Ei helg i Skjetten svømmehall, spiker i hælen og noen flere ulykker (for de kommer jo sjelden alene)...

Altså, den siste uka har ikke direkte vært smooth sailing for min del. Det har vært opptil flere ulykker på hjemmebane. Delvis har dette gått ut over egen fysikk, men ved ukas avslutning har jeg også knapt en eneste fungerende hvitevare igjen i leiligheten. Vet ikke helt hva jeg har gjort, men karmaen er tydeligvis ikke god om dagen...

Oppvarmingsøvelser (foto: Isabel Frang)

Men først noe positivt som har med grunntemaet for denne bloggen å gjøre, nemlig trening.
Det har denne høsten vært flere tilbud om svømmecamper i helgene, men det har aldri passet. Men forrige helg hadde jeg endelig tid, måtte bare foreta en liten hormonell justering for å få det til (kommer tilbake til det). Flaks at det også var det absolutt billigste tilbudet jeg har sett til nå som passet. Så den helgen ble tilbrakt på triatlonsamling i Skjetten svømmehall.

Skjetten svømmehall er visstnok også et godt sted å være om man vil bli god!

(foto: Isabel Frang)

Jeg har som nevnt tusket litt med svømming før. Drev med svømming fram til jeg var ca. 13 år, men var aldri noe stortalent akkurat. Og det er et par år siden jeg var 13 år (nærmere bestemt 26!). Ikke kan jeg huske at jeg lærte noe særlig om teknikk den gangen heller. Vi bare svømte...

Tidlig en søndags morgen, veldig tidlig

Så det var en lærerik og slitsom helg. Det mest slitsomme med helgen var vel nesten å stå opp i otta. Vi skulle være ferdig skiftet i hallen kl. 08.30, og jeg måtte kjøre buss - tog - buss for å komme meg dit.
I tillegg passet helgen veldig dårlig med hensyn til min syklus, så jeg måtte stappe i meg hormoner ei hel uke for å kunne gjennomføre det (Primolut). Så her er det all in...

Jeg var i tillegg nesten invalid av stølhet etter en kettlebelltime før helga. Men heldigvis hjelper det med svømming.

Fikk spørsmål allerede etter første runde i bassenget om jeg hadde svømt før. Så det tydeligvis mulig å se, men det betyr ikke at jeg ikke har mye å lære - for det har jeg. Alle nivåer var representert, og jeg tror alle fikk bra utbytte av helgen. Så det var veldig bra.

Bra gjeng! (foto: Isabel Frang)

Den første dagen drev vi mest med teknikkøvelser. Den andre dagen fikk vi selv velge bane etter hvor langt vi ville svømme. Jeg la meg da selvsagt i den banen som skulle svømme lengst distanse, og fikk kjørt meg skikkelig. Var rimelig gele i armene etter den morgenøkta. Har jo ikke kjørt ei så tøff svømmeøkt på 26 år, så musklene var ikke helt forberedt. Men jeg kom gjennom - og ble inspirert.
Godt det var min tur til å få individuell tilbakemelding på ettermiddagsøkta. For da var det ikke mye krutt igjen i armene.

(foto: Isabel Frang)

Det var noen foredrag om triatlontrening mellom øktene. En av innlederne mente at overgangsøkter ikke er nødvendig å trene. Det er ikke akkurat min erfaring, så det sa jeg høyt. Fikk da tilbake at det kanskje skyldtes at jeg er i dårlig form. Oh, da skal jeg si at jeg ble sur. Ja, jeg er kanskje ikke så tynn og definitivt ikke ung lenger, men du skal passe deg for å skue hunden på hårene... Resultatene fra i fjor tilsier ikke at jeg er den dårligste trente triatleten i dette landet. Men takk for motivasjonen!
 Uansett, vi er forskjellige - og må trene forskjellig ut fra hvordan vi er satt sammen.

(foto: Isabel Frang)

Jeg greide å pådra meg en akutt strekk i leggen og langt opp i hamstring da vi skulle prøve oss på triatlonstart som avslutning på morgenøkta på søndagen. Det er mulig at det er noen barn på Skjetten som har lært noen nye banneord nå. For det kom dessverre "noen" høylytte gloser da det skjedde - og det var nok ingen i den hallen som ikke fikk det med seg. Det er bare så intenst vondt. Heldigvis satte det seg ikke voldsomt. Men det nappet stadig på ettermiddagsøkta.

Tragisk nok greide jeg å gjenta det med strekk i leggen denne helga - denne gangen i den andre leggen. Ikke ga det seg så lett som sist heller. Må være alderen som har begynt å ta meg.

Fikk også noe ufrivillig mitt første møte med årets julebrus den helga da ei dame inne på Kiwi på Strømmen, som nok gikk på noe sterkere enn paracet, slapp en 1,5 liter i gulvet rett foran meg, og jeg tok hele dusjen. Og etter det har ulykkene fulgt meg resten av uka.

Jeg har nå greid å opparbeide meg hele fire vondter i høyre fot. Så da var det jammen bra at jeg startet mandag morgen med å plante en spiker godt inn i venstre hæl. Endelig mandag...

Så den siste uke har jeg nesten ikke trent. Det er ikke lett å hinke på begge beina, bare sånn at det er sagt. Sykkelen min har vært på verksted i over ei uke, fordi de sliter med å få tak i vinterdekk til den, så det har ikke akkurat gjort det lettere å komme seg rundt.
I tillegg har jeg hatt noen dager med øreverk på høyre øre (igjen!). Har vært og fikset ganske kraftig på sålene nok en gang, for jeg var i ferd med å få en stor overbelastning på begge forføttene. Skal jammen ikke være lett dette.

Og som nevnt i innledningen er jeg ikke venn med elektronikken for tiden. TV-en min har røket. Så nå har jeg oppgradert fra 14 til 28 tommer. Varmluftsfunksjonen på stekeovnen forsvant med et smell forrige helg, og denne helga rusla vaskemaskinen med et enda større smell (med røyk). Billig!

Men den 2. desember var det 9 år siden jeg sluttet å røyke, så hvis vi tenker på hvor mye jeg har spart på det, så har jeg råd til noen nye hvitevarer.

Har løpt sju kilometer i dag uten å halte. Satser på bedre karma og mer trening i uka som kommer. Puh!
Har også vært og kjøpt meg Hokasko. Alt må prøves i desperasjonens stund, selv om jeg har sagt at jeg ikke ville ha Hokas. Men i nøden spiser fanden fluer. Håper de hjelper meg, slik at jeg får løpt litt i vinter.

Ikke akkurat minimalistiske sko...

Ting man kan bruke en feriedag til og annet oppsop siden sist...

For eksempel kan man ta seg en feriedag for å tråkke opp løypa til Holmenkollmarsjen. Jeg tuller ikke, dessverre. Kommer tilbake til det lenger ned i innlegget.

Akkurat som at det at det ikke er kjørt løype stopper meg. Åh nei du...

Har blitt en stund siden siste oppdatering nå, og det er ikke fordi jeg ikke har trent. Er vel heller at jeg har vært for sliten etter jobb, trening og for lite søvn at jeg ikke har hatt overskudd til annet enn å glo ut i været på det som er igjen av dagen.

Først: Mulig jeg tar veldig feil, men noen ganger oppfatter jeg det slik at for om man skal være en skikkelig, ekte løper så skal man ikke like å sysle med noen andre idretter og i hvertfall synes at styrketrening er skikkelig pyton greier. Dersom dette er tilfelle er jeg verdens minst skikkelige, ekte og mest ukule løper. For det første så synes jeg det meste når det gjelder kondisjonsidrett er gøy. Så gøy at jeg har måttet pålegge meg selv en regel om at jeg maks kan få begynne med én ny idrett/aktivitet i året. I 2014 er det altså triatlon.
Dessuten synes jeg det er GØY med styrketrening. Jeg driter i om det ikke er optimalt i forhold til løpingen. Har ikke lyst til å være fjærlett - vil være sterk! Det føles best for meg (og jeg løper fortsatt fra mange som er 15 kg lettere enn meg). Prosjekt supersterk har gått kjempebra i noen måneder nå. Har kjørt to harde og lange økter i uka. Ei økt på egenhånd og ei økt hvor jeg har kjørt to saltimer på rappen. Framgangen har vært rask og god. I kettlebell har jeg på kort tid hatt så god framgang på lite trening at jeg begynte å leke med tanken å gå skikkelig inn for det og stille opp i NM i slutten av året. Jeg tuller ikke nå, dessverre... Jeg greier å løfte den tyngden på kulene som kreves i tohåndssnatch og clean & jerk allerede nå. Har vært full av svære blåmerker på armene i det siste siden jeg har mer styrke enn finslepen teknikk foreløpig. Så da har jeg i teorien 10 måneder til å øke den utholdende styrken nok til å greie å løfte 10 minutter i strekk i stedet for 2 som jeg er opp i nå. Men som Rannveig ("Futt") minte meg når jeg begynte å fantasere høyt om dette: Husk, bare én ny idrett i året. Veslevoksne småsøsken altså... Gledesdreper! Men i 2015 står 40-årskrisa på timeplanen - alt kan skje! Så snakker vi ikke mer om det i år.

Uansett, prosjekt supersterk gikk på en smell i forrige uke. Er nå påtvunget en liten timeout. Jeg fikk en skade i øvre del av rygg og høyre skulder da jeg pusset opp den nye leiligheten min i mai 2012. En låsning/utglidning i ribbeina stopper blodsirkulasjon og trykker på nervene i armen, og det slår hardt ut når jeg er i ro. Ergo: smerter som gjør det umulig å sove lenge i strekk. Jeg har kjent at det har vært på vei igjen en stund nå, og etter en knallhard dobbeløkt med én time TRX etterfulgt av én time kettlebell, dro jeg ribbeina øverst i ryggen ut av posisjon igjen. Farvel nattesøvn. For å få sove i noen timer må jeg sove på ryggen med høyre armen liggende på ei høy pute. Snur jeg litt på meg er det kjørt med en gang. Venstre side sover jeg aldri på grunnet den lave hvilepulsen (hjertet slår sakte og hardt). Så antallet mulige sovestillinger er for tiden én. Har fått tatt igjen litt TV-titting om nettene den siste tiden. Kiropraktoren min tjener også godt med penger på meg igjen. For jeg nekter å legge inn årene. Noen tilbakeslag må man regne med. Og kiropraktoren sier, tross disse problemene, at jeg skal fortsette med alt jeg gjør for øyeblikket. For kroppen min har aldri vært i bedre balanse og hatt mindre låsninger og spenninger enn nå - og jeg har gått til ham i fire år snart.

