Sykle til jobben-aksjonen 2012 oppsummert

Siden jeg nå har tatt juleferie, er min egeninitierte sykle til jobben-aksjon for 2012 avsluttet. Målet mitt var å sykle til jobben hele 200 dager i løpet av året, men det viste seg å være et i overkant ambisiøst mål. Fasiten viser at det til slutt ble 166 dager. Men til mitt forsvar så ligger det ikke latskap bak dette tallet. Det ble litt reising med jobben, jeg flyttet og var sykemeldt tre uker i mai/juni, har hatt med ski på jobb flere dager (og det er vanskelig å kombinere med sykkel), hatt ferie, avspasert m.m. I tillegg har jeg laget meg en regel om at jeg ikke skal sykle når det er minus 10 eller lavere siden jeg har fått litt problemer med luftveiene. I desember har det vært kaldt, og derfor har det blitt få dager med sykkel til jobb denne måneden, så jeg fikk ikke tatt inn noe av det tapte nå i innspurten.

Men jeg fortsetter, og skal prøve å komme litt nærmere 200 dager til neste år.

Jeg har gjort meg noen erfaringer dette året med helårssykling:

1. BMW-eiere hater syklister! Jeg var i sjokk en hel dag etter at en BMW SUV overholdt vikeplikten for meg i rundkjøringen på Ullevål en dag denne uka. Jeg må nok ha hatt særlig god karma den dagen etter å ha gitt min årlige julegave til Røde Kors kvelden før.
Man havner stadig i farlige situasjoner som syklist, særlig i rundkjøringer hvor svært mange i bil ikke tror at de samme reglene for vikeplikt som gjelder for biler også gjelder for syklister. Men noen bilmerker utmerker seg på spesielt negativt vis, dessverre. Det å være syklist er ikke en forbrytelse som skal straffes med døden, faktisk.

2. Sykling er antakeligvis heller ikke billigere enn å kjøre kollektivt - men det går i hvertfall fortere. Jeg bruker sykkelen så mye og så hardt at den må totalrenoveres to ganger i året. Det ble noen fete reparasjoner i vår, og tidligere denne måneden måtte jeg ut med 3000 kr. for å få alt på stell. Da ble det to reparasjoner på ei uke... Men nå tror jeg den skal holde ut ei stund. Men det er klart at saltslaps sliter ekstra mye.
I tillegg må man jo ikke glemme at jeg sliter ut buksebaker i ett kjør. Nå er det på tide å skifte ut hele jeansgarderoben, igjen...

Men i forhold til kostanden av å eie bil; billig! I tillegg får jeg en ekstra helsegevinst som bonus. Og tross at jeg også slipper ut CO2 når jeg sykler, så skal jeg sykle hardt og mye før jeg kan måle meg med en farkost drevet av fossilt brensel.

Så, er det noen som tar utfordringer og prøver å slå meg i antall dager med sykling til jobben i 2013?

Living on the edge...

Etter at den kalde adventskoselangturen endte med store smerter i forfoten bar det rett til NIMI for å se om det var hjelp å få. Ortopedingeniøren mente at kulda nok kunne ha bidratt til at problemet så plutselig oppsto igjen; skoa mister all demping, underlaget er hardere enn normalt grunnet frosten og føttene i seg selv merker også kulda. Håper han har rett!

Sålejustering i praksis

Men han fikset også på fotsengene mine, slik at jeg får et høyere løft under forfoten. Det skal gi mer rom for nervene som kommer i klem, slik at jeg forhåpentligvis slipper unna smertene. Men, og det er et stort MEN her. Jeg har gjort dette én gang tidligere, dvs. justert opp løftet under forfoten på mine gamle fotsenger, og da endte det i tretthetsbrudd bare noen uker etterpå. Ergo, jeg er spent på hvordan dette skal gå...

Jeg vandrer på en ganske tynn line mellom to onder her. Uten såler kommer nervene i klem, jeg får vondt og greier ikke løpe. Med såler får andre deler av foten store belastninger, som tidvis har blitt overbelastning. Først var det tretthetsbrudd. Etter at jeg fikk de nye fotsengene for omtrent ett år siden slet jeg lenge med irritasjon og betennelse i plantarfasciiens feste i forfoten. Det greide jeg heldigvis å kvitte meg med utpå våren. Men faren er at det vil komme tilbake nå.

Så jeg har måttet ta det pent i etterkant, og må nok belage meg på det en stund til, inntil jeg er sikker på at føttene tåler den nye belastningen. I utgangspunktet var det litt synd, for nå var endelig venstre leggen i godlune igjen. Men i forrige uke fikk jeg en skikkelig forkjølelse, så da var det i grunnen ikke mer å tenke på - roen innfant seg helt naturlig.

