2009; ettertanker og oppsummering ved årets slutt

Rett før inngangen til 2009 uttalte jeg høyt og tydelig i flere sammenhenger at dette året skulle bli et år jeg kom til å mimre om på gamlehjemmet – og det har det vel i høyeste grad også blitt. Men delvis på høyst uventede måter, noen klart negative, men også mange positive. På grunn av det førstnevnte har jeg fått forbud av Futt om å uttale meg på denne måten noensinne igjen før overgangen til et nytt år – og det skal jeg overholde…

Året som gikk var et meget spesielt år, med sine opp- og nedturer både fysisk og mentalt. Likevel; på tross av alt som skjedde på andre fronter, ble det mye trening og løping – og mye moro har det vært knyttet til dette.

Den første halvdelen av året merket jeg en klar fremgang mht løpingen. Tidlig i juli kom det første skadeavbrekket; falt og forstuet venstre ankel på en løpetur i marka. Kom ikke i gang igjen skikkelig før langt ut i august. Nå på tampen av året fikk jeg en ny akutt skade.
To skadeavbrekk, det må vel bety at jeg har blitt en ekte løper/supermosjonist? Mitt første besøk hos en fysioterapeut og masse penger brukt på det, tyder på det samme. Blir sikkert ikke siste gang, bare å innse det. Er det verdt det? Oh yes, så utrolig verdt det!
Hvem skulle trodd at mitt kall her i livet skulle være dette? Ikke mange (les: ingen, aller minst meg selv)… Ting kan forandre seg, men det er vanskelig å se for seg en framtid som ikke inkluderer mye tid, penger, energi og fokus brukt på trening, konkurranser og kondisjonsidrett, og akkurat nå er det løpingen som fenger aller mest.

Som sagt opplevde jeg en fin fremgang på vårparten, men det siste halvåret har det stagnert, blant annet grunnet skadeavbrekkene. Likevel har det vært mye å glede seg over.
Jeg startet årets sesong med å sette en solid pers med godt over ett kvarter i Fredrikstadløpet. Dette var mitt andre løp, etter at jeg hadde debutert på halvmaraton i Oslo høsten 2008. Deretter løp jeg Sentrumsløpet, min verste løpeopplevelse til nå. Hadde en ekstremt dårlig dag; astmatisk pust og ingen energi – men jeg holdt ut og fullførte. Dette skal revansjeres 24. april 2010.

16. mai deltok jeg i Göteborgsvarvet – verdens største halvmaraton. Hadde en kjempedag, men hadde ikke sjanse til å løpe fort grunnet den ekstreme folkemassen. Jeg startet i gruppe 15 og løp forbi ca. 20 000 mennesker på veien (tuller ikke!). Hadde startnr. 52661,  og da jeg kom i mål hadde jeg bare folk med startnr. på 20- og 30 000-tallet rundt meg. For en stemning, for et arrangement – svenskene er så utrolig flinke til å arrangere slike ting, og til å stille opp uansett form og ambisjon. Dessuten var det så gøy med masse publikum – fikk overveldende mange postive tilrop underveis.
Jeg løp stort sett i grøfta hele veien, over engangsgriller, pikniktepper, blomsterbed, brosteinskanter osv. osv. Var ikke nesten ikke sliten da jeg kom i mål, men hadde fryktelig vondt under beina etter å ha løpt i tynne konkurransesko på de merkeligste underlag. Kom inn under 1.40 likevel, og har tenkt mye i etterkant på hva jeg egentlig hadde inne den dagen, men det finner jeg forhåpentligvis ut i 2010.

Den siste dagen av den ekstreme hetebølgen vi hadde i juni/juli løp jeg halvmaraton under Unionsmarathon (start i Sverige, målgang i Rømskog, Østfold). Her ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til, og godt er det. Det var en strevsom dag, og helt klart en av de største prestasjonene i året som gikk. Det var hett, klamt og lummert. Løypa gikk kun på tunge grusveier/skogsveier og det var veldig kupert – mye mer enn jeg hadde forutsett. Trodde knapt det var sant da jeg så den første motbakken. Men jeg fullførte, selv om jeg trodde jeg var døden nær den siste kilometeren før hver eneste drikkestasjon. På en av stasjonene fikk jeg kjeft fordi jeg sløste med vannet – det var flere som var døden nær den dagen, for å si det sånn… Knivet om fjerdeplassen totalt og klasseseier (uten at jeg visste det) hele veien med ei svensk jente, men orket ikke tanken på å noe spurtoppgjør så jeg bare lot henne løpe forbi meg og tuslet inn etter de siste 500 meterne. Fælt å bli jaget. Selv om tiden min var bedre enn vinnertiden året før, ble jeg nummer 5 totalt. Sånn er det! Noen ganger har man flaks, andre uflaks. I høst vant jeg jo et løp hvor jeg ikke ga alt og hadde mye dårligere tid enn den som vant året før.

