Torsdagsdobbel: (vann)ski og kettlebell

På torsdag fikk jeg min årlige betalte skitur. Normalt er universitetets skidag i mars, men denne gangen var vi fortsatt inne i februar. Ut fra føret skulle man tro vi var langt ute i april. Mye tyder på at dette var sesongens siste skitur i Nordmarka for min del. Jeg har ikke vært på ski siden Holmenkollmarsjen 8. februar. Dette har vært en trist vinter, og årets skidag var kun for de aller, aller mest dedikerte.

Grunnet mildværet startet turen i Sørkedalen. Fra Fyllingen gikk jeg holmenkollmarsjløypa tilbake til Holmenkollen. Det ble 27 km på (vann)ski. Fortsatt er det ganske mye snø i høyden, men både snøen og underlaget er veldig vått. Tjukk tåke og lett regn bidro heller ikke til å toppe stemningen.
Jeg tok det veldig med ro, så det ble 27 lette kilometer på ski. Ingen spektakulære fall underveis heller. I tillegg var det flere skikjendiser ute og gikk. Observerte både Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Henrik L'Abée-Lund. Pluss flere andre som så veldig proffe ut, men som jeg ikke kjente igjen i forbifarten. Men for det meste var det veldig, veldig stille inne i Nordmarka - og det er utrolig deilig.

Grunnen til at det ble en dobbel på torsdag er at jeg har meldt meg på kettlebellkurs, og det startet torsdag kveld. Rannveig ("Futt") mener at jeg har forbrutt meg mot min selvpålagte regel om kun én ny idrett i året ved å melde meg på dette kurset. Men jeg mener så klart at det er godt innafor. Har jo trent kettlebell lenge, og har ingen planer om å melde meg på noen konkurranser (tror jeg).

Kurset var veldig bra, og jeg lærte masse. Gleder meg til fortsettelsen. Var også en skikkelig opptur at jeg holdt ut bedre i swings enn en real muskelbunt av en ung fyr som jobber som studioveileder i Studentidretten. Men i kettlebell holder det ikke bare å være sterk, man må ha god kondis også... Og jeg kan helt ublygt si at jeg scorer godt på begge deler. Sikkert derfor jeg liker denne treningsformen så godt. Jeg er frelst, men kjenner ingen andre som har slengt seg på "russergym"-bølgen. Er det noen flere der ute som har skjønt hvor bra og ikke minst gøy denne treningsformen er?

Holmenkollen skimaraton 2014: Tror ikke skirenn er noe for meg egentlig...

Konklusjonen jeg kom til underveis i rennet i går var følgende: Å trene langrenn er gøy - å gå skirenn; not som much!... Skirenn er best på TV!

Jeg har aldri bannet så mye og intenst på fem timer noensinne, både høyt og inni meg.

Fikk en Crafttrøye stukket til meg av ei dame fra Skiforeningen da jeg kom i mål. Tusen takk!

For ikke å bli altfor negativ skal jeg forsøke å trekke fram noen positive ting også. For det første: Arrangementet var superproft og knirkefritt gjennomført slik jeg opplevde det. Mange klapp på skulderen til Skiforeningen. Arrangørene av Oslo maraton bør ta seg et kurs hos de som arrangerte gårsdagens renn!

Intens smøring i Sørkedalen før start.

Jeg gledet meg veldig til dette skirennet. Har vært yrs ivrigste leser den siste uka, for værutsiktene var ikke spesielt positive i forkant. Det ordnet seg så godt det lot seg gjøre akkurat i de timene rennet pågikk. Men ustabile mildværet skapte utfordringer for føret og valg av smurning. Hadde lommene fulle av smurning og energigele da jeg la ut på turen, men brukte aldri noe av det. For å få det unnagjort med én gang: jeg bomma kraftig! Men var ikke alene om det akkurat. Var mange fra de beste puljene som brøt løpet tidlig.
De to foregående skirennene har jeg slitt med glid, men hatt feste. Takket være Oslo sportslager hadde jeg ingenting å utsette på gliden denne gangen.

Våknet kl. 04.00 lørdag morgen, og lå den siste timen fram til klokka ringte og grublet på hva jeg skulle smøre med. Fulgte alle smøreråd, men det hjalp ikke. Føret var for vanskelig for en amatør for meg.

Intenst grunnarbeid fredag kveld

Hadde investert i alle varianter - uten at investeringen ga noen avkastning. I følge de lærde var det Rode jeg skulle satset på...

Løypa var helt glasert de første kilometerne. Null feste. Måtte bare dra meg fram på armene. Turte ikke dra på selv om jeg er sterk til å stake, var redd for å gå ut for hardt. Før de verste motbakkene opp mot Heggelivann sto det noen snille karer med skismurning. Så jeg stoppet der, og en blid mann la på et tykt lag med VR62 under skiene mine. Dessverre hjalp ikke det med en gang. Var vel bare klister som hadde gitt feste de første kilometerne i går.

Lenger opp ble det bedre. Men så fort jeg begynt å få feste, begynte det å kladde seg under skiene. Dessuten begynte jeg å ta igjen de eldste aldersklassene som startet først og måtte skifte spor. Kladdebonanza! Hadde heldigvis med meg skrape i lomma. Den fikk jeg brukt for flere ganger underveis.

Når vi kom til toppen på Heggeli gikk det bedre en stund. Sola skinte, himmelen var knallblå og det var et helt nydelig postkortlandskap der oppe. Forsøkte å ta meg sammen og nyte det. Men gnisten var borte, og jeg fant den aldri igjen. Så det ble skirenn i søndagsturtempo på lav puls for meg. Tok meg god tid på alle matstasjoner på veien, og var aldri i nærheten av å gå tom underveis.

Jeg fikk brukt stakeferdighetene mine i det lette terrenget fram til Storflåtan. Det var overvann flere steder som var vanskelig å forsere. Pluss at nå kom også det jeg misliker mest med skirenn; utforbakker.
Er dessverre redd for nedoverbakker. Det går ganske greit på trening. Men når det kommer folk på alle sider, og jeg føler at jeg ikke har kontroll, da blir jeg veldig redd. Så jeg gikk på snørra flere ganger i går. Fire ganger fordi jeg mistet kontrollen når noen foran meg falt eller noen sneiet meg bakfra. På slutten én gang grunnet veldig dårlig sikt i tåka. I fiskebeinsbakker fordi noen tråkket på stavene mine. Den første gangen fikk jeg dratt den venstre skulderen min litt ut av ledd (gammel skade). Vel, det blir ikke akkurat topp stemning i topplokket og superresultater av slikt.
I de lange fine utforkjøringene ned mot Fyllingen var løypa glasert, så det gikk altfor fort for meg med så mye folk på alle kanter. Angst! 