Observert på vei til Bislett en lørdag morgen - stor humor, Bislett style

Foruten en liten løpetur inne på Bislett helgen før den som var, har jeg knapt hatt løpesko på beina siden den lange turen 2. desember. Når det gjelder Bislett, så var det et hjertelig gjensyn. Der hang jeg en del før, men nå begynner det mer enn ett og ett halvt år siden sist jeg trente under tribunene. Helt sykt hvor fort tiden går. Men jeg håper selvsagt at det skal bli mulig å ta igjen noe av det tapte i vinter.

Min stue for tiden: 1. sykestue (midlertidig)

2. smørebod (og sånn blir det forhåpentligvis værende en stund)

I dag har jeg trosset forkjølelsen og tatt årets første skitur. Endelig fikk jeg mulighet til å teste ut hvordan det er å bo med gangavstand til lysløypa. Føret kunne vært bedre, men det var deilig å komme seg ut på ski igjen. Og, det er definitivt ikke feil å bo sånn til som jeg gjør nå. Blir det bra skiføre i vinter, kommer jeg nok til å tilbringe mange kvelder på ski i Maridalen i vinter. Uff, så trist...

Årets kondisopplevelse i følge meg

Årets kondisopplevelse

Før årsmøtet i Sognsvann rundt medsols fikk jeg en mail fra Heming Leira om at han ville at jeg skulle melde inn hva som hadde vært min største kondisopplevelse i 2012.
Året som har gått har definitivt ikke vært noe stort år for kondisjonsidrett for min del, men selv om lite har gått etter planen og jeg har måttet ta det ganske rolig, har det vært  veldig, veldig stor framgang fra i fjor. Nå var det ikke kun elendighet da heller, men veldig mye gikk galt.

Det gikk ganske fort opp for meg hvilken kondisopplevelse jeg skulle dra fram som min største i år, nemlig Ingalåmi. Mitt første skirenn siden barnehagen. En kjempefin opplevelse i kjempefint vær med søstrene mine med som heiagjeng. En veldig fin markering på at jeg var på vei tilbake etter et langt skadeavbrekk.

Jeg har ikke deltatt i noen av de store løpsarrangementene i år eller vært innen synsvidde av gamle tider, likevel har det vært mange oppturer som må nevnes. Det har for eksempel vært mange fine førstegangsopplevelser i år, nesten bare førstegangsopplevelser faktisk.

Tross dårlig skiføre og vonde bein, fikk jeg også noen fine skiturer i 2012.

Før Ingalåmi gikk jeg på skikurs med Skiforeningen. Det var utrolig morsomt, og skikkelig trist når det var slutt. Så jeg har meldt meg på igjen i 2013 på "Rask i marka"-kurs. Gleder meg allerede.

Perfekt ølløpdrikketeknikk

Av andre førstegangsopplevelser må jeg nevne at jeg har deltatt i mitt første ølløp (Mærraøllen), hvor jeg faktisk greide å vinne dameklassen. Jeg har startet i mitt første ultraløp (Røde huset backyard ultra), men løp ikke ultradistanse så klart. Dessuten har jeg løpt mitt første motbakkeløp (Skjennungstua opp).

I året som har gått har jeg løpt en del løp jeg ikke har løpt før, slik som St. Hansgaloppen. Det var også min lengste tur på det tidspunktet jeg løp, og en veldig morsomt løp. Anbefales veldig. Stiller definitivt til start igjen i 2013.

Nye løp og distanser er lik nye perser, hvilket betyr at jeg har tross alt noen perser å se tilbake på i år.

Prisen for årets koseligste løpsopplevelser må bli Øyakarusellen. Siden jeg var i Oslo i hele sommer, fikk jeg med meg alle tre løpene og det var like bra hver gang. Definitivt også noe som skal gjentas i 2013.

Innspurt på Hovedøya

Midtveis på Langøyene

Én gammel kjenning har jeg fått vært med på i år, nemlig Sognsvann rundt medsols. Det ble noen løp i vår/sommer og litt framgang, før leggen sviktet meg på sensommeren. Men nye sjanser for perser kommer i 2013, heldigvis.

Good times på Sognsvann

Men det aller, aller største  med 2012 har nok kanskje vært at jeg har kunnet løpe lengre turer igjen - uten å være redd for å knekke sammen underveis med akutte smerter i forfoten. Jeg gikk på en knekk nå nylig, men fram til det gikk det bra lenge. Det har altså vist seg at det lønner seg å holde ut og være tålmodig. Å løpe langturer i skogen må være noe av det aller, aller beste jeg vet å bruke tiden til. Hadde kroppen tålt det, kunne jeg sikkert gjort det hver dag.

Langtur - hurra!

