Årsoppsummering 2018: Den som gir seg er en dritt - en veldig humpete vei til VM.

Disclaimer. Parental advisory. Dette innlegget innlegget har innhold som kan virke støtende på noen lesere; grafiske bilder og innhold, og i tillegg er det smertelig langt...

Den t-skjorta der har jeg fortjent!...

Kan ikke komme på noen annen overskrift som dekker året som gikk enn den over. Jeg er tidvis ganske aktiv med oppdateringer på Instagram og Facebook, men tid til noe blogging blir det visst aldri.Snitt ett i året, om det fortsetter sånn. Denne oppsummeringen må klassifiseres som et klassisk skippertak - langt på overtid.

2018 var begivenhetsrikt. Noen fine øyeblikk heldigvis, men var dessverre forfulgt av uhell, igjen. Sesongen har derfor ikke blitt i nærheten av slik jeg hadde tenkt. Men som nevnt i overskriften, den som gir seg er en dritt! Ingen vits å gjøre annet enn å fortsette framover.

Denne sesongen har jeg hatt fire hovedmål:

• Kvalifisere meg til VM i Varese gjennom å kjøre kvalifiseringsrittet Schleck granfondo (25 % beste kvalifiserer)
• Kjøre NM lagtempo for SK Rye i senior-NM i Sandefjord
• Bli Nordisk mester på tempo
• Master-VM i Varese i Italia. Med et uttalt mål om medalje på tempo og topp 10 på fellesstarten.

Og slik gikk det:

Etter å ha startet å trene noenlunde normalt igjen i jula, etter langt avbrekk grunnet hode- og nakkeskaden jeg fikk i VM-fellesstarten i Albi, fikk jeg trent ganske jevnt fram til begynnelsen av februar. Det resulterte faktisk i at jeg perset på en FTP20-test 15. februar,  overraskende. Fikk en ny FTP på over 270 watt.

Samtidig var jeg i samtaler med klubben omkring videre satsing på noen av oss damene med ambisjoner i mesterskap og Norgescup (NC). SK Rye var villige til å hjelpe med satsing lik det et par andre klubber har for de som satser på det samme, og jeg valgte derfor å bli i Rye i 2018. Vurderte å bytte klubb, og var ærlig på det. I tillegg ble det klart at jeg, Kristin Falck og Elisabeth Solberg skulle stille lag i NM i Sandefjord, og få hjelp av Egil Aasheim til trening i forkant. Kult.

I februar ble det veldig mye press igjen på jobb, og det gikk ut over trening og form. Jeg fikk derfor ingen videre framgang etter FTP20-testen 15. februar, og måtte trappe ned på intensiteten.

Dra til Syden, sa dem. Der er det så varmt og fint på denne tiden av året... Jada! Ingen nevnte noe om fare for snø i turistbrosjyren.

Dro til Mallorca uka før påske og i påsken. Nesten tradisjon det nå. Kaldt og dårlig vær der nede denne gangen. Fikk fire dager på sykkel før jeg ble syk. Hadde ikke vært syk hele vinteren, som den eneste på jobben. Hadde feber i tre fulle dager. Veldig uvanlig for meg. Fikk syklet bittelitt rolig på slutten av turen. Kom hjem i dårligere form enn da jeg dro. Det var ikke planen. Brukte resten av april på å komme meg. Det satt i veldig lenge.

Sola kom til slutt. (foto: Jan Gamre)

Konkurransesesongen:

I begynnelsen av mai begynte rittsesongen. Jeg hadde en plan om å kjøre meg i form til Schleck granfondo med å kjøre fire - 4 ritt på ei uke: Follorittet, Sport 1-mila, Askerrunden og Ceresrittet. Ceresrittet ble avlyst i år igjen, og det ble derfor "bare" tre ritt. Men:
Lørdag 5. mai skulle jeg bare sykle en liten tur i Maridalen for å strekke på beina. I en sving lå det masse grus, jeg greide ikke å redde meg inn, og årets første velt var et faktum (hint: det ble flere). Jeg trodde egentlig ikke det var så ille rett etterpå. Det kom noen karer fordi rett etter på, da jeg hadde kommet meg på beina igjen. De stoppet, og gjett hva de lurte på. Jo, går det bra med sykkelen?! Fy faen, syklister ass...
Ja, det gikk ganske bra med sykkelen, denne gangen. Men da jeg kom hjem og fikk av meg sykkelbuksa hadde jeg en stor svart hevelse på venstre lår pluss store skrubbsår. Jeg hadde fått en stor blødning under huden. Fortsatt, nå mange måneder etterpå, har jeg en hevelse i låret, misfarging og arr.

Fy f...

Likevel:
Jeg syklet Follorittet dagen etter, Sport 1-mila og Askerrunden. Var ganske så redusert. Så resultatene ble deretter. Men jeg gjorde det, selv om det var utrolig jævlig. Om det var så smart? Kanskje ikke. Men den som gir seg er en dritt, sant. Men den uka var en voldsom påkjenning både fysisk og psykisk, det må jeg innrømme. Men bare en lett forrett til det som skulle komme.

Askerrunden. Litt energi igjen til fotografen. (foto: Ola Morken)

Som en siste forberedelse til Schleck gran fondo, valgte jeg å kjøre fellesstarten i Nordmarka rundt. Østlandets hardeste vårritt. Jeg har bra seeding nå, for bra egentlig, så skulle ut med startgruppe 2. Au! Når den foran meg slapp hjulet foran seg opp Sollihøgda, greide jeg ikke tette luka. Resten av rittet kjørte jeg mye alene eller i smågrupper. Men jeg ga meg ikke. Var så sliten som jeg knapt noensinne har vært da jeg kom i mål. Hadde også kjørt fortere enn Rye 15-laget, alene. Shit! Forbedret tiden min med én hel time fra 2016.

Etter Nordmarka rundt. Jeg smiler, men var sykt kjørt. En av årets mange 4. plasser...

Schleck granfondo

Helga etter var det Schleck granfondo. Jeg kjørte bil ned til Luxemburg for å være sikker på å få med meg sykkelen, klok av skade etter VM i fjor. Målet av å komme seg inn blant de 25 % beste, for å kvalifisere til VM, men mest av alt, unngå velt. Burde skrevet et eget innlegg om denne turen, for det er mye å fortelle.

