Nordmarkstraver'n 2010 - som tilskuer

Her er min oppsummering av Nordmarkstraver'n 2010; bare kos og ikke slitsomt i det hele tatt - ikke for meg i hvertfall. Jeg har ingen erfaring med å være tilskuer på løp, men har hørt mye lovord om det fra det andre teammedlemmet. Hun har ikke fått vært med meg så mye på løp dette året, men uttalte tidligere i sommer at Sentrumsløpet var noe hun ønsket å prioritere hvert år, siden det var så utrolig gøy å se på målgangen (av diverse årsaker; glede, spy, kollaps osv.). Så jeg gledet meg til dagens løp.

Tok på meg den nye OSI-jakken min, for å vise min tilhørighet, og syklet oppover til Sognsvann i strålende vær. Vel framme installerte jeg meg på Dohaugen, og traff på Silja som akkurat var ferdig med en liten løpetur. Hun sprintet opp til bilen for å skifte, og før jeg rakk å begynne og tenke på å fiske fram kameraet var første løper på vei - og jammen var det ikke OSIs egen Eirik Gramstad som kom i ensom majestet.
Han så ikke sliten ut i det hele tatt, og tok seg både tid til å smile og vinke da ham løp forbi. Jeg rakk så vidt å få tatt et bilde - men med helt feil innstilling.

Min innsats som fotograf på første løper var symptomatisk for hvordan det ble resten av løpet. Jeg rotet fælt med innstillinger og utløseren - ikke lett å heie og fotografere samtidig. Så hvis du er en av de heldige som er avbildet, og ikke er fornøyd med resultatet: det er ikke deg, det er meg...

Måtte vente litt før de neste løperne kom. Det var kamp om andreplassen på dette punktet, men Martin Kjäll-Ohlsson, som er den eneste av de to man ser på bildet, holdt seg foran helt inn til mål.

Etter hvert kom også første kvinnelige deltaker.

Krykkemannen, som jeg ikke har sett siden Fredrikstadløpet i fjor - jeg er fortsatt like imponert.

Framtidsutsiktene for norske løpere er lyse, noe denne karen tydelig viste.

Etter hvert kom OSI'erne på rekke og rad, og mange løp inn til veldig gode plasseringer. Dessverre fikk jeg bare knipset bilde av noen av dem, men tror Silja legger ut både flere og bedre bilder på sin blogg etter hvert.

Mari Brox ble nr. 2 - bra løpt!

Oddbjørn hadde vært en tur i søla, nesa først.

President Tim var sliten. Silja greide å tvinge fram et smil fra ham da han løp forbi, men det satt langt inne. I målområdet måtte jeg, som den eneste innen rekkevidde med friske bein, hente drikke til fyren før Silja kom til og fikk plukket opp restene. Han påsto at han aldri hadde slitt mer noensinne. Sterke ord fra en kar med mange fullførte Norseman bak seg, oioioioi... På tide å hvile litt, kanskje?

Han var ikke alene om å være sliten. Noen så veldig spreke ut da de løp forbi, mens andre behøvde all den heiing de kunne få - jeg og Silja gjorde så godt vi bare kunne. En kar hadde følgende mantra nedover bakken mot Dohaugen; dette er helvete, dette er helvete, dette er helvete.... Jeg ropte til ham at han så strålende sterk ut, og heiet ham videre mot mål. Han avslørte sterkutsagnet som blank løgn, men vinket og smilte, og det så da ut til å hjelpe litt. Var uansett bare én kilometer med helvete igjen.

Vi så også flere som hadde tatt med seg bikkja på turen, og da valgte vi selvsagt å heie på bikkja. En løpende eier repliserte tørt; Hva har den gjort? Altså syntes han vel at det var han som trengte heiing mest. Vi noterer det til neste gang.

Vi fikk dessverre ikke heiet på alle. Men gjorde vårt beste, og prøvde å hjelpe dem som så ut til å trenge det mest.

Så kom Siri, og hun spurte om det var langt igjen. Siljas anslag på 800 meter var kanskje vel snaut, men hun kom da til mål. Jeg vet hvor ille det kan være når det er lenger igjen enn det det ser ut for (og nei, hun har ikke blitt tatt igjen av karen på venstre side!..).

Happy-Siri i mål:

Mike og Oddbjørn med bevis på at de greide merket.

I målområdet var det masse kjentsfolk, beklager at bare noen av dere er nevnt. Fikk gratulert de fleste med flott innsats. Gunnar, som jeg løp 47 km med tidligere i sommer, gjorde nok et imponerende løp og kom inn både på en god tid og en god plassering - og er skikkelig i dytten om dagen. Det er min påstand i hvertfall.

Vel, gøy å være tilskuer. En annen gang deltar jeg vel kanskje selv, selv om dette er et løp jeg vil slite skikkelig i. Men greit å kunne stille på startstreken en gang helt uten forventninger også. Neste lørdag derimot er presset stort på å prestere, merker at det begynner å krible godt i magen allerede.