I'm on a ride - fast - to where I don't care!

lørdag 28. september 2013

Oslos bratteste - for oss som er tjukke i hue...

Forklaring til tittelen på innlegget kommer til slutt i denne posten.
På Tryvann før start
I dag har jeg gjort unna mitt tredje motbakkeløp denne sesongen og det fjerde noensinne. Jeg er fortsatt ikke den fødte motbakkeløper, men det kommer seg stadig. Samtidig er det greit at jeg er med, selv om jeg ikke har så mye å stille opp med. Da er ambisjonene kun å delta og ha det gøy.

Jeg og Silja rekognoserte løypa for et par uker siden. Da kom jeg nesten ikke opp det første henget fordi jeg hadde på meg vanlige løpesko. Så det ble en tur på Löplabbet, hvor jeg fikk omgjort et par av gavekortene jeg vant i sommer til et par terrengsko meg veldig godt grep. Kule ser de ut også.
Ikke for å unnskylde noe som helst, men dagsformen i dag var ikke særlig god. Har en forkjølelse i kroppen som ikke slår helt ut, men legger likevel litt demper på stemningen.. I tillegg har det vært en hard uke på jobb, så jeg følte meg sliten og hadde vondt i hodet da jeg sto opp i dag. Men det hender man presterer bra selv på sånne dager.

Var litt uforberedt på hvor lang tid det tok å ta meg hjemmefra og til målområdet med kollektivtrafikk. Hadde gått like fort å løpe. Så da jeg kom opp rakk jeg så vidt en tur på do (det begynte å bli skikkelig krise), før jeg måtte "løpe" ned til starten. I de bratteste hengene er jeg ei superpyse, så der laget jeg kø. Men jeg rakk det, og fikk levert inn bagasjen min rett før de slapp oss inn i startslusen. Jeg var nemlig i den første gruppen som skulle starte.
Ned til start
Traff noen kjente som skulle løpe i samme gruppe som meg; Anna, Lise Marit og Siri. Slet litt med å få opp GPS'en på klokka mi også, så jeg rakk egentlig aldri å grue meg. For plutselig var vi i gang.

Etter treningsturen med Silja (hvor Silja for øvrig gruste meg) hadde jeg bestemt for hvordan jeg skulle legge opp løpet. Jeg er nemlig veldig dårlig på å fort i bratte moter - det går for sakte. Så planen var å løpe mest mulig. Særlig i det siste partiet.

Gåingen opp det første henget - som er den verste biten av løypa, gikk ikke så bra. Jeg er jo ei superpingle i terreng. Og når man skal tråkke på store løse steiner blir jeg skeptisk og veldig forsiktig når jeg skal sette ned beina. Synøve, som var på vei ned til start (hun startet i eliteklassen og ble nr. 2 i sin aldersklasse), ropte til meg at jeg skulle øke takten. Jeg ropte Hold kjeft! tilbake (med et smil). For det gikk så fort det gikk, sånn er det bare.
Jeg hadde på forhånd bestemt at jeg skulle løpe opp den siste kneika til mål - og her er beviset (ja, det var vondt!). Foto: SportPicture
Men jeg kom meg opp hele Wyller, og greide stort sett å løpe der jeg hadde tenkt at jeg skulle løpe. I bakken ned fra Wyller var planen å løpe på som en tulling, men jeg pinglet ut. Der ble jeg også forbiløpt av Mathilde. Ikke noe å gjøre med det. Så passivt som jeg løp var det ikke mer å vente enn at folk løp forbi meg. Konkurranseinstinktet lå for øvrig igjen til vask hjemme.

Pusten ble hvesende og tung tidlig, selv om pulsverdiene ikke var så høye som de nok burde ha vært på et slikt løp. Men foruten det kjente jeg ikke så mye til forkjølelsesviruset underveis.
Fra venstre Lise Marit, Siri, meg og Mathilde (etter målgang)
Halvveis var det i grunnen bare to kroppsdeler som var i tankene mine; høyre og venstre legg. Noen hadde satt fyr på dem. Den siste delen av løypa var jeg for myk i skallen til å løpe så mye som jeg hadde planlagt å løpe, men den siste bakken var jeg helt bestemt på at jeg skulle løpe opp - koste hva det koste ville. Og det kostet, men jeg løp hele veien. Kom meg så vidt over mål, men la meg ikke ned. Tuslet bort til gjerdet, fikk pustet ut smertene, og ikke mange sekundene etter var jeg å snakke til igjen.
Siden det var første gang måtte det bli pers uansett, og 26.18 er da slettes ikke verst for en så stor og tung løper som meg. Ble nr. 33 av 77 i min klasse også, så godt innenfor den øvre halvdel av lista.
Alt i alt, fornøyd med løpet og med arrangementet.

