I Norge har vi mange gode forbilder/idoler for en småambisiøs kvinnelig mosjonistløper. Grete og Ingrid kommer man jo ikke utenom, og Kirsten Otterbu, som startet med løping etter at hun var godt voksen, er etter min mening også et strålende forbilde.
Men jeg har oppdaget et nytt idol den siste tiden, et forbilde som virkelig, virkelig inspirerer en voksen nybegynner som meg selv. Hun er fra Søgne, hun løper fort, hun løper mye og hun løper langt, ofte veldig langt - eksempelvis ble hun nr. 2 i Romerike 6-timers nå i august. I årets St. Olavs ultra hadde hun tredje raskeste tid av alle uansett alder og kjønn på dag 2.
Hun har løpt mer enn 50 maraton, og jeg mistenker at hun kommer til å rekke minst 50 til før hun legger opp. Ikke bare løper hun maraton, hun oppnår alltid gode plasseringer og setter rekorder. Vi snakker her om en løper som er i toppen av verdensstatistikken i sin klasse.
Så, hvem snakker jeg egentlig om? Damen har etter min mening ikke fått den heder hun fortjener, så for den jevne løper er hun kanskje ukjent. Jeg snakker nemlig om en voksen dame på 65 år ved navn Vera Nystad.
Tross nevnte alder løper hun maraton fortere enn meg. Det kunne sikkert vært demotiverende, men sånn er det ikke for min del.
Vera Nystad; du er rå, og du er mitt nye store idol!
Jeg følger en del med på løpsresultater rundt om, og er utrolig imponert over hvor ofte Vera dukker opp på resultatlistene, og hvor bra hun presterer hver gang. Har lest at hun startet med løping som 40-åring, noe som viser at det aldri er for sent å komme i gang. Jeg startet jo rett før jeg fylte 33, og har tenkt at det var veldig sent. Men etter hvert så har jeg sett at man likevel kan ha mange, mange år foran seg med fremgang som løper.
Hvis jeg er like bra som deg om 30 år, tror jeg pensjonisttilværelsen blir utrolig gøy!
tirsdag 31. august 2010
søndag 29. august 2010
Jada, masa...
Jeg har hatt en del småtrøbbel med kroppen i år, småplukk i den store sammenhengen, men svært problematisk i forhold til trening og det å kunne prestere som jeg ønsker på trening og i konkurranser.
Både med hensyn til sykdom og skader har jeg opplevd å få mye formaninger, advarende pekefingre og mer eller mindre gode, men helt sikkert velmente råd.
Opplever ofte at jeg må forsvare og argumentere for at jeg trener så mye, både i forhold til tidsbruk og hva det eventuelt måtte gjøre med kroppen min. Dessuten er det alltid noe jeg har gjort feil når jeg blir skadet eller syk - det er tydeligvis aldri tilfeldig, det er alltid fordi jeg har trent feil eller for mye. Vel, ingen er immune mot alle virus er de vel?
Nylig sendte Puls på NRK et program om hvor usunne folk med min livsstil er.
Følte jeg meg truffet av mye av det de tok opp? Jepp!... Kommer jeg til å slutte? Nope!...
Så er det sagt, ingen vits å mase mer om det!
I programmet ble det blant annet sagt at det å løpe maraton ikke er sunt. Vel, det kommer an på hva du sammenlikner med, gjør det ikke? I forhold til et stillesittende liv, vil jeg våge å påstå at min livsstil er svært mye sunnere. Alle medisinske målinger jeg har fått gjort tyder også på det samme. Lav hvilepuls og høy VO2maks er noe jeg har pådratt meg gjennom trening til maraton, noe min fastlege i hvertfall påstår er bra greier. Hennes kommentar til min helsetilstand var som følger: Du kommer til å leve til du blir 120 om du fortsetter sånn...
Asfaltløping ble som vanlig også trukket fram som selve roten til all ondskap. Dette er det helt sikkert noe i, men der de viser fram eksempler på hvor ille det kan gå, finnes det også eksempler på folk som løper mye og langt på asfalt og har tålt det. Det er alltid individuelle forskjeller på hva den enkelte kropp tåler.
Om min egen trening, så har jeg fokus på å trene variert og når jeg løper så varierer jeg underlaget. Av alle timer i uka brukt på trening, går mye av tiden til andre aktiviteter enn løping. Jeg tar styrketrening svært seriøst og varierer med både sykling og svømming. Blir det skiføre til vinteren, blir det sikkert mye av det igjen også. Sånn at neste gang det skulle skje noe med meg, kan jeg i hvertfall få slippe å høre formaninger rundt for mye ensidig trening?
Faktisk burde jeg nok egentlig ha løpt mer enn jeg gjør for å bli bedre, men jeg kommer fortsatt til å prioritere variasjon likevel.
Om jeg skulle peke på et punkt hvor jeg synder og hvor det går galt, så er det nok i forhold til hvile og restitusjon. En periode gikk det veldig skeis med det. Jeg jobbet altfor mye, stresset rundt med alt mulig, og når jeg i tillegg trente mye, ble det aldri tid til hvile samt veldig lite søvn. Nå har jeg skjerpet meg kraftig på dette, og planlegger i forhold til det. Håper det gir litt uttelling på sikt.
Så hva er greia, hvorfor mase om dette? Vel, jeg elsker å trene, og ambisiøse målsetninger innen idrett gir meg et enormt driv, mye spenning og tilfører livet mitt en ny og viktig dimensjon. Når jeg blir skadet/syk og ikke kan løpe, føler jeg at en viktig del av livet mitt blir tatt fra meg - ikke kult. I motsetning til noen av de som syklet Birken i helga, er jeg ikke opptatt av å slå noen, ytre status eller flashe utstyr - dette er kun for meg og for egen glede og nytelse over mestring og måloppnåelse.
Så det er bare å slutte og mase - jeg har ingen planer om å trappe ned, slutte eller prioritere andre ting foran dette. Er det klart? Noen spørsmål?
Både med hensyn til sykdom og skader har jeg opplevd å få mye formaninger, advarende pekefingre og mer eller mindre gode, men helt sikkert velmente råd.
Opplever ofte at jeg må forsvare og argumentere for at jeg trener så mye, både i forhold til tidsbruk og hva det eventuelt måtte gjøre med kroppen min. Dessuten er det alltid noe jeg har gjort feil når jeg blir skadet eller syk - det er tydeligvis aldri tilfeldig, det er alltid fordi jeg har trent feil eller for mye. Vel, ingen er immune mot alle virus er de vel?
Nylig sendte Puls på NRK et program om hvor usunne folk med min livsstil er.
Følte jeg meg truffet av mye av det de tok opp? Jepp!... Kommer jeg til å slutte? Nope!...
Så er det sagt, ingen vits å mase mer om det!
I programmet ble det blant annet sagt at det å løpe maraton ikke er sunt. Vel, det kommer an på hva du sammenlikner med, gjør det ikke? I forhold til et stillesittende liv, vil jeg våge å påstå at min livsstil er svært mye sunnere. Alle medisinske målinger jeg har fått gjort tyder også på det samme. Lav hvilepuls og høy VO2maks er noe jeg har pådratt meg gjennom trening til maraton, noe min fastlege i hvertfall påstår er bra greier. Hennes kommentar til min helsetilstand var som følger: Du kommer til å leve til du blir 120 om du fortsetter sånn...
Asfaltløping ble som vanlig også trukket fram som selve roten til all ondskap. Dette er det helt sikkert noe i, men der de viser fram eksempler på hvor ille det kan gå, finnes det også eksempler på folk som løper mye og langt på asfalt og har tålt det. Det er alltid individuelle forskjeller på hva den enkelte kropp tåler.
Om min egen trening, så har jeg fokus på å trene variert og når jeg løper så varierer jeg underlaget. Av alle timer i uka brukt på trening, går mye av tiden til andre aktiviteter enn løping. Jeg tar styrketrening svært seriøst og varierer med både sykling og svømming. Blir det skiføre til vinteren, blir det sikkert mye av det igjen også. Sånn at neste gang det skulle skje noe med meg, kan jeg i hvertfall få slippe å høre formaninger rundt for mye ensidig trening?