Moseldalen: vinranker og kyr.

Men kort fortalt. Det var et veldig stort arrangement, mange ryttere, mange høydemeter. Det opplevdes som litt kaotisk, siden de slapp så mange grupper sammen ut. Det er kjempefint å sykle i Moseldalen. Det kan anbefales.
Jeg var nervøs før start, mest for velt -og litt for å ha reist så langt og kanskje mislykkes. Men unngikk begge deler, denne gangen.

Mistet oversikt over konkurrentene mine med en gang, siden vi syklet sammen med så mange andre grupper. Mange høydemeter i dette rittet, og jeg klatret kjempebra - over all forventning. Var et smart trekk å kjøre meg helt tom i bakkene rundt Nordmarka rundt helga før. Men selv om jeg kom meg over bakkene i front, var det ingen vilje å kjøre på flatene, så feltet samlet seg igjen. Æsj!

Uansett. Da det nærmet seg slutten av rittet, var feltet fortsatt stort. Jeg følte meg veldig fresh, men hørte at mange av de rundt meg ikke var det. Fryktet veldig massespurten inn mot mål som jeg visste var i vente, så nå kommer vi til det som kanskje var 2018s aller stolteste øyeblikk. I den siste lange stigningen før mål, gikk jeg opp i front og KJØRTE, det jeg greide. Og der lå jeg, opp hele bakken. Ingen gikk forbi, og feltet sprakk opp. Først noen meter før toppen var det noen karer som gikk opp foran og dro farta opp videre mot mål. Ergo ble det færre i massespurten inn til mål enn jeg fryktet. Men det var fortsatt mange. Jeg spurtet mot ei belgisk dame som jeg hadde ligget sammen med hele rittet, og tapte med en hårsbredd. Der og da trodde jeg at vi faktisk hadde spurtet om 1. og 2. plassen, men da resultatlista kom, viste det seg at vi hadde en konkurrent foran oss, som hadde greid å komme seg med i et brudd som gikk tidlig, som jeg ikke fikk med meg.

Først trodde jeg det var ei som hadde startet i feil startgruppe, siden det var en del juksing med det ute og gikk. Men etter litt googling fant jeg ut at den nederlandske dama hadde egen wikipediaside og nylig hadde lagt opp som proff. Så greit, hun slo oss. Det neste stolte øyeblikket var podiumet. Bildet sier vel det meste...

Sekunder før har jeg blitt sussa på av Fränk Schleck (til venstre) og her står jeg altså med armen rundt Miguel Indurain. Verdt turen! (foto: Atle Thoresen)

Slikt skjer ikke hver dag, gitt. Her er en oppsummeringsfilm fra rittet - og jammen har jeg ikke greid å komme med der også. Ser du meg?
Så da fikk jeg det jeg kom for, en VM-plass, pluss litt til. Veldig gøy. Men en annen gang vil jeg også ha en slik blå vinnertrøye.

NM Sandefjord

Neste mål var NM lagtempo i Sandefjord. Tempotreningen min ble veldig amputert i vår på grunn av velt og satsingen fram til VM-kvalifiseringen. Men endelig skulle Rye stille lag i lagtempoen igjen.

Første trening sammen: Kristin, Elisabeth og meg.

Jeg har for gøy kalt oss for Rye kjerringtrim, siden vi alle tre er over 40 år. De andre to er nok ikke like gira over dette lagnavnet som meg. Men jeg synes det er gøy, for kjerringtrim er ikke akkurat det som det brukte å være. De to andre på laget er begge tidligere verdensmestere i master (jada!); Kristin Falck (fellesstart) og Elisabeth Solberg (tempo). I tillegg har de en rekke andre meritter, blant annet er Elisabeth raskeste kvinne som har syklet Trondheim-Oslo, og var med inn da Rye satte klubbrekord i 2016. Legender!

Fra trening på Blikkvegen (foto: Bjørn Saksberg)

Også meg da... Men jeg skulle gjøre det jeg kunne for å gjøre meg fortjent til å være med. Vi fikk trent noen økter sammen, og sammen med trener Egil Aasheim bak i bil. Helt gull! Lærte masse.

Men jeg sleit med at jeg hadde fått for lite tid på temposykkelen og at jeg var redd, grunnet nylige erfaringer med velter. Jeg hadde også meldt meg på NC Gylne Gutuer og dreiv derfor og trente litt med landeveissykkel på grus. Og det var på vei til ei slik økt det gikk galt, igjen. Sklei på ei trikkeskinne og gikk i bakken.

Mer skrubbsår og et forstuet håndledd var resultatet, pluss enda en knekk på psyken. Så da ble det ikke noe Gylne Gutuer på meg. Jeg toppet nemlig det hele med å komme rett etter en alvorlig kollisjon mellom to syklister inne i Maridalen, kvelden før ritthelga, så da var det i grunnen nok for meg. Det var en tøff kveld. Men jeg stilte på Mot klokka dagen etter.

Var ikke superfornøyd med egen innsats på Mot klokka, men fikk bra tid, og kan hevde meg blant eliten om jeg bare får trent.

Uansett, tilbake til lagtempoen. Fram til selve dagen for lagtemporittet hadde det vært veldig mye opp og ned med meg, mest ned både med form og psyke. Men jeg følte meg bra på rittdagen. De to andre var ikke like på topp fysisk den dagen, men de var tryggere på sykkelen enn meg. Så sammen var vi ganske så jevnsterke. Vårt uttalte mål var pallplass. Tror kanskje ikke konkurrentene våre var særlig redde for oss, for i år var det uvanlig mange lag til start og høyt nivå. Både BOC og Frøy hadde også fått på plass lag, i tillegg til the usual suspects fra Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag.


Underveis ble det litt rotete kjøring i starten og litt splitt i laget når jeg ikke turte så mye mye som de andre. Men mot slutten kjørte vi bra, kanskje best av alle, og vi kom alle tre i mål sånn noenlunde samlet. Det er ikke så vanlig, men sier noe om hvor jevnsterke vi er, og det er bra når det er lagtempo. Så endte vi på den sure fjerdeplassen (et tema for mitt år), ett sekund unna tredjeplassen!! Au, det svei. Og jeg vet mange steder hvor vi mistet det sekundet, på grunn av min usikkerhet. Det var ikke på grunn av manglende kjørestyrke. Så til neste år blir det revansje (om vi får muligheten?), og jeg får forhåpentligvis noen flere timer på temposykkelen i forkant.

