hjem heller, men man ser at de er brukt. Det var kjemperart å løpe i mengdetreningssko igjen. Har bare løpt i lettvektssko eller terrengssko i det siste, så dette var forandring. Føltes nesten som om jeg var på stylter, kjempelangt over bakken. Skoa føltes også tyngre og veeeeeeeeldig solide. De satt forsåvidt godt på, men fikk antydning til vannblemmer av pronasjonsstøtten og litt vondt foran, men satser på at det går seg til. Strøk av gårde på en litt lang tur tatt i betraktning at jeg hadde nye sko (ca. halvmaraton). Løp på kjente trakter rundt om i Maridalen, men holdt meg unna de verste stiene, ergo fikk ikke skoa kjørt seg så veldig og det er fortsatt mulig å se hvilken farge de har (altså rosa...). Var en fin tur, tross litt gufsete vær. Jeg møtte snøen da jeg kom opp i høyden, så nå har jeg hatt min første løpetur på snø - og det var glatt! Jaja, bare å vende seg til det.
Veldig støle og stive legger i dag (enda verre i går) etter styrketrening på torsdag. Har akkurat begynt med styrketrening og nye øvelser etter et opphold pga maraton. Håper derfor at det er forbigående at jeg blir så støl og at det gir seg litt når muskulaturen skjønner at den kommer til å bli utsatt for dette med veldig jevne mellomrom (og at det ikke er alderen som tynger?!...).
Et tydelig tegn på at jeg nå har drevet med løping en stund, er at jeg må begynne og bytte ut sko. Mengdetreningsskoa som jeg kjøpte til min debut på halvmaraton i fjor har vært klare for utbytting en stund, og nå fikk jeg endelig somlet meg ned på Löplabbet for å fikse et nytt par. Hadde bestemt meg for å prøve en annen type enn de jeg hadde, var sånn passe fornøyd med dem. Som nybegynner har det vært vanskelig å greie å kjenne etter selv hvordan skoa føles og skal føles, men det har begynt å bedre seg.
Etter mye prøving, løping på mølle og problemer med å finne riktig størrelse (etter maraton har jeg blitt livredd for å løpe med for romslige sko), falt jeg endelig ned på et par Adidas (Adistar Salvation). Jeg er ingen vanskelig kunde og bruker sjelden mye tid på å bestemme meg når jeg handler, men siden vi nå fant ut at jeg må begynne med overpronasjonssko, ble det litt ekstra styr. Tidligere har jeg brukt normalpronasjonssko, selv om vi har sett at jeg faller bittelitt inn på den venstre foten, men det har bedret seg når vi har funnet det rette skoparet. Det ser nå ut til at pronasjonen på det venstre beinet har blitt verre, min teori er at det har med forstuingen i sommer å gjøre. Så nå har jeg fått det første skoparet med pronasjonsstøtte i hus. Og har lært at de har en litt annen pris enn normalpronasjonssko. Sluppet billig unna til nå, tydeligvis!
Har løpt langtur med nye sko i dag. De var fine og hvite (og rosa; hvorfor skal alle produsentene lage rosa damemodeller?) da jeg dro, og så slettes ikke ille ut da jeg kom hjem heller, men man ser at de er brukt. Det var kjemperart å løpe i mengdetreningssko igjen. Har bare løpt i lettvektssko eller terrengssko i det siste, så dette var forandring. Føltes nesten som om jeg var på stylter, kjempelangt over bakken. Skoa føltes også tyngre og veeeeeeeeldig solide. De satt forsåvidt godt på, men fikk antydning til vannblemmer av pronasjonsstøtten og litt vondt foran, men satser på at det går seg til. Strøk av gårde på en litt lang tur tatt i betraktning at jeg hadde nye sko (ca. halvmaraton). Løp på kjente trakter rundt om i Maridalen, men holdt meg unna de verste stiene, ergo fikk ikke skoa kjørt seg så veldig og det er fortsatt mulig å se hvilken farge de har (altså rosa...). Var en fin tur, tross litt gufsete vær. Jeg møtte snøen da jeg kom opp i høyden, så nå har jeg hatt min første løpetur på snø - og det var glatt! Jaja, bare å vende seg til det.
Veldig støle og stive legger i dag (enda verre i går) etter styrketrening på torsdag. Har akkurat begynt med styrketrening og nye øvelser etter et opphold pga maraton. Håper derfor at det er forbigående at jeg blir så støl og at det gir seg litt når muskulaturen skjønner at den kommer til å bli utsatt for dette med veldig jevne mellomrom (og at det ikke er alderen som tynger?!...).
torsdag 29. oktober 2009
Hurra; jeg er på adelskalenderen!
