Kråketråkken 2016: Min første massespurt og en historie om da damene tok ansvar

Jeg har det så travelt om dagen at jeg bare rekker å kjøre ritt, ikke skrive om dem. Så her kommer en kort rapport veldig på etterskudd om sesongens siste ritt.

Det har rykket voldsomt i konkurransefoten i høst, så jeg har deltatt på det jeg kan. Søndag 4. september ble det Kråketråkken i Rygge. Tre runder ved Larkollen, som jeg bare har et forhold til via Norges første dokusåpe. Nesten helt flat runde. Så det burde være noe for meg, og det var det også.

Var heldig med været nok en gang. Alle damene startet i siste pulje sammen med menn 50+. Det var ikke så mange konkurrenter denne gangen heller, men flere hundre prosent flere enn i Follorittet.

Som ventet gikk det ganske radig i starten. Men jeg hadde ikke noe problem med å følge feltet. Lå langt bak i feltet den første runden, mens jeg så at noen av de andre jentene lå framme og jobbet hele tiden.

Det var noen småknekkere underveis, og der gikk det voldsomt hardt. Men det var ikke noe problem å holde følge over der heller.

Etter hvert var det noen forsøk på å kjøre rulle, men det var ikke alle i feltet som forsto opplegget og ødela. Utover på andre runde var det også noen spredte forsøk på brudd, men ingen som greide å komme fra. På tredje runde kjørte jeg faktisk inn et brudd egenhending (oioioi!). På det tidspunktet var det også 4 damer som tok ansvar for all kjøring i feltet, inkludert meg.

Uansett, på andre runde lå jeg mye lengre fram i feltet. Begynte å bli farlig å ligge lenger bak, for plutselig lå man bak noen som slapp, og da må man kjøre hardt for å ta igjen.

Som nevnt, på siste runde tok damene totalt ansvar for kjøringen og vi var fire damer som lå foran og byttet på å dra. Ingen karer kom fram og gjorde en jobb, og i de tilfellene noen andre la seg foran så gikk farten ned. Og jeg ville i hvertfall ha høy fart, så da var det bare å kjøre.

Samtidig passet jeg på at jeg ikke slet meg ut, og passet på ikke å kjøre for lange og for harde drag. Men på ett sted dro jeg faktisk fra i front, selv om jeg ikke hadde tenkt det. Pluss at jeg kjørte inn et brudd i ett drag, som nevnt. Så kreftene var der.

Skjønte på slutten at det kom til å bli spurt, så det gjaldt å spare litt til det. Dessverre så visste jeg ikke nøyaktig hvor mye det var igjen av løypa. Så jeg var både uoppmerksom og dårlig posisjonert da målet kom innen synsvidde, og spurten startet. Æsj! Så jeg kom i gang for sent. Pluss at jeg syntes det var drit skummelt inne i mølja, og turte ikke gå opp og stå i bukken. Jeg burde tatt den spurten siden jeg både hadde krefter igjen og sannsynligvis var den av oss som tråkker mest watt. Urutinert. Men lærte masse. Så neste gang skal jeg revansjere.

5 stykk på samme tid!

Eller; neste gang blir det ingen massespurt, for da har jeg gått i brudd!... To be continued i 2017! Gleder meg allerede.

Follorittet 2016: fire harde runder rundt Årungen og først over målstreken

The green helmet og supersmurfen på jakt i Follo...

Rekker ikke skrive så mye, men her er noen få ord om dagens ritt. For det første så greide jeg å holde meg på sykkelen hele rittet. Så det er jo klar framgang fra sist uke...

Selfie 1 minutt før start

Jeg meldte meg på dette rittet i siste liten. Fikk to valg da jeg meldte meg på: master 40-44 eller kvinner senior. Siden kvinner senior var et par hundrelapper billigere enn den andre, krysset jeg av for den. Ikke tenkte jeg på at kvinner senior var lik eliteklassen. Så da de begynte å snakke om at eliteklassen skulle starte 15 minutter etter de andre, skjønte jeg ikke at det betydde meg. Så jeg startet kl. 10. 15 minutter før jeg skulle.

Hadde jeg startet 15 minutter senere hadde det blitt en veldig ensom tur rundt i Follo, så jeg er glad jeg misforsto. Uansett, siden jeg var eneste kvinnelige deltaker i eliteklassen, betyr det at jeg vant den. Jada!

Adelheid og Monica på tur. God stemning blant de to konkurrerte om seiren.