Etter målgang. (foto: Arild Hermansen)

Master NM

Jeg har byttet jobb i år, og jobbyttet sammenfalt med sommerferien. Siden jeg hadde masse avspasering og feriedager til gode fikk jeg ordnet meg en superlang ferie. Den skulle brukes til å kjøre ritt og trene til VM. Så jeg bestilte meg ei leilighet i Sveits i 2 uker, og planen var å kjøre ned dit med begge syklene etter U6, mer om det senere. Først skulle jeg kjøre master-NM. Den helga var jeg ikke i form, så jeg hadde ingen ambisjoner før start. VM-kvaliken var uansett i boks. På tempoen hadde jeg ingen sterk konkurranse, så den tok jeg, selv om jeg kjørte mye saktere enn jeg ville gjort på en god dag. Fellesstartløypa var veldig lett, så det gikk i grunnen som ventet. Veltebonanza! Vår start gikk etter at det hadde vært en svært alvorlig massevelt i en av herreklassene Ikke mye lyst til å starte etter det, men jeg startet. Og som jeg i grunnen ventet, da spurten skulle starte, gikk det en velt foran meg, som jeg akkurat kom meg unna. Men jeg stoppet og hjalp de som lå der. Så det var det rittet.

Meg og Kristin med medaljer og trøyer etter tempoen.

U6 Post Nord Cycle Tour

Neste ritt på kalenderen var egentlig Tour de Hallingdal. Absolutt ikke et ritt for meg, men god trening til VM. Men så kom meldingen om at det var avlyst som Norgescupritt. I tillegg fikk jeg høre at damelaget til Frøy skulle kjøre U6 PostNord Cycle Tour i Sverige. Så da hang jeg meg på dem i stedet. Selv om Tour de Hallingdal kom tilbake på NC-kalenderen etter noen dager.

U6 sin løypeprofil passet meg også bedre, med to temporitt og flatere fellesstartetapper. Men flate fellesstartløyper betyr at flere henger med hovedfeltet, og at sjansen for farlige situasjoner og velt øker... Dere skjønner kanskje hvor dette bærer?

Første dag av touren var det prolog - kort tempo med avslutning i en bratt bakke. Jeg kjørte veldig bra i det flate partiet, men feiget ut bakken. Men tapte ikke mye tid til teten.
Dag 2 var det fellesstart med et langt grusparti som skulle kjøres flere ganger. Jeg brukte hjulsettet med dekkene jeg kjøpte til Gylne Gutuer og var klar. Det var et veldig nervøst felt å kjøre i. Klart preget av at det var mange som ville vise seg fram, og mye rar kjøring.
I gruspartiene fikk jeg betalt for alle timene jeg har kjørt i Nordmarka. Jeg følte meg bra, og turte å kjøre fort på grusen. Fikk litt sjokk midtveis på strekket, da jeg kom inn i et parti med voldsomt vaskebrett. Men overlevde. Observerte at det var mange som sleit på grusen og var redde, og det kunne jeg bruke til min fordel.

Både jeg og resten av feltet visste at det var i gruspartiet etappen skulle avgjøres. Det var det eneste stedet det var mulig å få splittet feltet. På fjerde og siste runde var planen å kjempe meg så langt fram i feltet jeg greide inn i gruspartiet. Før gruspartiet var løypas lengste og bratteste bakke. Jeg lå på hjulet til Malin Johansen opp bakken, mens hun forserte oppover i feltet. Fortere enn det er det faktisk ikke fysisk mulig for meg å kjøre en bakke. Så stort klapp på egen skulder for den innsatsen. Inn på gruspartiet var det full kamp om posisjonene, så jeg mistet hjulet til Malin. Men jeg lå likevel veldig langt framme, akkurat som jeg har fått beskjed om å gjøre. Det var kun mulig å ligge i to spor, og i det høyre sporet ville ingen ligge på grunn av det forferdelige vaskebrettet midt i. Forresten, jeg har glemt å nevne at gruspartiet gikk rett fram slakt utfor. Så farten var derfor deretter, STOR! Nå skulle det avgjøres, og det ble kjørt vanvittig i front. Jeg følte at dette mestret jeg, så jeg lå limt på bakhjulet til rytteren foran. Bak meg må det ha blitt splitt, ut fra det jeg kan forstå fra det som skjedde etterpå.

I det vi begynner å nærme oss slutten av gruspartiet skjer det. Det er uklart for meg hva som egentlig skjedde. Men det er akkurat som om noen trykket på muteknappen, for jeg husker absolutt ingen lyder (og godt er sikkert det). Jeg ser bare at hjelmene foran meg forsvinner ned og inn i en stor støvsky, som om det skulle vært dominobrikker som faller. Så ser jeg en rygg foran mitt forhjul, som jeg kjører rett inn i. Kan ikke huske at jeg rørte bremsen. Bråstopp, salto og høyre skulder og hode først i bakken.
Deretter er det veldig vagt. Men selv om jeg var helt omtumlet, og det aldri har skjedd meg før, visste jeg med en gang at jeg hadde brukket kragebeinet. Det kan ha vært så mange som 20 stykker som gikk ned (har jeg blitt fortalt), så det var nok veldig kaotisk. Men jeg var helt i min egen boble, og fikk ikke med meg så mye. Husker så vidt at det var ei som skreik noe voldsomt, men orket ikke bry meg så mye med det. Til de som spurte sa jeg at jeg hadde brukket kragebeinet, og så fort personell fra ambulansen kom bort til meg, kunne de bekrefte det. Utenom det lå jeg bare stille på bakken og holdt kjeft, jeg var i sjokk.
Og det skulle vise seg å være smart. På et så proft ritt ligger ambulansen rett bak hovedfeltet, så jeg behøvde ikke vente så lenge denne gangen, som sist. Men det var mange som var skadet, så det kan ikke ha vært lett for dem å sortere hvem de skulle ta. Jeg vant! Så da lærte jeg hvordan de prioriterer; hyler du, lever du - er du stille, er det fare på ferde. Inne i ambulansen fikk jeg morfin intravenøst, men det det måtte flere injeksjoner til før det hjalp. Kraftige spasmer fikk jeg også, så det var litt drama. Endte til slutt på sykehuset i Skövde, hvor røntgenbildene viste nøyaktig den samme diagnosen jeg meldte sekunder etter fallet. Høyre kragebein tvers av!