Fra onsdagens skitur - ingen "trikkeskinner" i sikte

Heldigvis ser det ikke ut til å gjøre det noe verre å gå på ski. Så jeg har fortsatt med det. Nå er det jo bare ei uke igjen til Holmenkollmarsjen. Trikkeskinneløyper har man kunnet se langt etter så langt i år, men man må ta det man får. Stort sett alle skiturene i år har vært tunge, og det er vanskelig å trene på å gå teknisk riktig. I helga som var gikk jeg to skiturer, og ingen av turene gikk i løyper som var preparert nylig.

Søndag tok jeg toget til Stryken og gikk tilbake til Kjelsås over Trehørningen. Er overrasket over at folk legger ut på en slik tur uten å ha sjekket føremeldingen først. Måtte guide mange underveis som ikke ante hvor de kunne og skulle gå. De store vannene kan man jo ikke gå på enda.
Jeg fikk labbet 34 km i myke terrengløyper og løssnø tilbake til Kjelsås. Fin tur, men tungt med konkurranseski på slikt underlag.

Tynt snølag på Stålmyra på søndag

Apropos det. Ser at alle har anbefalt grusski fram til nå. Vel, det har ikke jeg. Eller, jeg har et par gamle ski. Men skulle jeg gått på dem hadde jeg mistet all skiglede, så da er det bedre å gå på godskiene. Så de har jeg herpesert skikkelig nå. Skal gå HKM med dem, men til neste år må jeg (uff så leit) kjøpe ett par (minst) nye ski. For jeg hadde kanskje ikke grusski, men jeg har det nå. Og det har vært verdt det.

Fra søndag: hvorfor de anbefaler grusski

Så til onsdagens skitur. Jeg er så nervøs foran HKM at jeg faktisk tok meg en feriedag for å rekognosere løypa. Startet i Skansebakken onsdag formiddag og gikk til Frognerseteren. 48 veldig, veldig tunge km. Det skal godt gjøres at det blir så tungt den 8. februar.

Fra Skansebakken til Heggelivann gikk det veldig bra. Løypene var kanskje litt løse, men det var kjørt ganske nylig. I nordenden av Heggelivann drev det en kar på snøscooter og pakket løypa. Jeg snakket med ham, og han sa at det gikk an å gå over isen. Det var veldig løst og ikke kjørt løype, kun i startfasen på pakkingen. Men jeg tok sjansen. Det han glemte å si var at etter Skamrek var det ikke kjørt i det hele tatt. Så derfra brøytet jeg løype selv i løssnøen. Egentlig er det nok et veldig lett parti å gå når det er pakket godt og kjørt. Men timene fløy før jeg kom meg ned til Fyllingen. Mot slutten var det helt nykjørt løype, men det var så løst at det var ikke mulig å få noe fart på skiene. Stavene gikk langt nedi og det dannet seg isklumper under trinsene, slik at stavene ble veldig tunge. Gikk nesten ikke annet enn diagonalgang eller fiskebein hele turen. Jeg er best på staking og dobbelttak med fraspark. Puh!

Da jeg endelig kom ned til Fyllingen var jeg helt utslitt og tom for energi. Det er mye opp og ned og bratte fiskebeinsbakker igjen derfra og til Frognerseteren. Greit å huske på og spare noen krefter til det på selve dagen. På onsdag ble ingen skremt av farten min. Opprinnelig plan var egentlig å teste bakkene helt ned til Holmenkollen. Men det begynte å bli mørkt, og jeg var helt kjørt. Så det ble raskeste vei til Frognerseteren og t-banen hjem. Men det var verdt det. Nå vet jeg hva som venter meg.

Jeg har betalt 100 kr. for administrativ seeding. Opprinnelig var jeg i pulje 17 eller 18. Husker ikke helt. Så fikk jeg beskjed om at jeg var satt i pulje 12. Siste nytt var pulje 16. Og det tror jeg blir det verste med rennet. For slik forholdene er nå, vil ikke løypa tåle det. Og vi som kommer mot slutten vil slite i en del av utforkjøringene. Så herved er alle rundt meg advart. Jeg kom meg gjennom onsdagens tur uten å tryne. Men det er tilnærmet scorpiongaranti for meg den 8. februar. Så det er bare å dra ut med kamera og stille seg i en av de verste utforkjøringene. Jeg kan nærmest garantere en youtubehit når jeg kommer.

Og dette var egentlig tenkt som et kort innlegg... Ha ha!

5-årsjubileum for treningsdagboka

Røde var årene som gikk, blå blir de fem neste

I dag er en stor, stor merkedag i min mosjonistkarriere; jeg kan nemlig markere at jeg har ført treningsdagbok i fem år. Grunnen til at jeg vet det, er at jeg har logget treningen i en femårsplan, og der fylte jeg ut siste ledige dag i går. Så i dag har jeg fylt ut den første dagen i en ny femårsplan.

Fortid og framtid; blanke ark markerer nye muligheter

De som kjenner meg, og vet hva jeg jobber med, vet at jeg ikke den største sinka i den digitaliserte tidsalder. Men når det kommer til treningsdagbok har jeg kjørt "old school", og er veldig fornøyd med det. Siden jeg bruker pulsklokke, fører jeg også en treningsdagbok ved å overføre data fra den til PC'en min. Men det er femårsplanen som er min bibel.
Så jeg prøver meg på samme konsept i fem år til. Det jeg liker med å føre i en femårsplan er at jeg ser hva jeg drev med samme dag året før. Det er merkelig hvordan ting sammenfaller år for år, forkjølelser f.eks. Også skader, dessverre. Boka har også gjort meg helt forferdelig god,til stor irritasjon for mange, til å huske hvordan været har vært i årene som har gått. Jeg ser nemlig hvordan været har påvirket treningen min, for det gjør det. Eksempelvis husker jeg både hvilke vintre som har vært de kaldeste de siste årene, når det har vært mest snø, om somrene virkelig har vært så ille som folk sier osv. Garantert grusomt irriterende for omgivelsene, men sånn er det. Det står i boka mi, for der er det nemlig felt for å notere hva slags vær det var den dagen.

I tillegg har jeg oversikt over treningsrelaterte og private merkedager, ferier, reiser, dødsfall og andre både spennende, morsomme og tragiske hendelser. Det skjer jo litt på fem år.

At den første boka nå er skrevet ut, er også en påminnelse om hvor for fort tiden går. Uff! Samtidig har det også skjedd mye. Grunnet til at jeg begynte å føre treningsdagbok var at jeg begynte å nærme meg slutten av en større vektreduksjon. Fram til da var det å se at kiloene forsvant, motivasjon nok i seg selv for å trene. Men hvordan holde motivasjonen og fortsette med treningen når vektmålet var nådd?
I første omgang begynte jeg å føre treningsdagbok for å holde fokuset oppe. Da jeg begynte å logge treningen min besto treningsuka stort sett av to spinningøkter og to til tre styrkeøkter. Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle begynne med løping. Men før det hadde gått et år etter at jeg begynte å føre boka, hadde jeg løpt to halvmaraton. Ting skjer, gitt...

Så i stedet for at treningsmengdene gikk ned, slik jeg var redd for, gikk de opp. Og fokuset ble snudd, så det ble mye mer kondisjonstrening og mindre styrketrening. Men jeg har hele veien fortsatt å trene styrke, men ikke like trofast som for fem år siden.
Jeg burde sikkert satt meg ned og telt opp og laget noen statistikker over det som står der, men så mye overflødig tid får jeg trolig aldri...

Boka inneholder mange, mange treningstimer og kilometer tilbakelagt med løpesko, på sykkel eller ski. Den inneholder også noen konkurranser, men ikke så mange som jeg skulle ønsket. Men jeg fikk i hvertfall med meg to maraton, to skirenn og noen halvmaraton, 10 km og andre mindre løp.

Så jeg har selvsagt noen håp og mål for den nye boka; mer av alt unntatt sykdom og skader. I den gamle boka markerte jeg konkurranser med en binders for å markere siden. Håper den neste boka får mange flere binderser, mange, mange flere.

Hva med deg? Logger du treningen din, og i så fall hvordan?

Klask på egen skulder

Hvis du ikke er blodfan av folk som skryter av seg selv - slutt å lese nå... For selvskryt er dette innleggets primære formål.

Meg + snø + ski = BLID!

Jeg må nemlig dele min barnslige glede etter torsdagens skikurs. Som i fjor har jeg gitt meg selv et skikurs i regi av Skiforeningen. I fjor tok jeg et kurs på nivå Viderekomne. I år hadde de opprettet ett nivå til, Rask i marka, og siden jeg jo var uteksaminert med gode tilbakemeldinger fra fjorårets kurs, tenkte jeg at jeg kunne våge meg på et nytt nivå.

Sist torsdag var andre gang på kurset. Første gangen hadde jeg mye å jobbe med. Siden skiføret har vært vanskelig (glatte forhold), har jeg; 1. fått gått lite på ski, 2. hatt veldig glatte ski og derfor ikke fått gått noe skikkelig diagonalgang. Så det gikk ikke så bra med den diagonalgangen første kurskveld. Og han skilæreren er streng, så vi får høre det...