Faktisk burde jeg nok egentlig ha løpt mer enn jeg gjør for å bli bedre, men jeg kommer fortsatt til å prioritere variasjon likevel.
Om jeg skulle peke på et punkt hvor jeg synder og hvor det går galt, så er det nok i forhold til hvile og restitusjon. En periode gikk det veldig skeis med det. Jeg jobbet altfor mye, stresset rundt med alt mulig, og når jeg i tillegg trente mye, ble det aldri tid til hvile samt veldig lite søvn. Nå har jeg skjerpet meg kraftig på dette, og planlegger i forhold til det. Håper det gir litt uttelling på sikt.
Så hva er greia, hvorfor mase om dette? Vel, jeg elsker å trene, og ambisiøse målsetninger innen idrett gir meg et enormt driv, mye spenning og tilfører livet mitt en ny og viktig dimensjon. Når jeg blir skadet/syk og ikke kan løpe, føler jeg at en viktig del av livet mitt blir tatt fra meg - ikke kult. I motsetning til noen av de som syklet Birken i helga, er jeg ikke opptatt av å slå noen, ytre status eller flashe utstyr - dette er kun for meg og for egen glede og nytelse over mestring og måloppnåelse.
Så det er bare å slutte og mase - jeg har ingen planer om å trappe ned, slutte eller prioritere andre ting foran dette. Er det klart? Noen spørsmål?
lørdag 28. august 2010
32 våte kilometer til Tømte
Opprinnelig plan var at jeg skulle ha gjort unna alle maratonforberedende langturer før denne helga, men det gikk skeis. I tillegg var planen at én av de lange langturene skulle foregå på asfalt. Det turte jeg ikke i dag med tanke på at jeg akkurat har kommet meg etter en skade, så det ble det det nest beste - grus- og skogsbilveier.
Turen jeg gjorde i dag, løp jeg også i begynnelsen av mai som forberedelse til Stockholm marathon. Da var det fortsatt snø på veiene. Nå var det ingen snø i sikte, men ekstremt bløtt - både på bakken og ovenfra.
På vei til Kjelsåstrikken oppdaget jeg dette:
Er mine dager som løper nå talte som jeg har fått et så fristende nytt fritidstilbud rett utenfor døra?... Vel, det får tiden vise.
De siste gangene jeg har løpt så lange turer, har jeg løpt sammen med noen, men i dag var jeg klar for en tur alene igjen. Tross at jeg et litt småforkjølet (atsjoo, atsjoo, atsjooooo), og pulsen derfor er litt høyere enn jeg liker, gikk turen veldig bra. Dette er en veldig kupert rute, det er med noen små unntak stigning nesten hele veien fra Kjelsås til Tømte. Men jeg kom raskt inn i flyten og forserte bakke etter bakke. Da jeg nærmet meg toppen av den siste lange stigningen før jeg var halvveis, riktig kjente jeg på gleden over at jeg - JEG - kan løpe så langt, i så utfordrende terreng, så utrolig lett. Det skulle 2005-Adelheid ha visst.
På veien hjalp jeg en eldre dame med å bygge bro over en bekk (rene speiderjenta!), og beordret en haug med gutter som hadde spredd seg selv, sykler, sekker og utstyr over absolutt hele veien om å rydde opp og passe seg (hurpe!). Begivenhetsrik tur altså.
Bevis på at jeg var på Tømte, men så var det visst noen som hadde glemt å lade batteriet, og det ble ingen flere bilder i dag.
På vei ned fra Tømte åpnet himmelen seg for et skikkelig brutalt skybrudd, og jeg var våt til skinnet på ca. 2 sekunder. Skulle hatt vindusviskere foran øynene sånn som det rant. Så litt mørkt på det da, siden det var så langt hjem, men heldigvis bedret været seg igjen etter en stund.
Ingen spesielle vondter meldte seg i løpet av turen, jeg hadde god flyt mesteparten av tiden og kunne fint ha løpt lenger. Men neste gang blir nok ikke før etter at jeg er ferdig med høstens konkurranser, og da forhåpentligvis i litt hyggeligere vær.
Turen jeg gjorde i dag, løp jeg også i begynnelsen av mai som forberedelse til Stockholm marathon. Da var det fortsatt snø på veiene. Nå var det ingen snø i sikte, men ekstremt bløtt - både på bakken og ovenfra.
På vei til Kjelsåstrikken oppdaget jeg dette:
De siste gangene jeg har løpt så lange turer, har jeg løpt sammen med noen, men i dag var jeg klar for en tur alene igjen. Tross at jeg et litt småforkjølet (atsjoo, atsjoo, atsjooooo), og pulsen derfor er litt høyere enn jeg liker, gikk turen veldig bra. Dette er en veldig kupert rute, det er med noen små unntak stigning nesten hele veien fra Kjelsås til Tømte. Men jeg kom raskt inn i flyten og forserte bakke etter bakke. Da jeg nærmet meg toppen av den siste lange stigningen før jeg var halvveis, riktig kjente jeg på gleden over at jeg - JEG - kan løpe så langt, i så utfordrende terreng, så utrolig lett. Det skulle 2005-Adelheid ha visst.
På veien hjalp jeg en eldre dame med å bygge bro over en bekk (rene speiderjenta!), og beordret en haug med gutter som hadde spredd seg selv, sykler, sekker og utstyr over absolutt hele veien om å rydde opp og passe seg (hurpe!). Begivenhetsrik tur altså.
Bevis på at jeg var på Tømte, men så var det visst noen som hadde glemt å lade batteriet, og det ble ingen flere bilder i dag.
Ingen spesielle vondter meldte seg i løpet av turen, jeg hadde god flyt mesteparten av tiden og kunne fint ha løpt lenger. Men neste gang blir nok ikke før etter at jeg er ferdig med høstens konkurranser, og da forhåpentligvis i litt hyggeligere vær.
torsdag 26. august 2010
Tilbake i joggesko
Da jeg åpnet postkassa i går, lå det en konvolutt fra Stockholm halvmarathon der. Den inneholdt startbevis til høstsesongens første konkurranse 11. september. Selv om jeg gleder meg veldig til en langhelg i Stockholm (siste konkurranse var jo faktisk også i Stockholm), er det urovekkende kort tid til.
Ingen tid å miste, jeg må komme meg tilbake i joggeskoa og komme i gang med løpingen igjen.
Jeg deltok på en langtur i Fenstadmarka i begynnelsen av mai. Der møtte jeg Synne, som også løper langt og bor med kort vei til Lillomarka. Vi ble enige om å forsøke og løpe sammen, og siden har invitasjonene gått frem og tilbake på Facebook, men det har aldri klaffet - før i går, endelig. Både jeg og Synne sogner under kategorien skadet for tiden, men Synne er nok mye hardere angrepet enn meg (den klassiske akillesen). Likevel var mitt turforslag en 2-milstur i Lillomarka med start på Solemskogen, innom Sinober og målgang på Kjelsås, og Synne ble med.
Den planlagte ruta er en tur jeg har løpt flere ganger i år, og de turene har stort sett vært svært positive opplevelser. Synne fikk se alle mine hemmelige steder og dele mine rare ting i biologien-observasjoner. Flere ganger underveis utbrøt hun også at hun måtte få med seg mannen sin dit en annen gang. Romantisk stemning i Lillomarka? Hva vet vel jeg?!...
Til forskjell fra når jeg har løpt her tidligere i år, var det denne gangen ekstremt bløtt noen steder. Så det ble en del balansering, klatring og vassing, men det var bare fin bonustrening, egentlig. Sist jeg løp her, løp jeg feil ett eller annet sted, sånn at ruta ble litt lenger enn planlagt, og nå gjorde jeg det jammen igjen. Må være litt mer oppmerksom neste gang, så jeg finner ut hvor det er det skjer.
