I'm on a ride - fast - to where I don't care!

tirsdag 26. februar 2013

Det var søndagen sin det...

Nabolaget mitt - det urbane Oslo
Planen min på søndag var å gå en skitur på ca. 2 timer, siden jeg hadde ting jeg skulle rekke på ettermiddagen. Det ble nesten dobbelt så lenge...

Var jo ikke spesielt motivert for å komme meg innendørs igjen i det påskeværet vi hadde på søndag.
Turen gikk ut ut døra - Brekke - Hammern - Skar - Øyungen - Gåslungen - Gørja - Tømte - Movatn - Kjelsås - hjem. Ikke lett å smøre, klister var det sikreste - men det kladdet skikkelig mange steder.
Som om det kunne legge noen demper på en strålende søndag! Ikke mange skihelger igjen av denne sesongen nå (med mindre man har hytte på fjellet), for dette været tærer på føret. Så det gjelder å nyte i fulle drag!

tirsdag 19. februar 2013

Skirenn #2 - Madshus skimaraton

Søndag jeg gjennomført mitt andre skirenn noensinne. Denne gangen var det en distanse jeg kjenner fra før, nemlig maraton (42 km). Kan med én gang si at distansen føles ganske annerledes med ski på snø enn med løpesko på asfalt. Det som derimot er ganske sensasjonelt er at jeg nå har gjennomført to maraton på asfalt og en på snø og at det kun er 74 sekunder som skiller beste og dårligste tid (sic!). Så jeg har tydeligvis kun én fart på denne distansen, samma hva...

Siden jeg vanligvis går fortere på ski enn når jeg trener løping, er jeg ikke spesielt fornøyd med sluttiden jeg endte opp med i søndagens renn. Skal du vil lete etter meg på resultatlisten anbefaler jeg å begynne lesingen fra bunnen... Heldigvis har jeg en haug med unnskyldninger for hvorfor det endte slik det gjorde.

Men først; Madshus skimaraton er et passe stort renn med start på Raufoss, der jeg har vokst opp, og som ender på Gjøvik. Men med unntak av de første to kilometerne var løypetraseen helt ukjent for meg.

La oss ta det positive først. Sola tittet fram ganske tidlig i løpet og det hadde snødd litt om natta, så det var som å befinne seg midt inne et postkort hele veien. Jeg gikk heller ikke så fort at jeg ikke rakk å ta inn alle de flotte synsinntrykkene. I tillegg var det noen tilskuere ute i løypa her og der som heiet på oss. Det var jo stas!
Og som jeg nevnte innledningsvis, det er forskjell på maraton på snø og asfalt. De to gangene jeg har løpt maraton har jeg vært helt ferdig når jeg har kommet i mål, og knapt vært til stand til å gå. Det har også tatt lang tid å restituere seg i etterkant. Da jeg gikk i mål på søndag var jeg selvsagt sliten, men ikke overstadig. Hadde jeg måttet, kunne jeg gått ei mil til. Nå er jeg helt fin igjen og klar for å trene.
Feste i bakkene hadde jeg også!
Men aller mest gledelig: jeg kan gå langt på ski uten smerter i forfoten - det var jo helt utenkelig for to år siden!
Unnskyldning #2 - sjølpreppa ski
Sånn, da var det gjort og det er på tide å fremme alle unnskyldningene for at det ikke gikk så fort som jeg hadde tenkt at det skulle gjøre:
1. Ikke spesielt god dagsform.
2. Sjølpreppa og sjølsmurte ski - det borger dessverre ikke alltid for den ypperste kvalitet. Jeg er en fersking i faget og hadde nok gjort et par tabber.
3. Fikk det travelt før start, og rakk ikke få i meg nok næring.
4. Gnagsår som plaget meg veldig de siste 15 km.
5. Det hadde kommet mye snø om natten, og de hadde ikke preppet løypene på nytt før løpet, så det var veldig tøft å gå opp alle fiskebeinsbakkene. Det var også veldig tungt og man mistet mye fart hver gang man måtte ut av sporet og de var ikke så lett å få tak med stavene. Men dette var jo likt for alle.

Den første mila av løpet er det nesten bare oppoverbakker, og mye av det måtte man gå fiskebein i løssnø. Veldig tungt, og jeg begynte å lure på om jeg kunne greie å holde helt inn. P
røvde å holde meg i løypa så lenge jeg kunne, der det var løype igjen. Forbannet være alle dem som går ut i fiskebein så fort det går litt oppover, og ødelegger løypene totalt for oss som kommer bak. Min strategi er alltid å gå diagonalgang så lenge det overhodet er mulig, det er mindre slitsomt enn fiskebein.