Årets store mål var Oslo maraton, og selv om oppkjøringen ikke ble som planlagt, opprettholdt jeg målsetningen om å greie det på 3.30. Kondisjonen holdt, men ikke beina. De siste to milene fikk jeg mer og mer vondt under fotbladene, og etter hvert føltes det som om jeg løp på et bål. Grusomt der og da, men fort glemt. Jeg tapte 7 minutter på den siste halvmaratonen, men selv om tidsmålet glapp, er jeg storfornøyd med innsatsen. Har fullført et maraton ett år etter at jeg startet med løping, og det på en hederlig tid. Var en fantastisk dag, og det var stas å ha egne matstasjoner/heiagjeng i løypa – ga en veldig trygghet og ekstra motivasjon underveis. På fremtidige maraton andre steder må jeg regne med å greie meg selv og med det arrangørene har å tilby. Heldigvis var jeg aldri i nærheten av å gå tom for næring, og hadde egentlig behov for lite påfyll underveis - det lover godt for fremtiden.

Dette var min første sesong som konkurrerende mosjonsløper, men det ble min eneste fulle sesong som senior. Når vi skriver 2010 skrider jeg over i veteranklassene. Føler meg ikke spesielt gammel, men i denne sammenhengen er jeg nå veteran. Morsomt at jeg greide å vinne et løp som senior før det var over. Men man skal ikke kimse av den klassen jeg når trer inn i; 35-39 år. Her er det mange seige damer, og jeg har ofte sett at vinnerne av løp kommer fra denne klassen eller klassen over. Det er mye å gå på enda!

I løpet av året satte jeg også tre alderrekorder på SRM, veldig gøy! Rekorden på trerundern ble totalgruset nesten inntil det pinlige ganske rett etterpå, men fire- og femrundertidene får stå helt til neste år.
Jeg går også ut av året som nr. 79 på den norske maratonstatistikken – en liste jeg aldri har hatt noen aspirasjoner om å komme på. Men sånne ting er veldig, veldig moro har jeg innsett – og det gir motivasjon og pirrer et konkurranseinstinkt som jeg ikke visste at jeg hadde.

I året som har gått har jeg gjennom løpingen kommet i kontakt med mange nye mennesker – og det har vært berikende. Håper dette fortsetter i året som kommer. Jeg har opplevd løpemiljøet som svært åpent og inkluderende, i hvertfall de delene av det som jeg har møtt til nå.

2009 har vist meg at selv om det kommer opp- og nedturer, og nedturene noen ganger kan være overveldende – går livet alltid videre. Man kommer ut av det – gjerne sterkere, klokere og med nye innsikter som man ikke ville vært foruten. Det er i hvertfall min erfaring.
Dette har virkelig vært et år for læring, refleksjon og nye innsikter – forventer at dette fortsetter i året som kommer og for resten av livet. Jeg håper jeg aldri slutter å lære/mister lysten til å lære, tenke nye tanker og bli utfordret av andres tanker og meninger eller slutter å utfordre meg selv og utforske/utvide grensene for min egen komfortsone.
Jeg gleder meg til å ta fatt på ett nytt år og ett nytt tiår, ser positivt på fremtiden og opplever å ha en livshunger jeg ikke kan huske maken til.

Til slutt – uten Futt, ingen Fart; takk for all støtten jeg har fått i året som har gått fra det andre teammedlemmet som har stilt opp på alle sprell uansett vær og føre, K&O, ”trener” og nære venner. Personlig takk har blitt overbrakt i flere sammenhenger og mer kommer! Håper 2010 blir et godt år for dere alle sammen.

Neste gang; tanker om året som ligger foran meg - luftige vyer og (over?)ambisiøse planer.