Når radiologen sier: Det der så vondt ut, da vet du det ikke er pent...

Sendt tilbake til hotellet udusjet i sexy sykehusoutfit. Kan melde at den kom med matchende bestemortruse. Har driver jeg og tar sexy selfe til Tinder...

Etter ha fått kontroll på smertene, og sjokket, og jeg var i stand til å stå på beina igjen, ble jeg sendt tilbake til hotellet - udusjet. Dette er andre gang jeg har gått i bakken på slutten av et langt, varmt ritt og havnet på sjukehus - og blitt sendt hjem like svett om møkkete som da jeg kom inn. Aldri mer skal jeg forlate et sykehus uten å ha fått hjelp til å dusje! ALDRI!!!! Kan nesten (men bare nesten!) le av det nå. Men det å skulle greie å dusje, når man har store smerter, er handikappet og desorientert, er ganske traumatisk og svært smertefullt. Og, hvis du er høyrehendt og planlegger brekke et kragebein, brekk det venstre. Helt utrolig hvor hjelpesløs man blir når man kun kan bruke venstrehånda. Den er jo for svarte helt ubrukelig!!!

Etter mye om og men fikk jeg sykestransport tilbake til Oslo etter et par dager. Det var et par tøffe dager, for å si det mildt. Selv om jeg hadde fått noen ganske så gøye piller på sykehuset i Sköve. Var jevnt på en god morfinrus. Men vondt var det likevel.

Skyssen tilbake til Oslo.

Ble kjørt rett på legevakta i Oslo, og det ble raskt bestemt at jeg skulle opereres. Først øynet jeg håp om at det kunne skje ganske raskt. Fikk time på Ullevål ei uke etter at velten skjedde. Jeg møtte opp, ble lagt inn, fikk til og med lagt inn dren i armen - før jeg ble sendt ut igjen. Nedtur!

For med dette burde kanskje sesongen min vært over, men jeg valgte å holde på håpet om å greie å rekke VM. Treningsleiren i Sveits måtte jeg avbestille, men det måtte da være noe jeg kunne gjøre. Men tiden rant ut mellom fingrene mine. Etter ytterligere forsinkelser ble jeg lagt inn påfølgene lørdag. Og på søndag gikk jeg ut av Ullevål med ei plate og seks skruer i høyre kragebein. Det er en del bivirkninger knyttet til den operasjonen. Men det var veldig deilig å kunne bruke armen igjen. Som nevnt, man er utrolig hjelpesløs når man ikke kan bruke den foretrukne armen.

Sånn ser det ut etter operasjon.

Veien til VM

I serien; den som gir seg er en dritt...

Treneren min var en av de første jeg kontaktet etter at jeg kom ut av sykehuset. Sammen la vi en plan for hvordan jeg skulle rekke å komme meg til VM likevel. En i overkant optimistisk plan, men jeg måtte tro at det var mulig for å holde motet oppe. Jeg trengte noen dager for å komme meg etter operasjonen. Men så var jeg i gang igjen, først veldig lett - før vi økte på med hardere økter. Først kunne jeg bare holde meg i styret med en arm. Vi modifiserte en spinningsykkel på Magnat med å teipe fast et kosteskaft.

Treneren som kom på ideen, og det fungerte kjempebra!

Stakkars CX'en. Ser litt flau ut med flatt styre. Men det var det som måtte til. Takk til Tommek som fikset, igjen...

Etter hvert kunne jeg kaste fatlet, og holde på styret med begge hender.
Jeg fikk derfor inn 2-3 uker med noen harde økter på spinningsykkelen før avreise Varese. I tillegg investerte jeg i et flatt styre på CX'en slik at jeg fikk noen få turer ute på den også. Ikke akkurat etter legens anbefaling, men man må jo leve også...

Nordisk mesterskap gikk uten meg, men til VM skulle jeg.

Landeveissykkelen hadde jeg knust i Sverige. Jeg er ikke akkurat Storebrands favorittreiseforsikringskunde nå. Men de var veldig greie med meg denne gangen også, og jeg fikk oppgjøret mitt raskt. Unaasgutta ga meg en fin pris på en 2019-ramme av samme typen som jeg hadde (BMC Teammachine SLR01 😍). Rakk å få den bestilt og skrudd opp tidsnok til avreise.

Henter min nye juvel hos Unaas.

💓😍💓

 Forresten: den knuste rammen henger til allmenn beskuelse i butikken til Unaas. Fallet mitt i U6 var så hardt at jeg har greid å sprekke styrehuset, ett av de sterkeste punktene i rammen. Ganske imponerende, og verdig en museumsplass hos Unaas. Visstnok driver de og forteller historien om hvordan ramma ble knust også til alle som er innom (og navnet mitt står på ramma). Vet ikke om et rykte som badass er noe jeg har så veldig lyst på. Har i hvertfall ingen plan om å fortsette å prøve å leve opp til det.

Gamlesykkelen på museum. 😢

VM i Varese

Det ble en svært annerledes oppladning til VM enn jeg hadde tenkt. Planen var  bruke sommeren til å pushe formen til et helt nytt nivå - og sykle maaaaaaaaange km på temposykkelen. I stedet ble det helt motsatt. Formen gikk ned, og det ble ingen km på temposykkelen. Den sto i stua og støvet ned fram til jeg pakket den inn i bilen og dro til Italia. Klok av skade fra VM i fjor, kjørte jeg bil ned, for å være sikker på å få med meg syklene mine. Ikke akkurat optimalt for skulderskaden å kjøre bil i fire dager, men igjen; man må jo leve...

Vel framme, klar forbedring fra sist VM.

Kjempefornøyd med min airbnb-leilighet

Både jeg og syklene kom helskinnet ned denne gangen. Jeg fikk kjørt gjennom løypa to ganger på temposykkelen. Følte meg ikke akkurat i ett med den sykkelen, dessverre. Så var det ritt.