Nr. 74 på årets foreløpige norgesstatistikk innen maraton... Ta den alle gamle gymlærere og trenere som aldri hadde troen, mohahahahaha! Og hvem vet hva 2010-sesongen bringer?...
Gode tips fra de beste langdistanseløperne i Norge
Viljen gjør deg god til langløp
Jeg er hekta på læring - søker alltid ny kunnskap og får aldri nok. Det går heldigvis ikke an å fylle hjernen helt opp - selv om noen hardnakket påstår det! Varierer veldig hva slags kunnskap jeg oppsøker og hva som til enhver tid opptar meg, men de siste par årene har det vært veldig mye lesing om trening i forskjellige former; prinsipper, forskning, meninger om temaet osv.
Artikkelen som er lenket opp øverst i innlegget, fant jeg for et par dager siden. Det er alltid interessant å lese om hvordan de beste trener og la seg inspirerere. Også greit å få en bekreftelse på at det en selv tenker og gjør, samsvarer med det de som presterer på et høyt nivå gjør. Det har gått en debatt blant forskere og på diverse nettfora en stund om det holder å løpe intervall av type 4 * 4 for å bli god selv på lengre distanser, og om man virkelig trenger de lange langturene for å få nok utholdenhet.
Selv sliter jeg med å tro at man kan trene ensidig intensiv utholdenhet av kortere varighet og så holde ut et helt maraton - jeg tror i hvertfall ikke at det hadde fungert for meg. Men her, som med alt annet, er det individuelle forskjeller. Etter å ha kjent på smerten den siste halvdelen av mitt første maraton har jeg selv tenkt at flere lange rolige langturer er tingen for meg, flere kilometer i beina og mer "herding". Herding er forøvrig mitt svar på alt! Hvis noe fusker i kroppen er min teori at jeg må kjøre på, så vil det etter hvert gå over, kroppen vil venne seg til belastningen. Det har fungert til nå, men skal ikke være for kjepphøy - pluselig en dag får jeg vel en smekk jeg også...
Til nå har denne holdningen fungert. Da jeg begynte å løpe fikk jeg veldig vond i knærne i starten, kunne nesten ikke gå noen dager, men jeg kjørte på - og gjett hva som skjedde; det gikk over! Det samme har det vært med såre fotblader, ømme beinhinner osv.... Så hittil holder herdeterorien vann! Har snakket med Odd Nilsen (gammel ringrev på Löplabbet, kjent fra Bedre Puls på NRK) om dette flere ganger når jeg har vært innom og kjøpt sko, og han har akkurat samme holdning. Befriende! Man får jo ellers beskjed om å være så obs på skader og vondter osv, men det er lett å bli for forsiktig også, tror jeg. Men som sagt, jeg skal passe meg for å være altfor kjepphøy! Man skal heller ikke undervurdere det psykiske effekten av å vite at man har de lange distansene "innabords", dvs at man vet at man kan løpe langt fordi man har prøvd det før og vet hvordan kroppen reagerer. Var utrolig, utrolig nervøs foran Oslo maraton nå i høst, nettopp fordi jeg aldri noensinne hadde løpt så langt, verken på trening eller i forholdsvis høy fart i konkurranse. Håper det blir litt lettere neste gang når jeg vet at jeg har gjort det før.
Uansett, poenget mitt var egentlig at jeg synes det var mye gode råd i artikkelen (mye i samsvar med hvordan jeg selv tenker å legge opp treningen, ergo; positivt innstilt). Særlig kombinasjonsøktene til John Henry Strupstad har jeg selv begynt å få tro på. Fikk inn noen sånne i slutten av mai/begynnelsen av juni før jeg ble skadet, og synes jeg fikk rask fremgang en periode. Det jeg gjorde var å løpe lange turer i marka på stier og skogsveier (blanding). Løp rolig store deler av turen, men lot pulsen gå vilt i noen av de verste bakkene (naturlig intervall) og la på en hurtig langkjøring (30-40min) på slutten av økta (for å rekke bussen som bare går én gang i timen i Maridalen, fin motivasjon for å få tatt ut det lille ekstra). Slitsomt, men fungerer hvis man passer på å få restituert litt etterpå. Har ikke fått dette til på samme måte i høst når det har vært mye bløtere i marka, men det kommer sikkert nye muligheter neste sommer. Gleder meg allerede!