Fra Nordmarkskapellet og inn var det null feste i oppoverbakkene. Jeg ville bare i mål, så det var uaktuelt å stoppe og legge mer smøring. Så jeg labbet alle bakkene i rolig fiskebein. Ingen hast! Det eneste jeg tenkte på var de siste utforbakkene til skistadion. De har jeg aldri testet, og tåka var tjukk - så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det endte selvsagt i et siste spektakulært fall i en skarp sving en kilometer før mål. 

Jeg hadde ingenting i pulje 5 å gjøre. Om det er noen trøst så kom jeg i mål samtidig med ei annen dame (vi var ekstremt få, godt under ti) som startet samtidig med meg.

Nest siste stavtak før målgang

Hørte Rannveig ("Futt") sto og heiet på meg på oppløpet. Jeg hadde lagt opp mellomtidsvisning på Facebook, så hun hadde god oversikt over hvor jeg var i løypa. La inn noen skikkelige stavtak til ære for fotografen på oppløpet.
Fasit viser at jeg gikk 54,79 km på 04.54.41. Gjennomsnittspulsen var av typen rolig langtur. Sikkert høyest i nedoverbakkene, fordi jeg var så redd. Jeg går mye fortere på trening på samme puls. Sist lørdag gikk jeg de siste 14 km av turen på én time uten å slite, så jeg hadde definitivt sett for meg en helt annen sluttid enn den jeg endte på - nærmere fire enn fem timer var helt innen rekkevidde. Tross at skigrunnlaget er tynt i år grunnet manglende snø. Men da må smurning, utforferdigheter og killerinstinktet være på plass.

På tide å snakke om noe positivt. Selv om jeg hadde gått nesten 55 km på ski, følte jeg at jeg kunne gått noen mil til da jeg kom i mål. Hadde en vannblemme inne i høyre hånd og et gnagsår på høyre hæl. Men utenom det hadde jeg ikke vondt noe sted, og kjente meg slettes ikke sliten andre steder i kroppen enn i hodet. Var mentalt slitsomt å håndtere glatte ski, kladder og grue seg til hver nye utforbakke underveis.

Jeg har følt meg veldig pigg og sterk i det siste, og det fikk jeg i grunnen svar på at stemmer. Så det er positivt. Tross en trøblete hæl og skulder har jeg ikke fått trent så jevnt over vinteren siden 2010, og det gir effekt.

Søster Rannveig hadde som nevnt tatt turen opp for å ta meg i mål. Det var hyggelig. Rett etter målgang ble jeg plukket ut som en av de heldige som fikk en trøye fra Craft. Gratis pølser, masse mat og drikke tilgjengelig. Blide arrangører og deltakere i den tjukke tåka. Som sagt, supert arrangement.

Skiføret her i byen ser ut til å forsvinne denne uka, så det er bare å ta fram løpeskoene igjen. Det er synd, for jeg elsker å gå lange treningsturer på ski. Men noen flere skirenn kommer det nok ikke til å bli med det første. Siden det er så dyrt å delta må det være morsommere dersom jeg skal gidde. Løping er så greit, der er det kun formen som påvirker prestasjonen. På ski er det så mange andre faktorer i tillegg. Skal jeg gå flere skirenn så må jeg skaffe meg større trygghet på utforkjøringer og et proffere smøreteam (som består av undertegnede).

Skiforeningen har trua på meg!

Noe så innmari faktisk...

Jeg sutret litt i forrige innlegg over at jeg hadde blitt seedet til pulje 16 i lørdagens Holmenkollmarsj. Det var litt nedtur. Min seeding til dette rennet har det vært mye fram og tilbake med. Siden jeg ikke har gått dette rennet før (dette blir mitt tredje skirenn noensinne), og ikke har gått noen renn som gir automatisk seeding, valgte jeg ingen seeding da jeg meldte meg på. Med det endte jeg i pulje 17.

Etter å ha tenkt litt (vi snakker noen måneder), fant jeg ut at det var veldig langt bak. Så jeg gikk inn og endret til administrativ seeding, og la inn resultatet mitt fra Ingalåmi 2012. Ikke en kjempetid akkurat, men helt greit til å være mitt første skirenn og kort tid etter langvarig skade.

Så for et par uker siden fikk jeg e-post fra Skiforeningen om at jeg var plassert i pulje 12. Det var jo en forbedring, så jeg syntes det var verdt de 100 ekstra kronene jeg måtte betale for administrativ seeding.

Onsdag i forrige uke kom en ny e-post med følgende beskjed:
Første seeding er nå gjennomført og din foreløpige pulje er 53 km - Pulje 16.
Du er seedet på bakgrunn av administrativ seeding

Den beskjeden ble jeg litt skuffa over. Kun én pulje bedre enn om jeg ikke hadde seeding i det hele tatt. Rart. Definitivt ikke verdt 100 kr. Og jeg hadde da ikke gått på så dårlig tid i Ingalåmi heller...

Så, i dag kom denne:

Oioioioi, du snakker! Skiforeningen har tydeligvis trua på meg likevel. Litt i overkant. Men da kan jeg ikke skylde på puljen om det skulle gå galt i hvertfall. Og jeg slipper å skifte spor på turen, for det blir nok ikke noe problem at jeg tar igjen masse folk som jeg må gå forbi. Jeg skal ikke stille meg forrest i puljen ved start for å si det sånn. Nå gjelder det å ikke la seg rive med i altfor stor grad fra start, slik at jeg bruker opp alle kreftene opp Skansebakken til Heggelivann.

Best i test-briller. Har ønsket meg skibriller lenge, men kommer meg aldri til en sportsbutikk. Men i dag, endelig...

I dag har jeg levert skiene til spabehandling på Oslo sportslager og kjøpt meg skibriller. Med unntak av været, så er det få unnskyldninger dersom det går sakte på lørdag. Men det blir vanskelige smøreforhold, antakelig veldig vanskelige. Men nå har jeg en god tradisjon for å smøre meg bort på skirenn, så kanskje jeg endelig får det til denne gangen. Kryss fingrene!

Hilsen den eneste i pulje 5 uten kondomdress. Jeg blir enkel å spotte på start...

Ting man kan bruke en feriedag til og annet oppsop siden sist...

For eksempel kan man ta seg en feriedag for å tråkke opp løypa til Holmenkollmarsjen. Jeg tuller ikke, dessverre. Kommer tilbake til det lenger ned i innlegget.

Akkurat som at det at det ikke er kjørt løype stopper meg. Åh nei du...

Har blitt en stund siden siste oppdatering nå, og det er ikke fordi jeg ikke har trent. Er vel heller at jeg har vært for sliten etter jobb, trening og for lite søvn at jeg ikke har hatt overskudd til annet enn å glo ut i været på det som er igjen av dagen.

