Så var det Oslo maraton igjen, gitt....

Synes ikke det er lenge siden sist, egentlig. Oslo maraton er en viktig begivenhet i min løpehistorie. For to år siden løp jeg mitt første løp noensinne her, da jeg debuterte på halvmaraton. Underveis i løpet ble jeg så gira at jeg bestemte meg for å ta den doble distansen året etter, noe jeg også gjorde.

Den første gangen var jeg så totalt urutinert at det er morsomt å tenke tilbake (forsatt urutinert da. men ikke riktig så ille som da). Noe som blant annet førte til et dobesøk etter 5 km. Tross manglende drikke på drikkestasjoner, store holdsmerter i nesten en time, muskelvondter ol var det en kjempeopplevelse. Var støl i dagesvis. Rannveig har et evig minne i det enorme strevet jeg hadde med å få beina på en bysykkel på Bislett. Var ganske så stiv, ja. Men ikke annet å vente når man løper halvmaraton med bare et par måneders løpetrening innabords.

Målgang 2008 - ser du meg?

I fjor sto full distanse på planen - kom ikke her å si at denne dama ikke gjennomfører det hun setter seg fore!.. Det hadde skjedd en ganske rivende utvikling med meg og løping i løpet av det året, og det første målet om kun å fullføre et maraton, var byttet ut med et mål om å komme under 3.30. Ambisiøst!
Vel, sånn gikk det ikke - og den målsetningen har jeg fortsatt til gode å greie.

Rett etter passering halvmaraton begynte jeg å få veldig vondt under tåballene og det ble bare verre og verre. Hvert steg var smerte! Muskulært holdt jeg heller ikke inn (langt der i fra). Da jeg kom i mål hadde jeg beina til en person 60 år eldre enn meg. Husker veldig godt følgende kommentar fra en tilskuer inne i Frognerkilen (og det var helt klart meg det ble snakket om): Du, sånn maraton ser jammen anstrengende ut!
På det tidspunktet var smerte stikkordet for alt jeg følte.
Selv om målsetningen røk og det var vondt, var jeg utrolig fornøyd med å ha fullført mitt første maraton - noe som inntil for veldig kort tid siden fremsto som en total umulighet for meg å noensinne skulle kunne gjøre.

Før klokka åtte morgenen etter hadde jeg meldt meg på Stockholm marathon - det sier vel det meste!

Målgang 2009 - mye smerte, mye glede!

I morgen er det igjen halvmaraton som står på programmet - min plan er å løpe maraton forskjellige steder hver gang jeg utsetter meg for det.
Er spent på formen, beina osv. Jeg har noen vondter jeg er bekymret for, som jeg ikke har skrevet noe om tidligere. Har vært mer enn nok syting i det siste. Men morgendagens løp vil være avgjørende for om jeg velger å melde meg på Växjö marathon om tre uker, eller om jeg avslutter konkurransesesongen, begynner opptrening for neste sesong med fokus på mengde og styrke, samt starter med behandling hos kiropraktor/fysioterapeut. Det siste kommer jeg nok ikke utenom uansett, men jeg hadde tenkt å vente til etter at jeg hadde løpt en maraton denne høsten. Men nå er jeg usikker på om det er mulig. Kommer tilbake til det etter søndagens løp.

Lykke til alle jeg vet om som skal løpe: Siri, Stian, Astrid og resten av Treningscamperne, Annette, Olav (ballongmann, halv), Espen, Bengt, Tim (og Silja?), Einar (ballongmann, hel), Ingalill, dessuten Hallgerd, Kaj, Linn Kristin og eventuelt andre deltakere ansatt på USITog UiO og sist, men slettes ikke minst, Mari og alle andre klubbkollegaer fra OSI. Dette er forresten første individuelle konkurranse hvor jeg løper med klubbtrøye. Heia OSI!

Beklager de jeg har glemt å nevne, men jeg heier på DEG også! Og god bedring til alle som har måttet kaste inn håndkledet før start. Jeg kjenner til opptil flere av den sorten også, dessverre. Neste gang, folkens!...

Et forhåndshipp hurra sendes også til Futt'n Fart Service- og fototeam som i morgen består av både Karianne og Rannveig (mine glitrende søstre). Håper dere har skaffet trillebår i tilfelle totalkollaps?

Snart skal jeg ned på Festningen og hente startnummer. Håper å komme meg gjennom Nikebutikken uten å ha brukt for mye penger. Resten av dagen er det vel heavy karbolagring som gjelder.