Jeg skal tenke på deg...

...mens jeg ler i beste halloweenstil; MOHAHAHAHA - i det jeg sykler forbi deg mens du sitter i snøkaoskøen på ringveien som varer inn i evigheten eller står på bussholdeplassen og venter på en smekkfull buss som aldri kommer. For det er nå den virkelige sykkelsesongen starter. Det er nå det virkelig, virkelig, virkelig lønner seg å sykle versus all annen type transport for å komme seg til og fra jobb.

Frysja sykkelverksted - begynner å få teken på det nå

Avgiftsfrie piggdekk

I dag har jeg nemlig lagt om til vinterdekk på sykkelen. Helt selv, og det tok bare 30 minutter. Det var jo meldt snø natten som var, så planen var egentlig å legge om i går. Men jeg ble så utrolig slått ut av en 22 km løpetur i selskap med Eva Karine, at jeg orket ingenting annet enn å ligge under et teppe resten av dagen og kvelden. Ikke direkte i toppform i går. Men turen var veldig fin - tross at det gikk veldig tungt. I godt selskap, fint vær og med kjempemessige løpeforhold på barfrost i marka, orker man mer enn man tror (og kanskje burde).

Som sagt, det endte med at jeg ble sittende i godstolen under et teppe mens jeg så på værmeldingen at jeg burde ta meg sammen, gå ned i kjellern og bytte dekk. Men det ble med tanken, og med et håp om at værmelderne skulle ta feil. Da jeg la meg var det ingen tegn til snø, men da jeg våknet igjen var det mye lysere i leiligheten enn det har vært i det siste. Ergo; snøen de hadde lovet var kommet. Æsj!

Så da måtte jeg stå på en full buss til og fra jobb i dag. Det var motivasjon til å få fart på sakene, så nå er Finsen skodd for vinteren - og fra i morgen kan det komme hvilket uvær som helst. Jeg er klar. Så til alle med dårlig tid - vintersykling er the shit!

Skavankrapportering - oktober

Jeg er jo selveste dronningen av småskavanker, så her er en oppsummering av status på skrotten per 23.10.12:
Betennelse i tibialis anterior: 0
Hjerteproblemer: 0
Mortons metatarsalgia: alltid latent, men ingen kjenninger for øyeblikket
Irritasjon i beinhinnene foran på leggene etter over to km siste liten løping i gummistøvler: 2
Langvarig betennelse i tommel etter lang og kald sykkeltur med kranglete gir: 1
Ribbein ute av posisjon i øvre del av ryggen: minst ett
Anstrengelsesastmaplager: veldig lite etter at jeg begynte med inhalator
Småforkjølelse: 1

Alt i alt: jeg er i kjempeform!
Før jeg la om livsstilen hadde jeg nesten ingen plager, var aldri til legen, visste ikke hva en kiropraktor eller fysioterapeut drev med osv. Men alt dette har jeg grundig kjennskap til nå.

Siste nytt er at jeg i dag har vært hos en kardiolog (hjertespesialist) for å ta ultralyd og stresstest av hjertet. Grunnen er at fastlegen min oppdaget at jeg har en bilyd på hjertet da jeg var hos ham for å få hjelp med astmaplagene. Siden jeg har defekte hjerteklaffer i familien, var det greit å sjekke det ut. Men grunnen til bilyden var den samme som gjør at jeg ikke kan sove på venstre side om natta; hjertet er i kjempeform og pumper veldig, veldig hardt. Bra utgang på den undersøkelsen altså.

Jeg har testet å løpe igjen, og har ikke kjent noe i leggen. Så det hjalp tydeligvis med to uker helt løpefri. Veldig glad for det. Men tar det med ro litt til, og løper bare et par rolige turer i uka nå. Så kjører jeg heller spinning som kvalitetstrening en stund framover.
Smerter i høyre tommel og ribbein ute av posisjon påvirker verken løping eller spinning, så det tar jeg med stoisk ro. Det er bare veldig kostbart (og smertefullt) å måtte gå til kiropraktor for å få banket ribbeina på plass igjen hele tiden.

I tillegg har alle på jobben vært helt slått ut av et forkjølelsesvirus og ligget under dyna i dagensvis, med ett hederlig unntak; meg. Jeg har også fått viruset, men har bare småplager. Så det har ikke gått ut over treningen i det hele tatt.

At jeg må ha opparbeidet meg en slags status i småskavankmiljøet er følgende melding jeg fikk på Facebook denne uka et bevis på.