Jeg hadde vunnet master 40-44 hadde jeg stilt i den også. Men der hadde jeg faktisk én hel konkurrent. Henne tok jeg igjen ved Vinterbro på første runde. Da forsvant også feltet, så vi ble enige om å holde sammen resten av turen.

Tatt mens rulla var på sitt største, og gutta fremdeles ville leke med oss jentene. Vi damene var for øvrig klart de to sterkeste på flatene, men dessverre var det noen av dem (men slettes ikke alle) som kjørte oss av i bakkene.

Så da ble jeg kjent med Monica fra Driv, og vi jobbet veldig bra sammen i tre runder. Vi fikk med oss flere i ei rulle som gikk sånn ganske greit nesten to runder. Men siste 1,5 runder var det bare oss to fram til vi skilte lag ved Vinterbro på siste runden. Da orket hun ikke ta drag lenger, mens jeg kjente at jeg hadde mer å kjøre med. Så da kjørte jeg så hardt jeg greide de siste 10 km inn til mål.

I ensom majestet siste bakke mot mål. Go hard or go home; her skulle det kjøres hardt til målstreken!

Det er også den biten med de tøffeste stigningene, så jeg var god og sliten da jeg kom i mål - som første dame etter fire runder. Tror faktisk ikke jeg har vært så sliten etter et ritt før om det måles i syre i beina. Lå høyt puls store deler av rittet. Så dette bør det bli god treningseffekt av. Jeg var mer sliten forrige helg, det er sikkert og visst. Men da var det ikke melkesyre som var problemet.

Godt over en time på terskel og en time i i4. Nå bør treneren være fornøyd...

Fin dag, fint ritt. Det eneste jeg lurer på er hvor alle de andre damene var i dag?... Dere gjør det jo altfor lett for meg!

Oslo triathlon og Øyern rundt: Heftig bursdagsfeiring...

Superklar før start, tross alt (foto: Marit Krohn)

Jeg la ut denne oppdateringen på Facebook søndagen som var: "Tja, det var litt av en helg... Tusen takk for alle gratulasjoner på fredag. Oppstarten på mitt 41. år har blitt feiret som følger: Arenasjef på Oslo tri; jobbet dag og natt siden fredag - ingen søvn og lite næring. Toppet kvelden i går med å klemme to fingre skikkelig. I dag tidlig da jeg sto opp hadde jeg så vondt i føttene at jeg ikke greide å stå. Perfekt at jeg da hadde meldt meg på Øyern rundt. Toppet det hele med å få et vepsestikk i leppa rett før start, ha tekniske problemer med sykkelen som forverret seg hele turen, gå skikkelig ned i en velt etter sånn 7-8 mil og måtte få litt ettersyn av Røde kors ved målgang pga. hyperventilering og litt sårstell. Men jeg vant klassen min da! 😎 Håper dette ikke er representativt for hvordan det er å være 41!" 

Merkelig lys før uværet brake løs. Tatt på Mosseveien.

Her kommer utdypende informasjon om alt som skjedde forrige helg. Men først må jeg ta med en viktig begivenhet som skjedde helgen før der igjen. For tro ikke at velten i Øyern rundt var min første velt. Nei, jeg tok skalpen på den opplevelsen allerede helgen før. Jeg og Rannveig ("Futt") syklet nemlig til Hvitsten den lørdagen for å besøke vår mellomste søster med samboer og en helt fersk niese (1 mnd). På vei ned til byen greide jeg først å miste kjedet, deretter sklei jeg på ei trikkeskinne og smalt rett i brosteinen. Gikk så fort at jeg ikke rakk å få med meg det som skjedde, før jeg var i bakken. Så, da var det unnagjort. Har hatt litt frykt for å falle på sykkel, men nå er det i hvertfall overstått for første gang. Slo venstre hofte, kne og legg bra, reiv opp sykkelbuksa og hadde skrubbsår nedover hele beinet. Litt av et syn da jeg kom ned til Rannveig. Men vi syklet videre ut mot Follo likevel. 
Vet ikke om noen husker været denne lørdagen?! Vel, når vi så sørover var himmelen helt svart. Ved Vinterbro startet regnet skikkelig,  og det bare øste ned mer og mer. Et stykke etter Drøbak husker jeg at jeg tenkte; "Nå kan det bare ikke bli verre". Og fikk øyeblikkelig svar - for det kunne det.... Men vi kom fram til slutt. Vi så på nyhetene ut over dagen at hele Osloområdet var oversvømt, så da kunne vi slå oss på brystet og konkludere med at søstrene Huuse er noen skikkelige badasser som tar seg gjennom slikt vær på sykkel. Det var aldri snakk om å stoppe underveis, aldri...