Først: Mulig jeg tar veldig feil, men noen ganger oppfatter jeg det slik at for om man skal være en skikkelig, ekte løper så skal man ikke like å sysle med noen andre idretter og i hvertfall synes at styrketrening er skikkelig pyton greier. Dersom dette er tilfelle er jeg verdens minst skikkelige, ekte og mest ukule løper. For det første så synes jeg det meste når det gjelder kondisjonsidrett er gøy. Så gøy at jeg har måttet pålegge meg selv en regel om at jeg maks kan få begynne med én ny idrett/aktivitet i året. I 2014 er det altså triatlon.
Dessuten synes jeg det er GØY med styrketrening. Jeg driter i om det ikke er optimalt i forhold til løpingen. Har ikke lyst til å være fjærlett - vil være sterk! Det føles best for meg (og jeg løper fortsatt fra mange som er 15 kg lettere enn meg). Prosjekt supersterk har gått kjempebra i noen måneder nå. Har kjørt to harde og lange økter i uka. Ei økt på egenhånd og ei økt hvor jeg har kjørt to saltimer på rappen. Framgangen har vært rask og god. I kettlebell har jeg på kort tid hatt så god framgang på lite trening at jeg begynte å leke med tanken å gå skikkelig inn for det og stille opp i NM i slutten av året. Jeg tuller ikke nå, dessverre... Jeg greier å løfte den tyngden på kulene som kreves i tohåndssnatch og clean & jerk allerede nå. Har vært full av svære blåmerker på armene i det siste siden jeg har mer styrke enn finslepen teknikk foreløpig. Så da har jeg i teorien 10 måneder til å øke den utholdende styrken nok til å greie å løfte 10 minutter i strekk i stedet for 2 som jeg er opp i nå. Men som Rannveig ("Futt") minte meg når jeg begynte å fantasere høyt om dette: Husk, bare én ny idrett i året. Veslevoksne småsøsken altså... Gledesdreper! Men i 2015 står 40-årskrisa på timeplanen - alt kan skje! Så snakker vi ikke mer om det i år.

Uansett, prosjekt supersterk gikk på en smell i forrige uke. Er nå påtvunget en liten timeout. Jeg fikk en skade i øvre del av rygg og høyre skulder da jeg pusset opp den nye leiligheten min i mai 2012. En låsning/utglidning i ribbeina stopper blodsirkulasjon og trykker på nervene i armen, og det slår hardt ut når jeg er i ro. Ergo: smerter som gjør det umulig å sove lenge i strekk. Jeg har kjent at det har vært på vei igjen en stund nå, og etter en knallhard dobbeløkt med én time TRX etterfulgt av én time kettlebell, dro jeg ribbeina øverst i ryggen ut av posisjon igjen. Farvel nattesøvn. For å få sove i noen timer må jeg sove på ryggen med høyre armen liggende på ei høy pute. Snur jeg litt på meg er det kjørt med en gang. Venstre side sover jeg aldri på grunnet den lave hvilepulsen (hjertet slår sakte og hardt). Så antallet mulige sovestillinger er for tiden én. Har fått tatt igjen litt TV-titting om nettene den siste tiden. Kiropraktoren min tjener også godt med penger på meg igjen. For jeg nekter å legge inn årene. Noen tilbakeslag må man regne med. Og kiropraktoren sier, tross disse problemene, at jeg skal fortsette med alt jeg gjør for øyeblikket. For kroppen min har aldri vært i bedre balanse og hatt mindre låsninger og spenninger enn nå - og jeg har gått til ham i fire år snart.

Fra onsdagens skitur - ingen "trikkeskinner" i sikte

Heldigvis ser det ikke ut til å gjøre det noe verre å gå på ski. Så jeg har fortsatt med det. Nå er det jo bare ei uke igjen til Holmenkollmarsjen. Trikkeskinneløyper har man kunnet se langt etter så langt i år, men man må ta det man får. Stort sett alle skiturene i år har vært tunge, og det er vanskelig å trene på å gå teknisk riktig. I helga som var gikk jeg to skiturer, og ingen av turene gikk i løyper som var preparert nylig.

Søndag tok jeg toget til Stryken og gikk tilbake til Kjelsås over Trehørningen. Er overrasket over at folk legger ut på en slik tur uten å ha sjekket føremeldingen først. Måtte guide mange underveis som ikke ante hvor de kunne og skulle gå. De store vannene kan man jo ikke gå på enda.
Jeg fikk labbet 34 km i myke terrengløyper og løssnø tilbake til Kjelsås. Fin tur, men tungt med konkurranseski på slikt underlag.

Tynt snølag på Stålmyra på søndag

Apropos det. Ser at alle har anbefalt grusski fram til nå. Vel, det har ikke jeg. Eller, jeg har et par gamle ski. Men skulle jeg gått på dem hadde jeg mistet all skiglede, så da er det bedre å gå på godskiene. Så de har jeg herpesert skikkelig nå. Skal gå HKM med dem, men til neste år må jeg (uff så leit) kjøpe ett par (minst) nye ski. For jeg hadde kanskje ikke grusski, men jeg har det nå. Og det har vært verdt det.

Fra søndag: hvorfor de anbefaler grusski

Så til onsdagens skitur. Jeg er så nervøs foran HKM at jeg faktisk tok meg en feriedag for å rekognosere løypa. Startet i Skansebakken onsdag formiddag og gikk til Frognerseteren. 48 veldig, veldig tunge km. Det skal godt gjøres at det blir så tungt den 8. februar.

Fra Skansebakken til Heggelivann gikk det veldig bra. Løypene var kanskje litt løse, men det var kjørt ganske nylig. I nordenden av Heggelivann drev det en kar på snøscooter og pakket løypa. Jeg snakket med ham, og han sa at det gikk an å gå over isen. Det var veldig løst og ikke kjørt løype, kun i startfasen på pakkingen. Men jeg tok sjansen. Det han glemte å si var at etter Skamrek var det ikke kjørt i det hele tatt. Så derfra brøytet jeg løype selv i løssnøen. Egentlig er det nok et veldig lett parti å gå når det er pakket godt og kjørt. Men timene fløy før jeg kom meg ned til Fyllingen. Mot slutten var det helt nykjørt løype, men det var så løst at det var ikke mulig å få noe fart på skiene. Stavene gikk langt nedi og det dannet seg isklumper under trinsene, slik at stavene ble veldig tunge. Gikk nesten ikke annet enn diagonalgang eller fiskebein hele turen. Jeg er best på staking og dobbelttak med fraspark. Puh!

Da jeg endelig kom ned til Fyllingen var jeg helt utslitt og tom for energi. Det er mye opp og ned og bratte fiskebeinsbakker igjen derfra og til Frognerseteren. Greit å huske på og spare noen krefter til det på selve dagen. På onsdag ble ingen skremt av farten min. Opprinnelig plan var egentlig å teste bakkene helt ned til Holmenkollen. Men det begynte å bli mørkt, og jeg var helt kjørt. Så det ble raskeste vei til Frognerseteren og t-banen hjem. Men det var verdt det. Nå vet jeg hva som venter meg.