Etter løpet fikk jeg tatt igjen mye av den sosiale biten som jeg gikk glipp av på Oslo maraton. Fikk snakket med både gamle og nye bekjente og heiet på flere av puljene bak meg.
Dagens høydepunkt var da Synøve spurte om hvor gammel jeg var og hun ble oppriktig overrasket, for hun trodde jeg ikke hadde fylt 30 enda. Nice! Men jeg lurer på om noen trenger en tur til optikeren snart?... Vet ikke om oppfølgingen var like bra, for hun sa det var mye fordi jeg var så barnslig. Jaja, så lenger jeg tjener penger og har sånn noenlunde orden på livet mitt er det vel greit å være litt barnslig. Det synes i hvertfall jeg.
Meg, Andreas Dietzel (Mr. Viking Race) og Ham, hvis navn ikke må nevnes. Blide er vi i hvertfall.
Jeg har fortsatt energi igjen, og tror ikke beina kommer til å være så ille i morgen. Så da slenger jeg meg nok med på Gratiskilometer X. I tillegg er det nytt motbakkeløp på tirsdag; Skjennungstua opp (da skal jeg ikke gå en eneste meter). Gleder meg til begge deler; litt på grunn av løpingen men mest på grunn av den sosiale biten.

 

Så til historien bak tittelen på dette innlegget

Jeg har ikke for vane å henge ut folk her på bloggen, og har generelt lite sans for å rakke ned på folk. Men her kommer unntaket som bekrefter regelen. Håper det ikke koster meg for mange karmapoeng. Skal prøve å stå til rette ved å skrive mye positivt om mange i kommende innlegg.

Jeg hentet startnummeret mitt på Löplabbet i Pilestredet fredag. Det var flere foran meg i køen, blant annet karen som blir antagonisten i denne historien. Han fikk konvolutten med startnummer, med beskjed om at t-skjorten skulle følge med skulle hentes i kiosken på arrangementet. Det skjønte han ikke hvor var, så jeg forsøkte å forklare. Men ble avfeid med at han bare hentet startnummer for noen andre. For, smelte han av seg: "Jeg er ikke så tjukk i hue at jeg skal løpe opp DEN bakken!" Så snudde han seg og begynte å gå mot utgangsdøra.

Oh, no you didn't, tenkte jeg. Normalt bruker jeg bare la ting fare. Livet er for kort til å bruke energi på irritasjon over andre folks feil, mangler og dumskap. Men kanskje fordi det er den tiden av måneden, jeg var sliten etter i hard uke eller noe liknende, smalt det krast fra meg et nanosekund etterpå: "Takk skal du ha!"
Han hørte det, snudde seg og stirret spørrende på meg og lurte på hva det var jeg mente.

"Du kalte meg akkurat for tjukk i hue. Og alle andre som er her!" Oj, som mannen begynte å ro... Men sorry mate, du greide ikke ro deg ut av den. Han mumlet noe om at han ikke var så godt trent, og at han overlot dette til folk som var godt trent, mumle, ro, mumle, ro hardere. Før han raste ut av butikken.
Jeg sto humrende tilbake. Han som betjente køen følte han måtte komme med en bemerkning om hvem det egentlig var som var tjukk i hue, men det var unødvendig. Mannen hadde så til de grader gravd sin egen grav, så det var ikke nødvendig å sparke ytterligere på den som lå nede.

Sorry mannen, men startnummerkø på Löplabbet er feil sted å komme med utsagn om at man må være tjukk i hue for å drive med motbakkeløping. Det finnes sikkert steder i verden hvor slike utsagn møter applaus, men dette var så langt fra du kunne komme... Men takk for en morsom episode, og du vet ikke hva du går glipp av når det kommer til løpingen!

lørdag 21. september 2013

Oslo maraton 2013: Rett på trynet!