Jeg er hekta på læring - søker alltid ny kunnskap og får aldri nok. Det går heldigvis ikke an å fylle hjernen helt opp - selv om noen hardnakket påstår det! Varierer veldig hva slags kunnskap jeg oppsøker og hva som til enhver tid opptar meg, men de siste par årene har det vært veldig mye lesing om trening i forskjellige former; prinsipper, forskning, meninger om temaet osv.
Artikkelen som er lenket opp øverst i innlegget, fant jeg for et par dager siden. Det er alltid interessant å lese om hvordan de beste trener og la seg inspirerere. Også greit å få en bekreftelse på at det en selv tenker og gjør, samsvarer med det de som presterer på et høyt nivå gjør. Det har gått en debatt blant forskere og på diverse nettfora en stund om det holder å løpe intervall av type 4 * 4 for å bli god selv på lengre distanser, og om man virkelig trenger de lange langturene for å få nok utholdenhet.
Selv sliter jeg med å tro at man kan trene ensidig intensiv utholdenhet av kortere varighet og så holde ut et helt maraton - jeg tror i hvertfall ikke at det hadde fungert for meg. Men her, som med alt annet, er det individuelle forskjeller. Etter å ha kjent på smerten den siste halvdelen av mitt første maraton har jeg selv tenkt at flere lange rolige langturer er tingen for meg, flere kilometer i beina og mer "herding". Herding er forøvrig mitt svar på alt! Hvis noe fusker i kroppen er min teori at jeg må kjøre på, så vil det etter hvert gå over, kroppen vil venne seg til belastningen. Det har fungert til nå, men skal ikke være for kjepphøy - pluselig en dag får jeg vel en smekk jeg også...
Til nå har denne holdningen fungert. Da jeg begynte å løpe fikk jeg veldig vond i knærne i starten, kunne nesten ikke gå noen dager, men jeg kjørte på - og gjett hva som skjedde; det gikk over! Det samme har det vært med såre fotblader, ømme beinhinner osv.... Så hittil holder herdeterorien vann! Har snakket med Odd Nilsen (gammel ringrev på Löplabbet, kjent fra Bedre Puls på NRK) om dette flere ganger når jeg har vært innom og kjøpt sko, og han har akkurat samme holdning. Befriende! Man får jo ellers beskjed om å være så obs på skader og vondter osv, men det er lett å bli for forsiktig også, tror jeg. Men som sagt, jeg skal passe meg for å være altfor kjepphøy! Man skal heller ikke undervurdere det psykiske effekten av å vite at man har de lange distansene "innabords", dvs at man vet at man kan løpe langt fordi man har prøvd det før og vet hvordan kroppen reagerer. Var utrolig, utrolig nervøs foran Oslo maraton nå i høst, nettopp fordi jeg aldri noensinne hadde løpt så langt, verken på trening eller i forholdsvis høy fart i konkurranse. Håper det blir litt lettere neste gang når jeg vet at jeg har gjort det før.
Uansett, poenget mitt var egentlig at jeg synes det var mye gode råd i artikkelen (mye i samsvar med hvordan jeg selv tenker å legge opp treningen, ergo; positivt innstilt). Særlig kombinasjonsøktene til John Henry Strupstad har jeg selv begynt å få tro på. Fikk inn noen sånne i slutten av mai/begynnelsen av juni før jeg ble skadet, og synes jeg fikk rask fremgang en periode. Det jeg gjorde var å løpe lange turer i marka på stier og skogsveier (blanding). Løp rolig store deler av turen, men lot pulsen gå vilt i noen av de verste bakkene (naturlig intervall) og la på en hurtig langkjøring (30-40min) på slutten av økta (for å rekke bussen som bare går én gang i timen i Maridalen, fin motivasjon for å få tatt ut det lille ekstra). Slitsomt, men fungerer hvis man passer på å få restituert litt etterpå. Har ikke fått dette til på samme måte i høst når det har vært mye bløtere i marka, men det kommer sikkert nye muligheter neste sommer. Gleder meg allerede!
tirsdag 27. oktober 2009
Fridag, fantastisk vær og langtur i marka
Kunne knapt valgt en finere dag å ta fri fra jobben for å løpe en langtur i marka. Jeg var som vanlig oppe tidlig - og rett etter kl. 9 var jeg på vei opp mot Tømte (innerst i Maridalen) på sti. Det er veldig bløtt i marka nå, pluss at det fryser på om natten - så det er sleipt og glatt, pluss at man må være forberedt på å bli blaut på beina. Jeg greide på toppen av det hele å velge feil sti etter Tømte mot Ørfiske - så det ble nesten 3 km på myr. Våt og kald er stikkordet, til slutt skar jeg av fra merkingen og greide til slutt å finne den riktige stien. Retningssansen fungerer i hvertfall! Tok skogsveier med noen omveier fra Ørfiske tilbake til Kjelsås. Deilig å strekke på beina og få skrittet ut litt etter alle de kronglete og våte stiene - gikk fryktelig saaaaaaakte den første delen av turen (mye gåing). Desto bedre fart i nedoverbakkene på vei hjemover. Ellers er det ikke så mye mer å si om turen - en vel anvendt fridag! Lar bildene snakke for seg selv...
mandag 26. oktober 2009
Bislett stengt i tre måneder - what to do?