Planen for 2013 er egentlig bare å gjenta alt som var gøy i 2012, legge til enda noen løp jeg ikke har testet før samt prøve meg på noen av de gamle kjenningene igjen - om kroppen tillater det. Jeg tør ikke planlegge så mye lenger, klok av skade. De siste årene har stort sett ingenting blitt som jeg hadde tenkt, så jeg må nesten bare ta ting som de kommer og nyte det jeg kan få med meg.

Adventskos med skidress og joggesko

Tradisjonell adventskos

Adventskos og adventskos, det får dere bedømme. I dag trosset vi russerkulde og prøvde oss på en ny langtur fra A til B. Denne gangen tok vi toget til Movatn og løp derfra mot Tømte over Gåslungen og Rottungen, ned igjen til Skjærsjødammen, Hammern via lysløypetraseen til Brekke og hjem. Med løpeturen ned til Nydalen for å ta toget, endte det på 25 km for min del. Jeg skal med én gang innrømme at det var 25 kilometer som kostet. Hadde jeg ikke hatt selskap av Eva Karine, hadde jeg aldri i livet kommet meg gjennom det.

Gradestokken ved avgang

Det har blitt ganske lenge siden forrige innlegg, som også dreide seg om en langtur med samme følgesvenn. I mellomtiden har jeg vært gjennom nok en betennelse i leggen (en annen muskel denne gangen), og derfor vært borte fra løpingen nok en gang. Men nå har jeg greid å kvitte meg med problemet, og har derfor startet å løpe litt igjen. Ergo, klar for ny langtur.

Det var 10 veldig kalde grader da jeg dro i dag tidlig, så det var bare å ta fram fleece, ull, superundertøy og skidressen. Føltes ganske rart å ta på skidressen og snøre på seg løpesko, ikke skisko.

Turen oppsummert i et bilde; flott vinterlandskap og ryggen til Eva Karine. Siden det gikk så tungt for meg i dag, var det stort sett bare ryggen hennes jeg så.

Vi trodde ikke det var skiføre fra Movatn, men da vi kom på toget begynte vi å mistenke at vi hadde tatt feil. Og det hadde vi. På skogsbilveien opp mot Tømte var det nok snø til å kjøre løyper, så det var dit alle skiløperne var på vei.
Min neste teori var at det ville være ganske harde løyper, siden snøen som kom var ganske våt. Men neida... Så det ble tung snøhufsing i fire kilometer oppoverbakker på oss. Siden jeg ikke er bygd på samme måte som Therese Johaug, sank jeg godt nedi. Selv om det var veldig tungt, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme i veien for de som gikk på ski eller ødelegge løypene for dem. Likevel var det en kar som måtte uttrykke hvor grusomt irriterende vi var som løp der. De fleste andre vi møtte var heldigvis blide.
Jeg skjønner at det er irriterende med løpere i skitraseen, men akkurat i overgangsfasen på våren og høsten får man tåle at vi går litt i beina på hverandre. Det er tross alt slik at det fortsatt er bedre løpeforhold enn skiforhold i marka.

Et av Kong Vinters mesterverk.

Etter fire tunge kilometer i løssnø føltes det veldig lett å løpe når vi kom ut på skogsbilveien - en stund i hvertfall... Det var en del kuldehull på veien som beit godt i kjakene, men det glemte man når man så på det fantastiske vinterlandskapet.

I de siste bakkene opp mot der veien fra Tømte møter veien som går mellom Hammern og Bjørnholt kjente jeg at  beina begynte å stivne. Sikkert mange grunner til det, men jeg vil tro at kulda har litt av skylda. Jeg bruker aldri å ha vondt i knærne når jeg løper, men i dag kjente jeg faktisk litt ubehag selv der. I tillegg stivnet både legger, framside lår og setemuskulaturen mer og mer ettersom slutten av turen nærmet seg. Så de siste kilometerne føltes det knapt ut som om jeg hadde framdrift. Men det verste var at Morton er tilbake i byen! Det vil si min gamle nemesis Morton's metatarsalgia. Det som har stoppet all framgang for meg de siste årene og til slutt førte til tretthetsbruddet i fjor. Har ikke kjent noe til det igjen før nå, så jeg ble veldig psyket ut og lei meg når det gjorde sitt inntog de siste 5-6 kilometerne av turen i dag. Farvel maratondrømmer...
Da jeg kom jeg skjønte jeg at jeg var seriøst dehydrert også, så det hjalp nok heller ikke på farten underveis. Man glemmer fort å drikke når det er så kaldt, så det skal jeg bli flinkere til videre i vinter.

Jeg skal se om det hjelper å gjøre noe med fotsengene mine, men dette var nedtur. En betennelse her og der kan jeg takle, men dette er alvor. Æsj! Får håpe det går litt bedre på ski i vinter. Kanskje jeg tar dem fram og tester neste helg.