Før start - kledd for å være synlig i store folkemengder
Og det mener jeg helt bokstavelig, dessverre. 2013 er tydeligvis det store falleåret; trynet meg til en hjernerystelse på ski i vinter, trynet spektakulært på årets eneste skirenn, slo bakhodet i isen og trynet et par ganger på Råskinnet, og i dag var det hårfint unna DNF på Oslo maraton grunnet nok et fall.

For å gå rett på sak. Jeg er usikker på hva som egentlig skjedde, men rett etter å ha passert Operaen for siste gang befant jeg plutselig horisontalt med hele kroppen planta i asfalten. Startnummeret var halvveis falt av, skrubbsår på venstre kne og inne i hendene, smerter i høyre albue og skulder. Men jeg kom meg fort på beina, og var klar for å løpe videre. Det var bare det at jeg ikke fikk puste... Og oksygen er jo som de fleste vet en nødvendig ingrediens i løping.

Fallet hadde slått lufta ut av meg, og det kjentes ut som om jeg ble kvalt, som om jeg ikke fikk luft mer enn halvveis ned i halsen når jeg inhalerte. Det var så utrolig ekkelt. Så jeg gikk opp på fortauet, og ble stående og prøvde å trekke luft ned i lungene. Der og da tenkte jeg; dette går ikke, jeg må bryte. Skal jeg virkelig måtte bryte når det bare er 3 km igjen til mål?

Heldigvis fikk jeg ikke panikk, jeg har nemlig opplevd noe liknende par ganger før - og overlevd! Etter en stund (jeg aner ikke hvor lenge) syntes jeg at jeg fikk trukket luft litt lenger ned. Tenkte da at; neimen om jeg skal bryte! Det er helt uaktuelt så lenge jeg kan stå på beina. Så jeg begynte å gå. Det gikk ganske bra, så da forsøkte jeg å jogge. Men lenger enn det kunne jeg ikke strekke meg, for så fort jeg begynte å puste litt tyngre kjentes det som om lungene kollapset. Fæl følelse. Jeg har definitivt ingen lyst til å teste KOLS i framtiden.
Utvalgte krigsskader
Jeg kom i mål, til slutt, og det var masse folk som heiet på meg de siste kilometerne. Etter målgang var det mange kjente å prate med. Men jeg var veldig, veldig uvel, og greide ikke å snakke mer enn noen få ord om gangen uten å føle at jeg ble kvalt. Så jeg måtte bare legge meg rett ned på ute på plassen til det begynte å gi seg. Dermed mistet jeg det som nesten er det beste med løp, nemlig å snakke om det etterpå. Neste gang...
Endelig på beina igjen etter mål - viser fram skadene
Sånn, da var det verste jeg hadde å fortelle unnagjort. For fram til fallet gikk det ganske greit.
OM-trøyesamlingen min
Dette var min fjerde deltakelse i Oslo maraton; tre halve og en hel. Dessverre er det nå hele to og et halvt år siden siste gang jeg løp en halvmaraton, og tre år siden siste deltakelse i OM. De siste gangene jeg løp halvmaraton før skadene satte en endelig stopper for lange løp, hadde jeg noen skikkelig vonde opplevelser. Så jeg grudde meg til i dag. For i dag følte jeg at jeg måtte ha en god opplevelse, og bryte halvmaratonforbannelsen som har vært der så altfor, altfor lenge.

Derfor hadde jeg ingen ambisjoner utenom å ha en god opplevelse og bryte forbannelsen. Men jeg så for meg en tid under 1.45. Det har jeg greid selv på dårlige dager tidligere. Etter Årefjorden rundt forrige lørdag og en kjempebra intervalløkt med OSI på mandag, var jeg i ferd med å øke ambisjonsnivået. Men så gikk jeg på en stjernesmell på enrundern på Sognsvann på onsdag, kjente at jeg hadde et forkjølelsesvirus i kroppen pluss "kvinneplager" på gang - så da senket jeg ambisjonsnivået igjen.
Hele Futt'n Fart Running Team
Crewmedlemmet i Futt'n Fart Running Team var også med i dag; Rannveig aka Futt. Været var helt fantastisk også, så alt lå til rette for en god opplevelse. Foruten litt småtrøbbel i starten, hvor jeg havnet for altfor langt bak. Pluss at jeg måtte starte uten at klokka hadde fått satellittkontakt, gikk alt etter planen. GPS'en begynte ikke å fungere før ved Frognerstranda, men jeg brydde meg ikke. Da den kom på så jeg at farten jeg lå i var helt grei i forhold til å komme under 1.45. Ut fra målet om en god opplevelse la jeg meg ikke så høyt i intensitet. Jeg vet hvilke pulsnivåer jeg har løpt halvmaraton på tidligere, og i dag lå omtrent 10 slag under det. Får heller kjenne på blodsmaken ved en senere anledning.
Fram til fallet hadde jeg også en konstant følelse av at jeg løp meg lenger og lenger fram i feltet. Tok rygg etter rygg hele veien, og forholdet mellom de som løp forbi meg i forhold til hvor mange jeg tok igjen var soleklart i favør av det siste. Det gir motivasjon underveis.
Første passering ved Operaen, alt gikk strålende
Fram til fallet gikk det helt greit. Stivnet litt i bakkene opp rundt Botanisk hage, men greide å øke farten nedover igjen. Planen var å brenne av resten av kruttet gjennom Karl Johan, men sånn ble det ikke. Sluttiden ble 1.49.27. Usikker på hvor mange minutter jeg tapte da jeg falt, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde kommet under 1.45 minus fall.

