Ei helg i Skjetten svømmehall, spiker i hælen og noen flere ulykker (for de kommer jo sjelden alene)...

Altså, den siste uka har ikke direkte vært smooth sailing for min del. Det har vært opptil flere ulykker på hjemmebane. Delvis har dette gått ut over egen fysikk, men ved ukas avslutning har jeg også knapt en eneste fungerende hvitevare igjen i leiligheten. Vet ikke helt hva jeg har gjort, men karmaen er tydeligvis ikke god om dagen...

Oppvarmingsøvelser (foto: Isabel Frang)

Men først noe positivt som har med grunntemaet for denne bloggen å gjøre, nemlig trening.
Det har denne høsten vært flere tilbud om svømmecamper i helgene, men det har aldri passet. Men forrige helg hadde jeg endelig tid, måtte bare foreta en liten hormonell justering for å få det til (kommer tilbake til det). Flaks at det også var det absolutt billigste tilbudet jeg har sett til nå som passet. Så den helgen ble tilbrakt på triatlonsamling i Skjetten svømmehall.

Skjetten svømmehall er visstnok også et godt sted å være om man vil bli god!

(foto: Isabel Frang)

Jeg har som nevnt tusket litt med svømming før. Drev med svømming fram til jeg var ca. 13 år, men var aldri noe stortalent akkurat. Og det er et par år siden jeg var 13 år (nærmere bestemt 26!). Ikke kan jeg huske at jeg lærte noe særlig om teknikk den gangen heller. Vi bare svømte...

Tidlig en søndags morgen, veldig tidlig

Så det var en lærerik og slitsom helg. Det mest slitsomme med helgen var vel nesten å stå opp i otta. Vi skulle være ferdig skiftet i hallen kl. 08.30, og jeg måtte kjøre buss - tog - buss for å komme meg dit.
I tillegg passet helgen veldig dårlig med hensyn til min syklus, så jeg måtte stappe i meg hormoner ei hel uke for å kunne gjennomføre det (Primolut). Så her er det all in...

Jeg var i tillegg nesten invalid av stølhet etter en kettlebelltime før helga. Men heldigvis hjelper det med svømming.

Fikk spørsmål allerede etter første runde i bassenget om jeg hadde svømt før. Så det tydeligvis mulig å se, men det betyr ikke at jeg ikke har mye å lære - for det har jeg. Alle nivåer var representert, og jeg tror alle fikk bra utbytte av helgen. Så det var veldig bra.

Bra gjeng! (foto: Isabel Frang)

Den første dagen drev vi mest med teknikkøvelser. Den andre dagen fikk vi selv velge bane etter hvor langt vi ville svømme. Jeg la meg da selvsagt i den banen som skulle svømme lengst distanse, og fikk kjørt meg skikkelig. Var rimelig gele i armene etter den morgenøkta. Har jo ikke kjørt ei så tøff svømmeøkt på 26 år, så musklene var ikke helt forberedt. Men jeg kom gjennom - og ble inspirert.
Godt det var min tur til å få individuell tilbakemelding på ettermiddagsøkta. For da var det ikke mye krutt igjen i armene.

(foto: Isabel Frang)

Det var noen foredrag om triatlontrening mellom øktene. En av innlederne mente at overgangsøkter ikke er nødvendig å trene. Det er ikke akkurat min erfaring, så det sa jeg høyt. Fikk da tilbake at det kanskje skyldtes at jeg er i dårlig form. Oh, da skal jeg si at jeg ble sur. Ja, jeg er kanskje ikke så tynn og definitivt ikke ung lenger, men du skal passe deg for å skue hunden på hårene... Resultatene fra i fjor tilsier ikke at jeg er den dårligste trente triatleten i dette landet. Men takk for motivasjonen!
 Uansett, vi er forskjellige - og må trene forskjellig ut fra hvordan vi er satt sammen.

(foto: Isabel Frang)

Jeg greide å pådra meg en akutt strekk i leggen og langt opp i hamstring da vi skulle prøve oss på triatlonstart som avslutning på morgenøkta på søndagen. Det er mulig at det er noen barn på Skjetten som har lært noen nye banneord nå. For det kom dessverre "noen" høylytte gloser da det skjedde - og det var nok ingen i den hallen som ikke fikk det med seg. Det er bare så intenst vondt. Heldigvis satte det seg ikke voldsomt. Men det nappet stadig på ettermiddagsøkta.