Men beina våre holdt, og vi kom oss fram til Sinober hvor vi fikk oss en vannpause. To og en halv time etter at vi startet på Solemskogen var vi nede på Kjelsås. Veldig, veldig sultne, men ellers i overraskende god behold, tross kategorien skade. Utrolig hvor fort tida går når man løper sammen med noen man kan skravle bort hele turen med. Håper vi kan få til flere kveldsturer før mørket og snøen overmanner oss.
Jeg er nok i ferd med å kunne bevege meg ut av skadet-kategorien. Viste meg fram på intervalltrening med OSI igjen i dag.Var ikke i superform; værsjuk og hodepine. Så jeg ga meg så fort jeg kjente en liten kjenning i leggen, men tror ikke det var noen fare egentlig. Tar uansett ingen sjanser nå.
Planen er en 30 km+ tur på lørdag, så kjøre hardt på fart og hvile de to ukene som gjenstår før Stockholm. I morgen skal jeg bare ta en koseplaskeøkt i svømmehallen, håper det skal gjøre godt for alle reelle og innbilte beinvondter.
Ingen tid å miste, jeg må komme meg tilbake i joggeskoa og komme i gang med løpingen igjen.
Jeg deltok på en langtur i Fenstadmarka i begynnelsen av mai. Der møtte jeg Synne, som også løper langt og bor med kort vei til Lillomarka. Vi ble enige om å forsøke og løpe sammen, og siden har invitasjonene gått frem og tilbake på Facebook, men det har aldri klaffet - før i går, endelig. Både jeg og Synne sogner under kategorien skadet for tiden, men Synne er nok mye hardere angrepet enn meg (den klassiske akillesen). Likevel var mitt turforslag en 2-milstur i Lillomarka med start på Solemskogen, innom Sinober og målgang på Kjelsås, og Synne ble med.
Den planlagte ruta er en tur jeg har løpt flere ganger i år, og de turene har stort sett vært svært positive opplevelser. Synne fikk se alle mine hemmelige steder og dele mine rare ting i biologien-observasjoner. Flere ganger underveis utbrøt hun også at hun måtte få med seg mannen sin dit en annen gang. Romantisk stemning i Lillomarka? Hva vet vel jeg?!...
Til forskjell fra når jeg har løpt her tidligere i år, var det denne gangen ekstremt bløtt noen steder. Så det ble en del balansering, klatring og vassing, men det var bare fin bonustrening, egentlig. Sist jeg løp her, løp jeg feil ett eller annet sted, sånn at ruta ble litt lenger enn planlagt, og nå gjorde jeg det jammen igjen. Må være litt mer oppmerksom neste gang, så jeg finner ut hvor det er det skjer.
Men beina våre holdt, og vi kom oss fram til Sinober hvor vi fikk oss en vannpause. To og en halv time etter at vi startet på Solemskogen var vi nede på Kjelsås. Veldig, veldig sultne, men ellers i overraskende god behold, tross kategorien skade. Utrolig hvor fort tida går når man løper sammen med noen man kan skravle bort hele turen med. Håper vi kan få til flere kveldsturer før mørket og snøen overmanner oss.
Jeg er nok i ferd med å kunne bevege meg ut av skadet-kategorien. Viste meg fram på intervalltrening med OSI igjen i dag.Var ikke i superform; værsjuk og hodepine. Så jeg ga meg så fort jeg kjente en liten kjenning i leggen, men tror ikke det var noen fare egentlig. Tar uansett ingen sjanser nå.
Planen er en 30 km+ tur på lørdag, så kjøre hardt på fart og hvile de to ukene som gjenstår før Stockholm. I morgen skal jeg bare ta en koseplaskeøkt i svømmehallen, håper det skal gjøre godt for alle reelle og innbilte beinvondter.
mandag 23. august 2010
Etter å ha fått snakket om det...
Etter gårsdagens løpearrangement på Litteraturhuset fikk jeg snakket litt om løping (og sammenliknet skader) med Siri & co. Vil bare benytte sjansen til å ønske Ingalill lykke til jakten på Runner's high! Unner alle aspirerende løpere en sånn flytopplevelse som jeg hadde på søndag. Det er så utrolig viktig for å holde motivasjonen oppe for videre trening og løping.
I etterkant har jeg tenkt litt på det som ble diskutert av gårsdagens panel.
Løpeboken til Murakami (Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) fikk kjørt seg, så jeg ble ikke så veldig fristet til å lese den. Er ikke noe kjempefan i utgangspunktet. Har bare lest én bok, Kafka på stranden, og jeg kom greit gjennom den, men den rokket ikke ved livet mitt for å si det sånn... Tross at jeg i utgangspunktet er ganske fascinert av Japan.
Derimot ble jeg fristet til å kjøpe Thor Gotaas sin bok, Løping en verdenshistorie. Gotaas viste seg å være pratingens svar på Usain Bolt; han snakket ekstremt fort og mye - og det var i tillegg veldig morsomt.
Panelet snakket en del om hvorfor man løper, og om det er mulig å tenke fornuftige tanker når man løper. Når det gjelder hvorfor jeg løper, så er det temaet så sammensatt at det får bli tittelen på min 14-binds selvbiografi...
Om det å tenke når jeg løper, så har jeg nok en tendens til å synde mot gjeldende norm, dessverre. Ideelt sett så skal man jo la alle tanker fare når man løper, klarne hjernen, være til stede der og da, leve i nuet osv. Dessverre hender det at det er sprik mellom teori og praksis.
Det forrige innlegget mitt handlet om en flytopplevelse hvor jeg var fullstendig til stede i nuet, og ikke tenkte på noe annet enn å kjenne på den fantastiske følelsen å fly nedover mot Sognsvann. Dessverre er det ikke sånn hver gang.
Man har ganske god tid til å tenke når man er ute på en rolig 4-timers tur alene, og hvis man har bekymringer ol å slite på forhånd, kan man ødelegge en i utgangspunktet fin tur, med å ta grumset med seg i stedet for å legge dem igjen hjemme.
Forfatterne i gårsdagens panel mente at det ikke var mulig å komme på noen gode ideer til skrivingen mens de løp. Langeland sammenliknet det til og med med fylleideer. Vel, jeg må nok innrømme at de aller, aller fleste av mine blogginnlegg er forfattet underveis på en løpetur. Ofte har jeg glemt mye av det jeg hadde tenkt ut når jeg kommer hjem, men grunnideen og poengene har stort sett dukket opp mens jeg løp. Jaja, der fikk jeg den...
Når jeg løper hardt, intervaller for eksempel, tenker jeg ikke mye smart, det skal sies,. Da dreier det seg kun om å holde ut, holde de negative tankene under kontroll og motivasjonen oppe. Samme gjelder for løp. Hvis man greier å tenke på mye annet enn det man gjør, løper man ikke hardt nok.
Tok meg selv i å tenke på hva jeg skulle handle på butikken under en intervall med OSI i sommer, og skjønte at det var et sikkert tegn på at jeg måtte gi meg selv et durabelig spark i rompa - opp med farta og tyne mye mer. Farten og pulsverdiene helt klart er omvendt proporsjonal med IQ'en underveis i en treningsøkt. Tyner man skikkelig, husker man jo knapt hva man heter engang. Regner ikke med at jeg er den eneste som har det sånn, eller?
I etterkant har jeg tenkt litt på det som ble diskutert av gårsdagens panel.
Løpeboken til Murakami (Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) fikk kjørt seg, så jeg ble ikke så veldig fristet til å lese den. Er ikke noe kjempefan i utgangspunktet. Har bare lest én bok, Kafka på stranden, og jeg kom greit gjennom den, men den rokket ikke ved livet mitt for å si det sånn... Tross at jeg i utgangspunktet er ganske fascinert av Japan.
Derimot ble jeg fristet til å kjøpe Thor Gotaas sin bok, Løping en verdenshistorie. Gotaas viste seg å være pratingens svar på Usain Bolt; han snakket ekstremt fort og mye - og det var i tillegg veldig morsomt.