Men samma det. Jeg fikk kjent på distansen i dag, og at jeg mestrer den. Neste år... Har ikke blitt skremt, og har planer om å løpe ett 20 km-løp og en halvmaraton til denne høsten. Gøteborgsvarvet er jeg også allerede påmeldt, og det gleder jeg meg til.

Da jeg deltok i Oslo maraton for første gang i 2008 var vi under 3000 som løp halvmaraton. I dag var vi 9000, og hele arrangementet har vokst voldsomt. Heldigvis har de i takt med det blitt mye flinkere til å arrangere. Men når skal Oslofolk lære seg å heie? Der er det STORT forbedringspotensiale. Men takk til alle, både kjente og ukjente som heiet i dag. Det hjelper mer enn det ser ut som.

Og jeg var veldig fornøyd med at det var musikk mange steder i løypa. Mer av det. Ikke for å være kjip, men sørgemarsjene til Frelsesarmeen kunne de spart seg for. Da ble jeg irritert - kjenn ditt publikum. Spill noe med fart i eller bli hjemme! Da var det godt at det sto noen og spilte Justice for full guffe bare noen hundre meter lenger opp i gata. Tror jeg tok igjen 20 stykker på grunn av energien jeg fikk av det. Mer DJ's og mindre salmer, spør du meg. Han som spilte trommer ute på den kjipeste delen av løypa var også til stor motivasjon.

Vi sees igjen til neste år på Rådhusplassen.

lørdag 14. september 2013

Årefjorden rundt: godfølelse, vafler og klasseseier

Egentlig skulle jeg løpe Ekeberg Norway Cross i dag, men det ble avlyst i siste liten på grunn av for få påmeldte. Så da ble plutselig hektisk leting etter et annet løp. Jeg måtte jo ha startnummerrusen min denne helga også.

Heldigvis fant jeg Årefjorden rundt i Rygge ved Moss, slik at jeg kunne få fikset mitt. Tone og Stian bor rett i nærheten og skulle delta, og da jeg ble lovet henting på togstasjonen og vafler i mål var det ingen vei tilbake.
Stian, Tone og meg etter målgang (sjekk ut mine nye CEP-sleeves, ingen fare for at jeg skal være usynlig)
Det var to distanser å velge mellom; 8,5 eller 13,5 km. Jeg meldte meg på den lengste. Det kostet 100 kr. å delta - utrolig billig.

Løypa var veldig fin, variert, stort sett ganske lettløpt og en del å se på underveis. Litt trangt i starten siden mange skulle ut på en sti etter bare 500 meter. Men jeg hadde uansett en plan om å ta det pent fra start, og ha masse på lager til slutten, så jeg maste ikke så mye med å sprenge meg forbi.
Planen med dette løpet var å få en gjennomføring foran halvmaraton i Oslo neste helg. Kjenne litt på hvilken fart som jeg kan ligge i over lengre tid, om beina stivner, jeg får noen vondter m.m.

Etter at vi var ferdige med de trange stipartiene i starten begynte jeg å avansere i feltet. Gjorde slik som jeg bruker, men som kanskje frustrerer folk rundt meg, og det er å spa på i nedoverbakkene og ta det rolig oppover. Jeg lå lenge sammen med et par andre damer, og vi byttet plasseringer hele tiden. Hun ene måtte slippe et godt stykke før halvveis. Jeg sovnet også litt omtrent på den tiden, så hun andre fikk et lite forsprang på meg. Men jeg så ryggen hennes hele tiden, og syntes at pusten hennes virket mye tyngre enn min. Etter en liten samtale med meg selv som varte et par km, for jeg var verken særlig sliten eller hadde vondt noe sted, bestemte jeg meg for å dra på litt igjen og presse hardere det som var igjen til mål.

