Hove tri 2015: mye bra, mye dårlig, klasseseier og avlysning av resten av sesongen!...

Jeg visste jo at dette ikke kunne gå bra. Men det er ikke så lett å holde seg unna når man har kjøpt et dyrt startnummer, handlet togbillett, bestilt hotell osv. Målet for helgen var å gjøre en bra sykkeletappe og ikke bryte på løpedelen, og det greide jeg.

Kort oppsummert, for de som ikke orker å lese et langt innlegg, gikk det sånn:

Tok det rolig på svømmingen, og svømte litt under pari (nr. 15 opp av vannet). Koste meg glugg i hjel på sykkeletappen, og fikk femte beste sykkeltid uten å være i nærheten av å ha tatt meg helt ut (nr. 7 etter sykkeletappen). Løpingen var et smertemareritt fra første steg. Kjentes ut som jeg fikk en kniv i hælen for hvert steg, så jeg gjennomførte i joggefart. MEN JEG GJENNOMFØRTE (nr. 18 totalt i mål). Fant ut i etterkant at jeg vant klassen min, men det føltes ikke så veldig fortjent. Vet ikke om jeg har gått glipp av en premie, for jeg var ikke der da den ble utdelt.

Så den lange versjonen: 

Fellestreningene i triatlongruppa til Rye startet i uka som var. Onsdag testet jeg våtdrakten for første gang i Sognsvann, som holdt 12 friske grader. Det gikk ikke så bra. Føltes ikke bra å svømme i våtdrakt igjen, pluss at jeg begynte å hyperventilere i det kalde vannet. Ikke bra.
Dagen etter var vi på sykkeltrening i Maridalen. Det gikk i grunnen bra. Helt til en av de andre ble nedkjørt bakfra at et sykkellag som trente til Styrkeprøven. Enda mer ikke bra.
I tillegg var det ingen bedring av smertene i hælen, snarere tvert om.

Var litt styr å komme seg til toget tidlig lørdag morgen. Men ei veldig snill britisk dame på 54-bussen, som også drev med triatlon viste det seg, hjalp meg med sykkelen fra bussen og til toget. Og det var i grunnen starten på noe som skulle følge meg hele helgen; jeg har truffet og snakket med mange nye, hyggelige folk hele helgen. Verdt turen alene.

På lokaltoget fra Nelaug til Arendal kom jeg i snakk med en kar som også skulle overnatte på Arendal herregård. Så vi ble enige om å dele taxi dit fra togstasjonen. Dette ønsket satte grå hår i både taxisentralen og etter hvert taxisjåføren som skulle kjøre oss. Men jammen fikk vi det ikke til. Kjempeservice!

Den obligatoriske karbolagringen

Jeg tok en liten testsvømming på lørdag. Det var veldig kaldt. Men jeg hyperventilerte ikke. Så det var jo positivt. Deretter gikk jeg på den obligatoriske shoppingsmellen. Det ble en ny hjelm denne gangen. Men er det noe man skal bruke penger på så er det jo sikkerheten. Hadde overhodet ingenting med at den ser tøff ut så klart, og matcher resten av utstyret...

Mens sykkelen sto stille når jeg badet, kilte kjedet seg fast (sabotasje?). Prøvde å fikse det selv, men hadde ikke sjanse i havet. Åh, nei! Men da var det jammen en veldig snill mann som fikset det for meg. Justerte girene og sjekket trykket i dekkene mine gjorde han også. Lykke!

Supersmurfen fikk være med på rommet.

Det ble en veldig urolig natt på hotellet. Jeg fikk betale veldig dyrt å ha glemt ørepropper. Hotellet var fullt av folk med lakenskrekk, så det var mye action utenfor, på rommene rundt og i gangene - og lite søvn på meg.

Dagens outfit

Jeg var på plass ca. 1 time før start, og fant min plass i skiftesonen. Der var det trangt, men karene rundt meg var veldig greie, og alle tok hensyn til hverandre slik at alle fikk plass til sine ting. Vet at det ikke alltid er sånn. Veldig hyggelig stemning var det faktisk, så før start hadde jeg både fått vaselin, brennmanetkrem, hjelp med våtdrakten og flere ting jeg ikke kommer på i farten. Tusen takk til alle "naboene" mine for en skikkelig god start på dagen. I tillegg traff jeg på Kristin, og fikk tilbud om skyss tilbake til Oslo. Fint med tog, men det går ikke helt fram til døra - så jeg slo til på det tilbudet (og det skulle vise seg at det behøvdes, siden jeg ikke kunne gå etter målgang).

