Utsikt fra hotellrommet mitt i Albi. Noe hadde jeg i hvertfall flaks med på turen. |
Endelig! Sykkelutpakking i lobbyen på hotellet. |
Supersmurfen på sightseeing i Albi (siste bilde av sykkelen mens den var hel...) |
Morgenselfie i landslagstrøye før start. Trøya er å se hos Tommeks Velo. LOL. Ikke visste jeg at det å signere og dere ut trøyer til allmenn beskuelse lå i min framtid... |
Kom meg ganske langt fram etter hvert, og lå framme i begynnelsen av rittet, men lå aldri helt foran og dro. Det var noen smale steder og krappe svinger hvor det var skummelt å kjøre, og da falt jeg bakover i feltet. Merket at det ikke var alle som var like gode til å kjøre i felt, og det var en del rar og skummel kjøring av noe ryttere rundt meg. Var nede og kjørte i grøfta på et tidspunkt, men kom meg på veien igjen.
Kjørte en stund med min nye svenske venninne fra temporittet, og vi var skjønt enige om at tempofadesen skulle revansjeres i Varese i 2018. Så vi sees der!
Som ventet gikk damene hardt til i de bakkene som kom. Jeg greide å henge med hovedfeltet, om enn bare så vidt. Så kom den lange bakken. Jeg var dessverre for langt bak i feltet da den kom. Kjørte på så hardt jeg kunne, og avanserte bra i feltet. Men som ventet ble det luker, og jeg havnet dessverre i den tredje gruppen. Så da trodde jeg i grunnen at løpet var kjørt i forhold til noen god plassering.
Samtidig var det mange flere ryttere bak meg, enn foran meg. Så jeg hadde kjørt bra, tross alt. Og det var veldig godt å se at jeg kan henge å bra med i bakkene, også på dette nivået, selv om jeg er tyngre enn de fleste av mine konkurrenter.
Gruppen jeg satt i fortsatte å kjøre hardt også etter toppen. Blant annet hadde jeg hun som tok gull på tempo i K45-49 i min gruppe, og hun og jeg delte på å kjøre inn luker resten av rittet. Ganske snart hadde vi kjørt inn gruppen foran oss, og vi lå derfor som andre gruppe. Men jeg hadde i grunnen ingen tanke om at vi skulle ta igjen ledergruppen, der Kristin Falck lå.
Det ble kjøre hardt i bakkene resten av rittet, og jeg var ganske så på stålet et par ganger. Ikke minst fordi jeg måtte tette luker etter toppen for ikke å miste gruppen. Etter hvert begynte vi å ta igjen ryttere som hadde startet i gruppen 7 minutter foran oss, og det ble litt kaotisk når de begynte å blande seg inn i gruppen vår, siden de kjørte dårligere enn oss.
Jeg greide heldigvis å bite meg fast over den siste tøffe bakken, og den var tøff. Det kostet, men det gikk. Nå begynte gruppen å bli ganske liten. Mange var kjørt av. Vi passerte mange ryttere, men det var vanskelig å vite hva slags ryttere man passerte. Vi kjørte opp i ryggen på en litt større gruppe, og da vi passerte dem så så jeg Kristin. Vi hadde kjørt oss opp i teten igjen, og forbi! Ropte "Hallo!" til Kristin da jeg passerte, og hun svarte: "Hva faen er det som skjer?!" Ja, det lurte jammen jeg på også... Dette var uventet.
Plutselig var en topplassering i sikte. Jeg visste at det var en stygg sving igjen i en landsby. Tok det veldig pent der, og havnet litt bakpå. Men visste nå at det var lett terreng igjen de siste 15 km, og var ikke bekymret. Begynte å tenke på om jeg skulle prøve å få snakket med hun nederlandske temporytteren som jeg hadde tettet luker sammen med flere ganger om vi skulle prøve å finne på et stunt sammen. Hvis vi hadde slått oss sammen og kjørt lagtempo kunne litt av hvert ha skjedd. Vi var jo i forskjellige klasser, så det hadde blitt gevinst for begge.
Har lest i etterkant at to ryttere i min klasse hadde gått i brudd før vi tok igjen teten, og tok første og andreplassen, så det var en tredjeplass det eventuelt sto om for meg.
På dette tidspunktet var jeg avslappet, trodde faren for velt var over og at det nå bare gjenstod å finne en taktikk for hvordan jeg skulle få en topplassering. Vi var nå så få ryttere i feltet at det var ganske oversiktlig. Men dengang ei. Ned en utforkjøring, i en slak sving, helt oversiktlig, ser jeg plutselig en svart skikkelse som ligger ved en smal midtrabatt. Foran mitt forhjul ligger det en sykkel!... Jeg var helt sjanseløs. Det siste jeg husker er at jeg tenkte noe i de baner som "Nå skjer det, nå får jeg vite hvordan det er å kræsje skikkelig". Kan ikke huske at jeg bremset engang.