Panelet snakket en del om hvorfor man løper, og om det er mulig å tenke fornuftige tanker når man løper. Når det gjelder hvorfor jeg løper, så er det temaet så sammensatt at det får bli tittelen på min 14-binds selvbiografi...
Om det å tenke når jeg løper, så har jeg nok en tendens til å synde mot gjeldende norm, dessverre. Ideelt sett så skal man jo la alle tanker fare når man løper, klarne hjernen, være til stede der og da, leve i nuet osv. Dessverre hender det at det er sprik mellom teori og praksis.
Det forrige innlegget mitt handlet om en flytopplevelse hvor jeg var fullstendig til stede i nuet, og ikke tenkte på noe annet enn å kjenne på den fantastiske følelsen å fly nedover mot Sognsvann. Dessverre er det ikke sånn hver gang.
Man har ganske god tid til å tenke når man er ute på en rolig 4-timers tur alene, og hvis man har bekymringer ol å slite på forhånd, kan man ødelegge en i utgangspunktet fin tur, med å ta grumset med seg i stedet for å legge dem igjen hjemme.
Forfatterne i gårsdagens panel mente at det ikke var mulig å komme på noen gode ideer til skrivingen mens de løp. Langeland sammenliknet det til og med med fylleideer. Vel, jeg må nok innrømme at de aller, aller fleste av mine blogginnlegg er forfattet underveis på en løpetur. Ofte har jeg glemt mye av det jeg hadde tenkt ut når jeg kommer hjem, men grunnideen og poengene har stort sett dukket opp mens jeg løp. Jaja, der fikk jeg den...
Når jeg løper hardt, intervaller for eksempel, tenker jeg ikke mye smart, det skal sies,. Da dreier det seg kun om å holde ut, holde de negative tankene under kontroll og motivasjonen oppe. Samme gjelder for løp. Hvis man greier å tenke på mye annet enn det man gjør, løper man ikke hardt nok.
Tok meg selv i å tenke på hva jeg skulle handle på butikken under en intervall med OSI i sommer, og skjønte at det var et sikkert tegn på at jeg måtte gi meg selv et durabelig spark i rompa - opp med farta og tyne mye mer. Farten og pulsverdiene helt klart er omvendt proporsjonal med IQ'en underveis i en treningsøkt. Tyner man skikkelig, husker man jo knapt hva man heter engang. Regner ikke med at jeg er den eneste som har det sånn, eller?
søndag 22. august 2010
Om flyging...
Der jeg vokste opp heter det å flyge (flyg, flaug, har fløgi) - ikke løpe. Jeg synes dette verbet beskriver det jeg gjør, i hvertfall det jeg ønsker å føle/oppnå når jeg utfører denne aktiviteten, mye bedre enn ordet løpe.
Når man på en løpetur (altså flygetur), kommer skikkelig inn i flyten og alt fungerer, føles det ikke som om man er i nærheten av bakken engang - man flyr (flyg)! Dessverre kommer ikke denne følelsen altfor ofte, men når det endelig skjer, så er det verdt alle forutgående timer med strev.
I dag skjedde det. Jeg er jo som kjent skadet, men måtte ut en liten tur og teste hvordan det står til med leggen. Har sittet rolig lenge nok. Syklet opp til Sognsvann for å få litt bonustrening på toppen.
Derfra var planen å løpe på blåstien mot Ullevålsseter, og enten snu når jeg hadde løpt 30 minutter eller hvis jeg fikk kjenninger i leggen. Av andre grunner enn skaden i leggen, måtte jeg ta smertestillende på toppen av Voltaren før jeg dro. Det er ikke noen kjempekombo for meg. Kjente jeg var ganske svimmel da jeg syklet opp. Heldigvis gikk det over etter hvert som jeg kom i gang med løpingen.
Tok det veldig, veldig rolig fra start. På Ankerveien ble jeg forbiløpt av tre Vidarløpere som tydeligvis var på vei ut på langtur, blant annet Runar Gilberg og Christina Holt. De hadde en helt annen fart enn meg, det skal være sikkert. Da jeg kom ut på stien gikk det enda saktere. Tok det bevisst pent. Det var bløtt, glatt og kronglete, og jeg ville ikke falle, vrikke noe eller irritere skaden. Ergo ble jeg forbiløpt av en rekke løpere, uten at selvtilliten tok spesielt skade av det.
Likevel, løpsfølelsen var god - og det å skulle snu etter 30 min var ikke aktuelt når jeg var så nærme Ullevålsseter. Så jeg fortsatte til jeg kom ut på veien der den siste bakken opp til Ullevålsseter starter. Der satte jeg snuten nedover mot Sognsvann på se og bli sett-veien.
Men jeg så lite og husker få detaljer, for der startet flygeturen virkelig. Jeg greide ikke holde igjen for noe i verden - farten falt naturlig inn i maratonfart +, det vil si under 5'erfart (mer enn 12 km/t), og beina var knapt nedi bakken. Jada, det er nedoverbakker, men for en flyt jeg hadde nedover bakkene på grusen. Brukte ikke mye over 20 min på veien ned igjen.
Trengte en sånn tur nå. Må fortsatt begrense meg, for leggen er fortsatt irritert, men resten av kroppen (inkludert hodet), ser i hvertfall ut til å fungere. Håper inderlig jeg kan komme i gang med normal trening igjen snart - første konkurranse er rett rundt hjørnet.
Når man på en løpetur (altså flygetur), kommer skikkelig inn i flyten og alt fungerer, føles det ikke som om man er i nærheten av bakken engang - man flyr (flyg)! Dessverre kommer ikke denne følelsen altfor ofte, men når det endelig skjer, så er det verdt alle forutgående timer med strev.
Derfra var planen å løpe på blåstien mot Ullevålsseter, og enten snu når jeg hadde løpt 30 minutter eller hvis jeg fikk kjenninger i leggen. Av andre grunner enn skaden i leggen, måtte jeg ta smertestillende på toppen av Voltaren før jeg dro. Det er ikke noen kjempekombo for meg. Kjente jeg var ganske svimmel da jeg syklet opp. Heldigvis gikk det over etter hvert som jeg kom i gang med løpingen.
Tok det veldig, veldig rolig fra start. På Ankerveien ble jeg forbiløpt av tre Vidarløpere som tydeligvis var på vei ut på langtur, blant annet Runar Gilberg og Christina Holt. De hadde en helt annen fart enn meg, det skal være sikkert. Da jeg kom ut på stien gikk det enda saktere. Tok det bevisst pent. Det var bløtt, glatt og kronglete, og jeg ville ikke falle, vrikke noe eller irritere skaden. Ergo ble jeg forbiløpt av en rekke løpere, uten at selvtilliten tok spesielt skade av det.
Likevel, løpsfølelsen var god - og det å skulle snu etter 30 min var ikke aktuelt når jeg var så nærme Ullevålsseter. Så jeg fortsatte til jeg kom ut på veien der den siste bakken opp til Ullevålsseter starter. Der satte jeg snuten nedover mot Sognsvann på se og bli sett-veien.
Men jeg så lite og husker få detaljer, for der startet flygeturen virkelig. Jeg greide ikke holde igjen for noe i verden - farten falt naturlig inn i maratonfart +, det vil si under 5'erfart (mer enn 12 km/t), og beina var knapt nedi bakken. Jada, det er nedoverbakker, men for en flyt jeg hadde nedover bakkene på grusen. Brukte ikke mye over 20 min på veien ned igjen.
Trengte en sånn tur nå. Må fortsatt begrense meg, for leggen er fortsatt irritert, men resten av kroppen (inkludert hodet), ser i hvertfall ut til å fungere. Håper inderlig jeg kan komme i gang med normal trening igjen snart - første konkurranse er rett rundt hjørnet.
torsdag 19. august 2010
Året det var så bratt...
Vært hos legen i dag, og gikk ut med treningsforbud og en stor resept på Voltaren...