Bislett stadion
Har hørt rykter en stund om at Bislett skulle stenge i vinter for ombygging og nå er det en realitet. Blant annet skal de isolere hele innebanen. Da blir det litt enklere å vite hvordan man skal kle når man kan løpe 545 meter i samme temperatur i stedet for 250 meter i 20+ og 300 meter i 10-, slik det kunne være i vinter. Men jeg klager ikke. Bislett var min redning vinteren som var da jeg gikk fryktelig lei av å løpe langturer på mølle.En runde på 545 meter er morsommere enn mølle, og på Bislett er det også ofte mye folk i alle aldre og på alle nivåer - noe som gjør det interessant å være der.Kjempebra tilbud, og åpent for absolutt alle! Var litt nervøs første gangen jeg dro dit - tenkte kanskje at det bare var eliteutøvere som trente der, men hadde overhodet ingen grunn til å bekymre meg...
Har vært altfor pysete til å løpe ute om vinteren, men nå ser det altså ut til at jeg blir tvunget ut uansett om jeg vil eller ikke. Kanskje like greit! De stenger til helga og har planer om å åpne igjen 1. februar, men sluttdatoer for større byggeprosjekter har alltid en tendens til å bli utsatt, så jeg tviler på at det blir så mye Bislett i vinter. Veldig synd, men bra tiltak!
Jeg må revurdere alle planene jeg hadde for vinteren - og lurer nå veldig på hva slags alternativer jeg skal finne? Bislett har jeg brukt både til rolige langturer (jeg må ikke nødvendigvis se noe nytt rundt hver sving så lenge vær og føre er behagelig), hurtige langturer og tempo-/sprintøkter. De to førstnevnte øktene kan jeg ta på mølle, eventuelt tøffe meg opp til å ta ute selv etter at snøen har kommet. Men på sprintøktene (som jeg hadde så store intensjoner om å gjøre mye av i vinter) må jeg tenke virkelig alternativt - men jeg finner nok på noe! Jeg satser jo heller ikke akkurat mot OL i London, så verden går ikke under om jeg ikke får på plass alle øktene jeg hadde tenkt hver uke.
Vi sees på Bislett uten lue og skjerf i februar!
Har hørt rykter en stund om at Bislett skulle stenge i vinter for ombygging og nå er det en realitet. Blant annet skal de isolere hele innebanen. Da blir det litt enklere å vite hvordan man skal kle når man kan løpe 545 meter i samme temperatur i stedet for 250 meter i 20+ og 300 meter i 10-, slik det kunne være i vinter. Men jeg klager ikke. Bislett var min redning vinteren som var da jeg gikk fryktelig lei av å løpe langturer på mølle.En runde på 545 meter er morsommere enn mølle, og på Bislett er det også ofte mye folk i alle aldre og på alle nivåer - noe som gjør det interessant å være der.Kjempebra tilbud, og åpent for absolutt alle! Var litt nervøs første gangen jeg dro dit - tenkte kanskje at det bare var eliteutøvere som trente der, men hadde overhodet ingen grunn til å bekymre meg...
Har vært altfor pysete til å løpe ute om vinteren, men nå ser det altså ut til at jeg blir tvunget ut uansett om jeg vil eller ikke. Kanskje like greit! De stenger til helga og har planer om å åpne igjen 1. februar, men sluttdatoer for større byggeprosjekter har alltid en tendens til å bli utsatt, så jeg tviler på at det blir så mye Bislett i vinter. Veldig synd, men bra tiltak!
Jeg må revurdere alle planene jeg hadde for vinteren - og lurer nå veldig på hva slags alternativer jeg skal finne? Bislett har jeg brukt både til rolige langturer (jeg må ikke nødvendigvis se noe nytt rundt hver sving så lenge vær og føre er behagelig), hurtige langturer og tempo-/sprintøkter. De to førstnevnte øktene kan jeg ta på mølle, eventuelt tøffe meg opp til å ta ute selv etter at snøen har kommet. Men på sprintøktene (som jeg hadde så store intensjoner om å gjøre mye av i vinter) må jeg tenke virkelig alternativt - men jeg finner nok på noe! Jeg satser jo heller ikke akkurat mot OL i London, så verden går ikke under om jeg ikke får på plass alle øktene jeg hadde tenkt hver uke.