Løp meg opp i ryggen hennes igjen, og i en liten nedoverbakke gjorde jeg som jeg bruker; spadde på og løp forbi. Da jeg løp forbi ropte jeg: Sees i motbakken og lo, og hun lo tilbake. Men sånn ble det ikke. For jeg hadde disponert kreftene mine bedre enn henne. Jeg løp rett fra og verken så eller hørte henne igjen før etter målgang. Takket selvsagt for en skikkelig bra match da hun kom i mål.
Derimot så jeg ryggen til ei anna dame langt der framme, og konsentrerte meg om å ta innpå henne. Og på veien opp til henne plukket jeg mannfolkrygg etter mannfolkrygg - og ingen greide å svare. Det er kult!

Når det er ca. to kilometer igjen av løypa kommer det en lang bakke. Var den jeg siktet til da jeg ropte til henne jeg hadde knivet med så lenge. Nederst i bakken fikk jeg plutselig veldig hold  på høyre siden som utviklet seg til skikkelig mageknip. Så da røyk planen om å løpe meg opp i ryggen på hun som ble nr. 3. Men jeg greide å holde god fart inn likevel, om ikke den forrykende avslutningen som jeg fabulerte om der en stund.

Foruten magesmertene helt på tampen, var jeg aldri på noe tidspunkt i nærheten av å hate underveis. Muligens greide jeg å gjøre det litt for komfortabelt for meg selv denne gangen også. Men jeg er veldig fornøyd likevel. Ut fra hva jeg kunne se holdt det til en 4. plass totalt og klasseseier. Det kan man jo ikke klage på. I løpet av sommeren har jeg beveget meg fra bunnen av resultatlistene til øvre del. Kan jo ikke annet enn å like det.
Tok et bilde av resultatlitsta mens jeg høylytt kommenterte: Hu derre Adelheid ser ut til å være i go'form for tida. Den dama blir nok farlig framover, gitt!...
Hvis jeg greier å holde omtrent samme fart og samme gode følelse som i dag ytterligere 8 km kommende lørdag, er det glitrende. Jeg gruer meg til Oslo maraton neste helg. Det er jo to og et halvt år siden siste halvmaraton, og OM for tre år siden var en veldig smertefull opplevelse både fysisk og mentalt. Men etter i dag gruer jeg meg litt mindre. Dette var en skikkelig bra gjennomkjøring.

Takk til Tone og Stian for skyss og vafler, og takk til Mossekarusellen for et veldig bra arrangement.

Hvem av dere skal jeg knive med i Oslos gater på lørdag da?

lørdag 7. september 2013

Skiløpet 2013: min første 5 km (altså ny pers)!