Det ble en fin kveld etter uværet.

Over til begivenhetene i helgen som var. Jeg fylte 41 år fredag 12., og det ble feiret gjennom å bruke hele dagen til å rigge opp til Oslo triathlon dagen etter. Jeg hadde nemlig vært så genial å melde meg til å være arenasjef på Oslo tri, uten at jeg hadde skjønt det totale omfanget av det ansvaret. 
Vervet nevøen min på 16 til å hjelpe til, hadde jeg også gjort. Og vi fikk kjørt oss begge to.Er veldig stolt av ham uansett, men nå er jeg enda mer stolt. For slik som han jobbet. 
Med unntak av 3 timer i senga natt til lørdag løp vi rundt og bar, rigget og organiserte i høyt tempo fra kl. 11 fredag til kl.23 på lørdag. Jeg satt ikke nedpå ett sekund hele lørdagen. 
Vi var altfor få frivillige, så det er et mysterium for meg hvordan vi fikk området til å se så proft ut på så kort tid med så få folk. Men det gikk. Samtidig må jeg få sagt at det er for slapt at folk ikke stiller på dugnad. Det ble altfor mye arbeid på altfor få. Uansett. Lørdag kveld var jeg totalt utmattet, hadde store smerter i alle skadene i beina (og dem er det jo en del av), pluss at jeg hadde greid å slippe et tungt telt på to fingre som gjorde infernalsk vondt. Så på klokka mi etterpå at jeg hadde gått lenger enn en maraton bare på lørdag...

Skikkelig heldig var det da at jeg da hadde vært så optimistisk å melde meg på Øyern rundt. Fikk jo smekket inn 7 timer søvn natt til søndag, så det skulle jo gå bra... Litt nedtur så klart at jeg hadde så vondt i føttene da jeg skulle ut av senga den morgenen, at jeg ikke greide å stå... Kjente også at jeg var skikkelig dehydrert, hadde jo ikke rukket å drikke særlig mye før i helga, men turte ikke drikke særlig på morgenen i frykt for å måtte på do underveis.

Vel, det var i hvertfall fint vær. Kjempestas var det også å møte igjen masse klubbkamerater fra Rye 2 som jeg ikke hadde sett på lenge, men savnet. De fleste av dem skulle starte i pulje 2, mens jeg som er fersk og derfor har en lavere score på rittrankingen, skulle starte i pulje 3. Men det var helt greit for meg. For jeg kjente at det var mer enn nok bare å skulle holde styr på meg selv underveis. 
De andre begynte å fantasere om hva som skulle stå i dette blogginnlegget, og spøkte med hvilke meldinger som kom til å bli slengt når den grønne hjelmen (meg) kom susene forbi dem ("So long, suckers" endte opp som arbeidstittelen til innlegget). Sånn ble det ikke, men jeg var faktisk på god vei til å kjøre meg opp en stund.

Før start begynte jeg å kjenne på sulten, så jeg spiste litt. Blant annet en banan. Problemet var bare at en veps også hadde lyst på den bananen, og stakk meg i leppa. Nydelig! Som om jeg ikke hadde nok vondter allerede?!...

Starten gikk og jeg havnet langt bak. Vi måtte kjøre etter en masterbil i mange km. Det var faktisk det verste med hele rittet, tross alt som skjedde senere. Det ble masse bråbremsing og fæle situasjoner. Heldigvis kræsjet jeg ikke her. Men jeg fikk faktisk en skikkelig sladd på et tidspunkt, og det kan jeg love ikke er gøy på landeveissykkel.

Da masterbilen lot oss gå, begynte jeg å sykle meg oppover i feltet. Siden jeg i utgangspunktet var så sliten, var jeg veldig usikker på formen. Men det viste seg raskt at det trengte jeg ikke være. For her var det krefter likevel. Så jeg syklet meg raskt opp i framre del av feltet, og mot formodning ikke bare holdt jeg følge opp de første kneikene - jeg tok mange plasseringer i bakkene. Hæ? Jøss! Dæven... Den var ny! 
Hørte folk rundt meg pese og si til eventuelle lagkamerater at farten var før høy, mens jeg syntes det gikk helt fint. Opptur. Begynte nesten å tro at jeg faktiske skulle greie å ta igjen de andre i gruppen foran, og at jeg kunne få en god plassering. Men nei...