Jeg har betalt 100 kr. for administrativ seeding. Opprinnelig var jeg i pulje 17 eller 18. Husker ikke helt. Så fikk jeg beskjed om at jeg var satt i pulje 12. Siste nytt var pulje 16. Og det tror jeg blir det verste med rennet. For slik forholdene er nå, vil ikke løypa tåle det. Og vi som kommer mot slutten vil slite i en del av utforkjøringene. Så herved er alle rundt meg advart. Jeg kom meg gjennom onsdagens tur uten å tryne. Men det er tilnærmet scorpiongaranti for meg den 8. februar. Så det er bare å dra ut med kamera og stille seg i en av de verste utforkjøringene. Jeg kan nærmest garantere en youtubehit når jeg kommer.

Og dette var egentlig tenkt som et kort innlegg... Ha ha!

Sørkedalen - Ringkollen - Kjelsås

Mellom Movatn og Tømte i Nordmarka i dag

 De tre stedene, samt ski og masser av løssnø, oppsummerer helga mi.

Fredag dro jeg tidlig fra jobb. Jeg og Silja dro inn i Sørkedalen for å sjekke forholdene der. Så nå har jeg fått testet den første mila av Holmenkollmarsjen. Veldig fine diagonalbakker. Det liker jeg. Men på fredag snødde og blåste det, og løypene var veldig løse og fulle av snø. Håper løypene er litt hardere den 8. februar. Men jeg fikk da kjenne litt på at jeg lever opp bakkene der. Bakglatte ski, kladder og nesten ikke glid. Ikke akkurat oppskriften på en morsom skiøkt. Men for øyeblikket er jeg så glad for at snøen har kommet, at det skal mye til før jeg ikke er glad når jeg er på skitur.
Turen ble avsluttet med en test av vaflene på landhandelen i Sørkedalen. Veldig hyggelig sted.

Fra den såkalte "Treningsrunden" på Ringkollen

Lørdag ble jeg med skibussen til Ringkollen. Det tok over to timer å komme seg dit og nesten det samme tilbake. Så det ble mye reising for å få gått et par timer på ski i dyp løssnø.
Helt utrolig vakkert med all snøen, men veldig tungt å gå. Så det gikk ikke fort. Mange små fiskebeinskneiker var det også. Så jeg fikk pulsen godt opp.
Unnet meg en vaffel på Ringkollstua før vi satte snuten tilbake til Oslo.
Bussjåføren var ikke så kjent, så vi kjørte oss fast i Bogstadveien. Jeg måtte ta meg hjem på egenhånd derfra. Det ble en lang dag, gitt.

Ja, jeg liker rømme...

Etter å ha reist lange veier for å få gått på ski hver eneste gang jeg har hatt ski på beina denne sesongen, var det ikke aktuelt å reise noe sted i dag. Nå skulle jeg teste føret i nærområdet. Koste hva det koste ville!

Jeg ble advart i går om at føret fra Kjelsås ikke var så bra, og at det var mye grus i løypa. For selv om det er mengder av snø inne i Sørkedalen og høyere opp, er det bare så vidt det er nok til å kjøre løyper her. Men jeg orket ikke vente lenger.
Jeg har en skitur jeg liker veldig godt, og det er tur-retur Kjelsås-Tømte (også en veldig fin løpetur). Rett i underkant av tre mil. Masse, masse lange bakker, men ingen fiskebeinsbakker.
Fra Movatn til Tømte er det hele fem kilometer med sammenhengende bakker - og de bakkene er noe av det beste jeg vet. Det er akkurat passe helling, slik at man kan flyte oppover i diagonalgang og virkelig få kjenne på at man jobber - men ikke utenfor komfortsona om man ikke vil. Om jeg ikke har smurt meg helt bort, havner jeg skikkelig in the zone hver gang jeg går opp der på ski.

Tømte i dag. Masse, masse snø og fine forhold når man kommer seg litt opp i høyden og inn i marka.

Det stemte at det var en del bøss og grus i løypa. Men det var likevel så verdt det. Ingen reisevei og passe hardt underlag (om man ser bort fra steinene i løypa). Jeg har bare ett par brukbare ski, og ingen grusski. Men skiene mine er vel grusski etter denne vinteren. Det er viktigere å leve enn å ha ripefrie ski. Så får jeg et påskudd til å prioritere kjøp av flere ski også. Men jeg tviler på at det er riper i skia jeg kan skylde på om det ikke går så fort som jeg vil på Holmenkollmarsjen. Det spørs om det ikke er hu på toppen av dem som teller mest.

Dagens lue. Veldig på moten inne i marka observerer jeg - var ikke alene om å briefe med den i dag. Men den er veldig behagelig.

Turen i dag ble sesongens lengste så langt. Neste helg må jeg nok legge på ei mil til, og få gått meg en firemilstur. Det er bare 19 dager igjen til Holmenkollmarsjen - og da er det 53 km som skal gås så fort som bare det (men det er nok ikke så veldig fort...).

Hoi, hoi, hoi - vi sees vel i løypa?

Årets første skitur - ekstremt etterlengtet

Ølja i dag

Siste skituren jeg gikk var en liten tur på Harestuvannet den 14. desember. Da var jeg så optimistisk at jeg hadde satt rulleskiene ned i kjelleren. Men i jula satte jeg langrennsskiene ned i boden og tok fram rulleskia igjen.
Denne helga har motsatt ryddeprosess funnet sted. Rulleskia har blitt satt ned i boden og langrennski, staver, smørestativ og skismøringen har blitt tatt med opp i leiligheten.

Min favorittfarkost; løypemaskinen var ute og kjørte på lørdag.

Jeg har vært en ivrig leser av Skiforeningens nettsider den siste tiden. Mylla virket å være det beste stedet å satse på for langrenn denne helga. Men siden jeg ikke har bil, er ikke Mylla det enkleste stedet å komme seg til når skibussen ikke går.
Heldigvis ordnet det seg veldig bra denne gangen. Jeg har ei kusine på Grua som hadde tid til å kjøre meg opp og ned på lørdag. I tillegg fikk jeg middag og full oppvartning etter skituren. Sånn lykke! Overnattet til lørdag, og var oppe på Mylla litt etter kl. 8 i dag. Da var løypene helt nykjørte, og jeg tror jeg var første skiløper i løypa i morges.

Blåtimen på Mylla i dag

Soloppgang på Mylla

Jeg fikk trent litt teknikk med hodelykt før Silja kom kl. 9. Vi fikk med oss en fantastisk soloppgang på turen til Tverrsjøen. Da jeg kom opp på Mylla var det minus 12 grader. Men det sank veldig i soloppgangen. Så da vi var ferdige med turen var det nede i minus 14 på parkeringsplassen. Tror det var enda kaldere underveis på turen.