Tragisk nok greide jeg å gjenta det med strekk i leggen denne helga - denne gangen i den andre leggen. Ikke ga det seg så lett som sist heller. Må være alderen som har begynt å ta meg.

Fikk også noe ufrivillig mitt første møte med årets julebrus den helga da ei dame inne på Kiwi på Strømmen, som nok gikk på noe sterkere enn paracet, slapp en 1,5 liter i gulvet rett foran meg, og jeg tok hele dusjen. Og etter det har ulykkene fulgt meg resten av uka.

Jeg har nå greid å opparbeide meg hele fire vondter i høyre fot. Så da var det jammen bra at jeg startet mandag morgen med å plante en spiker godt inn i venstre hæl. Endelig mandag...

Så den siste uke har jeg nesten ikke trent. Det er ikke lett å hinke på begge beina, bare sånn at det er sagt. Sykkelen min har vært på verksted i over ei uke, fordi de sliter med å få tak i vinterdekk til den, så det har ikke akkurat gjort det lettere å komme seg rundt.
I tillegg har jeg hatt noen dager med øreverk på høyre øre (igjen!). Har vært og fikset ganske kraftig på sålene nok en gang, for jeg var i ferd med å få en stor overbelastning på begge forføttene. Skal jammen ikke være lett dette.

Og som nevnt i innledningen er jeg ikke venn med elektronikken for tiden. TV-en min har røket. Så nå har jeg oppgradert fra 14 til 28 tommer. Varmluftsfunksjonen på stekeovnen forsvant med et smell forrige helg, og denne helga rusla vaskemaskinen med et enda større smell (med røyk). Billig!

Men den 2. desember var det 9 år siden jeg sluttet å røyke, så hvis vi tenker på hvor mye jeg har spart på det, så har jeg råd til noen nye hvitevarer.

Har løpt sju kilometer i dag uten å halte. Satser på bedre karma og mer trening i uka som kommer. Puh!
Har også vært og kjøpt meg Hokasko. Alt må prøves i desperasjonens stund, selv om jeg har sagt at jeg ikke ville ha Hokas. Men i nøden spiser fanden fluer. Håper de hjelper meg, slik at jeg får løpt litt i vinter.

Ikke akkurat minimalistiske sko...

Fullført rulleskikurs

Den jevne reaksjonen på at jeg har gått til anskaffelse av rulleski har stort sett vært av typen:
Hæ, hvordan tør du det? Det høres farlig ut? Det skal i hvertfall aldri jeg gjøre? Herregud, du kommer til å slå deg fordervet. Og mer innen samme kategori.

Jeg kan vel til en viss grad skjønne reaksjonen, særlig tatt i betraktning vinterens fallestunts på langrennski med påfølgende sykemelding. Jeg har også hatt noe av den samme reaksjonen når jeg før så folk på rulleski, og har nok tenkt at: Det der, det der får jeg aldri til eller det der vil jeg aldri tørre.
Men det var den gamle Adelheid. Den nye versjonen av undertegnede prøver i stedet å følge Pippis filosofi: Det har jeg aldri gjort, så det kan jeg sikkert!

Og når det kom til rulleski viste det seg å stemme. Jeg hadde også vett nok til å innse at jeg burde ta et kurs før jeg satte i gang, så jeg bestilte kurs før jeg gikk til innkjøp av ski. Og jeg kan avsløre med en gang, det kurset har vært verdt hver krone...

Opprinnelig plan var å gå på kurs med Skiforeningen, men det eneste kurset som passet for meg (var jo uaktuelt å ta et kurs som kolliderte med SRM), var fullt. Så jeg hadde måttet vente til høsten. Men etter et lite googlesøk fant jeg ut at Learn2ski holdt kurs på Fornebu. Det var én kurskveld mindre enn Skiforeningen, men jeg fikk det jeg trengte for å tørre å begi meg ut i litt småkupert terreng på to kvelder, jeg.

Før første kursdag hadde jeg bare vært ute en liten tur og testet på egenhånd og var ganske krøkkete og skjelven i knea. Før første kursdag var over sto jeg både ned bakker i full fart og hadde lært å bremse. Det var fra 0 til 200 på 80 minutter, og jeg følte meg veldig trygg på rulleski allerede etter en kurskveld. Selvsagt er det individuelt hva man får ut av et kurs, og hvor mye man føler man mestrer rulleskiene. Men for meg var det full fart med en gang.