Før jeg går videre til skrytedelen må jeg bare legge inn en digresjon. På kurset i fjor var det fem menn og tre kvinner. Men jeg observerte at kjønnsbalansen var annerledes på de to laveste nivåene.
Så på Rask i marka-kursene er det kanskje ikke så vanskelig å gjette hvordan kjønnsbalansen har utviklet seg? Jada, sju menn og meg! Hvor er damene? Jeg er ikke spesielt god på ski, men hadde overhodet ikke noe problem med å henge med mennene på kurset i fjor. Det samme gjelder årets kurs, jeg er ikke noe dårligere enn de mannlige deltakerne. Selvsagt ikke like sterk, siden jeg jo tross alt er kvinne. Men teknisk på samme nivå, og henger greit med på farta også. Hvorfor er det da sånn at de to laveste kursnivåene er fulle av kvinner, mens de to øverste fulle av menn? Skjerpings damer, på tide å kvinne seg opp og ha litt mer trua på seg sjøl! Skiteknikk har ingenting med kjønn å gjøre.


Sist torsdag hadde jeg øvd litt siden forrige kurs, men følte fortsatt ikke at det satt helt slik det skulle. Men plutselig fikk jeg uttelling for alle de gangene de siste månedene jeg har stått foran et speil på treningssenteret på ett bein på en bosuball - tyngdeoverføringen satt. Det satt så bra at skilæreren i plenum pekte på meg og flere ganger påpekte for alle at jeg var den som ikke bare hadde forbedret meg mest, men nå var den som gikk best diagonalgang av alle kurset. Du milde, så stas... For en som drev med svømming i årevis uten at treneren omtrent fikk med seg hva jeg het, og startet på benken stort sett hver eneste fotballkamp, er skryt av denne typen så uvant at barnet i meg våkner til liv igjen og suger det til seg. Det er jo stas å bli sett! Men la det bli sagt, jeg har fortsatt mye å jobbe med på diagonalgangen altså, langt unna perfekt.

Det er flere aspekter ved skikurset som gir assosiasjoner til barndommen. Menn har jo gjerne litt sterkere konkurranseinstinkt enn kvinner, så jeg druknet litt i alle mennene den første gangen. For det første skal de overgå hverandre, så det gås veldig hardt og fort. Og for det andre så er de så opptatt av å få respons fra læreren at det er vanskelig å slippe til. Jeg er veldig flink til å vente på min tur, så flink at det ofte ikke blir min tur... Men sist torsdag tok jeg grep, slik at jeg også får valuta for mine penger. Jeg er jo ikke der for å henge med gutta, jeg er der for å bli bedre på ski.

Men altså, etter at skilæreren i begynnelsen av siste økt trakk fram at jeg var best, var jeg plutselig én av gutta. Den første torsdagen snakket de mest med hverandre om hvordan det gikk, nå var jeg plutselig nå også innlemmet i teknikkpraten. Jeg må le...

Sist torsdag jobbet vi mest med staking, og det må jeg fortsatt jobbe en del med, men det var jeg ikke alene om.

På toppen av det hele begynner jeg å få mer dreisen på skismøringen også, og selvtilliten øker. Etter at kulda satte inn har jeg hatt en lang økt i smøreboden og lagt ny glider, brent inn grunnvoks og smurt skiene etter alle kunstens regler. Så sist helg hadde jeg både godt feste i oppoverbakkene og suste forbi folk i nedoverbakkene. Stas, og nok ett klapp på egen skulder.

Så, med denne økende selvtilliten innen skiidretten, må jeg vel snart våge meg til start i ett renn. Men først må det trenes mer. Det som er så synd er at det ikke finnes noe treningstilbud for skimosjonister på samme måte som det gjør innen løping - der er det jo masse løpegrupper og liknende man kan henge med på. Så hvis det er flere der ute som har lyst til å trene litt skiteknikk i vinter, så gi beskjed. Det hadde vært hyggelig å trene på ski sammen med noen flere enn meg selv en gang i blant. Bli med'a...

Mens jeg venter...

...på at betennelsen i venstre legg skal gi seg, tester jeg det som er av alternativ trening. Den siste uka, i tillegg til den milen jeg normalt sykler til og fra jobben hver dag, har jeg syklet to lengre sykkelturer. Begge i nydelig vær, så da går timene fort.

I tillegg har jeg vært på litt forskjellige timer i studio denne uka, så skaden har kun hindret meg fra å løpe. Den har overhodet ikke hindret meg fra å trene.

Skal til fysioterapeut i morgen. Etter det vet jeg litt mer om hva jeg kan og skal gjøre videre for å få dette til å gå over raskest mulig. Men min plan er å fortsette med syklingen både inne og ute i uka som kommer. I tillegg fortsetter jeg med mitt pågående prosjekt med å teste det som tilbys av styrketrening i Studentidretten. Til nå har jeg testet alle typer TRX-timer, og har planer om å fortsette med det én gang i uka framover. Det er mange nye instruktører denne høsten, så nå tester jeg de fleste til jeg finner den timen som passer best for meg.

I tillegg har jeg prøvd meg på bosu core de siste månedene - en treningsform som er ypperlig for løpere. Framgangen på balanse har kommet svært raskt, og det er oppmuntrende. Bosutrening inneholder akkurat det en løper behøver, og særlig de tingene jeg er svak på. Det samme gjelder yoga.

Leser at folk har forskjellig oppfatning av om yoga er bra tilleggstrening eller ikke. Men jeg ønsker ikke bare å bli en bedre (og skadefri løper), jeg ønsker også å bo i en kropp som skal fungere godt i mange år framover - og da bør man tenke på helheten. Derfor legger jeg også inn minst én stretchingtime i uka denne høsten.

Tirsdag skal jeg teste en god gammeldags sirkeltreningstime. Er det bra, så har jeg nok et alternativ jeg kan legge inn i treningsuka framover. Variasjon er bra, går man lei en treningsform kan man bare gjøre noe annet og få samme resultat. Skisesongen nærmer seg, så det er på tide å bli sterk igjen.

Summa summarum, om jeg kan løpe eller ei, jeg får tiden til å gå...

"Gode nordmenn løper ikke sakte"

Kjetil Rolness har skrevet et innlegg i Dagbladet med tittelen Gode nordmenn løper ikke sakte.
Anbefales for de som ikke har lest den.

Jeg har skrevet om temaet flere ganger selv også, hvordan nordmenn og svensker (m.fl.) innstilling til mosjonskonkurranser skiller radikalt fra hverandre. Veldig enig med Rolness i det han skriver. Jeg ser at massemønstringstrenden er på vei inn i norske arrangementer også, men det er fortsatt langt igjen.
Hvis du vil delta på en skikkelig løpefest må du til Sverige, og jeg anbefaler alle å delta på svenske løp. Særlig på de store er det fantastisk stemning. Mange av heiaropene jeg fikk fra ukjente både i Stockholm og i Gøteborg vil jeg huske for alltid.

Samtidig, som den gode nordmannen jeg er, jeg skal ikke bare gjennomføre - jeg skal ha en god tid også... Greia er bare at den ene holdningen ikke behøver utelukke den andre - det er plass til oss alle.

Mer bikkjementalitet til folket

Jeg har lest flere artikler og blogginnlegg om dagens tema, men en god ting kan jo ikke sies for ofte, så her er min versjon.

Har reflektert rundt den enorme gleden ved å bevege seg som de fleste hunder utviser nå etter de lange skiturene jeg har hatt på ski vinter. Da jeg tok skibussen til Mylla var det flere som hadde med seg hunder, og flertallet av de firbeinte gikk fullstendig amok ved turens start.
Man kunne formelig ta og føle på turbegeistringen i tillegg til både å kunne se og høre den. Slik jeg tolket flere av dem var det som ble uttrykt som følger: Tuuuuuuuuuuuuuuuur! Jaaaaaaaahhh! Jippi, jippi, jippi! Jeg løper, jeg løper, jeg løper, jeg løper og jeg kommer aldri til å stoppe - jiiiihaaaaa!
Og innimellom: Herregud, kom igjen da menneske - dette går altfor sakte!...

Jeg observerte at mange gikk ut med Usain Bolt som forbilde (evt. trodde de var greyhounds, som jo er hundeversjonen av Bolt) - totalt blottet for enhver tanke om at det faktisk var en ultradistanse de skulle tilbakelegge. Det ble løpt store runder i et vanvittig tempo i løssnøen, snust, hoppet hit og dit og i det hele tatt. Intervalltrening det virkelig står respekt av - men også helt vanvittig sløsing med krefter.

Flere av hundene som fikk løpe fritt uten bånd, settere, retrivere og en italiensk spinone (sånn som Skavlan har - morsom bikkje), tilbakela garantert minst fem til ti ganger distansen til eierne på turen. Ingen av dem virket å ha noen som helst tanke for at de skulle ta strakeste veien. Nei, hver centimeter av marka skulle utforskes og oppleves - i høyt tempo. Man kan jo ikke bli annet enn smittet av gleden.

Til en viss grad kan jeg kjenne meg igjen i det jeg observerte. Jeg har også en tendens til å gå for hardt ut. Det har hendt på løp, men særlig på kortintervaller - da sliter jeg med å holde helt til siste meter. Flere som kjenner seg igjen?

Da jeg vokste opp overtok vi en hund som var helt ekstrem i så måte - og hun lærte aldri! For det første så kunne hun ordet tur, så det måtte aldri, aldri, aldri sies høyt for da ble det totalt rabalder og ville tilstander før vi kom oss ut - alt i ren glede. Når så turen (eller T - U- R som vi kalte det) endelig var et faktum (aldri et øyeblikk for tidlig), ga hun alt de første 500 meterne for deretter å henge i hælene resten av turen. Men like blid og like klar for nytt slit når muligheten meldte seg. For en fantastisk innstilling til fysisk fostring!

Så jeg mener klart at vi tobeinte har noe å lære av denne gjengen med firbeinte gærninger. Go with the flow! Ikke tenk så mye, bare gjør det!