Som sagt hadde jeg feste til å komme meg opp alle bakkene, men når det begynte å gå nedover skjønte jeg at det var en del å utsette på gliden. Så utrolig irriterende å gå forbi folk i motene som bare glir forbi deg igjen i nedoverbakkene. Arrgh! Tror jeg hadde greid å få festesmøring litt for langt bak på skia - og jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv. Normalt går jeg mye dobbelttak med fraspark og staker når jeg går på ski, men på denne turen ble det nesten bare diagonalgang.
Det er av sine feil man lærer visstnok...

Det var tre matstasjoner på turen, og jeg brukte god tid på dem alle. Mellom den første og den andre stasjonen merket jeg at jeg var veldig, veldig sulten (en følelse jeg aldri har kjent på under et løp). Så den andre matstasjonen var etterlengtet når den endelig kom, og det kjentes ut som om jeg kunne spist en hest - hadde noen tilbudt meg hestelasagne så hadde det garantert glidd ned. Men det de hadde å tilby var saft, kjeks og banan, og det glei ned det også. Så jeg ble værende der en stund.

Etter den andre matstasjonen begynte det å gå galt. Rett etter matstasjonen fikk jeg akutte kladder under høyre ski som plutselig lugget til sånn at jeg gikk rett på snørra; fall #1. Så jeg måtte ta av meg skia og skrape kladder. Og da fikk jeg selvsagt masse kram løssnø inni både skisko og bindinger, og det var nesten umulig å få festet skoa i bindingene igjen. Det ble sagt en del stygge ting ganske så høylytt inne i skogen der da...

Det ble ett fall til på turen, et skikkelig ett.
Fall #2: En gjentakelse av klassikeren fra to uker siden. Som sagt, det hadde kommet en del snø i løpet av natten. I den aller bratteste nedoverbakken på hele turen var det svært oppkjørt. Jeg kom litt for langt ut på kanten, skia forsvant inn i løssnøen og jeg måtte spise snø - masse snø. Hodet først ned i snøen - skia i været. Denne gangen var jeg også så heldig at jeg fikk en haug med tilskuere til stuntet. Siden det var så veldig mye løssnø kom jeg heldigvis uskadet fra det.
Men jeg fikk masse snø bak solbrillene, snø både utenpå og inni buffen jeg hadde på hodet, snø under jakka og nedi buksa, pluss at 50 % av sikkerhetsnålene til startnummeret forsvant. Så det var et strev å få med seg det helt til mål - og siden startbrikken satt på startnummeret var det jo litt viktig å få det med seg hele veien.
I tillegg skapte mitt fall en dominoeffekt bakover i rekkene, og jeg skapte kaos for flere enn meg selv. Unnskyld folkens!

Det tok litt tid før jeg kom meg videre etter fallet. Turte ikke kjøre ned resten av bakken før jeg var helt sikker på at det var klart både foran og bak.
Med eventyrblanding skal skisporet erobres - or not...
Etter fallet var jeg egentlig ganske ferdig med hele rennet. Skiene kladdet, jeg var engstelig for at det var flere fæle bakker på gang. Men jeg hadde tilnærmet null glid, så det var lite å frykte. Var også ganske lei å bli fraglidd av folk jeg hadde tatt igjen i motbakkene, gå fiskebein i løssnø og begynte å kjenne gnagsåret på høyre fot igjen samt jeg så at sluttiden ikke kom til å bli i nærheten av hva jeg hadde håpet. Så da var det bare å gjøre det beste ut av den siste delen av turen. Tross at det var mye nedoverbakker, var den siste mila fryktelig lang, mentalt.

Rett før målgang sto søster og nevø og heiet på meg, og smilet kom på plass igjen. Det var herlig å komme i mål, og revansjelysten slo innover meg allerede før jeg gikk over målstreken. Dette er definitivt ikke mitt siste skirenn! Og om noen lurer, så kan jeg også anbefale å forsøke seg på Madshus skimaraton. Jeg gjør det gjerne igjen, må bare trene litt mer på både å gå på og preppe ski først...

lørdag 16. februar 2013

Da Hood II - winter edition

Akerselva, langt unna badetemperatur
Den uka jeg var sykemeldt etter å ha utført spektakulære stunts i langrennsløypa, hadde jeg sterke begrensninger i TV-titting, nettsurfing og lesing samt at jeg ikke unne trene. Ergo; mye tid - lite å finne på...
Vinter i "asfaltjungelen" Oslo
 
Så for å få tiden til å gå ruslet jeg mye rundt i nabolaget. Det kom en del snø tidlig den uka, så det var mye fint å se. Pluss at jeg oppdaget nye og litt rare ting ved nabolaget på vandringene mine. Dette området jeg bor i er virkelig ei bygd i byen - og under følger en rekke billedbevis for å understreke det.
Alle bygder har jo et Folkets Hus man kan henge på, også Kjelsås...