Vi sees på Bislett uten lue og skjerf i februar!
lørdag 24. oktober 2009
Human Race II, Sognsvann - når skal jeg få til en god 10 km?
Sognsvann rundt medsols - Human Race II
Human Race II - resultatliste verden
I dag har jeg, og forhåpentligvis tusenvis av andre verden rundt, brukt FN-dagen til å løpe 10 km for en god sak. Igjen må jeg berømme den entusiastiske gjengen som arrangerer. Det er alltid gøy å komme på Sognsvann rundt medsols (SRM) og dette arrangementet var intet unntak. Kjempetiltak og gjennomført på en strålende måte!
Det som er så gøy med SRM er at absolutt alle er velkomne, enten man tilhører norgeseliten eller synes det er mer enn nok bare å gjennomføre én runde rundt Sognsvann, pluss masse barn som sikkert synes det er kjempestas å være med på løp med chip på foten. Løping (evt. gåing) kan være en svært inkluderende sport. Mange andre mosjonsløp er også slik, dvs inkluderer hele spennet - men jeg synes faktisk svenskene er bedre enn oss foreløpig. Arrangementene er bedre gjennomført og maaaaaaaange flere helt vanlige mosjonister av typen "jeg trimmer litt en gang" iblant stiller opp. Virker som nordmenn har høyere terskel før de tør å stille opp i løp og tar seg selv mer høytidelig på dette enn svenskene.
Selv hadde jeg en utrolig dårlig dag, men greide en hederlig tid likevel. Fryktelig sliten og trøtt i dag (svimmel før start og underveis), pluss at jeg merket den lille forkjølelsen som sitter i kroppen veldig godt helt fra start. Fikk en liten kjenning på blodsmak i kjeften allerede etter den første kilometeren, selv om pulsen ikke var spesielt høy. Lå faktisk lavere i puls i dag enn jeg bruker å gjøre på halvmaraton, likevel føltes det utrolig slitsomt. Ergo; dette var ikke min dag! Likevel kom jeg i mål omtrent på den tiden jeg hadde satt meg som mål, og det var 45 min. Satte faktisk enn bedre tid i dag enn min beste tid på 3-rundern på SRM (og dagens løp var vel 200 m lenger). Så med god trening i vinter bør jeg kunne greie å sette bedre tider på 10 km i neste sesong. Sentrumsløpet 24. april blir antakeligvis første mulighet - håper på et mye bedre løp en fjorårets løp (min verste løpeopplevelse noensinne!).
For en gangs skyld hadde jeg faktisk også selskap på et løp. Jeg hadde forsøkt å verve deltakere så godt jeg kunne på forhånd, men til slutt var det bare én som lot seg overtale. Må benytte sjansen igjen til å gratulere Mirja med fabelaktig innsats! Å stille opp på et så langt løp uten å ha løpt noe som helst på godt over ett år, greie å løpe absolutt hele veien og komme i mål rett over timen - utrolig bra jobba! Til og med sluttspurt var det krefter igjen til - noe jeg er fryktelig dårlig til selv. Og så utrolig tøft gjort å stille opp i utgangspunktet! Håper det kan være til inspirasjon for andre også.
Human Race II - resultatliste verden
I dag har jeg, og forhåpentligvis tusenvis av andre verden rundt, brukt FN-dagen til å løpe 10 km for en god sak. Igjen må jeg berømme den entusiastiske gjengen som arrangerer. Det er alltid gøy å komme på Sognsvann rundt medsols (SRM) og dette arrangementet var intet unntak. Kjempetiltak og gjennomført på en strålende måte!
Det som er så gøy med SRM er at absolutt alle er velkomne, enten man tilhører norgeseliten eller synes det er mer enn nok bare å gjennomføre én runde rundt Sognsvann, pluss masse barn som sikkert synes det er kjempestas å være med på løp med chip på foten. Løping (evt. gåing) kan være en svært inkluderende sport. Mange andre mosjonsløp er også slik, dvs inkluderer hele spennet - men jeg synes faktisk svenskene er bedre enn oss foreløpig. Arrangementene er bedre gjennomført og maaaaaaaange flere helt vanlige mosjonister av typen "jeg trimmer litt en gang" iblant stiller opp. Virker som nordmenn har høyere terskel før de tør å stille opp i løp og tar seg selv mer høytidelig på dette enn svenskene.