Etter noen mil kom det en høy hylelyd (og da mener jeg HØY) fra sykkelen, samtidig som hele sykkelen vibrerte. WTF?! Heldigvis gikk det over. Men etter en stund skjedde det igjen, og jeg turte ikke annet enn å stoppe for å sjekke hva det var. Så da var det takk og farvel til teten. Æsj! Fant ikke ut hva det var, for bremsene så ikke ut til å ligge på hjulene. Så da var det bare å fortsette alene. 
Så en stund feltet langt der framme, men det er i overkant tøft å kjøre inn et stort felt av mannfolk alene. Etter hvert begynte jeg å se at jeg hadde en gruppe bak meg. Jeg fortsatte likevel å kjøre på, så de brukte en god stund på å ta meg igjen.

Da de tok meg igjen, spurte de meg om jeg ville være med i rulla deres. Gruppen besto av en del BOC-ryttere og noen enkeltryttere fra andre lag. Jeg forklarte at jeg ikke hadde falt av teten fordi jeg var sliten, men fordi jeg hadde tekniske problemer. Så jeg hadde masse krefter,  og ville gjerne være med i rulla. Vel, de gutta skulle komme til å angre på tilbudet sitt. For det var en grunn til at de hadde ligget et stykke bak og jeg foran. 

Jeg "ryddet" raskt opp i gruppen ved å øke farten i rulla, og ganske snart hadde vi kjørt av oss halvparten av de opprinnelige medlemmene. Vi forsøkte å invitere inn alle som vi passerte, men det var veldig få som tok imot tilbudet. Derimot var det mange som la seg i halen. Et par begynte å klage på at rulla var for liten, at det ble for kort mellom hvert drag og at det gikk veldig mye fortere enn da de hadde kjørt i fjor. Jeg syntes derimot at det var bedre med 5-6 i rulla som holdt god fart, enn å slippe inn folk som dro ned farten. Jeg ville raskt til mål, må vite! Travel dame! Men det er lett å tenke for en som befinner seg godt nede i komfortsonen, og ikke for de som eventuelt kjører helt på limit. Siden jeg merket at jeg hadde så godt med krefter, prøvde jeg å ligge i front og låse rulla og ta litt støyt både oppover og nedover, slik at farten ble holdt oppe.

Meg og mine nye venner (foto: Ola Morken)

Men jeg var altfor, altfor ivrig, og fikk etter hvert beskjed om å roe meg ned og slutte å dra opp farten på dragene. Med rette, så jeg tok det til meg det. De var tross alt så snille å invitere meg inn, og så kommer jeg og herjer og ordner opp og kjører i stykker hele gjengen som takk. Men når det er sagt så var det veldig god stemning i rulla. Vi tiltalte hverandre med navn, og sendte oppmuntrende beskjeder til hverandre.

Sykkelen min fortsatte å hyle med jevne mellomrom, særlig i utforbakker når jeg ikke tråkket. Men jeg bare fortsatte. Hjulene gikk jo rundt...

Ved ca. 80 km var det nesten ingen som ville kjøre i rulla, og det ble en del rot når halen blandet seg inn i rulla uten å ville jobbe. Veldig mye rar kjøring. Vi greide heldigvis å reetablere rulla etter hver gang det ble rot. 
Som sagt så var jeg veldig sliten, særlig mentalt, og mer ukonsentrert enn normalt. På vei inn i en bakke kom jeg for nærme hjulet til han foran, greide ikke å ta meg inn igjen og smalt i bakken. KATASTROFE! For å toppe det hele ble det en dominoeffekt bakover i feltet hvor flere gikk ned. 

Med unntak av meg og en annen fra BOC, kom de fleste seg raskt på sykkelen igjen og forsvant. Jeg hadde slått venstre kne og hånd ganske hardt. I tillegg hadde kjedet hoppet av og bremsehendelen forskjøvet seg. Men jeg fikk ordnet det og kunne fortsette. Men så at han BOC-rytteren sto igjen, så jeg valgte å snu og vente på ham.

Kneet, ei uke etter...