I dag var det alvor - Wave Ronin-skoa ble tatt ut av skapet. Kjøpt i rett i forkant av Oslo maraton 2010, knapt brukt etterpå.
Prøvde å få meg en 5 km-pers tidligere i år. Men siden løypa på Menyløpet bare var 4590 meter, ble det ingen 5k-tid på meg der.
I dag fikk jeg en helt ekte 5k-tid, og en klasseseier på kjøpet. Dessverre var det bare premier til klassevinnerne på 10 km. Det var jo litt diskriminerende. Men jeg kom uansett ikke tomhendt hjem.
Se jeg flyr inn til mål - dette er definitivt ikke kappgang. Ganske fornøyd over at jeg fikk til både å smile og vise V-tegnet 10 meter før mål. Foto: Tim Bennett, Kondis.
Dagens løype
Før jeg avslører min nye 5 km-pers og hvordan det egentlig gikk for seg, skal jeg si litt om arrangementet. For jeg vil takke Janicke og resten av arrangørene for et helt supert arrangement. Om man ser bort fra at jeg skal furte noen måneder over ikke å ha fått klasseseierpremie, har jeg ingenting å utsette. Kjempebra informasjon på nettsiden, Facebook og på e-post i forkant. Fikk masse stæsj sammen med startnummeret.
Dagens fangst
Full ordnings med toaletter og garderobe på treningssenteret som var ca. én meter fra mållinjen. Godt merket, selv om jeg vet at en del løp feil rett etter 3 km, men jeg hadde ingen problemer der. Jeg løp gjennom løypa som oppvarming, og hadde ingen problemer med å finne fram på egenhånd. Men når det koker i hodet er det fort gjort å løpe seg bort.
Janickes jippi det gikk bra-glis!
Supert vær hadde de fikset også. I dag var det skikkelig indian summer, og nesten for varmt. Pluss masse blide kjentfolk så klart. Det sosiale er jo 90 % av grunnen til at man er med på løp.
Anna og Janicke
Tim og Silja
Selveste dronningen; Ingrid Kristiansen. Er det livvakten som står bak der i hvitt. Ser sånn ut...
Når det gjelder egen innsats er jeg sånn passe imponert. Mitt største talent da jeg startet å løpe var at jeg var så flink til å presse meg selv både på trening og løp. Slik er det ikke lenger. Nå er det på tide at noen gir meg et skikkelig spark bak på hodet ut av komfortsona. Resten av denne høsten skal jeg øve på å bli hardere i skallen og presse meg mer.
Altså, tiden ble 22.38. Jeg hadde nok tenkt at jeg burde kunne greie å komme meg nærmere om ikke over på 21-tallet. Jeg la ut i 4.15 fart på den første kilometeren, som planlagt. Men lenger holdt det ikke før jeg begynte å slugge. Og jeg var overhodet ikke i nærheten av å hate intenst eller tenke at jeg skulle bryte, legge meg ned i grøfta og dø eller liknende tanker jeg husker å ha kjent på ved tidligere anledninger. Jeg var kanskje utenfor komfortsona, men aldri lenger enn at jeg kunne se den. Skjerpings.
Nr. 7 av 62 - det funker det.
Ute på et jorde når det var ca. 2 km igjen raknet det helt. Underlaget føltes tungt, sola stekte og jeg kjente at jeg ble jaget. Da myknet skallen helt, og plutselig så jeg 5-tallet på klokka - maratonfart på en 5 km! Det er stusselig. Mistet to plasseringer på det. Greide heldigvis å ta meg bittelitt sammen igjen den siste kilometeren, slik at jeg fikk opp farten igjen.

Men da har jeg en tid på 5 km, og den skal ikke få stå. Etter Oslo maraton skal det kjøres enrundere på Sognsvann for å tøffe meg opp. En dag skal 4.15-farten holde helt til mål, så det så.

Så til dagens glisefest - for det var mye glising etter målgang:
Silja og undertegnede har nå fått år med øvelse i ettermålgangglisepositurer - og det synes
Marit gliste
Tone viser et løpeskjørtdollarglis
Verdens raskeste Synøve kan også glise. Hun vant 10 km i fjor sammen med sønnen sin. I dag ble det andreplass på 5 km. Jeg skal bli som Synnøve når jeg blir stor.

onsdag 4. september 2013

Sommeren 2013 - jevn progresjon og framgang

Også har jeg hatt veldig gøy!
Resultatet av rulleskitrening på vått føre uten skjermer på skia (har satt på det nå...)
Jeg var hos kiropraktoren min på mandag. Har et stadig tilbakevendende problem med ribbein som hopper ut av posisjon øverst i ryggen, og som jeg må få trykket på plass igjen. Denne gangen måtte han bruke all sin kraft og kroppsvekt før han fikk det på plass - og det var vondt, vondt, vondt. Etter timen følte jeg meg ikke bra, og gikk rett hjem og la meg - våknet et par timer etter med migrene. Så der utgikk nok en planlagt intervalltrening.
Uansett, jeg skriver ikke dette for å syte. For; akkurat som jeg føler på det selv, så ga kiropraktoren klart uttrykk for, helt uoppfordret, at han aldri har sett kroppen min så bra som nå - dvs. fri for spenninger, irritasjoner, infeksjoner og andre grimme ting.
Eksempelvis har leggene fått skikkelig juling i det siste med all motbakkeløpingen, likevel gikk det nå an å massere dem ganske hardt uten at det var særlig vondt. Normalen for meg har vært at jeg begynner å skrike bare noen så vidt tar på leggene mine. Så hva skjedde?
Jeg har gått jevnlig til kiropraktoren siden jeg haltet i mål på Oslo maraton i 2010, altså i tre år. Så han har vært med på alle nedturene - men nå både tror og håper jeg at det har snudd, og at det er noen oppturer i vente.