Også på ett annet punkt mener jeg at vi virkelig har noe å lære av bikkjene. Når de kommer hjem fra en lang og hard treningsøkt så er det ikke noe skal bare både det ene og det andre. Da gir de totalt blanke i alt og prioriterer restitusjon knallhardt. De kan ligge som slakt på lading i timesvis, helt uberørt av verden rundt - inntil de er klare for å gi 210% igjen. På dette punktet synder i hvertfall jeg, og jeg tror ikke jeg er alene?...

Så min målsetning framover må bli å trene som ei bikkje og restituere som en hund.

Kjære alle aspirende nyttårsmosjonister...

Jeg har i det siste snakket med flere som påstår at jeg har inspirert dem til både å forsøke seg litt på løping (eller liknende slitsomme aktiviteter) og/eller livsstilsendringer. Det er veldig, veldig gøy å høre! Stå på!

Til ære for dere resirkulerer jeg et innlegg jeg skrev i fjor. Så til Christer, Tonje, Rikke, Mirja (føler du presset?) og ikke minst Karianne som ble så inspirert av dette innlegget i fjor, og alle dere andre der ute, selv om jeg ikke har hengt dere ut med navn (foruten Jenny som har å komme seg på en spinningmaraton denne våren!) - tar dere en utfordring?
Til de førstnevnte - Sentrumsløpet 2011? 10 km folkefest i Oslo sentrum, det høres vel gøy ut?
Karianne; skirenn i 2012? Du kan velge hvilket du vil - jeg stiller som plog og opptrekker, så lenge det ikke kolliderer med treningsleir i Portugal...

Hvordan komme i gang - her er mine tips og min historie:
Det er ingen hemmelighet at jeg har snudd livet mitt totalt på hodet de siste årene, og at veldig få hadde tippet at det bodde en løper i meg, ikke minst en så dedikert en.

Billedbevis fra målgang første gang over 42 195 meter (maraton)

På meg så virker det, uten at jeg er tankeleser, at endringen har blitt oppfattet forskjellig. En reaksjon jeg har opplevd, har vært å avskrive dette som noe tilnærmet galskap. Det vil si at det overhodet ikke har vært til inspirasjon, mer som noe skummelt. Jeg kan forstå at dette er en stor forandring å ta innover seg, og at det ikke alltid er gøy å se på at noen lykkes på så uventet måte, når man selv ikke får til alt man vil (men det gjør slettes ikke jeg heller). Misery loves company som det heter. 

Andre har blitt inspirert, men mitt ambisjonsnivå og dedikasjon kan kanskje bli vel i overkant å takle for noen. Og det kan jeg forstå, det er kanskje mer inspirerende å alliere seg med noen som har samme ambisjon som deg selv. Det være seg komme seg på SATS et par ganger i uka, heller enn å trene hver eneste dag (noen ganger to ganger samme dag) og prioritere trening foran det meste. Vet at det siste kan være ganske uforståelig; Dele en flaske vin, Adelheid? Nope, planlagt en hardcore økt i morra, det går foran… Og sånn går no dagan, rart jeg fortsatt har venner egentlig.

Uansett, jeg vet at flere av dere sysler med tanken om å jogge litt – og nå er jo nyttårsfortsettene fortsatt ferske, så dette er tiden å gjøre noe med det og komme skikkelig i gang. Hvis jeg kan løpe, kan alle! Derom hersker det ingen tvil i min sjel! Så kutt unnskyldningene, meld deg på Sentrumsløpet i dag og start treningen. Alle kan løpe én mil, og man behøver slettes ikke trene sju dager i uka for å få det til. Er målet å knuse meg derimot….
Her er råd fra en som også ganske nylig var en fersking i faget – men som nå er uhelbredelig bitt av basillen. Kom igjen, bli med da vel!

For det første; løping er hardcore og noe av det tøffeste innen kondisjonsidrett du kan drive med. Motivasjon er ferskvare og dertil ofte en svært lett bedervelig sådan. Hvis du er i veldig dårlig form, kan det å dra seg ut på en joggetur være mer ødeleggende enn det bør være – og turen tilbake til sofaen veldig kort. Om du må gi opp etter 200 meter, er ikke det spesielt oppbyggelig for selvtillit og mestringsfølelse. Det må unngås – kjenn din begrensning i starten! Men husk; selv om du ikke greier å løpe mer enn 200 meter i dag, kan det godt hende du er i stand til å løpe maraton om ett år, i hvertfall en halvmaraton. Det er jeg levende bevis på.

Så, dersom du ikke skal/kan/vil/orker starte rett på løpingen, hva skal du da gjøre?
Når jeg startet med løping sommeren 2008 var kondisjonen allerede god. Jeg hadde det forutgående året begynt å trene mer og mer kondisjon, og begynte å få god uttelling for det. Startet helt enkelt med å gå. I begynnelsen synes jeg at jeg hadde gått veldig lang tur hvis jeg gikk tur-retur Torshov – Kjelsås (i dag anser jeg det som en så kort løpetur at jeg knapt gidder…). Etter hvert kom jeg meg ut i marka og begynte å gå lengre og lengre turer (og fortere og fortere), på det meste i overkant av et par mil (igjen, to mil spiser jeg til frokost i dag). Her må jeg rette litt på meg selv fra i fjor, dessverre - to mil var i gode gamle dager før tverrplatte føtter pådro seg Mortons nevrom og ødela alt - men har planer om å spise halvmaraton til frokost igjen...
Disse turene ble jeg svært sliten av, og merket også at muskulaturen fikk kjørt seg. Etter noen av de tyngste turene hadde jeg vondt i korsryggen i flere dager etterpå – og var det noe farlig? Nei, det skyldes dårlig muskulatur. Jeg fortsatte, og smerten forsvant ettersom muskulaturen ble sterkere.

Høsten 2007 kom jeg skikkelig i gang igjen med trening på studio, og trente frivekter tre ganger i uka. La mye mer i styrketreningen enn på kondisjon i starten, og jeg tror også at en sterk muskulatur gjør at du tåler og orker mer. Etter hvert fikk kondisjonsbiten mer plass. Jeg startet med å trene litt med ellipsemaskin (crosstrainer), pluss at jeg syklet litt og tråkket litt på stepmaskin. Første gang jeg prøvde en ellipsemaskin holdt jeg ut i fem - 5(!) min før jeg var helt pumpa. Men ellipsemaskin anbefales, det er mye av  den samme bevegelsen som løping, men mye mindre belastende for muskler og ledd - altså en god forberedelse på det som skal komme.

Rett før jul i 2007 tok jeg mot til meg og forsøkte meg på en lett spinningtime, og da var det gjort... Deretter har det bare gått slag i slag til der jeg er i dag. Fant spinningen utrolig motiverende, i tillegg til at jeg hadde kjøpt meg pulsklokke og skaffet meg litt kunnskap om pulstrening. Framgangen ble derfor svært målbar. Jeg trente spinning et par ganger i uka. Husk; du skal ikke drive med høypulstrening for ofte. Da sliter du deg bare ut, og får ingen framgang. Formen ble bedre, og etter hvert som jeg oppdaget intervalltimer, fikk formen et kjempeløft på kort tid – og slik er motiverende og gøy. Var med på to sykkelmaraton (full spiker i tre timer) våren 2008 og sto løpet ut med stil – selv om jeg var kvalm og besvimelsen nær og måtte ligge resten av dagen begge gangene...

Du begynner kanskje å skjønne tegningen? Jeg var klar for mer smerte og mer slit – og der kom løpingen inn i bildet. Da jeg var ferdig med vektreduksjonsdelen av livsstilsendringen våren 2008 (jeg nekter plent å kalle det slanking), måtte jeg finne på noe for å opprettholde treningsmotivasjonen og –intensiteten.

Trengte et nytt mål for treningen, og da ble det mer eller mindre tilfeldig løping jeg prøvde. Et konkret mål ble også satt før joggeskoene ble innkjøpt, nemlig å greie og løpe 10 km under Oslo maraton samme høst. Det syntes som et uhorvelig stort mål da det ble satt, men det viste seg fort at jeg hadde lagt lista altfor lavt. Jeg tror jeg løp en mil på min fjerde eller femte løpetur, og det skyldes helt sikkert at kondisen allerede var god.
Og var jeg høy på mestringsfølelse da? U bet! Følelsen den dagen du legger ut på en løpetur og du plutselig kjenner av at dette kan du gjøre i evigheter; euforisk. Verdt absolutt alt strev. Jeg fikk ofte såkalt runner’s high i starten. Dessverre er det sjelden nå, men for en rus – sjekk det ut! Helt lovlig er det også.

Det finnes selvsagt mange veier til Rom, og kanskje passer ikke spinning for deg, men det finnes mange andre morsomme måter å få opp kondisen på, om du bare undersøker litt – bare du vet hva du liker. Veksling mellom å gå og jogge er også noe du kan prøve. Etter hvert vil joggingen gå lettere og lettere og gåpausene bli kortere og kortere.

Jeg tror ikke jeg egentlig er et løpetalent (så igjen, kan jeg kan alle). Derimot tror jeg mitt talent er en sterk kropp, at jeg er lettrent på utholdenhet og tåler mye både fysisk og psykisk. Trente ganske mye, og tidvis hardt, da jeg var barn, og fra den tiden har jeg nok med meg evnen til å tåle slit og presse meg selv. Tror også at jeg utviklet en evne til å kjenne forskjell på hva som er ”riktig” og ”feil” smerte, altså hva som kommer av at du og kroppen er sliten, og hva som er en potensiell skade (igjen: her bør jeg vel rette litt på meg selv i retrospekt - lot det gå altfor lenge før jeg undersøkte føttene mine). Dette kan alle trene seg opp til, men du må over ei kneik først. Og før du vet ordet av det, elsker du å slite akkurat som meg… Galskap smitter!