Selv hadde jeg en utrolig dårlig dag, men greide en hederlig tid likevel. Fryktelig sliten og trøtt i dag (svimmel før start og underveis), pluss at jeg merket den lille forkjølelsen som sitter i kroppen veldig godt helt fra start. Fikk en liten kjenning på blodsmak i kjeften allerede etter den første kilometeren, selv om pulsen ikke var spesielt høy. Lå faktisk lavere i puls i dag enn jeg bruker å gjøre på halvmaraton, likevel føltes det utrolig slitsomt. Ergo; dette var ikke min dag! Likevel kom jeg i mål omtrent på den tiden jeg hadde satt meg som mål, og det var 45 min. Satte faktisk enn bedre tid i dag enn min beste tid på 3-rundern på SRM (og dagens løp var vel 200 m lenger). Så med god trening i vinter bør jeg kunne greie å sette bedre tider på 10 km i neste sesong. Sentrumsløpet 24. april blir antakeligvis første mulighet - håper på et mye bedre løp en fjorårets løp (min verste løpeopplevelse noensinne!).
For en gangs skyld hadde jeg faktisk også selskap på et løp. Jeg hadde forsøkt å verve deltakere så godt jeg kunne på forhånd, men til slutt var det bare én som lot seg overtale. Må benytte sjansen igjen til å gratulere Mirja med fabelaktig innsats! Å stille opp på et så langt løp uten å ha løpt noe som helst på godt over ett år, greie å løpe absolutt hele veien og komme i mål rett over timen - utrolig bra jobba! Til og med sluttspurt var det krefter igjen til - noe jeg er fryktelig dårlig til selv. Og så utrolig tøft gjort å stille opp i utgangspunktet! Håper det kan være til inspirasjon for andre også.
fredag 23. oktober 2009
Stressende fritid/tvangspreget lidenskap
http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2009/10/stressende-fritid.html
Det kommer stadig ny forskning rundt trening og de psykiske aspektene omkring det. Denne avhandlingen virker veldig spennende i så måte - men her handler det om fritid/hobbyer generelt.
Håper jeg fortsatt befinner meg i kategorien "harmonisk lidenskap". Må nok innrømme at jeg prioriterer treningen foran veldig mye annet, som noen venner sikkert har merket (uffda!), og at hver treningsøkt ikke er like morsom. Men innimellom kommer den totale lykkefølelsen, og det er verdt alle timene med strev.
Det kommer stadig ny forskning rundt trening og de psykiske aspektene omkring det. Denne avhandlingen virker veldig spennende i så måte - men her handler det om fritid/hobbyer generelt.
Håper jeg fortsatt befinner meg i kategorien "harmonisk lidenskap". Må nok innrømme at jeg prioriterer treningen foran veldig mye annet, som noen venner sikkert har merket (uffda!), og at hver treningsøkt ikke er like morsom. Men innimellom kommer den totale lykkefølelsen, og det er verdt alle timene med strev.
torsdag 22. oktober 2009
Helsesjekk
Vært hos legen og tatt en skikkelig sjekk, slik man jo bør gjøre innimellom etter at man har blitt voksen, visstnok - dette var første gang for meg. Burde sikkert gjort det for tre år siden for å sjekke forskjellen, men det man ikke vet, har man ikke vondt av!
Resultat:
Resultat:
- jeg vant kåringen som dagens friskeste pasient med god margin
- fikk beskjed om at jeg kom til å leve til jeg ble 120 hvis jeg fortsatte på samme måte (vel, håper sannelig hun har rett!)
- det ble anslått at jeg har en hvilepuls nede på 30-tallet (glemmer alltid å sjekke selv) - og at jeg nesten bør bære sertifikat på det i tilfelle jeg blir lagt inn på sykehus og de får panikk pga. lav puls - det skjer visstnok med godt trente personer
- jeg har leeeeeeeeeeenge igjen til overgangsalderen - dvs den kommer trolig til å inntreffe sent (alt de vet disse legene) - så enda noen år igjen til jeg når total bitch mode!
- absolutt ingen tegn til diabetes eller hjerte-/lungeproblemer (familiens svøpe)
tirsdag 20. oktober 2009
Langtur midt i arbeidstiden - og om å dusje med skoa på!
Jeg sjekket værvarselet i forrige uke, og da var denne tirsdagen siste dagen det var meldt noenlunde vær denne uka. Spurte sjefen om jeg kunne ta halve dagen fri - og det fikk jeg! Nå har det skjedd litt etter det, så egentlig burde jeg ikke gjort det, men skitt au, ingen dør.... Og hva bruker man så disse timene til - man LØPER I MARKA, så klart! Jeg forsøker nå å få med meg så mange turer jeg greier innen høsten blir vinter og lar det til og med gå ut over jobben (tipper nok jeg tar det igjen, men).