Det var bare litt over 13 grader i vannet, men de valgte likevel å kjøre full svømmedistanse. Med onsdagen friskt i minne, pluss mine skulderproblemer, valgte jeg å ta det rolig på svømmingen. Har aldri svømt i et så stort startfelt før (350 deltakere). Det ble 1700 m i en vaskemaskin. Ble forbisvømt i starten, men tok igjen mange etter hvert. Fra den nest siste bøya og inn, kunne jeg svømme ganske fritt.

Klassisk triatlonskade: våtdraktgnagsår. Det er veldig sårt - det er jo bokstavelig talt også strødd salt i såret.

Tok meg god tid i skiftesonen, siden jeg uansett ikke hadde noen ambisjoner. Men så skulle det sykles, og det var noe jeg gledet meg til. Definitivt ikke uten grunn skulle det vise seg. Jeg tok det pent ut fra start, for å kjøre meg litt inn.
Var også bare menn rundt meg, og hadde litt for stor respekt for dem. Tenkte at jeg kom til å bli forbikjørt av alle av det annet kjønn, siden menn normalt sett bruker å være sterkere enn oss damer på sykkel. Men så syntes jeg at de foran meg syklet saktere enn jeg følte for, og i triatlon er det jo ikke lov å drafte (man må ligge 10 meter bak personen foran ellers får man straff), så jeg tok sjansen og syklet forbi en kar - og holdt han bak meg. Så da tok jeg en til, og en til og i det hele tatt... Opptur! Syklet til og med forbi karer med temposykkel og tempohjelm. Og det på en cyclocross med treningsgrunnlag stort sett bygd på å sykle til og fra jobben 4 km hver vei hver dag. Ikke var jeg i nærheten av å presse maks heller. Jeg skulle jo tross alt løpe etterpå. Sykkelløypa besto av fire runder på Tromøya, og jeg var så gira at jeg lett kunne kjørt fire runder til. Etter hvert tok man jo igjen folk med en runde også, og jeg tok hele 8 plasseringer på syklingen. Men jeg visste at det var kortvarig lykke.
Forresten, mens jeg husker det, takk til alle som heiet på meg på syklingen. Det var gøy!

Det hogg i hælen fra det første steget jeg tok av sykkelen, så jeg visste at  det kom til å bli10 (nesten 11) fæle kilometer. Så jeg trippet av gårde i joggefart, og prøvde bare å holde ut og gjennomføre. Ikke lett når noen stikker en kniv i hælen din for hvert steg. Fikk mange oppmuntrende tilrop underveis. Men det hjalp ikke. For det ikke gøy når man ikke får vist hva man egentlig er god for. Men mens det var ekstremt mentalt slitsomt å bli forbiløpt på Oslo triathlon i fjor, brydde jeg meg overhodet ikke om det denne gangen.

Men kjære konkurrenter: Hvis jeg får bukt med skadene, får ut mer av potensialet på svømmingen og kommer tilbake i gammel løpeform - da lover jeg skal bølle skikkelig med dere som holder til litt lenger opp på resultatlisten. Har ingen planer om å bli dårligere til å sykle heller, sånn at det er sagt...

Da jeg kom i mål var det eneste jeg brydde meg om å sjekke på resultatlisten, sykkeltiden min. Og den følte jeg at jeg kunne stå inne for, og inspirerer til videre satsing. Etter målgang greide jeg nesten ikke gå, fordi hælen var så vond - og verre ble det ut over dagen. Så takk for at jeg fikk skyss til døra.

I dag er det heldigvis tilbake omtrent til "normalen" slik det har vært de siste ukene. Så når dette nå er unnagjort, gjør jeg som Andreas Thorkildsen, og avlyser resten av sesongen. Men jeg kommer ikke til å la håret gro som nevnte mann... Dette er veldig kjipt! Men nå er det på tide å være realistisk. Løpeskoa legges på hylla på ubestemt tid.

Framover kommer jeg til å konsentrere meg om syklingen og spe på med svømming og styrketrening. Startnummeret mitt på Oslo tri vil bli lagt ut på finn. Det er bare 8 uker til, og siden det ikke har skjedd noen mirakler det siste året, skjer det nok ikke i sommer heller. Men om noen har lyst å bli med meg å gjøre stafetten under Oslo tri, ta kontakt. Jeg kan enten ta svømme- eller sykkeletappen, og kan gjøre en hederlig innsats på begge deler. Anyone?

Håper på et comeback i 2016. Om ikke annet som syklist...