Har hørt om flere tilfeller der personer har startet helt fra null og gått rett på løpingen, og faktisk greier å opprettholde motivasjonen til de kommer over kneika og det begynner å bli gøy, men det anser jeg som en skikkelig bragd. Fantastisk imponerende, men ikke for Hvermansen. Da skal du være sikker på at du har indre motivasjon i fulle monn. Indre motivasjon er viktig, jeg tror ikke man kommer langt hvis man baserer endring, framgang og mestring kun på at man skal motiveres av andre og verden rundt.

Hva er så gevinsten du kan innkassere dersom du går i gang nå? Jo runner's high i bøtter og spann (gratis, helt lovlig rus – hurra!), mestringsfølelse (mer rus), bedre helse og lengre liv! Flere grunner greier du sikkert å tenke ut selv - husk; få aktiviteter forbrenner kalorier fortere enn løping...

Kjerringtrim før og nå...

Nylig dukket det opp et vagt og gammelt minne fra underbevisstheten min. Jeg kan ikke ha vært særlig gammel, trolig snakker vi nærmere 30 år tilbake i tid. Men det er ikke så vesentlig. Det jeg husker er at jeg var med moren min på trim sammen med en masse nabokjerringer. Seansen ble avholdt i det lokale velhuset/barnepark. Jeg har bare ett minne av dette, så jeg tipper det ikke skjedde så mange ganger. I tillegg antar jeg at det foregikk omtrent på denne tiden av året, og var et resultat av nyttårsforsett som forsvant like fort som de kom. Sånn er det jo, det gjelder like mye i dag som for 30 år siden...

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at det fikk meg til å tenke på hvor annerledes ting er for meg enn det var for dem, og hvor annerledes samfunnet er i dag enn det var da. I tillegg var det en artikkel i A-magasinet på fredag som understreket poenget mitt. Dessverre er den ikke tilgjengelig i nettutgaven enda, men den handlet nettopp om sånne som meg som nekter å bli voksen i den forstand mine foreldre var det (Voksne nå til dags).

Det lille jeg kan huske fra trimmen er at alle hadde turnsokker (dere husker vel dem?), og trolig var det ikke mye høypulsaktiviteter de drev med – mer tøy og bøy a la trim for eldre (også noe vi 70-tallistene husker godt). Jane Fonda og aerobics samt joggebølgen hadde enda ikke nådd ut i hvert et hjørne i Bygde-Norge på denne tiden, vi snakker ca. 1980. Min mor var da flere år yngre enn jeg er nå – men på noen områder flere tiår eldre enn meg likevel...

Min kjerringtrim består ofte i å dundre avgårde på tartandekke så svetten spruter, med blodsmak i kjeften og krampene godt innenfor rekkevidde, eller å pese seg opp bakker med samme resultat, eller løfte så tungt at det knaker i ledd og musklene skriker. Jeg føler meg ofte støl, ikke fordi jeg har sittet for lenge i ro – men fordi jeg har brukt hele kroppen og presset den så langt det går. Åh, så glad jeg er for at jeg lever i dag, og har tilgang på det utrolige treningstilbudet som finnes. Hvis man bare vil og eventuelt kan betale, så har man tilgang på alt mellom himmel og jord.

Ute og kjerringtrimmer

Visst var det kvinner som trente hardt den gangen også, jmf. våre to langdistanseløpelegender Grete og Ingrid. Og visst er det en god del som i dag synes jeg er ekstrem, merkelig og småpsyk som driver på sånn som jeg gjør – men jeg tror likevel forskjellene er veldig, veldig store.

Hadde jeg vært godt voksen i 1980, uten idrettsbakgrunn eller annen tilhørighet til et idrettsmiljø, og plutselig hadde begynt å trene så hardt, mye og ambisiøst som jeg gjør i dag – det hadde blitt lagt merke til (og sikkert blitt ledd godt av). Trolig hadde det vært vanskelig å i det hele tatt komme på tanken om å gjøre noe sånt. Media var ikke like full av treningsartikler som i dag, og informasjonen om hvordan man kan og eventuelt bør trene, samt alle verdens treningsprinsipper, teori og forskning, lite tilgjengelig for vanlige folk.

Grete Waitz fortalte også på foredraget sist søndag, at hun i begynnelsen av sin karriere ikke hadde tilbud om å løpe mer enn 800 meter i konkurranser. Etter en stund ble dette utvidet til 1500 meter. Tøffe distanser i og for seg, men jammen godt verden har utviklet seg i forhold til synet på kvinnelig fysisk kapasitet siden den gang.

Så heldigvis, i dag er knallhard kondisjonsidrett som langdistanseløping kjerringtrim god som noen. Triatlon er også i ferd med å bli en folkesport. Tidene forandrer seg, gitt… Jeg kjenner ganske mange i løpemiljøet som er født samme år som meg (1975 var visst et gullår for mosjonistløpere). Alle i forskjellige livssituasjoner, men løpingen har vi til felles – og det håper jeg at vi kan fortsette å ha selv om alderen etter hvert plassererer oss mer og mer inn i kjerring- og gubbekategorien.
Løping er den nye kjerringtrimmen, hurra!

Til slutt, angående sammenlikningen mellom trimmen på velhuset øverst i Simensbakken på Raufoss i 1980 og dagens treningstilbud; gjennomsnittsvekta for 30 år siden var lavere enn gjennomsnittsvekta i dag. Alt har ikke endret seg til det bedre - noe riktig gjorde de tydeligvis før også.
Selv om kanskje flere av mitt kjønn trener hardere nå enn i 1980, så er det til gjengjeld minst like mange som beveger seg mindre enn det som var vanlig da, dessverre. Veldig paradoksalt, spørsmålet er bare om det er mulig å gjøre med det?

Skiføre og fotsenger = FORNYET MOTIVASJON!

Fra en kald tur i 2010

Og hurra for det...
Jeg har så vidt innrømmet det tidligere; høsten var veldig tung for motivasjonen. Uansett hva jeg gjorde utviklet plagene (nevromer) under beina seg mer og mer. Jeg vet at sporten løping innebærer en del smerte, men ett sted går grensen - når smerten overskygger gleden.
Det jeg liker best med løpingen er muligheten for å løpe langt, gjerne mye, mye lenger enn jeg noensinne trodde var mulig - bare flyte og presse kroppen over stadig nye grenser. Denne muligheten ble fratatt meg denne høsten, samt at problemene gjorde meg mer isolert. Ikke så lett å stille opp på fellesturer og -treninger når man må avbryte når som helst.

Jeg har fortsatt ikke løpt særlig lange distanser, men har funnet noe annet som gir meg samme gleden som løpingen; ski. Ser ut til at fotsengene elimininerer (uten å ha testet det i ekstrem grad) de tidligere problemene jeg har hatt når jeg har gått lange distanser på ski; halleluja!
Jeg kan derfor være ute og i farta lenge, lenge, lenge.  Akkurat det jeg liker best. Merker at jeg igjen har fått ny gnist og glede over treningen igjen, samt at ambisjonene og planene begynner å melde seg på nytt; nok et halleluja...
At jeg har kunnet være med på intervalltreninger igjen med OSI uten at det utløser allverdens vondter og plager er også et stor lyspunkt, halleluja nr. 3 til det. Måtte det vare!...

Det at jeg kan gå på ski uten å utløse smerter under tåballene og tåkramper (noe jeg hadde en del av i fjor), gjør at jeg igjen kan trene rolig i mange timer i strekk. Lenge siden sist, gitt - og det gjør sitt med formen. Greier fortsatt ikke å løpe særlig langt før smertene kommer, dessverre.
Hvis skiføret holder har jeg nå likevel mulighet til å trene opp utholdenheten før vårsesongen og sommeren.

Skigleden jeg uttrykker til alle som vil høre for tiden, førte til at det på forrige intervalltrening med OSI ble uttrykt bekymring for at jeg skulle svikte friidretten og melde overgang til langrennsgruppa. Vel, ingen fare - der går grensen! Men takk for komplimentet, og det er hyggelig å vite at man hadde blitt savnet.

Ski er kun for gøy; bare kos, ingen forventninger eller ambisjoner - de sparer jeg til løpingen. Jeg synes også at ski innebærer mye mindre smerte enn løping - pingleidrett! Kan godt hende det er fordi jeg aldri har tatt spesielt hardt i når jeg går på ski.
Uansett, løpingen er og blir min idrett, og det er der jeg satser, vonde bein eller ei.
Det er en brutalt ærlig sport, man kan ikke jukse seg til resultater gjennom utstyr eller likende - og man får hele tiden svar på hvilken form man er i. Teknikken er heller ikke så avgjørende som i en del andre idretter. Dessuten kan den bedrives over alt i verden, under alle forhold og i alle typer vær.

Men i vinter skal jeg kose meg med skiene, så lenge jeg kan. Framover er planen at skiturene bare skal bli lengre og lengre. Og skulle vær og føre tillate det, har jeg et par skikkelige skieventyr på gang. Håper, håper, håper Kong Vinter spiller på lag med storplanene.

Lær av Grete...

30. januar holder Grete Waitz foredrag på Bislett om følgende tema:

• Hva kreves det for å gjennomføre en maraton eller ha et bestemt tidsmål?
• Treningsmetoder og nøkkeløkter
• Hvilke erfaringer gjorde jeg som maraton løper.

Dette kan man jo ikke gå glipp av. Sånne sjanser får i hvertfall ikke jeg ofte, så undertegnede er påmeldt. Flere som skal?

Det er Vidar som arrangerer, les mer og meld deg på her.

Årets første skitur

I dag var det endelig klart for årets første skitur, sannsynligvis den første av mange. Formen var bedre og værmeldingen var ikke så verst, så da var det ingen unnskyldninger for ikke å komme seg ut. Lenge siden jeg har hatt en så lang økt som i dag. Det ble 22 km med de nye fotsengene (og det kjenner jeg godt i etterkant, men det gikk bra underveis): Solemskogen - Sinober (kaffe og sjokoladekakestopp) - Movatn - Kjelsås via Skillingsdalen. Tok bussen rett før klokka 10 i dag, og den var full. Skigleden blomstrer tydeligvis blant Oslos innbyggere.