Silja i kulda

Undertegnede

Nyoppusset på Tverrsjøen

Vi tok en snarvei over Ølja tilbake. Den upreparerte dumpeløypa fristet ikke til gjentakelse.

Det er veldig uvant med så kaldt vær så raskt etter en lang mild periode. Så det var tøft for kroppen. Jeg begynte å fryse veldig på veien hjem, og det var ikke akkurat optimalt å komme hjem til ei leilighet som bare holdt 14 plussgrader. Da kræsjet jeg. Så det var bare å krype under dyna og sove noen timer mens leiligheten varmet seg opp. Det hjalp. Nå er formen på topp igjen.

Jeg har ikke gått så lange turer denne helga. Gikk 23 km på lørdag og 21 i dag. Må la musklene vende seg til å gå på ski. Kjente lørdagens tur i hofteleddsbøyerne da jeg gikk i dag. Men neste helg blir turene lengre.
Det var helt perfekt at det kom litt snø både natt til lørdag og til i dag. Ser i Aftenposten at de påstår at det er silkeføre på Mylla. Greit at det er veldig bra, forholdene tatt i betraktning, men det er ganske isete under den snøen som har kommet. Men det gikk greit å gå på tørrvoks, og det var blåføre. Kan ikke klage på det. Men det må komme en del mer snø før de kan kjøre opp alle løypene.

Ser at det er spådd snø flere dager i uka som kommer. Oh lykke! Håper det kommer så mye at de kan begynne å kjøre opp løyper litt nærmere byen. Så slipper man å gjøre om skituren til et kjempeprosjekt som involverer mange hjelpere og orging av transport osv. Gleder meg til jeg kan ta skia i hånda

og rusle bort til lysløypa på Brekke igjen.

Skisesongen 2014 erklæres herved for åpnet. Det er 26 dager igjen til Holmenkollmarsjen. Hjelpes meg...

Bypåske, del 1: Tørrvoksføre

Storbypåske

Det har vært ganske stusselig stelt med bloggingen min i det siste, men jeg håper at det endrer seg litt nå i påsken. Jeg tror jeg både skal få tid til og ha noe å skrive om, planene er i hvertfall mange.
Jeg skal jobbe mandag og tirsdag, men deretter er det hele seks fridager i ett strekk. Det blir stas.

Du veit du er hos en person som går på ski når det er glider på stueseksjonen...

I år blir det bypåske, og det er jeg veldig fornøyd med, Oslo er fantastisk i påsken, stille og rolig og mye å finne på - så jeg skal definitivt få tiden til å gå.

Med ski på beina...

...og sola i ansiktet - skal bypåsken tilbringes

Jeg trodde at Inga låmi skulle bli årets siste skitur for meg. Normalt er skiføret i Nordmarka ganske dårlig fra mars av. Men sånn ble det ikke i år. For det første ble det jo ingen Inga låmi grunnet sykdom. For det andre har vinteren overhodet ikke tenkt å legge inn årene i år.

Jeg var ute og gikk en tremilstur på ski i dag, den 24. mars, på tørrvoksføre! Det er jo helt utrolig; været var fantastisk og føret var strålende. Sola varmer snøen ganske godt nå, så jeg tipper jeg må fram med klistertubene lenger ut i påsken. Men jeg tror det gode skiføret varer noen dager til. Var bare så vidt antydning til is noen steder på turen i dag.

Er det flere som skal være i byen i påsken, eller må jeg holde fortet alene?

Skirenn #2 - Madshus skimaraton

Søndag jeg gjennomført mitt andre skirenn noensinne. Denne gangen var det en distanse jeg kjenner fra før, nemlig maraton (42 km). Kan med én gang si at distansen føles ganske annerledes med ski på snø enn med løpesko på asfalt. Det som derimot er ganske sensasjonelt er at jeg nå har gjennomført to maraton på asfalt og en på snø og at det kun er 74 sekunder som skiller beste og dårligste tid (sic!). Så jeg har tydeligvis kun én fart på denne distansen, samma hva...

Siden jeg vanligvis går fortere på ski enn når jeg trener løping, er jeg ikke spesielt fornøyd med sluttiden jeg endte opp med i søndagens renn. Skal du vil lete etter meg på resultatlisten anbefaler jeg å begynne lesingen fra bunnen... Heldigvis har jeg en haug med unnskyldninger for hvorfor det endte slik det gjorde.

Men først; Madshus skimaraton er et passe stort renn med start på Raufoss, der jeg har vokst opp, og som ender på Gjøvik. Men med unntak av de første to kilometerne var løypetraseen helt ukjent for meg.

La oss ta det positive først. Sola tittet fram ganske tidlig i løpet og det hadde snødd litt om natta, så det var som å befinne seg midt inne et postkort hele veien. Jeg gikk heller ikke så fort at jeg ikke rakk å ta inn alle de flotte synsinntrykkene. I tillegg var det noen tilskuere ute i løypa her og der som heiet på oss. Det var jo stas!
Og som jeg nevnte innledningsvis, det er forskjell på maraton på snø og asfalt. De to gangene jeg har løpt maraton har jeg vært helt ferdig når jeg har kommet i mål, og knapt vært til stand til å gå. Det har også tatt lang tid å restituere seg i etterkant. Da jeg gikk i mål på søndag var jeg selvsagt sliten, men ikke overstadig. Hadde jeg måttet, kunne jeg gått ei mil til. Nå er jeg helt fin igjen og klar for å trene.
Feste i bakkene hadde jeg også!
Men aller mest gledelig: jeg kan gå langt på ski uten smerter i forfoten - det var jo helt utenkelig for to år siden!

Unnskyldning #2 - sjølpreppa ski

Sånn, da var det gjort og det er på tide å fremme alle unnskyldningene for at det ikke gikk så fort som jeg hadde tenkt at det skulle gjøre:
1. Ikke spesielt god dagsform.
2. Sjølpreppa og sjølsmurte ski - det borger dessverre ikke alltid for den ypperste kvalitet. Jeg er en fersking i faget og hadde nok gjort et par tabber.
3. Fikk det travelt før start, og rakk ikke få i meg nok næring.
4. Gnagsår som plaget meg veldig de siste 15 km.
5. Det hadde kommet mye snø om natten, og de hadde ikke preppet løypene på nytt før løpet, så det var veldig tøft å gå opp alle fiskebeinsbakkene. Det var også veldig tungt og man mistet mye fart hver gang man måtte ut av sporet og de var ikke så lett å få tak med stavene. Men dette var jo likt for alle.