Og jammen var det ikke et bedehus her også
Og noen her oppe er opptatt av Senterpartiet(?) - det er det jo ikke så mange som er lenger.
Er du trønder og i villrede? Jeg vet hvor du skal henvende deg:
Trøndersk Charge d'affairs i Oslo
Dyreliv er det også om vinteren.
Foreløpig har ulven kun flyttet inn i Østmarka - men Skogens konge er det visstnok mange av (men ikke hatt æren av å treffe ham enda).
Troll har vi også - som tisser i skiløypa (mye trolltiss over alt i vinter)
Noen fugler holder stand utendørs i kulda.
Andre flytter inn i rekkehus og blokkleilighet, slik man jo gjør i byen.
Rare naturfenomener til slutt - selvlysende trær, egne arter i Frysjafaunaen:

fredag 8. februar 2013

Har du noensinne befunnet deg i en "scorpion"?

Det har jeg nemlig, opptil flere ganger, tror jeg - og senest søndagen som var.

I tilfelle du nå klør deg i hodet og lurer veldig på hva jeg egentlig snakker om, så kan jeg opplyse om følgene: Det har ingenting med et forferdelig tysk puddelhardrockband å gjøre - heldigvis. Jeg sikter heller ikke til det ekle edderkoppdyret med klør og giftbrodd eller stjernetegnet oppkalt etter samme  udyr.
Men nå brenner tampen, for det er snakk følgende; the back-bending, spine-twisting position one finds themselves in mid-accident (kilde:Rob Dyrdek, Ridiculousness).
Eller enda klarere: When you face-plant into the ground, and your feet come up and behind your head making you look like a scorpion (kilde: Urban Dictionary).

Hvis du fortsatt klør deg i hodet og ikke skjønner hva jeg snakker om, så ser det omtrent sånn ut:
På film:
Og minus saltoen var det omtrent sånn det gikk for seg sist søndag nederst i de scooterkjørte bakkene mellom Holoaseter og Katnosa; hodet først i bakken, skia i været. Spektakulært og vondt.

Jeg trodde først at jeg hadde kommet ganske greit fra det, men siden jeg fikk vondt i hodet søndag kveld, og det var verre på mandagen pluss at jeg fikk små svimmelhetsanfall, dro jeg rett til legen. Der ble det i tillegg konstatert at jeg hadde tåkesyn på venstre øye og veldig dårlige reflekser på venstre side av kroppen. Så da bar det rett til ct-undersøkelse. Tåkesyn og dårlige reflekser forklarer jo ganske godt hvorfor jeg sleit så innmari med å holde meg på beina etter det første skorpionstuntet på søndag. Begynte jo å lure på om alle skiferdighetene hadde forsvunnet helt, så mye som jeg var nedpå og spiste snø.

Heldigvis viste ct-undersøkelsen at det ikke var noen blødninger i hjernen. Men jeg har vært sykemeldt hele denne uka. Langrenn er definitivt ikke for pyser! Og som nevnt, dette er verken min første hodeskade eller scorpion - og kanskje heller ikke den siste. Man skal jo leve!
Heldigvis ser diagnosen verre ut enn det egentlig var
Det kunne godt så mye verre, og det er bra jeg er så sterk og robust som jeg er - kunne lett ha brukket noe vitalt (nakken f.eks.).

Det har blitt foreslått at jeg alltid bør ha med meg følge på tur, siden jeg er så flink til å falle på voldsomt vis. Men vet ikke om det hjelper så mye på selve det problemet. Men om noen hadde vært med, kunne jeg kanskje ha fått filmet skistuntene mine - sånn at jeg kunne fått den heder og ære på Youtube som jeg mener jeg fortjener.

Nå føler jeg meg mye bedre enn tidligere i uka. De forslåtte musklene er ganske restituert, svimmelheten, hodepinen og tåkesynet er i ferd med å forsvinne (men kommer tilbake hvis jeg anstrenger meg for mye).
Til helga skal jeg prøve meg litt på ski igjen, det er viktig å komme seg på hesten igjen så raskt som mulig, ikke sant. Og siden det har kommet masse snø denne uka, er det vel mykere å falle også...