Var fint føre, mye nysnø og de hadde faktisk rukket å få kjørt opp de fleste løypene etter snøværet. Imponerende! Det var litt tåkete, men ikke grauttjukk. Tåka og etter hvert isregn/snø og vind, som dro masse snø med seg fra trærne, gjorde sikten litt dårlig - men jeg falt likevel ikke i noen av utforbakkene. Jeg er imponert over meg selv, i fjor gikk jeg over ende i ett sett i begynnelsen av sesongen. At det ikke skjedde i dag er et under av flere årsaker, men det skal jeg komme skarpt tilbake til...

Dagens skitur gikk så bra at jeg håper at turene kan bli mye lengre framover, og at jeg kan få realisert noen av skiprosjektene som det ikke ble noe av forrige sesong i år.

Vinter på Sinober

Ble skikkelig gåen i armene (triceps) underveis. Jeg hadde nemlig veldig glatte ski, men å stoppe for å smøre var uaktuelt. Har jeg først tatt en smørebeslutning, så står jeg ved den i last og brast. Uvisst om det er bra eller dårlig å være så sta (evt. lat...)? I dette tilfellet snakker vi også om en smørebeslutning som ble tatt i midten av desember, men smøremeldingen sa den fortsatt var gyldig. Jeg kan herved konkludere med at dagens smøremelding ikke gjaldt for Lillomarka... Men en fin tur var det likevel. Jeg tar armenes tilstand som et tegn på at det er på tide og komme seg innendørs å få gjort noen tricepspress igjen, før all muskulatur er transformert til pudding.

To godt pelskledde som måtte vente ute mens resten av flokken var inne og mesket seg med kake - så urettferdig!..

Så til slutt en aldri så liten utblåsning:
For; gratulerer - selv om du har greid å bidra til verdens overbefolkning gir det deg IKKE utvidede rettigheter i skiløypa evt. fritak for vanlig skivett!... Fenomenet barnefamilier i skiløypa kan være livsfarlig, ble jeg dessverre påminnet om i dag!
OK, jeg skal ikke skjære alle over én kam her. Har sett flere eksempler på foreldre som prøver å lære ungene sine hvordan man oppfører seg i skiløypa - men dessverre flere stygge, stygge, stygge eksempler på det motsatte. Det må være lov å sette nedfor en bakke uten at det forutsettes at man har skiferdigheter på linje med Aksel Lund Svindal, for å skulle greie å manøvrere unna barnefamilier som kommer trampende i hele løypa. Gjerne med det minst mobile familiemedlemmet i den løypa som tilhører motgående kjøreretning.
Høyrekjøring? Nei, det har vi aldri hørt om...
Dagens absolutte høydepunkt i ta hensyn-konkurransen var da jeg møtte to pulker i bredden i en krapp og smal sving i en av de bratteste bakkene. Da skal det innrømmes at det ble bannet høylytt fra min side. Håper de tok hintet!

Vurderer igjen sterkt å melde meg på konkurransen som en kollega har initiert (foreløpig kun med seg selv som eneste deltaker); 2 poeng per bikkje, 5 poeng per pensjis og 10 poeng per barn han kjører over per skitur. Så hvis du ikke ønsker blå swixmerker over poden påført av et brutalt kvinnemenneske som undertegnede i vinter, hold dere til høyre side av løypa!

Jeg er slettes ikke ufeilbarlig selv, men forsøker så godt jeg kan å ta hensyn og ikke hindre noen - både de som går fortere og saktere enn meg, og stort sett greier jeg det ganske bra. Hvis vi alle kan prøve å ta litt hensyn til hverandre, uansett alder, sivilstatus og antall avkom - er det plass til oss alle i skiløypa, selv på en søndag. Det er nå min mening!

Planene for 2011

Siden jeg kom hjem fra USA har formen vært sånn passe. Det er det sikkert flere årsaker til. Men jeg håper at noen dager med godt med søvn og skikkelig kosthold skal rette på saken. Jeg merket fort i ferien hvor mye kostholdet har å si for at min kropp skal fungere. Mye salt, raske karbohydrater, dårlig fett og lite grønnsaker ga fort negative resultater.
Siden jeg har følt meg uvel stort sett hele uka som har gått, har det vært lite trening det er verdt å skrive om, så da velger jeg å se lenger fram i tid i stedet.

I fjor hadde jeg enormt mange målsetninger og planer for årets som skulle komme. Denne gangen er jeg mye mer edruelig når jeg står foran et nytt år - klok av skade (i hvertfall bittelitt...).

Foreløpig har jeg faktisk kun to - 2 konkrete ting på løpsfronten planlagt i 2011. Det første er training camp - to uker i mars med Springtime Travel i Portugal, som jeg gleder meg vilt til. Vi får bare håpe at beina er med på det også. Jeg aspirerer å være i stand til å være med på minst én av langturene som Rune Larsson arrangerer der nede, kryss fingrene. Noen timer i selskap med andre som liker å løpe langt og skravla hans er en opplevelse.

Legenden Rune Larsson himself under fjorårets vi løper hjem i stedet for å ta bussen-tur!

Sånn så vi ut etter å ha fullført 44 km

Jeg har også meldt meg på Göteborgsvarvet 21. mai. Det blir forhåpentligvis like moro som sist. Første gangen var en kjempeopplevelse, en av mine beste løpsopplevelser noensinne, faktisk.

Resten av året må jeg bare se an og ta som det kommer. Ønsker jo selvsagt å løpe maraton igjen, men tror det tidligst er realistisk til høsten, om i det hele tatt (skrekkelig tanke).
Ultradebut er i hvertfall uaktuelt sånn det ser ut nå, dessverre. Hadde egentlig sett meg ut noen løp jeg skulle prøve meg på, men løpene arrangeres stort sett hvert år, så forhåpentligvis er det bare tålmodighet som gjelder.

Selv om det ikke skulle gå etter oppskriften med løpingen, kommer jeg til å delta på mye som har med løping likevel. Jeg har påtatt meg å være tidtakersjef hver fjerde onsdag på Sognsvann rundt medsols samt hjelpe til på ett eller flere av løpene i motbakkekarusellen i Maridalen til sommeren. Gøy å se andre slite også.

Når det gjelder treningen, så er ønsket å kunne trene kontinuerlig gjennom hele året, uten så mange avbrudd som i fjor. Nyttårsforsettet er å få med meg så mange intervalltreninger med OSI som bare mulig gjennom hele året. Dessuten håper jeg å kunne løpe både lengre, fortere og hardere enn det som har vært normalen i året som gikk. Men nå er jeg såpass langt nede, at det blir en gradvis opptrapping og tilvenning til mer trening framover, pluss at jeg på toppen må venne meg til og se hvordan det fungerer med de nye fotsengene. 14 km med dem i dag var en opptur, tross at nevromene meldte seg smertelig underveis.

2010 oppsummert

Da er vi fire dager inne i et nytt år. 2010 gikk fort, og det er på plass med en liten oppsummering av det som har vært.

Passering 10 km under årets Oslo maraton

Det skal med en gang innrømmes at fjoråret veldig langt fra gikk sånn som jeg hadde sett det for meg ved årets start. 2010 har vært preget av småtrøbbel stort sett hele veien, enten sykdom -som ødela vårsesongen eller småskader og vondter som endte høstsesongen før den i det hele tatt hadde startet.

Selv om dette høres ut som en endeløs rekke elendighet har det absolutt vært mange lyspunkter og fine løpsopplevelser, selv om persene har uteblitt. Bånnperser har det derimot blitt en god del av.
For det første ble det mange fantastiske skiturer vinteren som var, tross at en del av dem var ekstremt kalde.
Et av årets absolutte høydepunkt var Training Camp i Monte Gordo, Portugal i februar-mars. Jeg kan ikke huske å ha vært på en mer perfekt ferie noensinne. La igjen hodet hjemme og bare trente, spiste, sov og sosialiserte med likesinnede. Da jeg kom hjem var kroppen sliten og hodet uthvilt - perfekt!

I april presset jeg kroppen til en bitteliten pers på halvmaraton i Fredrikstadløpet tross at jeg var syk, og betalte dyrt for det resten av våren. Nok en dyrekjøpt lærdom, men jeg må gjøre feilen før jeg lærer.
Er veldig stolt over at jeg gjennomførte Stockholm marathon på manglende treningsgrunnlag i juni, og greide det på en tid kun 50 sekunder svakere enn Oslo maraton høsten 2009.

Dessverre var det ikke fysisk mulig for meg å løpe en maraton på høsten, slik målet var. Men jeg lyktes da likevel å komme med på maraton topp 100-listen også i år. Ser ut som jeg i 2010 var den 88. beste norske kvinne på maraton, mot nr. 79 i fjor - men når man ser tilbake bare fire-fem år i tid, er det et resultat som virkelig smeller...

Rett i Holetjernet etter 35 km Toten rundt - et at årets virkelige løpshøydepunkt.

Sommerferien var en drøm treningsmessig (og på alle andre måter), jeg løp og løp og løp og løp, merket at jeg fikk framgang og livet lekte. Visstnok hadde vi en dårlig sommer i fjor, jeg husker bare at sola skinte og at livet virkelig var verdt å leve jeg. Takk til alle som inviterte meg på besøk - jeg kommer gjerne igjen!

Deretter smalt det så klart, og høsten ble preget av småskader, delvis belastningsskader og at tverrplattfotproblemene bare ble verre og verre og hemmet meg mer og mer. Men i løpet av denne høsten har jeg i hvertfall med profesjonell hjelp fått rettet opp i alt smårusket i beina som har plaget meg siden august, samt funnet ut av hva smertene under forfoten som jeg har slitt med så veldig lenge er for noe. Nå gjenstår det bare å se om det er mulig å få gjort noe med det. Fotsenger er i hvertfall i hus, så får vi se om løpeturene etter hvert blir lengre igjen utover våren. 10 km er ingen tilfredsstillende distanse for en som elsker å løpe i timesvis - gjerne hele dagen om det er fysisk mulig.