Fra første trening i løypa. (foto: Jah Langleite)

Min opprinnelige plan var å være med å kjempe om pallen. Nå hadde jeg ingen forhåpninger, annet enn å fullføre. En seier i seg selv bare fem uker etter operasjon.
Det ble bare tull med oppvarmingen. Men brydde meg egentlig ikke så mye. Skuldrene var veldig lave.
Samme dama fra New Zealand som startet foran meg i fjor, startet foran meg i år også. Og det var like mye komishow for å komme seg av rampa som i fjor. Så da visste jeg at jeg hadde en rygg jeg kunne jakte på og ta igjen raskt - og det gjorde jeg.

(foto: Jah Langleite)

 

Kjørte bra opp den lange stigningen, men holdt igjen utfor og i alle svinger. Følte meg ikke trygg på sykkelen. Halvveis ble jeg tatt igjen, av ei som startet ett minutt bak meg. Da mistet jeg litt piffen, gitt.

Ferdig! Fargen i ansikten tilsa at det hadde blitt varmt inne i hjelmen... Sjekk forresten skotrekkene. Hadde tradisjonen tro glemt noe viktig, nemlig skotrekk. Og tradisjonen tro, fikk jeg låne noe av Frøy. Men heller skotrekk enn sykkel (som i fjor).  (foto: Camilla Helen Landsverk)

Jeg og Kristin diskuterer innsatsen. Kristin ble nr. 3 i sin klasse. Klart den hardeste klassen  år. Jeg er imponert, igjen.(foto: Jah Langleite)

Da jeg kom i mål tenkte jeg at jeg kanskje lå an til en plassering på midten av resultatlista. Jeg hadde tatt igjen en del, så helt totalt katastrofedårlig hadde jeg jo ikke kjørt. Da jeg sjekket resultatlista fikk jeg sjokk: 4.plass! Hadde jeg fått den oppladningen jeg hadde tenkt i sommer, kunne det blitt gull. Konkurransen i min klasse i år var ikke så hard som den var i fjor.

Da jeg skjønte det kom tårene. Jeg har ikke grått så mye over det som har skjedd, men da gjorde jeg det.Ut fra tiden vinneren hadde, sammenliknet med tidene til folk jeg har kjørt mot før, og målet mitt om å ta et nytt steg denne sommeren. Jeg kunne ha tatt gullet. Den er tung. Men får bruke det som motivasjon til videre satsing.

Når det gjaldt fellesstarten, var jeg veldig usikker på om jeg skulle starte eller ikke. Det var vel defnitivt ikke noe legen ville ha anbefalt. Men jeg hadde fått låne superlette spesialklatrehjul av Emil Unaas, hadde fått meg en superflott ny sykkel. Det talte for start.
Hadde noen tekniske issues med bremsene, men de fikk jeg løst over telefon med the supermechanic, Tommek Rønning. Så da var heller ikke det noen unnskyldning for å slippe start.

Men jeg var redd! Sist VM endte det jo i ambulanse, og denne løypa var mye, mye verre. Utforkjøringene var rett og slett hysterisk smale og farlige. Og et velt så raskt etter operasjon kunne være veldig farlig.
Men jeg valgte å stille til start, og legge meg bakerst i feltet. Skulle ta det som en tur. Borte var alle ambisjoner om topp 10. Ny ambisjon: komme til mål!

La meg bak i feltet ut fra start. Allerede på vei ut av byen kunne vi observere de første ulykkene, ambulanser og folk på båre. Grøss!

Vi fulgte tempoløypa i starten, og allerede i den lange stigningen i den løypa begynte feltet å brekke opp og jeg forserte framover i feltet, Ikke helt etter planen, men skitt au! I den første av de lange stigningene i løypa (var ei veldig hard løype denne gangen), ble jeg bare med, lot hjertet og beina pumpe og forserte oppover både bakken og feltet. Javel, så mye for å ligge rolig bakerst i feltet og ta det som en tur. Men så skjedde det; plutselig kjente jeg at setepinnen seig ned ganske raskt, og jeg satt på ramma. Æsj. Stoppet ved noen karer som sto og hjalp en annen rytter. Men ingen hadde verktøy. Det var ikke aktuelt å sykle sånn til første drikkestasjon. Altfor langt. Så da var det å sykle tilbake til start, og VM var over. Kom i hvertfall uskadet fra det denne gangen...

Og med det er min statistikk for fellesstarter i utlandet som følger:

• 50 % alvorlig velt, ambulanse og knust sykkel
• 25 % brutt pga teknisk
• 25 % pallplass

The aftermath - og siste ord i anledning året som gikk

Da jeg kom tilbake var jeg ganske motivert en stund, så lenge det var fint å sykle ute. Begynte også å løpe litt igjen, og det var helt topp. Men så ble det mørkt og ufyselig for sykling om kveldene, og kneet tålte ikke løpingen. Og da fikk motivasjonen seg en kraftig knekk. 2018 har inneholdt veldig store doser fysisk smerte, og til slutt ble det bare nok.

Stas så lenge det varte...

Så det ble veldig ufokusert i november og desember. Jeg har tatt et par FTP20-tester i løpet av høsten, og de har vært bra, tross alt. For å finne igjen litt motivasjon, tok jeg helt, helt fri i jula. Det var smart. Passet samtidig på å være syk. Lysten kom litt mer tilbake i januar. Nå er jeg i trening igjen, og har begynt forberedelsene til neste sesong.

Tilbake på hesten

Siste FTP20-test. Formen er ikke så verst, selv om jeg tok fire uker fri i jula.

Målene for neste sesong har jeg ikke satt enda, med unntak av revansje på VM-tempoen. Håper på mange flere mil på temposykkelen i 2019 enn jeg har fått i 2017 og 2018.

Til slutt. Takkes de som takkes bør. Takk til trener Christopher Wolff som har holdt ut i over 2 år med så mye nedturer og drama. Takk til supermechanic Tommek Rønning for all hjelp - fra fri selvvask, brukerstøtte over telefon og til og med racingservice på søndager.

Som nevnt kan knust sykkelramme beundres hos Unaas. Hos Tommek henger et par av mine sykkeltrøyer til allmenn beskuelse, med lovnad om at det skal ryddes en egen vegg dersom jeg fortsetter å vinne trøyer. Åh, vi lo!...