Så da var det bare å ta fram temporytteren i seg og kjøre. Litt optimistisk å tro at det skulle holde i 4 mil. Men på dette tidspunktet hadde jeg helt sluttet å tenke klart. Jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg hadde forårsaket velt, og tenkte at jeg måtte ta jobben nå. 
I det hele tatt brøt jeg nå totalt sammen mentalt. Tenkte at alle var sinte på meg, og det ble tilnærmet en livskrise at sykkelen var ødelagt. Nå kunne jeg jo verken trene eller kjøre ritt før den ble fikset, og det hadde jeg jo ikke tid å få ordnet. I det hele tatt, nå var det i grunnen totalt slutt på moroa og det ble faktisk så ille oppe i topplokket at tårene sto i øynene. Men jeg kjørte på med BOC-rytteren på hjul. For å toppe det hele hadde jeg også store smerter i venstre forfot. Fint!

Jeg kjørte hardt og vi tok igjen flere, men kjørte stort sett rett forbi. Men etter en stund var det et par karer som la seg på hjul. Etter å ha kjørt med dem på hjul en stund så ropte han ene at han fortsatt hadde noe å kjøre med, og at vi kunne bytte på å dra. Så da ble vi fire som kjørte temporulle. Jeg valgte å ta veldig lange, harde drag, og fikk veldig ros for det. 
Men det kostet altfor mye, og brått hadde det blitt for mye og jeg begynte å slite. Han BOC-rytteren passet på meg, og nappet blant annet av meg startnummeret som var i ferd med å falle av og puttet det i lomma mi og ga meg en dytt i en bakke når jeg var i ferd med å miste taket på de andre.

Da vi begynte å nærme oss Rælingen hadde vi mistet ham, og vi var bare tre igjen. Den voldsomme tempokjøringen jeg hadde utsatt en egentlig veldig sliten kropp for, hadde som nevnt kostet altfor mye. Så i den siste tøffe bakken hadde jeg ingenting igjen, og det var bare så vidt jeg kom meg opp. Hvem kom på den knallgode ideen å legge innspurten der? Fy f... Men jeg kom meg da opp, og rullet pent inn til mål.

Og der var det jevnt slutt. Da jeg gikk av sykkelen toppet jeg alle de vondtene jeg allerede hadde med å få en akutt strekk i ryggen. Siv Elin fra samme lag som meg kom og tok meg imot. Hun hadde for øvrig kjørt olympisk på Oslo tri dagen før. Imponerende. Jeg ba om en klem - for det trengte jeg. Fikk det, og da kom tårene. Og ikke nok med det, jeg begynte å hyperventilere. Hellendussen for drama! Det har skjedd bare en gang før, da jeg gikk tom for salt oppe på et berg på treningsleir i Portugal. Mens jeg sto der og sleit kom han fra BOC også i mål, og jeg fikk en stor klem som takk for turen da han gikk forbi. Jeg var dessverre så omtumlet at jeg verken husker hva han het, eller fikk takket skikkelig tilbake. Hjelper vel lite å si det nå, men takk i like måte!

Jeg greide å komme meg igjen nok til å ta meg bort til de andre på laget å få lagt meg litt på gresset. Skjønte at jeg hadde fått 10 minutter dårligere tid enn dem. Et under, spør du meg etter den turen jeg hadde hatt. Etter å ha fått litt vann og cola trodde jeg at jeg hadde kommet med nok til å greie å gå bort å hente meg litt mat selv. Men dengang ei. Etter bare noen få skritt begynte jeg å hyperventilere igjen, og måtte legge meg rett ned. Så da ble Røde kors hentet, og jeg fikk litt hjelp og sårstell. Som sagt; drama! En kompress på kneet, en sandwich og to vafler senere var jeg klar for å reise hjem. Jeg bruker å være av "greie selv"-typen. Men akkurat denne gangen følte jeg meg så shaky at jeg faktisk ba om å bli fulgt fram og tilbake hvoren jeg skulle gå, og var sjeleglad for at jeg hadde skyss med Stein på laget helt hjem til døra.

Ja, så sånn går det altså an å starte sitt 41. år. Noen som topper den?!

Jeg fikk hjelp fra Lars på laget til å reparere sykkelen på mandag. I hvertfall håper vi at det hjelper med litt rens og bytting av bremseklosser. Det finner jeg ut i morgen, for da er det nytt ritt...

Sykkelferie i Brenta-"Dolomittene"; bratt, bratt, bratt, varmt, hett, svett og vått!