Den første mila av løpet er det nesten bare oppoverbakker, og mye av det måtte man gå fiskebein i løssnø. Veldig tungt, og jeg begynte å lure på om jeg kunne greie å holde helt inn. P
røvde å holde meg i løypa så lenge jeg kunne, der det var løype igjen. Forbannet være alle dem som går ut i fiskebein så fort det går litt oppover, og ødelegger løypene totalt for oss som kommer bak. Min strategi er alltid å gå diagonalgang så lenge det overhodet er mulig, det er mindre slitsomt enn fiskebein.

Som sagt hadde jeg feste til å komme meg opp alle bakkene, men når det begynte å gå nedover skjønte jeg at det var en del å utsette på gliden. Så utrolig irriterende å gå forbi folk i motene som bare glir forbi deg igjen i nedoverbakkene. Arrgh! Tror jeg hadde greid å få festesmøring litt for langt bak på skia - og jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv. Normalt går jeg mye dobbelttak med fraspark og staker når jeg går på ski, men på denne turen ble det nesten bare diagonalgang.
Det er av sine feil man lærer visstnok...

Det var tre matstasjoner på turen, og jeg brukte god tid på dem alle. Mellom den første og den andre stasjonen merket jeg at jeg var veldig, veldig sulten (en følelse jeg aldri har kjent på under et løp). Så den andre matstasjonen var etterlengtet når den endelig kom, og det kjentes ut som om jeg kunne spist en hest - hadde noen tilbudt meg hestelasagne så hadde det garantert glidd ned. Men det de hadde å tilby var saft, kjeks og banan, og det glei ned det også. Så jeg ble værende der en stund.

Etter den andre matstasjonen begynte det å gå galt. Rett etter matstasjonen fikk jeg akutte kladder under høyre ski som plutselig lugget til sånn at jeg gikk rett på snørra; fall #1. Så jeg måtte ta av meg skia og skrape kladder. Og da fikk jeg selvsagt masse kram løssnø inni både skisko og bindinger, og det var nesten umulig å få festet skoa i bindingene igjen. Det ble sagt en del stygge ting ganske så høylytt inne i skogen der da...

Det ble ett fall til på turen, et skikkelig ett.
Fall #2: En gjentakelse av klassikeren fra to uker siden. Som sagt, det hadde kommet en del snø i løpet av natten. I den aller bratteste nedoverbakken på hele turen var det svært oppkjørt. Jeg kom litt for langt ut på kanten, skia forsvant inn i løssnøen og jeg måtte spise snø - masse snø. Hodet først ned i snøen - skia i været. Denne gangen var jeg også så heldig at jeg fikk en haug med tilskuere til stuntet. Siden det var så veldig mye løssnø kom jeg heldigvis uskadet fra det.
Men jeg fikk masse snø bak solbrillene, snø både utenpå og inni buffen jeg hadde på hodet, snø under jakka og nedi buksa, pluss at 50 % av sikkerhetsnålene til startnummeret forsvant. Så det var et strev å få med seg det helt til mål - og siden startbrikken satt på startnummeret var det jo litt viktig å få det med seg hele veien.
I tillegg skapte mitt fall en dominoeffekt bakover i rekkene, og jeg skapte kaos for flere enn meg selv. Unnskyld folkens!

Det tok litt tid før jeg kom meg videre etter fallet. Turte ikke kjøre ned resten av bakken før jeg var helt sikker på at det var klart både foran og bak.

Med eventyrblanding skal skisporet erobres - or not...

Etter fallet var jeg egentlig ganske ferdig med hele rennet. Skiene kladdet, jeg var engstelig for at det var flere fæle bakker på gang. Men jeg hadde tilnærmet null glid, så det var lite å frykte. Var også ganske lei å bli fraglidd av folk jeg hadde tatt igjen i motbakkene, gå fiskebein i løssnø og begynte å kjenne gnagsåret på høyre fot igjen samt jeg så at sluttiden ikke kom til å bli i nærheten av hva jeg hadde håpet. Så da var det bare å gjøre det beste ut av den siste delen av turen. Tross at det var mye nedoverbakker, var den siste mila fryktelig lang, mentalt.

Rett før målgang sto søster og nevø og heiet på meg, og smilet kom på plass igjen. Det var herlig å komme i mål, og revansjelysten slo innover meg allerede før jeg gikk over målstreken. Dette er definitivt ikke mitt siste skirenn! Og om noen lurer, så kan jeg også anbefale å forsøke seg på Madshus skimaraton. Jeg gjør det gjerne igjen, må bare trene litt mer på både å gå på og preppe ski først...

Har du noensinne befunnet deg i en "scorpion"?

Det har jeg nemlig, opptil flere ganger, tror jeg - og senest søndagen som var.

I tilfelle du nå klør deg i hodet og lurer veldig på hva jeg egentlig snakker om, så kan jeg opplyse om følgene: Det har ingenting med et forferdelig tysk puddelhardrockband å gjøre - heldigvis. Jeg sikter heller ikke til det ekle edderkoppdyret med klør og giftbrodd eller stjernetegnet oppkalt etter samme  udyr.
Men nå brenner tampen, for det er snakk følgende; the back-bending, spine-twisting position one finds themselves in mid-accident (kilde:Rob Dyrdek, Ridiculousness).
Eller enda klarere: When you face-plant into the ground, and your feet come up and behind your head making you look like a scorpion (kilde: Urban Dictionary).

Hvis du fortsatt klør deg i hodet og ikke skjønner hva jeg snakker om, så ser det omtrent sånn ut:

På film:

Og minus saltoen var det omtrent sånn det gikk for seg sist søndag nederst i de scooterkjørte bakkene mellom Holoaseter og Katnosa; hodet først i bakken, skia i været. Spektakulært og vondt.

Jeg trodde først at jeg hadde kommet ganske greit fra det, men siden jeg fikk vondt i hodet søndag kveld, og det var verre på mandagen pluss at jeg fikk små svimmelhetsanfall, dro jeg rett til legen. Der ble det i tillegg konstatert at jeg hadde tåkesyn på venstre øye og veldig dårlige reflekser på venstre side av kroppen. Så da bar det rett til ct-undersøkelse. Tåkesyn og dårlige reflekser forklarer jo ganske godt hvorfor jeg sleit så innmari med å holde meg på beina etter det første skorpionstuntet på søndag. Begynte jo å lure på om alle skiferdighetene hadde forsvunnet helt, så mye som jeg var nedpå og spiste snø.

Heldigvis viste ct-undersøkelsen at det ikke var noen blødninger i hjernen. Men jeg har vært sykemeldt hele denne uka. Langrenn er definitivt ikke for pyser! Og som nevnt, dette er verken min første hodeskade eller scorpion - og kanskje heller ikke den siste. Man skal jo leve!

Heldigvis ser diagnosen verre ut enn det egentlig var

Det kunne godt så mye verre, og det er bra jeg er så sterk og robust som jeg er - kunne lett ha brukket noe vitalt (nakken f.eks.).