For å oppsummere året til nå:
Ved årets start gikk jeg til fysioterapeut for å komme meg etter en skikkelig krampe jeg uten forvarsel pådro meg på en løpetur i desember. Etter det ble det lite løping fordi det var så utrolig kaldt og i tillegg var Bislett stengt - mølletoleransen er ikke lenger det den engang var. Trening og konkurranser i april og mai ble ødelagt av sykdom. Gjennomførte maraton i begynnelsen av juni likevel, men det tok tid å komme seg igjen etterpå.
Juni og begynnelsen av juli kranglet nakke/skulder/rygg, og det ble en rekke besøk hos kiropraktor.
I juli har jeg endelig fått kommet i gang med treningen igjen, funnet litt flyt og opplevd litt fremgang, og nå altså dette. Jeg er ikke en happy camper for øyeblikket.
I august har jeg løpt lite. Etter at jeg fikk skaden har jeg tatt det med ro og vært kjempeflink, synes jeg selv. Vil jo komme i gang så fort som mulig igjen, og ikke gjøre det verre enn det allerede er. Jeg greier fint å løpe på leggen, selv om den er vond, men har ikke tatt sjansen.
I begynnelsen av denne uka kjentes leggen fin ut, og jeg tok en liten løpetur mandag morgen - ingen problemer. Var flink og løp ingenting på tirsdag. I går morges var jeg ute en liten tur før jobb igjen, og da kom det tilbake; banne, banne, banne. Var hos legen i dag, og han kunne ikke tilføye noe jeg ikke allerede hadde funnet ut selv. Ingen trening i dagene som kommer.
Opprinnelig plan for forrige helg var en maratonforberedende langtur. Samme plan gjaldt denne helgen. Det kan jeg nå skyte en hvit pil etter, og må innse at jeg nok en gang kommer til å stille på startstreken på maraton uten det treningsgrunnlaget jeg hadde planlagt.
I tillegg var planen å øke både antall og intensitet på intervallene i de nærmeste ukene, for å få formutløsning og fart til de to halvmaratonkonkurransene er påmeldt i september. Hvit pil skytes også etter dette nå.
Ja, det finnes verre ting her i verden og skaden kunne ha vært av en mye alvorligere art - men jeg må inrømme at jeg ikke akkurat er frøken Solstråle i dag. Erfaringen av alle avbrekkene tidligere, er at jeg settes en del tilbake, og at det tar tid å komme i gang igjen og finne tilbake til et godt løpesett. Fremgang blir det ikke av sånt. Kanskje neste år?
Skaden oppsto den dagen jeg startet på jobb igjen etter ferien, og jeg er fristet til å skylde på det - tror det sitter noe djevelskap i veggene der. Vi er fem stykker som jobber sammen i et team, og der er status som følger:
For å oppsummere året til nå:
Ved årets start gikk jeg til fysioterapeut for å komme meg etter en skikkelig krampe jeg uten forvarsel pådro meg på en løpetur i desember. Etter det ble det lite løping fordi det var så utrolig kaldt og i tillegg var Bislett stengt - mølletoleransen er ikke lenger det den engang var. Trening og konkurranser i april og mai ble ødelagt av sykdom. Gjennomførte maraton i begynnelsen av juni likevel, men det tok tid å komme seg igjen etterpå.
Juni og begynnelsen av juli kranglet nakke/skulder/rygg, og det ble en rekke besøk hos kiropraktor.
I juli har jeg endelig fått kommet i gang med treningen igjen, funnet litt flyt og opplevd litt fremgang, og nå altså dette. Jeg er ikke en happy camper for øyeblikket.
I august har jeg løpt lite. Etter at jeg fikk skaden har jeg tatt det med ro og vært kjempeflink, synes jeg selv. Vil jo komme i gang så fort som mulig igjen, og ikke gjøre det verre enn det allerede er. Jeg greier fint å løpe på leggen, selv om den er vond, men har ikke tatt sjansen.
I begynnelsen av denne uka kjentes leggen fin ut, og jeg tok en liten løpetur mandag morgen - ingen problemer. Var flink og løp ingenting på tirsdag. I går morges var jeg ute en liten tur før jobb igjen, og da kom det tilbake; banne, banne, banne. Var hos legen i dag, og han kunne ikke tilføye noe jeg ikke allerede hadde funnet ut selv. Ingen trening i dagene som kommer.
Opprinnelig plan for forrige helg var en maratonforberedende langtur. Samme plan gjaldt denne helgen. Det kan jeg nå skyte en hvit pil etter, og må innse at jeg nok en gang kommer til å stille på startstreken på maraton uten det treningsgrunnlaget jeg hadde planlagt.
I tillegg var planen å øke både antall og intensitet på intervallene i de nærmeste ukene, for å få formutløsning og fart til de to halvmaratonkonkurransene er påmeldt i september. Hvit pil skytes også etter dette nå.
Ja, det finnes verre ting her i verden og skaden kunne ha vært av en mye alvorligere art - men jeg må inrømme at jeg ikke akkurat er frøken Solstråle i dag. Erfaringen av alle avbrekkene tidligere, er at jeg settes en del tilbake, og at det tar tid å komme i gang igjen og finne tilbake til et godt løpesett. Fremgang blir det ikke av sånt. Kanskje neste år?
Skaden oppsto den dagen jeg startet på jobb igjen etter ferien, og jeg er fristet til å skylde på det - tror det sitter noe djevelskap i veggene der. Vi er fem stykker som jobber sammen i et team, og der er status som følger:
- ei er sykemeldt, trolig i lang tid, grunnet hjernerystelse etter fall på sykkel i sommerferien
- ei brakk brakk en tå etter et fall ned en trapp på mandag
- ei er nedsyltet i forkjølelse og har ingen stemme
- en halter rundt på en vond akilles og venter på operasjon
- og så er det meg da...
mandag 16. august 2010
Snakk om det!
Å snakke om løping er nesten like gøy som å løpe, synes jeg. Dessverre blir det, etter min smak, altfor lite snakk om løping. Får jeg sjansen, kan jeg snakke om det i timesvis (og sikkert også i dagesvis). Derfor blogg, så får jeg litt utløp for snakketrangen.
For den jevne tilhører uten samme interesse, holder det lenge med 5 minutter med løpeprat før tålmodigheten er oppbrukt. Og det har jeg forståelse for, det er en god del ting jeg overhodet ikke har noen interesse av å høre på også. Strikkeoppskrifter f.eks. - holder maks 5 sekunder før jeg detter ut og er i ferd med å krepere av kjedsomhet.
Siden jeg alltid har et voldsomt underskudd på løpeprating, var jeg ikke sen om å kjøpe billett da Siri på sin blogg tipset om følgende arrangement førstkommende søndag kl. 18.00 på Litteraturhuset:
Vi snakker om løping
Innledning om løpingens historie ved Thor Gotaas
Vigdis Hjorth, Henrik Langeland, Andreas Hompland og langdistanseløper Susanne Wigene diskuterer løping og litteratur, med samtaleleder Kjetil Rolness.
Det koster bare 50 kr., så hvis du er en like stor løpenerd som meg (uten at det er en forutsetning) - løp og kjøp!
For den jevne tilhører uten samme interesse, holder det lenge med 5 minutter med løpeprat før tålmodigheten er oppbrukt. Og det har jeg forståelse for, det er en god del ting jeg overhodet ikke har noen interesse av å høre på også. Strikkeoppskrifter f.eks. - holder maks 5 sekunder før jeg detter ut og er i ferd med å krepere av kjedsomhet.
Siden jeg alltid har et voldsomt underskudd på løpeprating, var jeg ikke sen om å kjøpe billett da Siri på sin blogg tipset om følgende arrangement førstkommende søndag kl. 18.00 på Litteraturhuset:
Vi snakker om løping
Innledning om løpingens historie ved Thor Gotaas
Vigdis Hjorth, Henrik Langeland, Andreas Hompland og langdistanseløper Susanne Wigene diskuterer løping og litteratur, med samtaleleder Kjetil Rolness.