Kl. 12.00 strøk jeg ut døra, tok første T-bane til Sognsvann og satte kursen mot Ullevålsseter på sti. Har et litt anstrengt forhold til den stien siden den ødela sommeren for meg (vrikket ventre ankel der tidlig i juli - og dermed måtte sommertreningen reorganiseres), men jeg gikk likevel på med friskt mot. Det var bløtt og ganske sleipt, antydning til is mange steder. Et par kilometer inn ble jeg forbiløpt av en høy, ung mann som sier "hei" i det han løper forbi. "Hyggelig", tenkte jeg og sa "hei" tilbake. Litt lenger inn møter jeg samme fyr igjen, og etter å ha løpt forbi meg kommer han tilbake, stopper meg og spør hvor han er. Med tysk aksent forklarer han at han har løpt seg helt vill og forsøker å komme seg tilbake til Sognsvann (han hadde løpt rundt der i over 2 timer). Jeg forklarer at han bare kan følge stien han er på tilbake, den blåmerkede stien er jo ganske grei å finne fram på. Han vil heller løpe mot Ullevålsseter og ta veien tilbake, så jeg forklarer at det bare er å følge stien, og at det ikke er langt igjen til han kommer ut på veien. Han forsvinner, og jeg løper videre i rolig tempo den siste delen av stien. Så, rett før jeg kommer ut på veien til Ullevålsseter blir jeg jammen forbiløpt av ham igjen!... Han hadde tydeligvis løpt feil nok en gang, og i forbifarten lurer han på om jeg har truffet på de to brødrene hans på turen, hahahahahahaha! Selvironi i hvertfall, lo mye av det resten av turen. Håper han fant veien tilbake, måtte peke ham i riktig retning igjen. Så hvis noen møter en sliten tysker i nærheten av Sognsvann, gi ham noe næring og følg ham til T-banen - han har vært på tur lenge, stakkar!
Det med menn og retningssans ble kraftig motbevist i dag, gitt!
Jeg fortsatte over Skjærsjødammen og deretter på sti mot Bjørnsholt, ned til Gåslungen, Øyungen og Skar hvor jeg rakk bussen akkurat *puh*. Så stygt på det en stund, men en langsprint nedover de siste bakkene reddet dagen. Hva skal jeg si om resten av turen? Blir en stund til jeg gjør den om igjen! Det var VÅTT, SLEIPT/GLATT, KRONGLETE og GJØRMETE - også så saaaaaaaaaakte det gikk (brukte 2,5 t på distansen). Sklei mye og har blåmerker som bevis. Har også badet i opptil flere myrer, og når man skjønner at man ikke kan bli våtere så gir man jo bare beng og hopper i det. Da jeg kom hjem gikk jeg rett i dusjen med skoa på (helt sant!) - en ny opplevelse, men så ille var det. De skoa er ikke tørre før om to uker....
Men alt i alt en vel anvendt dag - tar meg helt fri tirsdag om ei uke for å gjenta bragden, men da skal jeg holde meg i tryggere farvann inne i Lillomarka tror jeg. Jeg skal jammen prøve å få tatt skiturer på samme måte i vinter, ikke så mye folk i løypene på dagtid - jobbe kan man gjøre når det er mørkt!
Kl. 12.00 strøk jeg ut døra, tok første T-bane til Sognsvann og satte kursen mot Ullevålsseter på sti. Har et litt anstrengt forhold til den stien siden den ødela sommeren for meg (vrikket ventre ankel der tidlig i juli - og dermed måtte sommertreningen reorganiseres), men jeg gikk likevel på med friskt mot. Det var bløtt og ganske sleipt, antydning til is mange steder. Et par kilometer inn ble jeg forbiløpt av en høy, ung mann som sier "hei" i det han løper forbi. "Hyggelig", tenkte jeg og sa "hei" tilbake. Litt lenger inn møter jeg samme fyr igjen, og etter å ha løpt forbi meg kommer han tilbake, stopper meg og spør hvor han er. Med tysk aksent forklarer han at han har løpt seg helt vill og forsøker å komme seg tilbake til Sognsvann (han hadde løpt rundt der i over 2 timer). Jeg forklarer at han bare kan følge stien han er på tilbake, den blåmerkede stien er jo ganske grei å finne fram på. Han vil heller løpe mot Ullevålsseter og ta veien tilbake, så jeg forklarer at det bare er å følge stien, og at det ikke er langt igjen til han kommer ut på veien. Han forsvinner, og jeg løper videre i rolig tempo den siste delen av stien. Så, rett før jeg kommer ut på veien til Ullevålsseter blir jeg jammen forbiløpt av ham igjen!... Han hadde tydeligvis løpt feil nok en gang, og i forbifarten lurer han på om jeg har truffet på de to brødrene hans på turen, hahahahahahaha! Selvironi i hvertfall, lo mye av det resten av turen. Håper han fant veien tilbake, måtte peke ham i riktig retning igjen. Så hvis noen møter en sliten tysker i nærheten av Sognsvann, gi ham noe næring og følg ham til T-banen - han har vært på tur lenge, stakkar!