Det er det siste jeg husker før jeg ligger sammenrullet i veikanten. Da jeg lå der, skjønte jeg ikke at jeg hadde mistet bevisstheten. Men i etterkant har jeg skjønt at jeg var borte, men vet ikke hvor lenge. Huske ingenting av fallet. Da jeg våknet kjente jeg at jeg hadde en begynnende strekk øverst i høyre legg samt at deler av venstre fortann var borte. Men jeg var så full av adrenalin at jeg ikke ante hvor mye eller lite jeg hadde slått meg. Husker at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da, men i etterkant er det mye som er veldig uklart i forhold til hendelsesforløp osv.
Erindrer at jeg snakket med noen. Men de fleste som var på stedet var opptatt av den andre rytteren som hadde kjørt inn i midtrabatten før jeg kom, og som hadde mye mer synlige skader enn meg. Jeg kom meg opp i sittende stilling, og tok av en eller annen grunn av meg hjelmen. Da jeg så den skjønte jeg at jeg ikke skulle prøve å sykle videre. For den var knust. Jeg hadde landet med hodet først i opp mot 60 km/t...
Drama på midtrabatten! (foto: Robert Hall) |
Det tok lang tid før ambulansen kom. Dette var jo langt på dagen, og det var mange ryttere på veien, og sikkert flere velt som hadde gått tidlig. Jeg hadde sett flere skadde på veien. Og i tillegg måtte vi ha hver vår ambulanse. Til slutt kom de, og jeg ble lagt i nakkekrage. Føltes som litt overkill. Men ingen grunn til å ta noen sjanser heller.
Det tok ytterligere en evighet før jeg ble løftet over på båre, og en varm evighet før vi kom oss av gårde etter at jeg kom inn i ambulansen. Etter hvert begynte jeg også å kjenne at jeg hadde vondt både her og der. Men jeg fikk snakket litt meg gutta i ambulansen mens vi ventet, tross store språkproblemer. Det spurte meg blant annet om jeg var proffsyklist. Hahaha! Det hjalp jo litt da.
Første gangen på innsiden av en ambulanse for min del. Må gjerne bli lenge til neste gang... De kjørte med blålys og sirener Igjen; litt overkill. Men når man først skal kjøre ambulanse, må man jo få maks utbytte...
Før start hadde jeg en tanke om at jeg skulle til mål uansett hva som skjedde, så jeg hadde med slange, gasspatron og mobil på baklomma. Mens jeg lå der på midtrabatten og ventet på ambulansen så tok jeg fram mobilen for å prøve å få gitt beskjed til Heidi og Chris fra forbundet om at jeg var på vei et helt annet sted enn til mål. Men mobilen var knust. Ikke rart jeg hadde vondt i ryggen som hadde most det jeg hadde på baklomma inn i ryggen med full kraft... Selv om skjermen var knust greide jeg på ett eller annet vis å få gitt beskjed. Men da jeg ankom sykehuset døde telefonen helt.
Denne har tålt mye, men her var det slutt, gitt. |
Jeg prøvde å gi beskjed til de i målområdet hvilket sykehus jeg var på, før mobilen min døde. I følge gutta i ambulansen i Albi var det bare ett sykehus i byen. I følge de som måtte ut og lete etter meg, stemmer ikke det!
Uansett. Der lå jeg, og mens adrenalinet rant ut av kroppen, ble det mer og mer ubehagelig. Men timene er litt uklare i etterkant.
Så berømt har jeg altså blitt at jeg får min første velt omtalt i Landevei... |
Besvimte da jeg traff bakken, og har derfor rullet videre rundt over på ryggen og videre som en slapp melsekk. Må ha sett jævlig ut. Men bra, for det er bare på grunn av det at jeg ikke har brukket noe.
Akkurat det er jo bare helt utrolig, egentlig. Eventuelt har jeg samme skjelett som Wolverine. Jeg behøver i hvertfall ikke testes for beinskjørhet med det første... Siden jeg har rotert rundt til jeg stoppet, i stedet for å skli bortover asfalten, så slapp jeg også ganske billig fra det på skrubbsårfronten. Men hadde asfaltutslett i ansiktet, skuldre og rygg, hofte, armer, kne og ett skikkelig brannsår på venstre legg. Og etter hvert noen skikkelig sexy blåmerker. Men kunne vært så mye, mye verre.
Utpå kvelden begynte det endelig skje noe på sykehuset. Jeg kom inn på et undersøkelsesrom. Heidi, Chris og Jan fant meg, og etter hvert kom det en lege som undersøkte meg. Fikk ringt hjem og gitt beskjed om det som hadde skjedd. Det var jo flere som begynte å bli bekymret når det ble helt stille fra meg. Fikk en full runde i en fancy røntgenmaskin, og konstatert at jeg ikke hadde noen brudd i nakke/rygg eller annet sted. Puh! Så i 9-10-tiden på kvelden fikk jeg stavret meg ut fra sykehuset på egne bein.