Kurskveld to gjentok vi det vi lærte første gang, pluss fikk testet å kjøre ut av veien og løpe på gresset. Slik man jo risikerer å måtte dersom noe skjer - det er jo ganske lang bremselengde på dette framkomstmiddelet.

Vi kjørte ned enda verre bakker enn sist, bremset, gikk diagonalgang, svingte i alle retninger m.m.
Etter kursdag to føler jeg meg virkelig klar for alle utfordringer Maridalen kan by på (famous last words...).
Jeg gjorde også unna mitt første fall på kurset i går. Utførte en rulleskiklassiker: Obs, disse skia ruller visst ikke bakover, så da gjør kroppen det i stedet. Men det skjedde mens jeg sto stille, og det eneste som tok skade var stoltheten (men den er jo uansett uopprettelig skadet).

Så; rulleski kan anbefales - så langt har jeg syntes det har vært skikkelig gøy i hvertfall. Og rulleskikurset kan jeg ikke få rost nok. Kjempeflink instruktør, veldig hyggelige medrulleskielever samt at Fornebu er et kjempefint område å starte og gå på rulleski.

Jeg og Silja var ute og testet litt i Maridalen forrige fredag, og jeg kan skrive under på at det er flere som er ivrige. Silja ville nemlig ha med meg på å kjøpe skøyteski med en gang også. Men nå må vi roe oss ned litt her, ellers blir det deltakelse i Luksusfellen på meg. Men jeg sier ikke aldri, det har jeg sluttet med.

Så til slutt: hvorfor har jeg egentlig kjøpt med rulleski?
Jo, for det første så har jeg klok av skade, helt bokstavelig talt, innsett at jeg bør ha en plan B når det kommer til kondisjonstrening, siden jeg har vært så plaget at små og store skader. Og ski er jo gøy. Dessuten, hvis jeg skal gå flere skirenn kommende vinter, bør jeg trene litt mer spesifikt til det. Det er for sent å starte skisesongen to uker før man skal gå renn. Prosjekt "Marit Bjørgen"-muskler til vintern er herved igangsatt...

Fersk sirkushest snuser på ny manesje

De siste tre onsdagene har jeg gått på skikurs, og det har gått over all forventning. Det har også gått bare bedre og bedre for hver gang. Mestringsfølelsen er definitivt tilbake i livet mitt, og det kjennes utrolig godt. Så det blir litt trist når det er over etter kommende onsdag.
Jeg har alltid tenkt at jeg er skikkelig dårlig til å gå på ski, og at det kun er kraft som tar meg framover.
Og, det har vel også delvis vært riktig, men med nye ski og noen tips til forbedringer på teknikken har det gått veldig mye bedre, veldig fort. Så nå er jeg gira... Og når jeg er gira, er det fryktelig vanskelig å holde igjen. Mer om det litt lenger ned i innlegget.

Nå er det alvor - alvor! Smørejern er innkjøpt (men ikke brukt)

På t-banen opp til den første kurskvelden, overhørte jeg et par karer som satt og psyket hverandre ut ved å fantasere om hvor utrolig fantastisk god man måtte være på ski for å kunne melde seg på kurset merket viderekomne.  Det kurset jeg hadde meldt meg på, så klart. Men jeg bestemte meg for å ikke la meg rive med av utpsykingen. Eliten melder seg ikke på skikurs i Skiforeningen, de trener i en klubb. Men litt skeptisk skal jeg innrømme at jeg ble angående mitt eget nivå versus de andre på samme gruppe.

Smørekofferten blir også mer og mer velfylt. Opptil flere forskjellige korker og racingvoks m.m. Glidere derimot, samt kunnskap om smøring skorter det mer på...

Første kurskvelden var det diagonalgang. Det gikk sånn passe på gamle ski og for korte staver. Men jeg var ikke den eneste som slet med tyngdeoverføringen.

Andre kurskveld var det staking som skulle læres. Da ankom jeg med nye ski som jeg akkurat hadde hentet hos Oslo sportslager, og for en forskjell de utgjorde. Plutselig fikk jeg full uttelling for alle timene med styrketrening i høst, og at jeg lenge har gått på ski uten glid. Staketeknikken satt med én gang, og jeg hang greit på gutta. Fikk masse ros av instruktøren, og det er jo supergøy.
For en følelse det er å kjenne at man greit kan stake seg opp slake moter. Jeg fikk også bekreftet at jeg er sterkere enn normalen blant mitt kjønn, for de andre kvinnene på kurset slet med stakingen. Men skal love at mine triceps også var kjørt etter 90 minutter staking.
Har nok aldri noensinne hatt en sterkere core enn nå, og det kommer også til nytte. Når man får sånne klare bevis på at trening hjelper, er det lett å finne motivasjon til å fortsette. Ingen skulking på TRX og kettlebells framover, nei.