Takk også til hoffleverandør av sykler og hjul for gode priser og hjelp; Unaas. Har man først prøvd en BMC er det veldig vanskelig å slutte. Jeg har også ekstremtestet flere av hjulsettene deres. Hjulene deres har tålt alle kræsjene, bare litt retting i etterkant. Syklene derimot, not so much...

Til slutt; takk til Sportklubben Rye for at de var villige til å bidra med ekstra støtte til satsingen i 2018.

2019; here we go!

Back in business og klar for ny sesong.

Skal løfte litt skrot den som skikkelig sterk wattnisse skal bli. Har trent styrke 2 ganger i uka siden midten av oktober. *klappe meg selv på skulderen*

Godt nytt år, peeps! Rett på sak: jeg har store planer for 2018. Det er ingen hemmelighet, akkurat. Men skal komme mer konkret tilbake til hva målene er i et eget innlegg en gang.
Så ikke for meg at jeg skulle raske med meg ett nm-gull, én nm-bronse, én styrkeprøvenrekord, seier i mastercupen og vm-deltakelse da jeg startet på 2017. Så da er det ingen grunn til å legge lista noe lavere for 2018!

Hva sier dere til dette mine gamle gymlærere?! HA HA!

Jeg så heller ikke for meg at jeg skulle havne i en spektakulær velt, knuse sykkelen min og bruke flere måneder på å komme meg etter det, heller. Akkurat det behøver jeg ikke gjenta igjen med det første. Men jeg har uansett vært utrolig heldig. Begynte å jobbe igjen 100 % i slutten av november, og det har gått bra. Har sakte også begynt å trene igjen. Lenge veldig forsiktig, fordi jeg ble fort svimmel og uvel.

Jeg hadde altfor mange feriedager igjen i 2017, og måtte derfor ta to uker juleferie. Dette har jeg brukt på noe VELDIG fornuftig, nemlig å finne ut av om jeg tåler å trene normalt igjen.

Det er selvsagt kjipt å ha mistet hele september, oktober og mesteparten av november. Ingen tvil om at det har satt meg godt tilbake. Så jeg har en jobb å gjøre om jeg skal ha noen sjanse på ambisjonene for 2018. Først har jeg en stor jobb bare med å komme tilbake til det nivået jeg hadde i slutten av august. Deretter må jeg komme meg videre og ta noen steg til, og da begynner tiden å renne ut fram mot sesongstart.

4-tallet kom litt for tidlig denne gangen...

For å få oversikt over status tok jeg en laktattest sammen med treneren min uka før jul. Jeg har gjort det to ganger før, en gang sommeren 2016 og en gang sommeren 2017.  Resultatet nå var klart det dårligste av de tre. Men det kunne vært verre. Jeg har fortsatt en relativt høy terskelwatt til å være kvinnelig amatør. Og dersom jeg greier å få inn den treningen som kreves, mener treneren min at det skal være mulig å være tilbake i augustform i løpet av februar (og i august var jeg i god form!).

Jeg har ingen supergod erfaring med vintertrening de siste årene. Har mange vintre bak meg hvor jeg ufrivillig har måttet gå i vinterdvale grunnet skader. Forrige vinter var min beste treningsvinter på mange år, selv om jeg ikke fikk trent så mye og så bra som jeg skulle ønsket. Totalbelastningen ble altfor stor på grunn av veldig mye jobb.

Kusinen min mente dette minnet henne om den plagsomme fuglen som driver Donald til vanvidd i disneykavalkaden på julaften. Jaja, det er vel kanskje derfor man har slekt?...

Men nå er det en ny vinter og nye muligheter - og jeg må gå all in denne gangen.

Så det har jeg altså brukt jula til. Med unntak av julaften har jeg trent hver eneste dag. Jeg har gått på ski for første gang siden Holmenkollmarsjen 2014 (som ikke akkurat var en høydare) og jeg har løpt for første gang siden Hove tri 2015. Hele fire turer av 10 minutter på mølle har det blitt. Så jeg kan skryte på meg å ha løpt mer enn 5 km i løpet av 2017! Wow! Plagene i hælen er kroniske, så jeg må ta det forsiktig. Kjenner jeg irritasjon, så kutter jeg. Så melder meg ikke på maraton igjen med det første... Ingen har noe å frykte fra meg verken på løping eller triatlon i 2018.

(H)juleverksted på Tommeks Vélo. Tommek mekket, mens jeg var ansvarlig for selfies og for å se kul ut med mekkeforkle. Smart arbeidsfordeling!

I tillegg har jeg fått satt piggdekk på cyclocrossen min. Så nå har jeg to sykler med piggdekk, og har også hatt noen fine sykkelturer i jula.

Fra sykkeltur til Kikut i romjula.

Sykling er best med bukkehornstyre.

Kaldt på Toten første juledag.

Juletreningsleiren har gått veldig bra. Jeg har tålt økningen greit, og til min store glede kommer framgangen fort. Kjørte en terskeløkt inne på nyttårsaften som klart viste at watten min har økt siden laktattesten. Yay! Veldig gledelig. Og veldig inspirerende.

Terskeløkt på nyttårsaften.

Så da er det bare å kjøre på framover. Skal sannsynligvis ta en FTP20-test i slutten av januar og en ny sjekk av laktat i februar. Så da jobber jeg målrettet mot maks resultat på dem. Reiser til Mallorca for å sykle i midten av mars (hørte jeg 40-årskrise?!...), og håper på et ytterligere løft der før sesongen starter i april.

Må det bli mange sånne dager på sykkelsetet i vinter.

Så, mitt nyttårsforsett er å ha min beste treningsvinter noensinne (og kanskje blogge litt mer). Det står ikke på motivasjonen. Får bare håpe kroppen holder. Jeg skal prøve å oppdatere bloggen innimellom med hvordan det går.

Fra nybegynner til på hodet ut av VM (bokstavelig talt): 16 måneder som syklist oppsummert!

2017-utgaven er litt mer aero enn 2016-utgaven (fra Øyern rundt) (foto: Ola Morken)

Tja, dette innlegget har ikke vært lett å skrive. Det er over ett år siden siste innlegg, og det er det mange grunner til. Mye har skjedd. Bloggen er egentlig ikke bevisst lagt ned, men det har vært viktigere å bruke ledig tid til å trene/konkurrere enn å skrive om det. Så det har stort sett blitt med oppdatering av Instagram. Jeg har blitt en dronning av #sykkelselfies denne sesongen.