Det koster bare 50 kr., så hvis du er en like stor løpenerd som meg (uten at det er en forutsetning) - løp og kjøp!
søndag 15. august 2010
Uke 32: musikk, alkohol & alternativ trening
Denne uka har det bare blitt litt over 2 mil løping, og bakom det stusselige tallet ligger det både hyggelige og mindre hyggelige årsaker.
Først den hyggelige årsaken:
Onsdag til lørdag har jeg vært på Øyafestivalen, og det var derfor planlagt at det skulle bli mindre trening enn ellers denne uka. Men en god del mer enn det faktisk ble, hadde jeg jo regnet med.
Tross noen regnskurer, har Øya som vanlig vært en fin opplevelse. Jeg har også sluppet meg litt løs og drukket alkohol, uten at noen skandaløst har skjedd, eller jeg har vært i nærheten av å føle meg dårlig dagen derpå. Jeg har tydeligvis blitt altfor voksen og forstanding...
Gikk på en klubbkollega fra OSI (som forøvrig løp Lofoten maraton i øs pøs regnvær i går, stakkars mann) tilfeldig i handlegata, og vi diskuterte kombinasjonen øl, musikk og løping. Han var den eneste fra løpemiljøet jeg møtte, og jeg mente at dette kanskje var en kombinasjon som ikke var så vanlig i miljøet. Han påsto på sin side at det ikke er noen som drikker så mye som løpere. Noe jeg har til gode å observere. Ergo: jeg må begynne å gå på festene til OSI og sjekke ut om dette virkelig stemmer...
Festival, sol, sommer og hvitvin - herlig:
Så til den ikke så hyggelige grunnen til at det bare ble 23 km denne uka:
Mandag avbrøt jeg intervalløkta med OSI fordi jeg fikk vondt i leggen. Dessverre ble det bare verre i etterkant, og jeg har nok fått en akutt senebetennelse i leggen. Vet ikke hvordan jeg skal tolke dette, siden jeg hadde løpt mindre enn tidligere i sommer uka før - kanskje jeg ikke tåler å løpe mindre enn 8 mil i uka? Tvilsomt kanskje om jeg får noen støtte for den hypotesen?
Løp min vanlige morgenrunde tirsdag morgen, og det gjorde ikke saken bedre. Måtte innrømme for meg selv at noe var veldig galt, og resten av uka har jeg derfor spist Voltaren og tatt det med ro/trent alternativt. Flink jente!
Lørdag (altså i går) var det annonsert en felles langtur med OSI i traseen til Nordmarkstraver'n, dvs. vel 3 mil fra Stryken til Sognsvann. Det var en tur jeg hadde veldig lyst til å være med på, og lurte veldig på om jeg skulle eller ikke. Oppsøkte råd fra en lege/løper og fikk følgende å forholde meg til:
Ergo ble det ingen langtur i går, og det var synd på en sånn fantastisk dag. I stedet ble det spinningtime inne. Jeg skal snart konkurrere igjen, og har ikke tid til å legge treningen på hylla.
Men jeg har tydeligvis rotet bort sykkelbeina mine i sommer, for de var søkk borte. Har syklet veldig, veldig lite nå i lang tid, samtidig som jeg har løpt veldig mye - og det er sikkert grunnen til at det gikk så dårlig på timen i går. Jeg greide bare ikke å sykle hardt nok til å få pulsen opp i de verdiene jeg ville ha den, beina bare ville ikke.
Det blir nok litt sykling, svømming og annen alternativ trening i uka som kommer også. Men jeg håper å kunne ta opp løpingen igjen så smått. Her har vi ei dame med dårlig tid. 11. september starter konkurransene igjen, og jeg har behov for både mer mengde og ikke minst fartstrening før det. Hører du leggen, skjerpings!
Først den hyggelige årsaken:
Onsdag til lørdag har jeg vært på Øyafestivalen, og det var derfor planlagt at det skulle bli mindre trening enn ellers denne uka. Men en god del mer enn det faktisk ble, hadde jeg jo regnet med.
Tross noen regnskurer, har Øya som vanlig vært en fin opplevelse. Jeg har også sluppet meg litt løs og drukket alkohol, uten at noen skandaløst har skjedd, eller jeg har vært i nærheten av å føle meg dårlig dagen derpå. Jeg har tydeligvis blitt altfor voksen og forstanding...
Gikk på en klubbkollega fra OSI (som forøvrig løp Lofoten maraton i øs pøs regnvær i går, stakkars mann) tilfeldig i handlegata, og vi diskuterte kombinasjonen øl, musikk og løping. Han var den eneste fra løpemiljøet jeg møtte, og jeg mente at dette kanskje var en kombinasjon som ikke var så vanlig i miljøet. Han påsto på sin side at det ikke er noen som drikker så mye som løpere. Noe jeg har til gode å observere. Ergo: jeg må begynne å gå på festene til OSI og sjekke ut om dette virkelig stemmer...
Festival, sol, sommer og hvitvin - herlig:
Så til den ikke så hyggelige grunnen til at det bare ble 23 km denne uka:
Mandag avbrøt jeg intervalløkta med OSI fordi jeg fikk vondt i leggen. Dessverre ble det bare verre i etterkant, og jeg har nok fått en akutt senebetennelse i leggen. Vet ikke hvordan jeg skal tolke dette, siden jeg hadde løpt mindre enn tidligere i sommer uka før - kanskje jeg ikke tåler å løpe mindre enn 8 mil i uka? Tvilsomt kanskje om jeg får noen støtte for den hypotesen?
Løp min vanlige morgenrunde tirsdag morgen, og det gjorde ikke saken bedre. Måtte innrømme for meg selv at noe var veldig galt, og resten av uka har jeg derfor spist Voltaren og tatt det med ro/trent alternativt. Flink jente!
Lørdag (altså i går) var det annonsert en felles langtur med OSI i traseen til Nordmarkstraver'n, dvs. vel 3 mil fra Stryken til Sognsvann. Det var en tur jeg hadde veldig lyst til å være med på, og lurte veldig på om jeg skulle eller ikke. Oppsøkte råd fra en lege/løper og fikk følgende å forholde meg til:
- Skader som kommer brått, er også vanligvis de som går raskest over, til forskjell fra de som kommer snikende på over lengre tid.
- Vondter man har før start, og som går over etter hvert som man kommer i gang , er bedre enn de som blir verre av aktivitet.
Ergo ble det ingen langtur i går, og det var synd på en sånn fantastisk dag. I stedet ble det spinningtime inne. Jeg skal snart konkurrere igjen, og har ikke tid til å legge treningen på hylla.
Men jeg har tydeligvis rotet bort sykkelbeina mine i sommer, for de var søkk borte. Har syklet veldig, veldig lite nå i lang tid, samtidig som jeg har løpt veldig mye - og det er sikkert grunnen til at det gikk så dårlig på timen i går. Jeg greide bare ikke å sykle hardt nok til å få pulsen opp i de verdiene jeg ville ha den, beina bare ville ikke.
Det blir nok litt sykling, svømming og annen alternativ trening i uka som kommer også. Men jeg håper å kunne ta opp løpingen igjen så smått. Her har vi ei dame med dårlig tid. 11. september starter konkurransene igjen, og jeg har behov for både mer mengde og ikke minst fartstrening før det. Hører du leggen, skjerpings!
tirsdag 10. august 2010
Sommerferien 2010 oppsummert!
Jeg hadde satt meg en del mål for ferien og sånn gikk det:
For det første, reising ble det mye av. Jeg har stort sett bare vært hjemom og snudd, og ferden gikk lenger og lenger hver gang. Snylteferie fra sør til nord. Har aldri vært så mye på farten i feriene før, og det er ganske slitsomt, men jeg klager overhodet ikke. Løpesko har vært med over alt og blitt flittig brukt.
På løpingen har jeg ligget foran skjema hele ferien med unntak av den siste uka, men da var allerede de oppsatte målene nådd. Jeg var bare en langtur unna å gå over 400 km på vel 4 uker, men jeg kan leve med 373 også.