Tredje kurskveld skulle vi lære dobbelttak med fraspark. Noe jeg inntil forrige onsdag ikke har fått til i det hele tatt - helt håpløs. Men med etter introduksjon til teknikken og én liten korrigering på når jeg skulle sette ned stavene, satt det som det skulle. Deretter var timingen på plass. Mer ros, og jeg ble så glad at jeg nesten svevde. Tenk: da jeg kom fikk jeg det ikke til i det hele tatt, etter bare noen sekunder så jeg lyset og teknikken satt. Helt utrolig!
Senere øvde på nedoverbakker, og det var nedtur på alle måter... Jeg må tørre og gutse og øve, øve, øve (balanse er ikke min sterke side).

Det er fortsatt langt igjen til en finslepen skiteknikk, tross alt skrytet med hensyn til egen dyktighet over. Men motivasjonen er nå på topp, og helst ville jeg bare vært ute i løypa og øvd 24/7. Men det er ikke lov!...
Hatt en mailutveksling med legen den siste uka, hvor jeg har luftet ideen om skirenn og turer fra Mylla til Oslo på tampen av sesongen. Har fått tilslag på ideen om å gå tremila under Inga Låmi på Lillehammer 10. mars, men med sterke restriksjoner på treningen fram mot det.

Har nå så smått begynt å løpe litt igjen, men hvis jeg vil gå mye på ski, kan jeg ikke løpe særlig i tillegg. Jeg var selvsagt i ferd med å øke en del både på skigåing og løping, og har gått litt for lange turer på ski allerede - så nå er bremsene satt på, dessverre. Siden det er så gøy med ski for øyeblikket, velger jeg faktisk det framfor løpingen. I hvertfall fram til 10. mars.

Jeg har tidligere skrevet om mitt noe anstrengte forhold til egne idrettsarrangementer for kvinner, og det står fortsatt. Men  denne gangen hadde jeg ikke så mye valg. Inga Låmi er det eneste rennet som oppfyller alle krav: Ikke for langt, men langt nok, foregår på slutten av sesongen sånn at jeg får litt tid til å forberede meg og er greit å komme seg til. Sikkert greit å gå mitt første renn i en konkurranse der trengselen og konkurranseinstinktet ikke er så voldsomt som eksempelvis i Birken.
Samtidig ser det ut til å være rom for full gutsing, harde konkurrenter man kan bryne seg på, høy puls, blodsmak og alt sånn som jeg elsker. Så da er jeg med. Pers blir det helt sikkert, for jeg har aldri gått skirenn før (hvis man ser bort fra skirenn i barnehagen).
Er det flere som skal gå Inga Låmi i år? Noen som har gått det tidligere og har noen tips? Hvor kupert er løypa?

Jeg har nå satt av hver tirsdag kveld i ukene framover til å øve teknikk i lysløypa mellom Brekke og Hammern. Dersom noen har lyst til å bli med hadde det vært veldig hyggelig!
Forrige tirsdag da jeg øvde på å gå uten staver, fikk jeg positive tilrop fra en mann som raste forbi i trikot. Veldig bra tyngdeoverføring, og Så flink du er som øver uten staver, var meldingene. Dette skjedde rett ved Hammern, og i vår fikk jeg teknikkinstruksjoner på sykkel på omtrent samme sted. Er det et offisielt teknikkpoliti oppnevnt i området rundt Hammern? Man kan jo bli paranoid av mindre...

Endelig raskere på ski enn til beins...

Dette er tatt i løypa mellom Movatn og Tømte for to år siden - men det så omtrent sånn ut i dag også...

Litt teknikktrening og nye ski ser ut til å ha gjort susen, i hvertfall er det en liten forbedring å spore. I dag greide jeg lett å gå i underkant av tre kuperte mil på ski på under to og en halv time. Turen jeg gikk er en av mine klassikere; Kjelsås -Tømte og samme vei tilbake. Veldig kupert, men ingen fiskebeinsbakker - i hvertfall greier jeg å komme opp alle bakkene med diagonalgang (klappe meg selv på skulderen).