Det har blitt foreslått at jeg alltid bør ha med meg følge på tur, siden jeg er så flink til å falle på voldsomt vis. Men vet ikke om det hjelper så mye på selve det problemet. Men om noen hadde vært med, kunne jeg kanskje ha fått filmet skistuntene mine - sånn at jeg kunne fått den heder og ære på Youtube som jeg mener jeg fortjener.

Nå føler jeg meg mye bedre enn tidligere i uka. De forslåtte musklene er ganske restituert, svimmelheten, hodepinen og tåkesynet er i ferd med å forsvinne (men kommer tilbake hvis jeg anstrenger meg for mye).
Til helga skal jeg prøve meg litt på ski igjen, det er viktig å komme seg på hesten igjen så raskt som mulig, ikke sant. Og siden det har kommet masse snø denne uka, er det vel mykere å falle også...

Men i alle tilfelle er det sikkert smart å studere dette kapittelet i skiboka til Trude Dybendahl ganske inngående - og øve litt på det i praksis:

Pugge, pugge, pugge - snart er det prøve...

Ha en riktig god skihelg folkens!

Klask på egen skulder

Hvis du ikke er blodfan av folk som skryter av seg selv - slutt å lese nå... For selvskryt er dette innleggets primære formål.

Meg + snø + ski = BLID!

Jeg må nemlig dele min barnslige glede etter torsdagens skikurs. Som i fjor har jeg gitt meg selv et skikurs i regi av Skiforeningen. I fjor tok jeg et kurs på nivå Viderekomne. I år hadde de opprettet ett nivå til, Rask i marka, og siden jeg jo var uteksaminert med gode tilbakemeldinger fra fjorårets kurs, tenkte jeg at jeg kunne våge meg på et nytt nivå.

Sist torsdag var andre gang på kurset. Første gangen hadde jeg mye å jobbe med. Siden skiføret har vært vanskelig (glatte forhold), har jeg; 1. fått gått lite på ski, 2. hatt veldig glatte ski og derfor ikke fått gått noe skikkelig diagonalgang. Så det gikk ikke så bra med den diagonalgangen første kurskveld. Og han skilæreren er streng, så vi får høre det...

Før jeg går videre til skrytedelen må jeg bare legge inn en digresjon. På kurset i fjor var det fem menn og tre kvinner. Men jeg observerte at kjønnsbalansen var annerledes på de to laveste nivåene.
Så på Rask i marka-kursene er det kanskje ikke så vanskelig å gjette hvordan kjønnsbalansen har utviklet seg? Jada, sju menn og meg! Hvor er damene? Jeg er ikke spesielt god på ski, men hadde overhodet ikke noe problem med å henge med mennene på kurset i fjor. Det samme gjelder årets kurs, jeg er ikke noe dårligere enn de mannlige deltakerne. Selvsagt ikke like sterk, siden jeg jo tross alt er kvinne. Men teknisk på samme nivå, og henger greit med på farta også. Hvorfor er det da sånn at de to laveste kursnivåene er fulle av kvinner, mens de to øverste fulle av menn? Skjerpings damer, på tide å kvinne seg opp og ha litt mer trua på seg sjøl! Skiteknikk har ingenting med kjønn å gjøre.


Sist torsdag hadde jeg øvd litt siden forrige kurs, men følte fortsatt ikke at det satt helt slik det skulle. Men plutselig fikk jeg uttelling for alle de gangene de siste månedene jeg har stått foran et speil på treningssenteret på ett bein på en bosuball - tyngdeoverføringen satt. Det satt så bra at skilæreren i plenum pekte på meg og flere ganger påpekte for alle at jeg var den som ikke bare hadde forbedret meg mest, men nå var den som gikk best diagonalgang av alle kurset. Du milde, så stas... For en som drev med svømming i årevis uten at treneren omtrent fikk med seg hva jeg het, og startet på benken stort sett hver eneste fotballkamp, er skryt av denne typen så uvant at barnet i meg våkner til liv igjen og suger det til seg. Det er jo stas å bli sett! Men la det bli sagt, jeg har fortsatt mye å jobbe med på diagonalgangen altså, langt unna perfekt.

Det er flere aspekter ved skikurset som gir assosiasjoner til barndommen. Menn har jo gjerne litt sterkere konkurranseinstinkt enn kvinner, så jeg druknet litt i alle mennene den første gangen. For det første skal de overgå hverandre, så det gås veldig hardt og fort. Og for det andre så er de så opptatt av å få respons fra læreren at det er vanskelig å slippe til. Jeg er veldig flink til å vente på min tur, så flink at det ofte ikke blir min tur... Men sist torsdag tok jeg grep, slik at jeg også får valuta for mine penger. Jeg er jo ikke der for å henge med gutta, jeg er der for å bli bedre på ski.

Men altså, etter at skilæreren i begynnelsen av siste økt trakk fram at jeg var best, var jeg plutselig én av gutta. Den første torsdagen snakket de mest med hverandre om hvordan det gikk, nå var jeg plutselig nå også innlemmet i teknikkpraten. Jeg må le...

Sist torsdag jobbet vi mest med staking, og det må jeg fortsatt jobbe en del med, men det var jeg ikke alene om.

På toppen av det hele begynner jeg å få mer dreisen på skismøringen også, og selvtilliten øker. Etter at kulda satte inn har jeg hatt en lang økt i smøreboden og lagt ny glider, brent inn grunnvoks og smurt skiene etter alle kunstens regler. Så sist helg hadde jeg både godt feste i oppoverbakkene og suste forbi folk i nedoverbakkene. Stas, og nok ett klapp på egen skulder.

Så, med denne økende selvtilliten innen skiidretten, må jeg vel snart våge meg til start i ett renn. Men først må det trenes mer. Det som er så synd er at det ikke finnes noe treningstilbud for skimosjonister på samme måte som det gjør innen løping - der er det jo masse løpegrupper og liknende man kan henge med på. Så hvis det er flere der ute som har lyst til å trene litt skiteknikk i vinter, så gi beskjed. Det hadde vært hyggelig å trene på ski sammen med noen flere enn meg selv en gang i blant. Bli med'a...

Living on the edge...

Etter at den kalde adventskoselangturen endte med store smerter i forfoten bar det rett til NIMI for å se om det var hjelp å få. Ortopedingeniøren mente at kulda nok kunne ha bidratt til at problemet så plutselig oppsto igjen; skoa mister all demping, underlaget er hardere enn normalt grunnet frosten og føttene i seg selv merker også kulda. Håper han har rett!

Sålejustering i praksis

Men han fikset også på fotsengene mine, slik at jeg får et høyere løft under forfoten. Det skal gi mer rom for nervene som kommer i klem, slik at jeg forhåpentligvis slipper unna smertene. Men, og det er et stort MEN her. Jeg har gjort dette én gang tidligere, dvs. justert opp løftet under forfoten på mine gamle fotsenger, og da endte det i tretthetsbrudd bare noen uker etterpå. Ergo, jeg er spent på hvordan dette skal gå...