På vei inn til ny bunnpers på Furumomila

Løpingen har blitt mye mer sosial enn den var i 2009. Jeg begynte så smått å trene sammen med OSI på nyåret, og selv om jeg har vært mye ute grunnet sykdom og skade, har det vært veldig berikende både å trene sammen og dra på løp sammen med andre. Fikk endelig debutert i Holmenkollstafetten også, og endte opp med at laget tok tredjeplass i klassen. Det var en knalldebut spør du meg.

Har blitt kjent med mange andre løpere også, delvis via blogging, via Sognsvann rundt medsols og på andre måter. Løping kan være sosialt, både i trenings- og kanskje særlig på konkurranser. Selv om vi alle egentlig konkurrerer, dreier det seg like mye om å glede seg over andres prestasjoner og ikke minst prate om løping. Det er nesten like bra (noen ganger bedre) enn å løpe.

Tre løpebloggere etter målgang i Fredrikstad

Tross av at lite gikk etter planen i fjor er det likevel bare å konstantere at jeg er i mitt livs form. Kanskje med unntak av noen få problemfrie perioder i 2009, har denne kroppen aldri vært friskere, mer utholdende, sterkere og raskere - og det skal jeg fortsette å glede meg over, og forhåpentligvis også greie å forbedre i året som kommer.

Trening i en tråd...

Gårsdagens intervalltrening med OSI endte sånn:

Bildet er rappet fra siste innlegg på bloggen Sunn jenteidrett. Jeg fikk nemlig nok en gang bevis på at man skal sjekke litt hva man har i seg i løpet av dagen, når man har planer om å trene hardt på kveldstid. Men nok om det og over til noe annet....

Jeg har drevet med slyngetrening i ca. ett år nå. Hva slyngetrening er kan man lese mer om på følgende nettside: http://www.slyngetrening.info/
I korthet dreier det seg om styrketrening med øvelser utført i et par tau som henger fra taket - det er skikkelig utfordrende og det er hardt, men man blir fort sterkere av det.

Man kommer dessuten lett i prat med folk når man driver på. Det er ganske nytt for de fleste, så folk lurer litt på hva dette er for noe. De som prøver seg på slynga har også gjerne bare én mageøvelse på repertoaret, den såkalte Omega. Så det er flere som har spurt om tips når jeg har trent.

Jeg har fått et knippe øvelser jeg gjør, men har for lite kunnskap og kreativitet på området både til å utvikle de øvelsene jeg har etter hvert som jeg blir sterkere eller å finne på nye. Gjorde noen søk på nettet i vinter uten å finne så mye konkret. Men så, i siste nummer av Kondis oppdaget jeg noe gledelig; det har kommet en ny bok med masse øvelser. Så da var det rett på nettet og bestille seg et eksemplar av den, og nå er den i hus.

Forfatterne av boka blogger på slyngetreningslenken nevnt innledningsvis, facebookgruppe har de også.

Har ikke hatt tid til å gjøre så mye annet enn å kikke i den foreløpig, men har med stolthet kunne observere at noen av øvelsene jeg allerede gjør er kategorisert som avanserte. Har prøvd et par nye øvelser, blant annet en hamstringsøvelse som er bra. Den ble jeg skikkelig glad for at jeg har funnet - det trengs. Prøvde meg også på John Henrys Strupstads anbefalte knebøyøvelse, men den var bare helt umulig. Må ha vært ustyrtelig morsomt å se på meg når jeg forsøkte meg på den. Ikke vellykket for å si det mildt! Så var øvelsen også kategorisert som en ekstremøvelse.

Godt for hamstrings

Planen nå er å kikke grundig på øvelsene i boka, og finne meg et sett nye øvelser å prøve ut. Deretter ta en skikkelig lang økt en helg jeg har godt med tid, og forsøke meg på en haug med øvelser. Med utgangspunkt i det legger jeg en ny slagplan for vinterens styrketrening under mottoet sterk, balansert, stabil og rask - det er forhåpentligvis meg til våren.

Skal tilbake til kiropraktoren for en sjekk på fredag, og tipper han blir happy når jeg forteller om min nye og utvidede slyngetreningsplan.

Så kom igjen folkens, dette er lett tilgjengelig trening for alle. Prøv det! Jeg utfordrer til armhevingsduell i slynga - jeg begynner nemlig å få litt dreisen på det (synes jeg selv). Noen må få meg ned på jorda igjen... Hvor mange klarer du?

Tar du utfordringen - bli en løper du også? Mine råd og tips.

Jeg er påmeldt Sentrumsløpet 2010, er du? Tar du utfordringen?

Det er ingen hemmelighet at jeg har snudd livet mitt totalt på hodet de siste årene, og at veldig få hadde tippet at det bodde en løper i meg, ikke minst en så dedikert en.
For meg så virker det, uten at jeg er tankeleser, at dette har blitt oppfattet forskjellig. En reaksjon jeg har opplevd, har vært å avskrive dette som noe tilnærmet galskap. Det vil si at det overhodet ikke har vært til inspirasjon, mer som noe skummelt. Jeg kan forstå at dette er en stor forandring å ta innover seg, og at det ikke alltid er gøy å se på at noen lykkes på så uventet måte, når man selv ikke får til alt man vil (men det gjør slettes ikke jeg heller). Misery loves company som det heter. 
Andre har blitt inspirert, men mitt ambisjonsnivå og dedikasjon kan kanskje bli vel i overkant å takle for de rundt meg. Og det kan jeg forstå, det er kanskje mer inspirerende å alliere seg med noen som har samme ambisjon som deg selv. Det være seg komme seg på SATS et par ganger i uka, heller enn å trene hver eneste dag (noen ganger to ganger samme dag) og prioritere trening foran det meste. Vet at det siste kan være ganske uforståelig; ”Dele en flaske vin, Adelheid? Nope, planlagt en hardcore økt i morra, det går foran… ” Og sånn går no dagan, rart jeg fortsatt har venner egentlig.

Uansett, jeg vet at flere av dere sysler litt med tanken om å jogge litt – og nå er jo nyttårsfortsettene fortsatt ferske, så dette er tiden å gjøre noe med det. Hvis jeg kan løpe, kan alle! Derom hersker det ingen tvil i min sjel! Så kutt unnskyldningene, meld deg på Sentrumsløpet i dag og start treningen. Alle kan løpe én mil, og man behøver slettes ikke trene 7 dager i uka for å få det til. Er målet å knuse meg derimot….
Her er råd fra en som også ganske nylig var en fersking i faget – men som nå er uhelbredelig bitt av basillen. Kom igjen, bli med da vel!

For det første; løping er hardcore og noe av det tøffeste innen kondisjonsidrett du kan drive med. Motivasjon er ferskvare og dertil ofte en svært lett bedervelig sådan. Hvis du er i veldig dårlig form, kan det å dra seg ut på en joggetur være mer ødeleggende enn det bør være – og turen tilbake til sofaen veldig kort. Om du må gi opp etter 200 meter, er ikke det spesielt oppbyggelig for selvtillit og mestringsfølelse. Det må unngås – kjenn din begrensning i starten! Men husk; selv om du ikke greier å løpe mer enn 200 meter i dag, kan det godt hende du er i stand til å løpe maraton om ett år, i hvertfall en halvmaraton. Det er jeg levende bevis på.

Så, dersom du ikke skal starte rett på løpingen, hva skal du da gjøre?
Når jeg startet med løping sommeren 2008 var kondisjonen allerede god. Jeg hadde det forutgående året begynt å trene mer og mer kondisjon, og begynte å få god uttelling for det. Startet helt enkelt med å gå. I begynnelsen synes jeg at jeg hadde gått veldig lang tur hvis jeg gikk tur-retur Torshov – Kjelsås (i dag anser jeg det som en så kort løpetur at jeg ikke gidder…). Etter hvert kom jeg meg ut i marka og begynte å gå lengre og lengre turer (og fortere og fortere), på det meste i overkant av et par mil (igjen, 2 mil spiser jeg til frokost i dag). Disse turene ble jeg svært sliten av, og merket også at muskulaturen fikk kjørt seg. Etter noen av de tyngste turene hadde jeg vondt i korsryggen i flere dager etterpå – og var det noe farlig? Nei, det skyldes dårlig muskulatur. Jeg fortsatte, og smerten forsvant ettersom muskulaturen ble sterkere.

Høsten 2007 kom jeg skikkelig i gang igjen med trening på studio, og trente frivekter 3 ganger i uka. La mye mer i styrketreningen enn på kondisjon i starten, og jeg tror også at en sterk muskulatur gjør at du tåler og orker mer. Etter hvert fikk kondisjonsbiten mer plass. Jeg startet med å trene litt med ellipsemaskin (crosstrainer), pluss at jeg syklet litt og tråkket litt på stepmaskin. Første gang jeg prøvde en ellipsemaskin holdt jeg ut i 5 min før jeg var helt pumpa. Men ellipsemaskin anbefales, det er mye av  den samme bevegelsen som løping, men mye mindre belastende for muskler og ledd - altså en god forberedelse på det som skal komme.
Rett før julen 2007 tok jeg mot til meg og forsøkte meg på en lett spinningtime, og da var det gjort. Deretter har det bare gått slag i slag til der jeg er i dag. Fant spinningen utrolig motiverende, i tillegg til at jeg hadde kjøpt meg pulsklokke og skaffet meg litt kunnskap om pulstrening. Fremgangen ble derfor svært målbar. Jeg trente spinning et par ganger i uka. Husk; du skal ikke drive med høypulstrening for ofte. Da sliter du deg bare ut, og får ingen fremgang. Formen ble bedre, og etter hvert som jeg oppdaget intervalltimer, fikk formen et kjempeløft på kort tid – og slik er motiverende og gøy. Var med på to sykkelmaraton (full spiker i 3 timer) våren 2008 og sto løpet ut med stil – selv om jeg var besvimelsen nær og måtte ligge resten av dagen begge gangene.