Men i alle tilfelle er det sikkert smart å studere dette kapittelet i skiboka til Trude Dybendahl ganske inngående - og øve litt på det i praksis:
Pugge, pugge, pugge - snart er det prøve...
Ha en riktig god skihelg folkens!

søndag 3. februar 2013

Gjensyn med skibussen: Mylla - Brekke

Idyllisk i høyden (Katnosfjellet)
Sist jeg tok skibussen til Mylla var i begynnelsen av mars 2011. Så det lå an til et hjertelig gjensyn i dag. Endelig skulle jeg ut på en skikkelig, skikkelig langtur på ski igjen. Det har jo ikke stått på viljen, men det har vært for mye tull med fysikken de siste årene til å kunne få det til. Men det skal vi ikke dvele ved nå.

Fasit viser at det ble nesten 5 mil til slutt, og at marsjfarten var en del høyere nå enn den var i 2011. Bedre utstyr og bedre teknikk.

Den lengste turen jeg har hatt før i vinter har vært på 35 km, og da var jeg skikkelig gåen på slutten. Langturformen er ikke helt det den engang var, så jeg var litt spent på hvordan det skulle gå i dag. I tillegg trente jeg en ganske tøff økt med kettlebells og TRX i går, og den satt i kroppen hele veien. Men det viste seg at det var ikke formen det sto på...

Jeg fikk et forvarsel allerede ved starten på Mylla da jeg skulle kjøre over snøplogkanten og ned på vannet. Det endte rett på ryggen. Men jeg børstet av meg snøen og gikk glad og fornøyd videre.

På de tidligere turene mine har jeg prøvd flere forskjellige løyper hjem, men én tradisjon har jeg. Når jeg kommer til Mylla må jeg nemlig alltid på do, og der er det ingen do - så da er det bare å sprinte til Tverrsjøstallen for å kvitte seg meg morgenkaffen. Dagens første dobesøkende på Tverrsjøstallen var meg. Det blir sikkert ikke siste gangen jeg må blotte rompa mi på Tverrsjøstallen, dette virker å være en regel helt uten unntak.
Hedre en tradisjon, check!
Dessverre hadde jeg flere deja vu-opplevelser på turen. Siden jeg ikke har gått en så lang tur på to år, valgte jeg den raskeste ruten tilbake til Oslo. Da må man gå over Holoaseter til Katnosa. Den siste delen ned til Katnosa går i det Skiforeningen kaller "friske utforkjøringer" i scooterkjørt løype (ergo: smal og humpete). Jeg kan med en gang bare konstatere at JEG HATER BRATTE UTFORKJØRINGER I SCOOTERKJØRTE LØYPER!!!! Sist jeg kjørte ned de bakkene kjørte jeg ut rett før det flatet ut, men kom heldigvis helt uskadet fra det.
For å hedre tradisjonen slo jeg til med et megaspektakulært fall omtrent på samme sted som sist; pannebrasken var det første som traff bakken (jeg overdriver ikke), samtidig som jeg moste håndtaket på høyre stav inn i venstre overarm. Herlig; både såret kropp og såret stolthet!
 Jeg tror ikke jeg har fått hjernerystelse. Det har jeg nemlig hatt en rekke ganger før (er ganske god på å falle, nemlig), og siden jeg nå ikke er kvalm, tror jeg at jeg slapp fra det med skrekken.
Idyllisk før nedoverbakkene fra Katnosfjellet starter
Men dessverre satte dette fallet standarden for turen. Har vært nedpå så mange ganger at jeg mistet tellingen. Er ganske sikker på at det er ny rekord, og det var en rekord jeg ikke hadde så lyst på egentlig. Ble så lei av å falle at jeg endte med å gå rundt Kikuttoppen i stedet for over. De fleste fallene gikk bra, men jeg slengte på et nytt spektakulært et på tampen et sted nede i Bjørnsjøhelvete. Omtrent helt maken som det mellom Holoaseter og Katnosa, bare med unntak av at brystet tok bakken først og slo lufta ut av meg - og DET er skikkelig ubehagelig.

Jeg tror jeg kunne trengt et kurs i telemarkskjøring eller noe i den duren slik at jeg blir litt stødigere i nedoverbakkene - kan jo ikke fortsette sånn. Har lyst til å gå skirenn, men slik jeg driver på i nedoverbakkene både taper jeg en masse tid og er en fare for omgivelsene.

Heldigvis er jeg normalt ikke riktig så ekstremt dårlig som jeg var i dag. Tror det første store fallet gjorde at jeg både var stiv og forslått, og spente meg ekstra i resten av bakkene på turen. Men jeg gir meg ikke, neste helg skal jeg ut på nye lange eventyr. Koste hva det koste vil!
Related Posts with Thumbnails