Synes jeg har fått ganske bra uttelling for treningen jeg har lagt ned denne sommeren, og mest synlig tidsmessig har det vært på rulleski.

Har en fast runde i Maridalen jeg har gått en rekke ganger nå, og på den runden har jeg perset omtrent hver gang jeg har gått! Og jeg har bare gått rolige turer.
Da jeg kom hjem fra Østerrike følte jeg meg sliten da jeg gikk den første turen, og trodde jeg for første gang jeg skulle gå mye saktere enn turen før. Men neida; jammen perset jeg ikke igjen. Er det mulig? Om jeg tar i litt mer burde jeg greie de 18 km på under 75 minutt veldig snart. Men nå må skiene legges litt på hylla fram til Oslo maraton, og jeg må prioritere løpingen.
Maridalsrunden
Her er framgangen i tall, 18 km rulleski i Maridalen:
10. juni: 1.26.27 (men jeg glemte å sette på klokka igjen etter pause, så mangler over én km og det kan derfor legges til minst fem minutter på tiden)
18. juni: 1.30.53
24. juni: 1.29.18
28. juni: 1.31.52 (glemte å pause klokka - for mye skravlings?...)
7. juli: 1.25.28
16. juli: 1.24.17
26. juli: 1.22.17 (staket absolutt hele veien)
5. august: 1.18.33
9. august: 1.18.32 (med nevø) 
13. august: 1.17.26
25. august: 1.16.45

Forrige onsdag var jeg tilbake på Sognsvann for å løpe SRM. Planen var å kjøre tre runder kontrollert, dvs. jevn femmerfart (12 km/t) og kanskje øke litt på sisterunden. Dersom jeg gjennomførte, ville det bli min første trerunder siden 2010. Men jeg var litt i tvil før start; slitne bein etter ferie og intervalltrening med OSI, trøtt, sterke "kvinneplager" og ikke-kvinneplagerelatert mageknip. Skikkelig elendig dag altså.
 Mageknipet ga seg heldigvis når jeg løp, men kom tilbake så fort jeg sto i ro. Liksom ingen ende på elendigheten. Men på tross av det løp jeg som ei klokke hele veien, og greide å holde meg til planen (gikk litt for fort ut så klart, men det gjør jeg jo alltid). Løp litt fortere enn tenkt, og økte nok ikke på sisterunden - men hata ikke på noe tidspunkt.
Tiden ble bedre enn min eneste trerunder i 2010, men langt unna pers. Så var jeg også langt unna den intensiteten og hatingen som lå bak persen jeg har.

Det er uansett kult å kunne slå meg selv igjen. Om det fortsatt er et stykke fram til Adelheid anno 2009, så har jeg slått tidene mine fra i fjor på St. Hansgaloppen, Øyaløpene, SRM osv. Så det går framover.
Denne onsdagen planlegger jeg en ny trerunder på SRM, og satser på at det går litt fortere enn sist onsdag.

Den tunge pusten og slimingen har også blitt bedre etter at jeg kom ned i lavlandet.
På lørdag skal jeg også begynne å konkurrere igjen. Har meldt meg på Skiløpet, og skal endelig få en pers på 5 km. Har aldri løpt 5 km før, så denne gangen blir det pers uansett. Je!...

mandag 2. september 2013

Hvorfor slappe av i helgene?...

...når det er så mange løp man kan løpe?
Og sånn ser ryggen min ut - get used to it...
Helga som gikk var den siste konkurransefrie helga på lenge, for framover ser det slik ut:
  • Lørdag 7. september: Skiløpet (5km)
  • Lørdag 14. september: Ekeberg Norway Cross (10km)
  • Lørdag 21. september: Oslo maraton (21,1km)
  • Lørdag 28. september: Oslos bratteste
I tillegg er det jo Sognsvann rundt medsols hver onsdag.

Foreløpig fortsatt litt mer åpent i oktober. Får se an hvor lenge jeg greier å holde konkurransemotivasjonen oppe.

Om noen lurer, så regner jeg med å måtte bite i meg tøff i trynet-utsagnet i bildeteksten veldig mange ganger ut over høsten... Og det ser jeg fram til.

Hvem av dere kommer jeg til å treffe på noen av de nevnte løpene?
Related Posts with Thumbnails