Jeg lar selvsagt vedkommende få være anonym. Men er beæret over at personen føler at jeg er en som har forståelse for slike disponeringer av livet og lønnsinntekten. For ja; visst blir man litt småskadet innimellom - men ikke f... om det stopper oss. Gjør det vel? Langdistanseløping er uansett ikke for pingler.

Valuta for pengene

Jeg har trent hos Studentidretten så lenge jeg har bodd i Oslo. Eller, det vil si; når jeg har trent, har jeg trent hos Studentidretten. Jeg har noen år der trening utenom å gå fram og tilbake til universitetet for å studere/jobbe var tilnærmet ikkeeksisterende. Har også noen halvår hvor jeg har betalt avgiften, men knapt trent. Siden jeg enten har vært student eller ansatt ved Universitetet i Oslo, så har det heldigvis kostet lite å være støttemedlem i Studentidretten, sammenliknet med for eksempel senter som Elixia.

De siste fem-seks årene har jeg derimot virkelig fått full valuta for pengene. Hvis jeg går ut fra et svært konservativt anslag om at jeg trener inne på senter to ganger i uka, koster det meg 16 kroner per økt. Den siste uka har jeg trukket kortet i porten på ett av sentrene deres hele sju ganger. Dersom det var normen, ville hver økt bare kostet meg 4,50,- Slå det om du kan!

Den siste uka har jeg testet treningstilbudet deres skikkelig. For inntil jeg kan løpe igjen, tester jeg alle mulige slags gruppetimer (som ikke er for tøffe for beina). Så forrige uke ble det to spinningtimer, flow (yoga), stretching og TRX.

Jeg har som mål å teste alle TRX-timene som er av typen Intervall eller Challenge - har blitt for sterk for Basic bare sånn at det er sagt. Prøver å finne den aller beste timen ut fra mine mine behov. 

De som tar TRX-timer har sikkert forskjellige ønsker, men selv liker jeg de som kjører harde timer og som prøver å få trent alle muskelgruppene i løpet av økta. Noen av timene blir litt for pusete etter min smak, mens andre kanskje legger opp øvelsene litt i overkant. Dersom det kjøres for mange øvelser på samme muskelgruppen, og/eller man blir stående for lenge på hendene eller liknende, da svikter enten teknikken i en slik grad at jeg ikke greier å gjøre den siste øvelsen skikkelig eller jeg får så vondt i hendene, skuldrene eller et annet sted at jeg ikke greier å ta ut alt. Og jeg er jo der for å ta ut alt!

Andre instruktører prøver å gjøre TRX-timen til en kondisjonstime, og det behøver ikke jeg. Jeg er der for styrketreningens skyld. Kondisjonstrening får jeg på andre måter. Masse hopping, sprinterstart og liknende er heller ikke noe jeg kan belaste beina mine med. Jeg ønsker heller å kunne løpe mil på mil i skogen enn å hoppe litt på en TRX-time. Har derfor en mistanke om at noen av instruktørene tror jeg er lat, men det får de bare tro. Vi vet bedre, ikke sant?

Nå har jeg funnet et par timer jeg synes passer meg, og som jeg kommer til å delta på så ofte jeg kan - selv om instruktørene kanskje tror jeg er en latsabb. Men ser de nøyere etter, så bør innsatsen på de øvelsene jeg faktisk kan utføre, vise at jeg ikke er ei pingle.
Kommer til å fortsette med spinning en stund framover også, slik at jeg får litt høypulstrening. Innser etter den siste episoden med betennelse i leggen, at jeg må bygge et godt grunnlag på løpingen før jeg kan begynne å løpe intervaller igjen.

Jeg skal teste en kort løpetur kommende torsdag, men inntil da er det gruppetimer og studiotrening som gjelder - jeg skal ha full valuta for de 850 kronene jeg har betalt i treningsavgift for høstsemesteret.

Da Hood

Da Hood på sitt verste...

Overskriften er, for de som ikke har skjønt det, meget ironisk, for i følge Wikipedia betyr uttrykket:
(slang for "the neighborhood") usually refers to an underclass big-city neighborhood, with high crime rates, low-income housing and a general mentality of despair and hopelessness.

Området Korsvoll, Frysja, Kjelsås vil jeg derimot påstå er sterkt preget av godt møblerte hjem og mennesker med forholdsvis høy sosial status - veldig lite gangsta. De eneste som lever noe tilnærmet thug life her oppe er brunsneglene og kattene i bakgården; har observert noen interne oppgjør i begge leire.

