Slaps, holke og skade!

Det ble ingen skitur i dag! Dårlig føre (våt nysnø er lik kladdeføre, uff!) og usikkerhet omkring oppkjørte løyper, gjorde at jeg valgte å bli i Oslo og satse på en lenger løpetur i stedet. Det ble faktisk en bonustur denne uka, siden jeg allerede har fått de planlagte øktene på plass; to rolige løpeturer, en intervall på mølle, to styrkeøkter, en restitusjonsøkt og en hard sykkeltime i går. Fikk bekreftet at det er flere løpere som trenger variasjon, i og med at jeg satt rett bak Anne Margrethe Hausken på timen (eller var det Veslemøy? - litt usikker, men tror det var førstnevnte).

Var utrolig godt å komme seg ut på en lengre økt, det var veldig grått vær, men regnet som var spådd uteble. Løpeøktene i det siste har sjelden blitt veldig mye lenger enn én mil grunnet dårlig tid, så jeg fikk godfølelsen med en gang jeg satte i gang. Det er dette jeg nok liker aller best; løpe langt og lengre enn langt i passe tempo. Startet på Kjelsås og løp på østsiden av Mariadalsvannet på skogsvei (snart skiløype), ned på Maridalsveien etter Sanner gård, på veien til Skar og Gamle Maridalsvei tilbake til Hammern. Det var veldig slapsete føre på skogsveien og når jeg nærmet med Sanner gård ble det bare glattere og glattere, og det var holke hele veien ned til Maridalsveien. Men ingenting kunne ta fra meg mot og humør i dag! Tenkte dessuten underveis at løping på snø og slaps sikkert er kjempegod trening, kjentes ut som om det tok på anklene i hvertfall, og det trengs. I tillegg så jeg at det ikke skulle mye mer snø til før de kan kjøre løypemaskin der jeg løp - det blir stas!

Vel nede på asfalt i Maridalsveien fikk jeg nærmest en euforisk følelse. Selv om jeg kjente styrketreningene tidligere i uka i kroppen, fikk jeg opp overraskende bra fart på en veldig lav puls. Så gøy! Kunne bare løpt, og løpt og løpt. Og dette etter at jeg hadde kjørt hardt på sykkeltime på lørdag.
Etter Hammern kjente jeg at det strammet litt på baksiden av venstre legg, men tenkte ikke mer over det. Da jeg nærmet meg Brekkekrysset, møtte jeg årets vinner av Kongsvinger maraton i fint driv i motsatt retning, og vinket blidt til ham.
Ett minutt etterpå var lykken brutt! Leggen jeg hadde kjent på tidligere, strammet seg helt og det var ikke mulig å løpe et skritt lenger, helt ut fra det store intet. Hjelp!
Har jeg fått min første skikkelige belastningsskade - og på et sted jeg aldri, aldri har hatt problemer med før? Greide å kreke meg til busstoppen og kom meg hjem. Det går ganske greit å gå, men løping er helt utelukket. Nå sitter jeg her og har de verste fantasier om hva dette kan være. Regner med å kunne unngå amputasjon, men er livredd for at det skal være noe langvarig (har sluppet billig unna til nå - for billig kanskje?...). Hvis det ikke er bedre i morgen, tror jeg faktisk at jeg skal strekke det så langt at jeg oppsøker legen, og slikt bruker å sitte ganske langt inne hos meg. Har forsøkt å nettdiagnostisere meg selv, men har ikke lyktes helt. Var enklere da jeg forstuet ankelen i sommer, der nettdoktorerte jeg meg selv fullstendig. Fint med sånt internett, gitt.
Jeg prøver meg på den planlagte økten i morgen tidlig, så får vi se... Inntil da skal jeg halte meg ned på Grünerløkka og se om det er noe trøst å få av venner i kveld (synd på meg nå,  *snufs*).
Trøster meg også med at det er lenge til sesongstart, og at det tross alt er bra det skjedde nå og ikke i mars, men likevel; det var da som svarte!.... *Banne, banne, banne!*