Du begynner kanskje å skjønne tegningen? Jeg var klar for mer smerte og mer slit – og der kom løpingen inn i bildet. Da jeg var ferdig med vektreduksjonsdelen av livsstilsendringen våren 2008 (jeg nekter plent å kalle det slanking – mer om det en annen gang), måtte jeg finne på noe for å opprettholde treningsmotivasjonen og –intensitetet. Trengte et nytt mål for treningen, og da ble det mer eller mindre tilfeldig løping jeg prøvde. Et konkret mål ble også satt før joggeskoene ble innkjøpt, nemlig å greie og løpe 10 km under Oslo maraton samme høst. Det syntes som et uhorvelig stort mål da det ble satt, men det viste seg fort at jeg hadde lagt lista altfor lavt. Jeg tror jeg løp en mil på min fjerde eller femte løpetur, og det skyldes helt sikkert at kondisen allerede var god.
Og var jeg høy på mestringsfølelse da? U bet! Følelsen den dagen du legger ut på en løpetur og du plutselig kjenner av at dette kan du gjøre i evigheter; euforisk. Verdt absolutt alt strev. Jeg fikk ofte såkalt runner’s high i starten. Dessverre er det sjelden nå, men for en rus – sjekk det ut! Helt lovlig er det også.
Det finnes selvsagt mange veier til Rom, og kanskje passer ikke spinning for deg, men det finnes mange andre morsomme måter å få opp kondisen på om du bare undersøker litt – bare du vet hva du liker. Veksling mellom å gå og jogge er også noe du kan prøve. Etter hvert vil joggingen gå lettere og lettere og gåpausene bli kortere og kortere.

Jeg tror ikke jeg egentlig er et løpetalent (så igjen, kan jeg kan alle). Derimot tror jeg mitt talent er en sterk kropp, at jeg er lettrent på utholdenhet og tåler mye både fysisk og psykisk. Trente ganske mye, og tidvis hardt, da jeg var barn, og fra den tiden har jeg nok med meg evnen til å tåle slit og presse meg selv. Tror også at jeg utviklet en evne til å kjenne forskjell på hva som er ”riktig” og ”feil” smerte, altså hva som kommer av at du og kroppen er sliten, og hva som er en potensiell skade. Dette kan alle trene seg opp til, men du må over ei kneik først. Og før du vet ordet av det, elsker du å slite akkurat som meg… Galskap smitter!

Har hørt om flere tilfeller der personer har startet helt fra null og gått rett på løpingen, og faktisk greier å opprettholde motivasjonen til de kommer over kneika og det begynner å bli gøy, men det anser jeg som en helt utrolig bragd. Fantastisk imponerende, men ikke for hvermansen. Da skal du være sikker på at du har indre motivasjon i fulle monn. Indre motivasjon er viktig, jeg tror ikke man kommer langt hvis man baserer endring, fremgang og mestring kun på at man skal motiveres av andre og verden rundt (om det så har jeg så mye på hjertet at det får bli et eget innlegg en annen gang; stay tuned).

Hva er så gevinsten du kan innkassere dersom du går i gang nå? Jo runner's high i bøtter og spann (gratis, helt lovlig rus – hurra!), mestringsfølelse (mer rus), bedre helse og lengre liv! Flere grunner greier du sikkert å tenke ut selv - husk; få aktiviteter forbrenner kalorier fortere enn løping...
Jeg har lovet en venninne middag dersom hun melder seg på og løper Sentrumsløpet under 60 min (hun løp Human Race på 1.02). Planen er å utfordre flere på samme måte. Og ikke minst; det er plass til flere utøvere i Futt’n Fart Running Team. Opptakskravene er lave!

2010: nytt år, nye muligheter – mange, mange planer

Nyttårsfeiringen er vel overstått, og ikke bare er jeg familiens beste idrettsutøver, jeg vant også festen. Eller rettere sagt, jeg var klart friskest og mest opplagt 1. nyttårsdag – enda det er jeg som har absolutt minst mengdetrening på fest- og alkoholfronten.
Hadde treningsfri nyttårsaften og 1. nyttårsdag, men da er det også jevnt slutt på det i uoverskuelig fremtid. Nå starter oppkjøringen til løpsesongen for alvor, og jeg gleder meg både til treningen og målene for treningen.

Har aldri hatt så mange planer foran et nytt år som jeg har dette året noensinne. Ikke alle planene dreier seg om idrettsaktiviteter, men brorparten av planene har sitt utspring der. Når det gjelder trening, så går jeg for kindereggvarianten. Jeg har et ønske om å både bli raskere, mer utholdende og sterkere – fortere, lengre, bedre! Så har litt å jobbe med, siden jeg legger ambisjonene så lavt.
Samtidig har jeg begynt å skjønne at det er begrensninger på hvor mye man kan trene før det går galt – og skader har jeg jo ikke tid til. Har tapt nok tid på det i året som gikk. Ergo må jeg forsøke å la fornuften være min ledestjerne.
Har vært flink til å trene variert til nå, og det skal jeg definitivt fortsette med. De sier at man må løpe mye for å bli en god løper, og det er jeg veldig enig i. Men det kan tydeligvis fort bli for mye belastning også, og da går gevinsten opp i røyk. Treningsplanene mine framover inneholder derfor mye variert trening på kondisjonsiden; langrenn, spinning (både intensivt og rolig), ellipsemaskin og svømming (mest som restitusjon). Den opprinnelige planen var at jeg skulle løpe mer, og øke på med løpeøkter nå på nyåret etter en ganske rolig høst – men skaden har fått meg til å revurdere. Nå blir økningen roligere (har jo knapt løpt på én måned), og jeg må kjenne etter hvordan det går. Styrketrening, både spesifikt for løpingen og mindre nyttige øvelser, kommer jeg ikke til å gi meg med. Det er kanskje ikke spesielt nyttig å ha synlig biceps i maraton, annet enn dersom det er veldig trangt, så klart. Fikk brukt for armmusklene i Göteborgsvarvet for å si det sånn…

I året som kommer ønsker jeg å konkurrere mer enn jeg gjorde i 2009, men foreløpig har jeg bare spikret noen få løp. Starter sesongen 11. april med Fredrikstadløpet, et løp jeg satser mye på. Håper å kunne forbedre persen min som jeg satte der i fjor, og ikke har fått gjort noe med etterpå (*ergre, ergre*). Har også meldt meg på Sentrumsløpet 24. april – må revansjere fjorårets fæle opplevelse. Er veldig klar for å forbedre tiden min på 10 km også.
Etter det har jeg ingen spikrede planer før Stockholm marathon 5. juni. Det er også et veldig viktig løp, så det er sikkert bra å ta det litt med ro først. Men hvis det dukker opp noe spennende, slenger jeg meg nok på.
Resten av året har jeg ingen fastsatte planer, utenom Vansbrosimningen i begynnelsen av juli. Både jeg og søstrene mine tilbrakte mesteparten av barndommen i svømmehallen, og dette er en sjanse for begge de involverte i FFRT å delta på noe sammen. Tror det blir kjempegøy, hvis vi kommer oss av gårde. Og om vi ikke vinner svømmingen, kan vi i hvertfall forsøke å vinne festen etterpå…

Planen er å løpe et maraton på høsten også, men har foreløpig ikke bestemt meg for hvilket det blir – men det skal innebære å reise et sted. Høsten er en travel tid, og det er veldig mange interessante løp man kan delta på, både milløp, halvmaraton og tremilsløp. Så fort jeg vet hvilket maraton jeg skal løpe, kan jeg legge planer for andre løp på sensommeren/høsten.

Håpet er også å få reist litt i sammenheng med løpingen. Noe blir det nok i året som kommer, men aldri så mye som man skulle ønske, og aldri nok. Første planlagte tur er Training Camp med Springtime travel og Runner’s world i Portugal i månedsskiftet februar-mars. Det blir veldig spennende og forhåpentligvis veldig gøy! Så får vi se hva som skjer resten av året, men døren er åpen for nye og lengre turer om noe bra skulle dukke opp. Må prøve å komme meg litt lenger enn til Sverige på idrettsarrangementer, selv om det alltid er veldig hyggelig.

Jeg har møtt mange nye mennesker gjennom løpingen det siste året, og håper dette fortsetter. Jeg liker å trene alene – men det kan bli litt vel mye lonesome runstress også. Trening med andre er ofte motiverende. Har en del konkrete planer på dette, men de skal jeg komme tilbake til etter hvert som de realiseres.

Nyttårsforsetter er et konsept jeg har svært liten tro på – dette er gjerne kjemper på leirføtter, og det går stort sett fort galt. Alle de større endringene jeg har gjort i forhold til livsstil og egenutvikling, har blitt foretatt på andre tidspunkt enn nyttår og andre datoer som markerer overganger.  Jeg trener mye på studio, og vet at jeg går en fæl tid i møte nå. Det blir kamp om plassen en periode. Mot slutten av februar har de verste nyttårskrampene gitt seg, og det blir roligere igjen. I hvertfall til etter påske, da er det gjerne mayhem fram til sommeren – virker som påsken er en årlig påminnelse for folk om at bikinisesongen er rett rundt hjørnet.

Om jeg skulle hoste opp noen nyttårsforsetter må de bli som følgende; ha mye mer moro enn i 2009 og komme enda mer i gang med ungdomsopprøret som i sin tid uteble. Dessuten prøver jeg å bli enda et hakk grønnere for hvert år som går. I fjor kuttet jeg kraftig ned på forbruket av plastposer, og skal skjerpe meg enda mer på det, i tillegg skal jeg bli flinkere til å spare strøm. Var ikke det utrolig snusfornuftig? Burde også spise mindre kjøtt, men det får ligge ett år til – er ikke så glad i bønner og linser…

Godt nytt treningsår til alle!