Brentafjellene speiler seg i Lago di Tovel

Etter oppholdet på  Mallorca i april, bestemte jeg meg for at i år måtte det bli en aktiv sommerferie. For tre år siden dro jeg til Tyrol alene, løp opp og ned fjellsider i 9 dager og hadde det helt storveis. Men jeg kan jo ikke løpe for tiden, så da måte det bli sykkelferie denne gangen.

(foto: Marco Albertini)

Det er en del mer styr med sykkel enn om man bare skal løpe, pluss at man dekker et mye større område. Derfor fant jeg ut at jeg ville prøve å finne en arrangert tur - helst i eller i nærheten av Alpene. Så jeg googlet. Ingen av de norske firmaene hadde turer som passet med min ferie. Men jeg fant et britisk firma (Saddle Skedaddle) som hadde en tur i Brentafjellene (Brenta-Dolomittene på italiensk) med mtb i siste halvdel av juli. Brentafjellene ligger vest for Dolomittene og er på UNESCOs verdensarvliste. Turen så veldig fristene ut, selv om jeg jo ikke sykler mtb til vanlig. Så jeg fyrte av gårde en e-post til firmaet med noen spørsmål, og fikk de svarene jeg ønsket.

(foto: Marco Albertini)

Før jeg forteller hvordan det gikk, så vil jeg bare reklamere litt for firmaet. Sjekk ut nettsiden deres. De har sykkelturer over hele verden for alle nivåer. Da jeg viste siden med de opplevelsesreisene til Rannveig ("Futt") sa hun bare; "Vi bare begynner på toppen av lista og jobber oss nedover!" Håper det også blir en realitet. Det er bare å begynne å spare - for det koster!

(foto: Marco Albertini)

Over til selve turen. Jeg hadde altså valgt en mtb-tur. Men jeg verken eier eller sykler mtb. På nettsiden sto følgende: "While reasonable fitness and biking experience is necessary, this tour caters to all regular riders."Så jeg tenkte som følger: "Det er jo bare briter med, hvor tøft terreng har de egentlig å kjøre på i Storbritannia da, har ikke de hugd ned all skogen sin?!" Åh, så overmodig! Gjett om jeg skulle bli grundig jekket ned… Og jeg mener grundig!

Dette var ikke akkurat den eneste gangen jeg trillet sykkelen på turen ((foto: Marco Albertini)

Da jeg kom til Verona viste det seg at vi bare var 7 stykker på turen + 2 italienske guider og 1 sjåfør. Jeg har egentlig aldri snakket engelsk på denne måten før, bare turistengelsk. Så det var spennende, men det gikk helt strålende. Verre for italienerne, gitt. Jeg hang med på alt som ble sagt, all ironi og alle spøker – pluss at nordmenn og briter jo har samme humor og mange felles referanserammer. Det krever gode språkkunnskaper å skulle henge med på alle språklige finurligheter som humor krever. Det har derfor blitt noen ganske så festlige misforståelser av den mer barnslige typen; som da vår guide Marco trodde ordet strapline var strap-on (hvis du heller ikke vet hva det er, google med forsiktighet). Stakkar! Han fikk forklart senere av den andre guiden hva en strap-on er. I det hele tatt... Tror lattermusklene er de musklene som har fått mest trim denne turen.

Guidene våre: Alessandro og Marco (foto: Marco Albertini)

Vi hadde nydelig og varmt vær første dag, så alt var duket for suksess. Men allerede ned første bratte bakke på sti skjønte jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Dette sugde jeg på, gitt! Ble så utrolig irritert på meg selv for at jeg hele tiden trakk meg og ikke turte kaste meg ut i det. Så det har blitt en del gåing – og gåing i bratte unnabakker har ikke kneet mitt likt. Heldigvis bedret det seg når jeg ble sikrere på sykkelen og meg selv ut over i uka.

(foto: Marco Albertini)

Kort om kneet. Det begynte å bli vondt igjen i ukene før jeg reiste. Jeg trodde det var menisken, men da treneren min undersøkte det i går, så viste det seg at det er løperkneet som har kommet tilbake. Så da er det bare å finne fram alle de kjedelige fysioøvelsene igjen...

(foto: Marco Albertini)

Det var en digresjon, tilbake til turen. Dette var turen vår dag for dag - vi har syklet en hel runde rundt Brentafjellene:

• Ponte Arche til Garni Nembia
• Garni Nembia til Tovel
• Tovel til Rifugio Peller
• Rifugio Peller til Madonna di Campiglio
• Madonna di Campiglio til Sarche
• Ponte Arche til Gardasjøen

(foto: Alessandro Beltramini)

Deler av turen har vi vært innom Transalpløypa, som gikk samtidig med vår tur. Utrolig imponert over de som har syklet den altså, etter å ha syklet samme sted under samme forhold – bare kortere og saktere.