Før bodde jeg vegg i vegg med et hospits og hadde et asylmottak rett oppe i gata, og må understreke at jeg overhodet ikke hadde noen problemer med det. Mangfold er en del av det å bo i en storby, og jeg stortrivdes sju år på Torshov.
Etter å ha bodd på østkanten i så mange år, har det nærmest vært et kultursjokk for meg å flytte hit. Men nå har jeg bodd her siden midten av mai, og begynt å bli kjent med området, lokalbefolkningen og de nye kulturelle kodene.

Her er en bildesafari i nabolaget:

Bare for å sette standarden: dette er utsikten fra kjøkkenvinduet mitt i sommer. Man bor jo nærmest på landet her ved inngangen til Maridalen. Men det er ikke langt til byen, selv om man ikke skulle tro det når man er inne i Maridalen.

Litt om innbyggerne her oppe:

Welcome to Slugville! Alle innbyggerne er ikke like hyggelige, dessverre. Disse sjarmørene er det plenty av her oppe. Hva disse to driver med er uvisst; love, voldtekt eller kannibalisme? Samma for meg, men hvorfor må det skje rett utenfor døra mi?!!!!.... Blææhh!

Her er et nytt og hyggelig bekjentskap, nemlig Hest. Jeg prøver å få til en løpetur før jobb én dag i uka (når jeg ikke er skadet da), og har da laget meg en ny fast runde i Maridalen. Så da har jeg blir kjent med Hest. Vi bruker å slå av en liten prat, klø og muleklapp over en  munnfull kløver og erteblomster fra veikanten. Kan nok hende at dette vennskapet mest bunner i at jeg henter godis i veikanten som Hest ikke når fra sin side av gjerdet. Men hyggelig er det uansett - og ganske sært å tenke på siden vi tross alt snakker om Oslo, Norges hovedstad - her klapper vi hester på morgenjoggen...

Hest har noen kamerater også, som han (eller er det hun, har egentlig aldri sett etter) kan henge med når jeg ikke er der for å snakke med ham. Men de er fryktelig kostbare, så de har jeg aldri blitt kjent med.

For når man snur ræva til går man også glipp av alle godsakene...

Denne duden holder visstnok også til i nabolaget, men har fortsatt til gode å møte ham. Men plutselig en dag...

Dette tyder også på at det bor noen ganske glorete prinsesser i nærheten også - de kan være ganske skumle tror jeg.

Litt om området:

Akerselva er bare 100 meter unna utgangsdøra mi, og der er det også mulig å bade. Utrolig deilig å kunne kaste seg i elva etter en lang løpetur og deretter vandre hjem i sokkelesten.

Maridalen er et eiendomsmeglersteinkast unna. Jeg har vært der mye tidligere også, men i sommer har jeg blitt å regne som fast inventar

Beviset på at Oslo egentlig bare er en pingle av en hovedstad; dette befinner omtrent ei mil fra Karl Johan. Skikkelig urbant.

Du veit strøket er posh når de selger Cortado på kiosken. På Brekkehagankiosken får du både bakervarer fra Godt brød og Chai Latte - og fylt på vaskekjellerkortet.

Møblerte hjem har selvsagt også pene hager

Som dere sikkert skjønner; jeg lider stor overlast her oppe på Frysja/Korsvoll - og angrer hver dag på at jeg flyttet hit.

Motbakkeløp, Tibialis Anterior Tendonitis, skippertakstrening og andre vonde ting

Fra lørdagens sykkeltur

Tirsdag deltok jeg i mitt første motbakkeløp noensinne, Skjennungstua opp. Jeg er definitivt ikke et naturtalent når det kommer til motbakkeløping, men dette løpet har jeg ønsket å prøve meg på. Det ble arrangert for første gang i fjor, og da var jeg påmeldt. Men jeg endte opp med å arrangere i stedet, med gips på foten.

Så da prøvde jeg igjen i år. Men også i år har jeg vært og er skadet. Tibialis Anterior Tendonitis heter det visst, og nå er det ikke gøy lenger. Jeg tok ganske lett på det da det kom i august, og har vært innstilt på at jeg skulle bli kvitt det raskt. Men sånn har det ikke gått. I etterkant av voltarenkuren i forrige uke har det bare blitt verre. Så å stille opp på motbakkeløp var i grunnen rimelig dustete:

1. Jeg har nesten ikke løpt siden august
2. Leggen er vondere enn på lenge.

Men som nevnt så hadde jeg gledet meg til dette - og da fikk hodet, ikke kroppen, bestemme.