Sykkelen min var kjørt til mål, og var hentet. Fikk hjelp til å legge den ned i en sykkelkoffert. Men resten måtte jeg greie selv. Jeg skulle tilbake til Norge morgenen etter. Det er helt, helt utrolig hva man kan få til når man må! Jeg skulle egentlig ikke sove alene den natten. Så jeg måtte få nattevakten på hotellet til å ringe meg om natta for å vekke meg.
At jeg greide å få pakket ned alt og buksert de to sykkelkoffertene den kvelden framstår som utrolig for meg akkurat nå. Noe av det verste jeg har vært med på. Noen pyse er jeg definitivt ikke!!
Min default innstilling er at jeg skal fikse alt selv, og stort sett gjør jeg også det. Men dagen etter, da jeg skulle hjem, måtte jeg skru av den. For jeg greide nesten ingenting selv! Måtte greie å kle på meg selv, men det var med et nødskrik. Skoene greide jeg ikke knyte. Fikk ikke knytt skoa igjen før jeg var hos tannlegen noen dager etter, og han hjalp meg (vi snakker ekstraservice ass...).
Heldigvis hadde jeg kjøpt meg skyss til og fra flyplassen med et britisk firma. Jeg var også så synlig skadet i ansiktet at det var lett å få hjelp når jeg ba om det. I tillegg beveget jeg meg som en 100-åring. Jeg hadde fått resept på smertestillende på sykehuset, men etter at apoteket var stengt for kvelden. Så jeg fikk sjåføren på bilen til å kjøre meg innom et apotek. Aldri i livet om jeg skulle lide meg hjem til Norge uten dop. I tillegg hjalp han meg med bagasjen helt til innsjekkingen.
MMA eller sykkel. Ser mer ut som det første. |
Asfaltutslett på sitt beste. |
Men jeg kom meg da til Brüssel på et vis og videre inn på flyet der. Traff på Atle Thoresen og fikk litt bærehjelp. I det de er i ferd med å skalke lukene på flyet, ser jeg begge mine kofferter på en tilhenger utenfor flyet kjørende bort fra flyet. Ergo; bagasjen hadde blitt med flyet til Brüssel, men der var det stopp, igjen!... Jeg skal være bra desperat før jeg tar en flyreise med mellomlandinger med sykler igjen.
Da jeg kom til Oslo var heller ikke bagasjen der, som ventet. Samme gjaldt nevnte Atle Thoresen. Så da var turen fullendt. Det hadde jo ikke vært riktig om jeg skulle kommet hjem uten problemer, sånn som turen hadde vært. Uansett, kanskje like greit. Jeg hadde aldri greid å få den bagasjen med meg hjem uansett.
Den ble til slutt levert på døra og bært inn to dager senere, og jeg fikk hjelp av ei venninne til å pakke ut.
Mer asfaltutslett... |
Etter hvert har meldingen endret seg fra hjerneskade til nakkeskade. NAVs diagnosesystem har ingen beskrivelse i listen sin som passer på "generelt skamslått". De to ukene etter velten ble det ikke så mye hvile som jeg nok burde ha fått. Det tok mye energi å få kommet seg til alle undersøkelser og behandling jeg måtte få. I tillegg hadde jeg hele fire - 4 forsikringssaker å administrere!Alle oppgjort nå, heldigvis.
Stusselig syn. RIP Supersmurfen. |
Men det er progresjon framover. Så jeg håper å være fullt tilbake inne året er omme. Har begynt å trene etter program igjen, men tar det pent. Det merkes dessverre at jeg har vært ute av det en god stund. Og jeg blir uvel hvis det blir for intenst.
Men motivasjonen er der! Jeg skal tilbake til VM, og da skal jeg jammen vise dem. Jeg fant jo faktisk ut nå at jeg er i verdenstoppen i min klasse! Men uten håndfaste resultater å vise til, blir det bare en påstand fra min side. Neste år må påstanden bevises gjennom håndfaste resultater. Varese 2018, here I come (i bil!). Må bare kvalifisere meg først.
Kvalifiseringsritt. Skal kjøre ett av disse. Kan ikke satse på å vinne NM. |
Til lykke for meg, så hadde gutta på Unaas kjøpt opp alle demosyklene til BMC fra fabrikken i Sveits. Og blant dem en Teammachine SLR01 med Ultegra Di2 i min størrelse. Vi snakker samme ramme som Greg Van Avermaet kjører på. Oh yeah! Vi leker ikke sykkelbutikk lenger... Uten hjul, så fikk jeg den til veldig fin pris (veiledende pris er "litt" utenfor budsjett). Hjulene mine hadde fått en smell, men ingenting som ikke lot seg reparere.
Litt fin... |
Har så vidt begynt å planlegge neste sesong. Treningsleir på Mallorca i påsken er booket. Så målet for neste sesong, som jeg formet i sommer, står. 2018; sterkere, raskere, lettere! Det blir hardt arbeid og det må starte nå. Vi sees.
Snipp, snapp, snute - dette eventyret er definitivt ikke ute!