De har bratte bakker i Italia, sinnsykt bratte. Det var bare å klore seg fast og håpe på det beste. Så vi har operert med følgende kategorier: flatish, uphill, cheeky uphill og a (f...) stinker. Flatt har egentlig det aldri vært, selv om guiden vår våget å påstå det de første dagene. Så til slutt forbød vi ham å bruke f-ordet.

Men om jeg har sugd i utforbakkene på sti, så har jeg desto mer imponert i motbakkene på grus.
Vi har vært ute fra tidlig morgen til sen ettermiddag hver eneste dag Men det er ikke så mange km vi har syklet for dagen. Det har også vært mange, menge stopp underveis.

Jeg hadde egentlig fått med meg et treningsprogram jeg skulle følge der nede, men det var det ikke tid til. Så ved et par anledninger når vi skulle transporteres lengre strekk med bil har jeg syklet i stedet. Det har blitt hele to bonusfjell på meg, en av de andre deltakerne pluss de to guidene.

(eget bilde)

Til og med en 2 km lang tunnel har vi syklet (foto: Marco Albertini)

Første gang vi syklet ekstra, hadde jeg og den andre deltakeren Mark ikke tålmodighet til å vente på at bilen skulle lastes og pakkes, så vi la i vei på egenhånd. Det var 6 bratte km i varmen opp til toppen. Da vi kom til toppen sa sjåføren at de to guidene hadde trodd de skulle ta oss igjen. Ha! For en frekkhet! De kom opp langt etter oss. Da hadde vi i hvertfall satt standarden.

Utsikt fra oppstigningen på bonustur 2

Neste bonusfjell syklet dagen vi etter. Det var 11 bratte km i over 30 grader, midt i solsteiken i høyden (vi endte på 2200 m den dagen). Det må jeg innrømme var jævlig tøft. Ble svært overopphetet. Men var ikke alene om å få det tøft. Den ene guiden måtte slippe bare etter et par km. Italienere er jo på papirer mer macho innstilt enn norske menn (litt fordommer må man jo ha), men han tok det å bli parkert av ei norsk dame i 40-årene med fatning, heldigvis.

Bilen. Sjåføren Giacomo var 20 år og kjørte denne bilen med rattet på britisk side opp de verste trangeste veiene. Imponert! Men ikke nok til å ville sitte på... (foto: Marco Albertini)

Fikk litt badass-status i gruppen etter denne turen (og på grunn av alle de gærne historiene jeg fortalte, mine ferdigheter i ølløping mv...). Dersom det tror alle norske kvinner er som meg blir de enten veldig skuffet eller gledelig overrasket - alt ettersom smak og behag. Uansett, jeg har oppdaget etter at jeg har oppdatert Strava at jeg faktisk er Queen of Mountain på noen segmenter i fjellene, og det er jo gøy da.

Uansett. Da vi kom dit vi skulle møte de andre for å spise lunsj denne dagen, og deretter sykle det siste stykket til fjellhytta vi skulle overnatte på (Rifugio Peller),  var jeg så overopphetet at jeg begynte å fryse og måtte kle på meg langermet og jakke under lunsjen. Men jeg hadde definitivt gjort det igjen.

Jeg ble ble både overopphetet og dehydrert allerede første dag, fordi jeg drakk for lite. Urutinert. Fikk så vondt i hodet at jeg trodde det skulle sprenges på slutten av dagen. Men jeg lærte fort - og drakk masse resten av turen og tok salttilskudd. Fikk et annet problem av all drikkingen, og det var at jeg måtte ut i skogen veldig ofte. Alle mine "nature walks" ble etter hvert en greie. Det var det jeg ble kjent for på turen; "nature walks", min forkjærlighet for å sykle motbakker og de ca. 700 caffe doppio (doble espressoer) jeg drakk underveis. Nå må jeg på avrusing. Men syklister skal jo drikke sterk kaffe, sant...