Eksempel på #sykkelselfie ala 2017

Over ett år med sykling lar seg jo ikke oppsummere i ett blogginnlegg. Men jeg skal likevel gjøre et forsøk. Jeg har nå også god tid til å blogge, er nemlig delvis sykemeldt en god stund. Og grunnen er sykkelrelatert...

Jeg begynte å trene med Rye 2 i slutten av april i fjor, og etter det har det tatt litt av. Her er noen stikkord om hva jeg har vært med på i 2017-sesongen:

Mallorca med Rye 1

• 2 uker treningsleir på Mallorca med Rye 1
• Vært med å sette rekord for damelag på Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven med Ladies Editon Raceteam
• Blitt norgesmester master på tempo i min klasse (K40-44)
• 3.plass på fellesstart master-NM i min klasse
• Deltatt i amatør-VM i Albi, Frankrike, og havnet i min første alvorlige velt
• Første gang på innsiden av en ambulanse med blålys
• Knust min første sykkel
• Vunnet mastercupen totalt i min klasse
• Oppslag i store medier som Oppland Arbeiderblad og Landevei (du veit du har lykkes når velten din blir omtalt i Landevei)
• Kjørt 43 ganger opp og ned og 5000 høydemeter i Grefsenkollen på ei natt (Hope Challenge)
• Kjørt mitt første etapperitt (Rojan Rundfart)
• Kjøpt hele 2 nye sykler og måttet skaffe meg bil for å kjøre dem rundt i

Begivenhetsrik sesong har det derfor definitivt vært, og flust av oppturer og nedturer.

Målgang Lillehammer-Oslo (foto: Helge Langen)

I og med at det gikk så bra med syklingen på så kort tid i fjor, satte jeg meg ganske høye mål for denne sesongen. Men det ble så mye ekstra jobbing i fjor høst og vinter at det til slutt gikk på helsa løs.
Da hadde jeg heller ikke tid og overskudd til trening. Så vintertreningen gikk overhodet ikke etter planen, og jeg fikk ikke den framgangen på O2-opptak og watt som vi hadde satt oss som mål (treneren og jeg). Men startet denne sesongen i bedre form enn i fjor, så det var da noe.

Jeg jobbet veldig, veldig mye overtid fram til jul i fjor. Det ble jo litt penger av. For å holde motivasjonen oppe, valgte jeg å bruke disse pengene på noe jeg overhodet ikke hadde kunnet unne meg ellers; en helt rå temposykkel (kjent som onkel Lyn-Gordon innad i familien). Jepp! Helt vilt. Jeg tråkker jo mye watt, så temposykling bør på papiret være noe for meg. Umulig å vite før man har prøvd, men jeg tok sjansen.

Norgesmester på vei. Fra NM i Saltstraumen. (foto: Kenneth Almås)

Våren gikk mest med til å trene til Styrkeprøven med Ladies Edition Race Team. Så det ikke mye tid til å prøve temposykkelen før etter Styrkeprøven. Dermed endte det til slutt med at jeg stilte til start på master-NM som mitt første egentlige temporitt (jeg teller ikke med Megamila 9. mai, hvor jeg kom for sent til start...). I ei svært kupert løype kom jeg i mål nesten 2,5 min før neste kvinne i min klasse. Kun uslåelige Trine Hansen hadde bedre tid enn meg av alle startende på kvinnesiden. Så ja, den temposykkelen var visst en god investering. Ingen stor overraskelse derfor kanskje at jeg tror det det blir min hovedsatsing for 2018?

Seiersbilde fra Styrkeprøven 2017 (foto: Helge Langen)

Jeg har nevnt at jeg har vært med å sette rekord i Styrkeprøven med LE Raceteam. Det var gøy! Med unntak av 5 minutter hvor jeg var nede på halen for å sluke et gullbrød, lå jeg og jobbet i rulla hele veien fra Lillehammer til Oslo. Vi var 19 som startet på Lillehammer, og 10 av oss rullet over målstreken i på Vallhall 4 timer 46 minutter og 49 sekunder senere. Vi slo gjeldende rekord for damelag med 22 minutter, og holdt en snittfart på rett i underkant av 40 km/t. Rulla var tidvis nede i bare 5 stykker, så vi fikk kjørt oss alle sammen (både de som var i rulla hele tiden og de som var ut og inn). For meg var det en god bekreftelse på at jeg er sterk, tross at jeg har vært utslitt og ikke kunnet trene så bra i vinter og i vår.

Sliten sykkelselfie etter målgang inne i Vallhall.

Gjennom trening med LE Raceteam og ritt i vår har jeg også fått ganske god selvtillit på motbakker. Noe jeg fysisk sett slettes ikke burde ha, siden jeg egentlig er altfor tung til å kunne kjøre bra i motbakker. Likevel holder jeg godt følge både på trening og ritt. Jeg er så klart ikke den råeste, skulle bare mangle, men lar meg ikke kjøre av så lett.

Motbakketempo (prolog) i Rojan Rundfart 2017 (foto: Stian Gregersen)

Denne motbakkeselvtilliten ble litt i overkant høy på fellesstarten i NM. Dagen før hadde jeg jo også vunnet et svært kupert temporitt med stor margin. Så jeg prøvde å kjøre av konkurrentene i motbakkene, i ei veldig, veldig kupert fellesstartløype. Og greide det ikke! Sprengte feltet, ja - men greide slettes ikke kvitte meg med alle. Kjørte derimot meg selv helt i senk, ble kjørt av helt på slutten i nest siste bakke. Kjørte meg inn igjen, men hadde ingenting å gi i siste bakkespurt. For første gang i mitt liv var jeg skikkelig, skikkelig, skikkelig sur da jeg tapte. Sur på meg selv! Veldig urutinert å dra feltet hele rittet store deler av rittet. Burde sikkert være fornøyd med bronse i NM, men nei… Samtidig litt bra å vite at jeg har konkurranseinstinktet på plass også.