Det med menn og retningssans ble kraftig motbevist i dag, gitt!
Jeg fortsatte over Skjærsjødammen og deretter på sti mot Bjørnsholt, ned til Gåslungen, Øyungen og Skar hvor jeg rakk bussen akkurat *puh*. Så stygt på det en stund, men en langsprint nedover de siste bakkene reddet dagen. Hva skal jeg si om resten av turen? Blir en stund til jeg gjør den om igjen! Det var VÅTT, SLEIPT/GLATT, KRONGLETE og GJØRMETE - også så saaaaaaaaaakte det gikk (brukte 2,5 t på distansen). Sklei mye og har blåmerker som bevis. Har også badet i opptil flere myrer, og når man skjønner at man ikke kan bli våtere så gir man jo bare beng og hopper i det. Da jeg kom hjem gikk jeg rett i dusjen med skoa på (helt sant!) - en ny opplevelse, men så ille var det. De skoa er ikke tørre før om to uker....
Men alt i alt en vel anvendt dag - tar meg helt fri tirsdag om ei uke for å gjenta bragden, men da skal jeg holde meg i tryggere farvann inne i Lillomarka tror jeg. Jeg skal jammen prøve å få tatt skiturer på samme måte i vinter, ikke så mye folk i løypene på dagtid - jobbe kan man gjøre når det er mørkt!
lørdag 17. oktober 2009
Laaaaaaaaaang langtur - første skikkelige tur etter Oslo maraton!
Nok en strålende lørdag i oktober, og jeg sto opp med sola! Startet på Kjelsås, løp innover i Lillomarka over til og opp i Maridalsalpene, ned til Skar og hjem gjennom Maridalen - til sammen nesten 3,5 mil på alle typer underlag. I fantastisk vær!
Var egentlig veldig spent på formen siden det har vært ekstremt mye jobbing, press, stress og lite søvn i det siste, pluss en aldri så liten forkjølelse i kroppen - uteløping blir derfor lett en snørrorgie, men jeg begynner å få taket på snyting i fart nå, hehehehehe (lekkert!)....
Ble faktisk påkjørt av en syklist ganske tidlig på turen, trodde jeg var helt alene og gikk og vinglet med musikk på øret mens jeg knipset bilder med mobilen og nøt utsikten - ergo; min egen feil! Han var blid likevel da, og det var jo meg og mobilen min som tok støyten....
Uansett, formen var fin den, pulsen lavere enn på lenge og beina holdt hele turen, selv om det svei litt i legger og hamstrings i oppoverbakkene i Lillomarka og Mariadalsalpene.
Kjørte min første intervalltrening siden før maraton på torsdag, en 3 *10 som gikk mye bedre enn ventet (bra fart, høy puls men lette og fine bein - ikke ofte det skjer). I morgen tidlig har jeg planlagt litt bakkesprint før jeg drar på jobb, så skal beina få hvile fra løping en dag, det trengs sikkert....
Neste lørdag er det Human Race, gleder meg - spent på hvordan det blir med 500 deltakere rundt Sognsvann på en lørdag. Barnevognsmafiaen, som bruker å herje rundt vannet på dette tidspunktet, kommer til å få kjørt seg... Hvis formen er på plass og det ikke blir altfor mye køløping håper jeg å komme inn ikke altfor mye etter 45 min. Men vi får se, har kun tenkt på dette som en god treningsøkt (hurtig langkjøring) så ambisjonene er fraværende. Satser heller på å skravle med kjentsfolk og nyte den deilige filantropiske følelsen av å løpe for/støtte en god sak!
Gleder meg til å komme skikkelig i gang igjen med full trening, håper det blir til uka, hvis ikke jobben tar helt overhånd igjen. Men det er fortsatt 230 dager igjen til Stockholm marathon!
Abonner på:
Innlegg (Atom)