Poserer med den 502 caffe doppio (foto: Alessandro Beltramini)

I Madonna di Campiglio snudde været, og resten av turen ble våt. På etappen fra Madonna de Campiglio fikk vi et skikkelig skybrudd i en lang nedkjøring. Guidene sa det var de verste de hadde vært med på. Jeg var ikke enig, for jeg var i Nordmarka uka før hvor jeg ble overrasket av et skybrudd så voldsomt at jeg måtte søke tilflukt under stabburet på Bjørnholt. Da jeg endelig våget meg ut igjen kjørte jeg rett inn i uværet igjen på veien ned, og det regnet/haglet så voldsomt at jeg trodde jeg skulle få blåmerker på armene.Det var både verre og kaldere.

Fanget under stabburet på Bjørnholt - ble en kort tur den dagen. Hjemme var det tørt!

Våt, møkkete, men blid gjeng har søkt tilflukt i en restaurant oppe i fjellet. At vi slapp inn er et under. Sjekk forresten de pastaporsjonene (kunne vært i Texas)...

Tilbake til ferien. Tross mine noe sviktende stiegenskaper og regnet på slutten, var turen er dundrende suksess. Et punkt av negativ art må fremheves, og det er at jeg fikk kuruke på den splitter nye ryebuksa mi. Heldigvis gikk det av i vask. Det var nemlig litt dyreliv på turen; massevis av kyr, noen hester og til og med lama/alpakka. Men det aller største dyrelivhøydepunktet var helt klart alle murmeldyrene vi så oppe på fjellet på veien fra overnattingen i fjellhytta. Dessverre fikk jeg bare gode bilder og andre håndfaste minner av kyrene…

Årets første bad har jeg også fått unnagjort på turen. Startet med å bade i Lago di Nembia, som holder 11 grader året rundt. Veldig kul innsjø, vannet boblet opp fra grunnen. Det var litt varmere å bade i Gardasjøen. Men maks 18 grader også der, selv om det er over 30 grader i lufta.

Våt dame sjekker temperaturen i Gardasjøen (foto: Marco Albertini)

To våte katter har ankommet Riva di Garda; Caroline og meg

Våt gjeng er framme ved Gardasjøen. Yay!

Da vi kom ned til Gardasjøen siste dagen, ble det grundig feiret med gelato og øl (fin kombo..). Gelato er noe av det absolutt beste jeg vet. Siden jeg ikke spiste is på 17. mai, har jeg brukt det som unnskyldning til å meske meg de siste dagene av ferien. Startet med å bestille en gigantisk tallerken ved Gardasjøen, og fortsatte med å innta minst to runder for dagen. Heldigvis var det ikke så mange dager igjen. Så selv om vi har vært på farten hele dagen, så tror jeg kaloriregnskapet har endt på plussiden. Det er alltid en haug med retter til middag, og noen av pastaporsjonene har det vært texasstørrelse på, for ikke å snakke om kake til frokost, ost og spekemat og weissbier hver kveld...

Italienske menn lager lunsj

Gelato og øl i Riva di Garda

Gelato i Verona

Ferien ble avsluttet med at par dager på egenhånd i Verona. Jeg er jo en historienerd, så det var et veldig bra sted for meg å tilbringe et par dager. Blant annet fikk jeg med meg Aida i arenaen. Det var flott, men varte i 4 timer. Og jeg var sliten, så jeg sovnet nesten på slutten da klokka nærmet seg 01.00 om natten. 

Romerne var her!

Svær oppsetning, Aida.

For oppsummere. Selv om jeg suger på stisykling - vanvittig fin ferie. Jeg skal definitivt på flere slike turer, og jeg skal tilbake til området igjen.

Nå må jeg bruke resten av ferien min til å ta igjen øktene jeg ikke fikk tatt underveis på turen, om jeg kan. Dessverre er ikke kneet mitt så bra - men jeg har ikke fått sykkelforbud. Det varierer veldig fra dag til dag hvordan det kjennes. Veldig irriterende at kneet har slått seg vrang igjen, nå som jeg endelig var litt på gang igjen. Men får håpe på det beste - og legge inn treningen som kreves for at det skal bli bra. Jeg hadde med meg kinesotape på turen, og har brukt det. Man skal uansett aldri undervurdere en god placeboeffekt... Har også drevet og pushet det på vondtene til de andre deltakerne, med gode resultater (jmf. all den rosa og blå tapen som man ser på bildene).

Syklet intervaller i Grefsenkollen i dag, og perset så det sang. Så det er heller ingen tvil om at jeg har fått uttelling for alle de bratte motbakkene jeg slet meg opp i ferien. Yay!

Dagens #persetrye