Tenkte også å bryte ultragrensen i sommer, og endte opp bare vel 3 km unna det, men også det kan jeg leve godt med. Det kommer alltid nye sjanser.
Bading har det derimot ikke blitt så mye av som jeg hadde tenkt. I Nord-Norge fristet det ikke å bade i ramsalt, kald sjø med væskende skrubbsår. Dette var det nærmeste jeg kom (og da i ferskvann - jeg er langt der ute):
Det ble også mindre lesing enn tenkt, men noen bøker ble det da. Heller ikke ble det så mye TdF som tidligere år, har prioritert å være ute og trene selv. Men fikk da med meg det viktigste.
Derimot ble jeg brent av brennmanet hele to - 2 ganger i sommer (og det er fortsatt muligheter) - det var to mer enn beregnet. På skrubbsår- og insektbittfronten ligger jeg også langt foran skjema - selv om det absolutt kunne vært verre, alt tatt i betraktning.
Hadde også en gjøremålsliste med praktiske ting som skulle gjøres i ferien, lang som et vondt år - og det er den fortsatt, og det er greit...
I går var jeg på intervalltrening med OSI igjen. På programmet sto 8 × 4 min, men jeg måtte avbryte etter bare 3 intervaller. Kjente at jeg hadde vondt i venstre legg allerede under oppvarmingen og det ble bare verre, så jeg avbrøt før det ble helt krise. Løp en rolig tur i dag tidlig, og det har ikke hjulpet. Har bare blitt verre ut over dagen, så får tiden vise hvor bekymret jeg bør være over dette. Har startet med betennelsesdempende og håper det hjelper. Smertene sitter på innsiden av leggen ned mot ankelen, noen tips?
Det blir lite trening resten av uka uansett, skade eller ei. I morgen starter Øyafestivalen, og jeg har festivalpass. Løpesko og sportsdrikk byttes ut med øl og gummistøvler (ser det ut som på yr). Skal bli veldig stas å høre innholdet på mp3-spilleren live - gleder meg veldig.
mandag 9. august 2010
Sandbakk, Steigen - 42 km, totalt antall feriekm 2010: 373!
Utsikt fra Sandbakk mot Nordfold:
Onsdag morgen satte jeg meg på flybussen til Gardermoen kl. 06.37. Først nærmere kl. 21.00 steg jeg i land på Sandbakk, ei bitte lita bygd i Steigen. I timene mellom hadde jeg flydd til Bodø, sittet på café der hele dagen, tatt en buss ut mot Kjerringøy, videre med ferge over til øya, ny buss over hele Kjerringøy for deretter å sette meg på en hurtigbåt i Tårnvik. Der tilbrakte jeg to timer for så å gå i land på siste stopp som var Sandbakk. Lang reise, men det var verdt det.
Fikk beskjed om å ta med meg finvær oppover, og det gjorde jeg til gangs også. Det har blitt mindre løping enn planlagt disse dagene, men jeg lå jo uansett godt an, og har fått sove (ekstremt!) godt om natten tross lite trening. Det har uansett ikke manglet på aktivitet.
Helldalsisen:
Fredag var planen å komme seg opp på Helldalsisen og 1351 høydemeter, men sånn ble det ikke. For det første så fulgte vi ikke den merkede stien. Ledsager Mirja hadde tatt turen to ganger før og visste sånn noenlunde ruta. Men et stykke oppover fjellveggen måtte vi gjøre vendereis på grunn av mine vonde knær og hender (krabbing på knær og bruk av hendene var vondt, jmf. mandagens fall) pluss akutt dødsangst fra min side.
Jeg trodde ikke at jeg hadde høydeskrekk, men det med de rette forutsetningene til stede har jeg visst det (anarkistbergklatring uten sikring og utstyr = utløsning av latent høydeskrekk for min del). Utelukker ikke at jeg kan være med på en sånn tur senere en gang, men da skal jeg følge merket sti og de farligste overgangene være littegranne sikret.
Lappvatn:
Resten av den dagen ble brukt til fisking i Lappvatn, hvor jeg fikk en spretten ørret på kroken.
Fisking har det blitt mye av, og nå skjønner jeg endelig hvorfor folk synes det er gøy. Har stått på kaia og dratt opp både det ene og det andre med stang; sei og makrell var det masse av, i tillegg fikk jeg både torsk, flyndre og lyr.
Stolt fisker:
Etter mitt første overlagte drap:
Det har vært mye fersk fisk på menyen for å si det sånn, ikke meg imot akkurat.
Så var det løpingen da. På stedet er den en 5-6 km kjerrevei mellom Sandbakk og Heldal. Den har jeg løpt noen ganger frem og tilbake, og til slutt ble summen 42 km. Det vil si en maraton fordelt på tre dager. Lite sammenliknet med resten av ferien, men veldig fine turer var det uansett.
På turene har jeg møtt både bil og andre løpere, ikke verst når man tar i betraktning at det knapt er folk der og ingen bilvei fører dit (kun båt).
Uansett, en fantastisk slutt på ferien, synd det tok slutt så altfor fort.
Havørn, jerv, rein og elg har vi ikke sett, selv om det finnes i området. Kanskje neste gang?
Meg og Mirja på båten på vei hjem:
Fikk beskjed om å ta med meg finvær oppover, og det gjorde jeg til gangs også. Det har blitt mindre løping enn planlagt disse dagene, men jeg lå jo uansett godt an, og har fått sove (ekstremt!) godt om natten tross lite trening. Det har uansett ikke manglet på aktivitet.
Helldalsisen:
Jeg trodde ikke at jeg hadde høydeskrekk, men det med de rette forutsetningene til stede har jeg visst det (anarkistbergklatring uten sikring og utstyr = utløsning av latent høydeskrekk for min del). Utelukker ikke at jeg kan være med på en sånn tur senere en gang, men da skal jeg følge merket sti og de farligste overgangene være littegranne sikret.
Lappvatn:
Fisking har det blitt mye av, og nå skjønner jeg endelig hvorfor folk synes det er gøy. Har stått på kaia og dratt opp både det ene og det andre med stang; sei og makrell var det masse av, i tillegg fikk jeg både torsk, flyndre og lyr.
Stolt fisker:
Det har vært mye fersk fisk på menyen for å si det sånn, ikke meg imot akkurat.
Så var det løpingen da. På stedet er den en 5-6 km kjerrevei mellom Sandbakk og Heldal. Den har jeg løpt noen ganger frem og tilbake, og til slutt ble summen 42 km. Det vil si en maraton fordelt på tre dager. Lite sammenliknet med resten av ferien, men veldig fine turer var det uansett.
På turene har jeg møtt både bil og andre løpere, ikke verst når man tar i betraktning at det knapt er folk der og ingen bilvei fører dit (kun båt).
Uansett, en fantastisk slutt på ferien, synd det tok slutt så altfor fort.
Havørn, jerv, rein og elg har vi ikke sett, selv om det finnes i området. Kanskje neste gang?
Meg og Mirja på båten på vei hjem:
onsdag 4. august 2010
Pyrisept, blåmerker og måloppnåelse
Før ferien skrev jeg at jeg hadde som mål å løpe 320 km i løpet av ferien. Det målet er nå nådd. Hittil har jeg logget 331 km, og denne uka er ennå ikke over.
Det ble to treninger i går, som lovet på mandag. Men det var en veldig tung dag, preget av fallet på mandag. Selv om det bare er skrubbsår og blåmerker, blir kroppen preget av det. Siden jeg overhodet ikke kan være i nærheten av å berøre knærne og håndflatene er både oppskrapet og blåslåtte, ble det en svært amputert styrkeøkt på morgenen.
Løp min faste 11 km-runde i byen på kvelden, og det var også uvanlig tungt. Vel, det går opp og ned her i verden. Heldigvis har jeg en del fine løpeturer å se tilbake på denne sommeren, så alt i alt går det mye lettere nå enn det har gjort tidligere i vår. Regner med å være tilbake når kroppen får helet skadene.