Mange kjentfolk sto på startstreken, og det var mange som virket tente på å kline til. For min egen del skulle jeg bare komme tidsnok opp til at det fremdeles var suppe og kake igjen. Så jeg stilte meg bakerst. Der sto også en av de faste fotografene for Kondis, og han var også motbakkedebutant. Så allerede i den første bakken ble vi enige om å holde følge oppover. Det holdt halvveis fram til Skjærsjødammen...

Siden jeg har testet å løpe disse bakkene før, visste jeg sånn noenlunde hvordan jeg burde legge opp løpet mitt. Normalt bruker jeg å bli så sliten av den første bakken etter Hammern, at jeg ikke har noe å gi på den lange flaten før bakkene virkelig starter. Sånn gikk det ikke denne gangen, og jeg greide faktisk å øke tempoet på flaten. I den første bakken etterpå greide jeg å øke tempoet i forhold til de rundt meg, og dro i fra. Deretter var det jakten på de som lå foran meg som gjaldt.

Mathilde, også en OSI'er, var blant dem som lå rett foran meg. Jeg så at hun begynt å gå i de siste bakkene fram til Ullevålsseter, og trodde derfor jeg skulle greie å løpe forbi henne i løpet av kort tid. Men der lærte jeg noe, gitt: Det er bedre å gå raskt i de bratteste bakkene, enn å løpe med dårlig motbakketeknikk. Så selv om jeg så henne foran meg nesten hele veien, greide jeg ikke ta henne igjen selv om hun gikk mye og jeg løp hele veien. Snarere økte hun avstanden til meg. Rimelig demoraliserende, men lærerikt som sagt.

Jeg løp i jevn fart hele veien opp, og kom i mål fortsatt med krefter på konto. Siden jeg fortsatt hadde krefter, fikk jeg med meg den vakre solnedgangen i oktoberfarger samtidig som jeg rundet toppen den siste kilometeren mot Skjennungstua.
En fin motbakkeløpsdebut var det. Hvis man skal lete etter meg på resultatlisten, så anbefaler jeg å starte å lese nederst. Men noen skal jo være der også...

Vel oppe på Skjennungstua var det servering av mat og boller, samt den sedvanlige uttrekkspremiebonanzaen som Heming Leira bruker å diske opp med. I fjor vant jeg ei bok jeg allerede hadde, i år vant jeg ei bok jeg ikke hadde. Lurer på når jeg skal greie å få ett av disse Löplabbetgavekortene som han deler ut i hytt og pine, men aldri til meg (*snurt*).
Dette var første gang jeg har vunnet noe i SRM-regi som jeg ikke allerede hadde nemlig. Og for de som kjenner til Hemings gavmildhet, så er det egentlig ganske godt gjort...

Nok en Thor Gotaasbok i bokhylla mi

På veien ned igjen gikk det saktere, og i følge med kjentfolk var stemningen på topp. Naturen viste seg igjen fra sin beste side og disket opp med en praktfull, klar måne.

Bilder fra løpet og reportasje finnes her.

Hjem fra Hammern snudde lykken seg. Jeg punkterte bakhjulet på sykkelen. Heldigvis var det ikke så langt hjem da det skjedde. Leggen ble også veldig forverret av dette løpestuntet, så nå er det ingen bønn; det blir to uker helt uten løping. Nå skal jeg innrømme at jeg begynner å bli bekymret.

Den siste uka har jeg uansett nesten ikke hatt tid til å trene. Har jobbet masse, og hatt kveldene fulle av annet. I tilegg til Skjennungstua opp på tirsdag rakk jeg en sykkeltur etter jobb lørdag. Nesten fem mil i fantastisk oktobervær.

Løvet faller

Jeg rakk heldigvis å få med meg dette før sola gikk ned på lørdag - magisk...

I dag ble det derfor et skikkelig skippertak. Først dro jeg til Nydalen Athletica og trente ellipse og fysioøvelser. Deretter syklet jeg alle bakkene opp til Kringsjå og trente en skikkelig kettlebellsøkt med Kristin på Toppidrettssenteret. Så det er meget godt mulig jeg vil kjenne det i morgen.

Den kommende uka blir det litt mer tid til trening igjen. Siden jeg ikke kan løpe, blir det sykling og styrke, men heldigvis er det aktiviteter jeg også liker.