Denne turen har jeg gjort flere ganger med joggesko også (i gode gamle dager da jeg trente til maraton), men har da definitivt ikke vært i nærheten av å bruke to og en halv time. Det har nok gått med en time til og kanskje vel så det også. Det er tøft å løpe opp alle bakkene, og på så lange turen forsøker jeg også å holde pulsen godt nede. Nedoverbakker går definitivt fortere på ski enn til beins.
I dag har jeg også kunnet stake en mye større del av turen enn jeg har kunnet tidligere - definitivt bedre glid på nye ski.

Har gått i over fire mil på ski denne uka. Turen i dag  var i overkant av hva beina tålte, men jeg hadde turer i fjor som var virkelig smertefulle, så det er stor framgang om jeg sammenlikner med det.

I tillegg har jeg "løpt" tre ganger på mølle denne uka: 20 minutter på 8 km/t (7:30 fart). Det kan vel egentlig ikke kalles løping, men jeg får verken løpe mer eller fortere enn det. Men jeg tar det jeg får. Veldig stas å være litt i gang igjen i hvertfall. Både få gå på ski og løpe litt, det er jo både julaften og bursdag på én gang det. Hittil har det gått ganske bra, selv om jeg merker at føttene har stivnet til av å få være ubrukte så lenge. Var hos kiropraktor og fikk mobilisert dem opp på fredag, og må nok fortsette med det ut over våren.

Kondisjonen min har også vært bedre enn den er for øyeblikket, men den har ikke sunket så mye som jeg har fryktet. Pulsen min på løpeøktene har vært betryggende lav, heldigvis. Regner med å få snakket med legen min om videre progresjon i løpet av uka.

Uka som kommer blir det enda mer ski. Har planer om å terpe teknikk på egenhånd tirsdag kveld. Onsdag er det tilbake på skikurs. Denne gangen er det dobbelttak med fraspark som skal læres. Det blir tøft, for det sliter jeg med å få til. Men det er jo derfor man går på kurs, sant? To be continued...

Ett år med RS400

Denne uka har jeg hatt min nåværende pulsklokke i ett år, en Polar RS400. Da jeg kjøpte den i fjor sto valget mellom denne og en dyrere modell nemlig RS800CX. Når klokka ble innkjøpt hadde jeg overhodet ingen planer å drive med noe annet enn løping, ei heller noen store planer om å bevege meg på særlig mye annet enn asfalt, så da fant jeg og selgeren ut at RS400 mer enn godt nok dekket mitt behov.

I etterkant har ting forandret seg mye, og jeg har snust både på sykling og spesielt ski, pluss blitt en frilufts-/natur-/skogskvinne av dimensjoner. Det hadde derfor sikkert vært gøy med en klokke med GPS-funksjoner.

Samtidig har jeg vært veldig fornøyd med klokka mi, og jeg har på langt nær benyttet meg av alle funksjonene den har. Jeg har brukt lite tid på å tilpasse den og på å laste opp data i Polar Pro Trainer (som er treningsdagboka som følger med). Det dreier seg ikke om at jeg er redd for teknikk eller IT, det er bare at jeg har begrenset med tid. Så jeg vil heller være ute og trene enn å sitte hjemme og styre med tekniske duppeditter.

De eneste problemene jeg har opplevd med klokka så langt er at fotpoden noen ganger sliter i nedoverbakker, særlig når jeg bruker terrengskoene mine (Inov8). På klokka kan det stå at jeg løper i 5-6 km/t, mens jeg vet at jeg helt klart må ligge godt i overkant av det dobbelte. Pulsbeltet har jeg også hatt problemer med innimellom,  og jeg har vært alt fra død til å ha 230 i puls. Men det har gått seg til, eller jeg har sendt inn til Polar og fått det fikset/nytt belte.
Fornøyd med servicen til Polar forresten. Samt at jeg fikk tips av en fyr i en sportsbutikk om hvor enkelt det var å bytte batteri på denne modellen, takk for det!

Vet det er en evig debatt rundt Garmin vs. Polar, men den har jeg overhodet ikke tenkt å kaste meg på. Synes Garminklokkene er så store, og som nevnt tidligere, har jeg ikke behov for all verden av funksjoner.

Jeg er klar for et nytt år med min RS400, så får vi se om jeg oppgraderer til en modell med GPS på sikt.