Glad testing og posering i landslagsdrakt før avreise til VM. Lykkelig uvitende om framtiden. (Hadde 20 år gamle Adelheid visst at 42 år gamle Adelheid til stadighet viser seg ute i offentlighet og uten skam poserer på bilder i åletrange klær hadde hun IKKE trodd på det... #yolo)

Blir man norgesmester så er man kvalifisert til master-VM. Det var ikke akkurat på min sesongplan (ei heller på årets budsjett). Men man vet jo ikke når man får sjansen igjen. Det ble en legendarisk VM-deltakelse med negativt fortegn. Det startet utrolig dårlig med at syklene mine ble stående igjen i Brüssel i 3 dager og endte med hodet først i asfalten 10 km utenfor Albi. Jeg skal skrive et eget innlegg om VM. Det er litt av hvert å fortelle. Jeg har vært helt eller delvis sykemeldt siden, og er nå sykemeldt fram til slutten av oktober. Har fått et kraftig slag i hode og nakke, og har egentlig hatt utrolig flaks over at jeg ikke er mer skadet enn jeg er. Ingen brudd. Har definitivt ikke osteoporose, det har jeg grundig testet.

Ser mer ut som idretten bedrevet har vært MMA, ikke sykling.

Har hele 4 forskjellige forsikringssaker gående på grunn av den turen… Blant annet er min kjære sykkel knust (RIP Supersmurfen). Selv om jeg ikke har vært på en sykkel etter fallet 27. august, så tro ikke at jeg har gitt opp. Neste år er det VM i Varense i Italia. Dit skal jeg, med bil. Sånn at jeg vet at jeg får med meg syklene.

På vei ut på VM-tempoen på en lånt landeveissykkel (mer om det i et eget innlegg). (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)

For jeg kan avsløre, at selv om jeg ikke har noen plasseringer å vise til fra i år, lærte jeg at jeg kan hevde meg blant de aller beste i min klasse, i verden. Og det gir motivasjon til å fortsette. Nå gjelder det bare å bli frisk og komme seg i trening igjen. 

Jeg fikk ikke med meg de siste rittene av denne sesongen grunnet velten i VM. Likevel hadde jeg greid å skrape sammen nok poeng til å vinne mastercupen i min klasse i år. Hadde vært kjipt om ledelsen hadde glippet nå helt på tampen også.

Ikke bare ender jeg sesongen skamslått. Dyrt har det også blitt. Sykling er ikke billig. Trener skaffet jeg meg jo i fjor sommer. Det koster å kjøre ritt. Klær må man ha; Rye-klær, LE Raceteamklær, landslagsklær, tempodrakt(er). Temposykkel er nevnt.  Skal man satse må man selvsagt også ha karbonhjul og sykkelcomputer - og bil. Ja, bil har jeg måttet skaffe meg. Ikke lett å komme seg rundt på ritt uten. Så bilen inngår i sykkelbudsjettet.
Kjørte faktisk helt opp til Bodø for å delta i NM i sommer. Slitedeler har jeg byttet i ett sett. VM var i utgangspunktet ikke en billig affære, og var overhodet ikke budsjettert. Enda dyrere ble det på grunn av alle uhellene.

Siste bilde av Supersmurfen mens han enda levde, slanket og pimpet til VM.

Under NM oppdaget jeg også at landeveissykkelen min veide nesten 8 kg. Nedre grense er 6,8 kg. Så da fikk jeg Tommek på Sportslageret til å gjøre en slankeoperasjon på den; nytt stem, styre og setepinne. Fikk en god pris, men likevel ikke billig for slik kortvarig lykke. Storcken endte jo sine dager i Frankrike. Uansett. Stor takk til Tommek for kjempegod hjelp i hele sommer. Jeg har hengt noen timer på verkstedet til Sportslageret mellom Styrkeprøven og VM, og lært har masse. Blir helt sikkert mer mas fra meg neste sesong også.

Futt har skjønt det. Poserer her i årets bursdagsgave fra henne.

Emil og Espen Unaas har også gjort god butikk på meg i år. Blitt noen timer i butikken deres også. Men jeg har også gjort noen veldig gode kjøp av dem. Temposykkel og hjulsett var planlagte kjøp. I tillegg har jeg fått gjort sykkeltilpasning, og etter det ble det en helt ny verden. Kan anbefales! Superfornøyd.
Begge hjulene fikk seg en skikkelig smell i velten i Frankrike, men de overlevde og er nå reparert og klare for nye utfordringer. Sykkelen overlevde som nevnt ikke. Men igjen har jeg fått gjort en god deal hos Unaas. De har kjøpt opp årets demosykler fra BMC-fabrikken i Sveits, og blant dem en toppmodell i min størrelse til overkommelig pris. Yay! Så nå kommer jeg til å kjøre rundt på samme ramme som proffene i BMC Racing Team; BMC Teammachine SLR01. Min sykkel har bare Ultegra Di2 da. Greg Van Avermaet kjører Dura-Ace på sin, og har nok litt dyrere hjul enn meg. Men ellers... Sykt fin sykkel. Var overhodet ikke på planen, men når det først gikk som det gikk var jeg veldig heldig med denne utgangen.

Litt fin...

Nå gjelder det bare å komme seg på beina igjen, slik at jeg får tatt den med ut og vist den fram i Maridalen. Men det har oppstått et problem. Jeg var nemlig helt fargekoordinert med min hvite og blå sykkel. Det blir dyrt å skulle synke meg med en ny fargekombinasjon (hjelm, sko, briller). Nye sko og hjelm må jeg uansett ha, siden de ble knust i Frankrike. Men nye Oakleys til 3000 spenn for å matche sykkelen, det er ikke helt innafor. Eller?...

Alt i alt, på tross av at jeg nå er blakk, forslått og med papirer på at jeg har både hjerneskade og nakkeskade må jeg være ganske fornøyd med sesongen. 2018, here I come: sterkere, raskere, lettere!

Mallis på sitt beste. (foto: Odd Jarle Østvik)

Fersket på sykkeltur i LE-drakt. (foto: Caroline Vamnes)

Da to gamle kjerringer (jeg og Kristin Falck) prøvde å herje med jentene i BOC kvinner elite under Rojan Rundfart. Greide det sånn passe. (foto: Stian Gregersen)

Før start på Hope Challenge. Caroline og Trine i bakgrunnen everestet Grefsenkollen den natten. Helt vilt imponerende.