Jeg vandrer på en ganske tynn line mellom to onder her. Uten såler kommer nervene i klem, jeg får vondt og greier ikke løpe. Med såler får andre deler av foten store belastninger, som tidvis har blitt overbelastning. Først var det tretthetsbrudd. Etter at jeg fikk de nye fotsengene for omtrent ett år siden slet jeg lenge med irritasjon og betennelse i plantarfasciiens feste i forfoten. Det greide jeg heldigvis å kvitte meg med utpå våren. Men faren er at det vil komme tilbake nå.

Så jeg har måttet ta det pent i etterkant, og må nok belage meg på det en stund til, inntil jeg er sikker på at føttene tåler den nye belastningen. I utgangspunktet var det litt synd, for nå var endelig venstre leggen i godlune igjen. Men i forrige uke fikk jeg en skikkelig forkjølelse, så da var det i grunnen ikke mer å tenke på - roen innfant seg helt naturlig.

Observert på vei til Bislett en lørdag morgen - stor humor, Bislett style

Foruten en liten løpetur inne på Bislett helgen før den som var, har jeg knapt hatt løpesko på beina siden den lange turen 2. desember. Når det gjelder Bislett, så var det et hjertelig gjensyn. Der hang jeg en del før, men nå begynner det mer enn ett og ett halvt år siden sist jeg trente under tribunene. Helt sykt hvor fort tiden går. Men jeg håper selvsagt at det skal bli mulig å ta igjen noe av det tapte i vinter.

Min stue for tiden: 1. sykestue (midlertidig)

2. smørebod (og sånn blir det forhåpentligvis værende en stund)

I dag har jeg trosset forkjølelsen og tatt årets første skitur. Endelig fikk jeg mulighet til å teste ut hvordan det er å bo med gangavstand til lysløypa. Føret kunne vært bedre, men det var deilig å komme seg ut på ski igjen. Og, det er definitivt ikke feil å bo sånn til som jeg gjør nå. Blir det bra skiføre i vinter, kommer jeg nok til å tilbringe mange kvelder på ski i Maridalen i vinter. Uff, så trist...

Skirenndebutant i Ingalåmi 2012

Blid først start - og overhodet ikke nervøs (det var noe  nytt)

Stemmer kanskje ikke helt at dagens renn var min debut på skirenn. Mener å huske at vi gikk skirenn i barnehagen. Men jeg synes ikke det skal telle på statistikken. Min strategi i barnehagerennene var for øvrig å stoppe rett etter start og vente på min bestekompis Lasse, slik at vi kunne gå sammen i tilfelle jeg ikke visste veien. I dag ventet jeg ikke på noen...

Den siste uka har vært svært slitsom mentalt grunnet boligkjøpet. Har nesten ikke sovet om nettene, og følt meg oppspilt, sliten og ganske tynget av alvoret samt hatt en svært urolig mage. Har derfor sovet svært lite, og ikke orket å trene i etterkant av skidagen. Ikke den beste oppladningen til skirenn.

Jeg og Rannveig (Futt) ble sittende i kø deler av veien til Lillehammer i går kveld. Siden vi skulle overnatte på Toten etter å ha hentet startnummer ble det en ganske sen kveld, og en veldig tidlig morgen.

Kom ikke her å si at jeg ikke tar oppvarming alvorlig...

Rett før starten går

Men jeg følte meg ikke så verst opplagt da jeg sto på start i dag tidlig. Overhodet ikke nervøs faktisk. Veldig rart, siden jeg alltid er nervøs på løp. Men nå hadde jeg ingen tanker om at jeg skulle kunne prestere så veldig. Skulle bare fullføre og ha det fint underveis.

Det ble ganske kaotisk da starten gikk. Siden jeg er så uerfaren med trengsel på ski, havnet jeg veldig langt bak, og det var veldig vanskelig å gå forbi de første fem kilometerne. Siden det er mye bakker på første runden, og jeg forsøkte å komme meg forbi de som gikk saktere enn meg, så jeg at jeg hadde veldig høy puls når jeg kikket på pulsklokka (noe jeg tror jeg gjorde bare to ganger på turen). For høy til at jeg ville å orke å holde samme intensitet i 30 km, så det var på tide å roe ned noen hakk.

Jeg oppdaget allerede på første runden at jeg hadde dårligere glid enn de fleste andre som gikk i samme fart som meg. Folk jeg gikk lett forbi i diagonalgang i både slake og harde moter, sklei rett forbi meg på flatene - selv om de ikke orket å stake like mye og hardt som meg. Det var veldig demotiverende og irriterende.
Siden jeg synes at jeg må være veldig økonomisk nå som jeg blir gjeldsslave, valgte jeg en billig preppeløsning på Torshov Sport. Det gjør jeg definitivt ikke én gang til. Neste gang blir det HF-glider, ja. Tydelig at det var mange av damene som hadde menn til å glide skiene deres etter absolutt alle kunstens regler (Cera og slikt), og det så man også mange bevis på rundt om på stadionområdet; menn med smørekofferter og medbrakt smørestativ.

Staking mot mål

Utenom dårlig glid og veldig glatte bakker på sisterunden (jeg var nedi flere ganger og har slått kneet mitt ganske mye), var det overhodet ingen skår i gleden i dag. Sola kom underveis, og da jeg rundet stadion etter første runde fikk jeg solbrillene mine av Rannveig i forbifarten. I tillegg ble det slengt noen meldinger fram og tilbake, til de andre tilskuernes store forlystelse. Rannveig: Du ser frisk og sterk ut, Adelheid. Adelheid: Jeg føler meg frisk og sterk også... Og det stemte, for da vi rundet stadion etter 15 km føltes det ikke som noe problem å ta 15 til - og det er en god følelse. Bra serviceteam jeg hadde med meg.

Da jeg kom i mål var jeg ikke spesielt sliten og svært glad. Dette ga mersmak! Jeg skal definitivt gå flere skirenn, men da skal jeg investere mer i glid, gitt. Tiden ble 2.11.47. Hvis jeg skal være helt ærlig og veldig tøff i trynet, burde det være mulig å komme seg under to timer ved gode forhold, med gode ski og mer trening både på teknikk og ikke minst kondisjon. Jeg har jo vært i bedre form enn jeg er nå, og håper å komme i bedre form igjen.

Serviceteamet knipset mange blinkskudd før karnevalsløpet (uff...).

Takk til Karianne og Rannveig for heiing og støtte før, under og etter løpet. Dette var gøy, så jeg håper dere blir med og støtter eldstesøster i løypene neste sesong også.

Like blid etter målgang som før start.