For øyeblikket er det faktisk enda verre enn i går. Jeg greier nesten ikke å gå, særlig ned trapper er vanskelig. Men i dag er det treningsfri, og som alltid har jeg en ukuelig tro på at det går over til i morra...
Andre har også observert den samme utviklingen jeg selv har følt på i ferien, nemlig at jeg løpere lettere nå enn tidligere. Har hatt en rask fremgang på intervalløktene i sommer, og det har flere enn meg også sett. Er en utrolig god følelse å kjenne at kroppen responderer på trening igjen. Håper fremgangen følger med når konkurransene starter igjen i september.
Dette blir siste innlegg på en stund. Neste innlegg vil forhåpentligvis inneholde masse flotte bilder og ikke minst naturopplevelser i løpende tilstand. Tidligere har jeg jaktet elg med joggesko og kamera, nå håper jeg å fange havørn på samme måte. Resultatet av jakten kommer i neste uke.
Det ble to treninger i går, som lovet på mandag. Men det var en veldig tung dag, preget av fallet på mandag. Selv om det bare er skrubbsår og blåmerker, blir kroppen preget av det. Siden jeg overhodet ikke kan være i nærheten av å berøre knærne og håndflatene er både oppskrapet og blåslåtte, ble det en svært amputert styrkeøkt på morgenen.
Løp min faste 11 km-runde i byen på kvelden, og det var også uvanlig tungt. Vel, det går opp og ned her i verden. Heldigvis har jeg en del fine løpeturer å se tilbake på denne sommeren, så alt i alt går det mye lettere nå enn det har gjort tidligere i vår. Regner med å være tilbake når kroppen får helet skadene.
For øyeblikket er det faktisk enda verre enn i går. Jeg greier nesten ikke å gå, særlig ned trapper er vanskelig. Men i dag er det treningsfri, og som alltid har jeg en ukuelig tro på at det går over til i morra...
Andre har også observert den samme utviklingen jeg selv har følt på i ferien, nemlig at jeg løpere lettere nå enn tidligere. Har hatt en rask fremgang på intervalløktene i sommer, og det har flere enn meg også sett. Er en utrolig god følelse å kjenne at kroppen responderer på trening igjen. Håper fremgangen følger med når konkurransene starter igjen i september.
Dette blir siste innlegg på en stund. Neste innlegg vil forhåpentligvis inneholde masse flotte bilder og ikke minst naturopplevelser i løpende tilstand. Tidligere har jeg jaktet elg med joggesko og kamera, nå håper jeg å fange havørn på samme måte. Resultatet av jakten kommer i neste uke.
mandag 2. august 2010
Adelheid bites the dust...
...eller rettere sagt, biter i grusen. Hvis du er av den litt tandre typen som ikke tåler blod, anbefales du å stoppe nå - det kommer noen grafiske bilder lenger ned i innlegget.
Jeg er i veldig fin form etter lørdagens langtur både muskulært, formmessig og mentalt. Derfor var det ingen tvil om at jeg skulle opp på NIH og kjøre motbakkeintervaller med OSI i kveld.
Men først en digresjon. I forrige uke hadde jeg noen dager hvor jeg følte meg sliten etter all treningen, men nå begynner jeg nesten å tro at jeg er i ferd å venne meg til kjøret og tåler det bedre. Mer overskudd i dag i hvertfall. Håper det holder.
På veien opp til Sognsvann mistet jeg kjedet på sykkelen i en av de verste motbakkene, og hadde derfor fingrene full av sykkelolje da jeg kom fram. Lite visste jeg at det bare skulle bli verre...
Det var mange flere på trening i dag enn det har vært på treningene i juli, så det er tydelig at ferien snart er over (sukk!).
Før vi la ut på oppvarmingen observerte jeg at Komfortsona IL kjørte intervaller på banen. 400-metere så det ut som for meg. Valgte å heie litt på Bengt som så ut til å trenge det mest, der han lå på slep etter Espen.
Så la vi ut på den sedvanlige oppvarmingsrunden, og vi hadde ikke kommet særlig langt før jeg, i det jeg snudde meg for å se etter hun jeg skravlet med, lå langflat på grusen. Hvilket resulterte i forslåtte hender og skrubbsår inne i begge håndflatene, et skikkelig blødende skrubbsår på venstre kne og en rekke skrubbsår på høyre kne og legg. Heldigvis er det ikke så ille som det ser ut som.
Fikk en del oppmerksomhet på resten av økta på grunn av dette, og en syklist som kom forbi slengte faktisk ut en gratulasjon til meg. For de som kjenner meg, er det ikke akkurat noen nyhet at jeg går i bakken. Det skjer med jevne mellomrom, og nå er det faktisk over ett år siden sist. Da var det i full sprint ned en bakke i Rosendal, den gang på asfalt.
Det verste var faktisk sjokket av å gå i bakken, adrenalinet pumpet bra en stund etterpå. Hendene er også ganske forslåtte, så det kommer jeg nok til å merke en stund. Vasking av sårene da jeg kom hjem var heller ingen behagelig opplevelse.
Skadeomfanget i bilder:
Venstre kne:
Samlet skrubbsårsamling på beina:
Venstre håndflate:
Og den høyre:
På tross av at dette skjedde før vi i det hele tatt hadde kommet i gang, gikk dagens trening veldig bra. Jeg var i fin form og fullførte maks antall drag på programmet. Det vil si 8 (vi kunne velge mellom 6 eller 8). Fornøyd med det, og følte meg heller ikke spesielt sliten etterpå. Jeg tror jeg skal begynne å kjøre hardere på intervallene framover, og se hvordan jeg tåler det. Veldig glad for å ha gjennomført nok ei bra økt.
I morgen er planen styrketrening på morgenen og en rolig tur på sti i Lillomarka på kvelden. Vi får se hvordan det går med styrkeøkta, siden jeg er såpass forslått, verken kne eller hender fungerer særlig godt. Mellom øktene skal jeg klippe meg, må vel få litt skikk på sveisen før jeg skal tilbake til det siviliserte liv og jobben igjen. Under én uke igjen av ferien nå, og tiden må utnyttes til fulle.
Jeg er i veldig fin form etter lørdagens langtur både muskulært, formmessig og mentalt. Derfor var det ingen tvil om at jeg skulle opp på NIH og kjøre motbakkeintervaller med OSI i kveld.
Men først en digresjon. I forrige uke hadde jeg noen dager hvor jeg følte meg sliten etter all treningen, men nå begynner jeg nesten å tro at jeg er i ferd å venne meg til kjøret og tåler det bedre. Mer overskudd i dag i hvertfall. Håper det holder.
På veien opp til Sognsvann mistet jeg kjedet på sykkelen i en av de verste motbakkene, og hadde derfor fingrene full av sykkelolje da jeg kom fram. Lite visste jeg at det bare skulle bli verre...
Det var mange flere på trening i dag enn det har vært på treningene i juli, så det er tydelig at ferien snart er over (sukk!).
Før vi la ut på oppvarmingen observerte jeg at Komfortsona IL kjørte intervaller på banen. 400-metere så det ut som for meg. Valgte å heie litt på Bengt som så ut til å trenge det mest, der han lå på slep etter Espen.
Så la vi ut på den sedvanlige oppvarmingsrunden, og vi hadde ikke kommet særlig langt før jeg, i det jeg snudde meg for å se etter hun jeg skravlet med, lå langflat på grusen. Hvilket resulterte i forslåtte hender og skrubbsår inne i begge håndflatene, et skikkelig blødende skrubbsår på venstre kne og en rekke skrubbsår på høyre kne og legg. Heldigvis er det ikke så ille som det ser ut som.
Fikk en del oppmerksomhet på resten av økta på grunn av dette, og en syklist som kom forbi slengte faktisk ut en gratulasjon til meg. For de som kjenner meg, er det ikke akkurat noen nyhet at jeg går i bakken. Det skjer med jevne mellomrom, og nå er det faktisk over ett år siden sist. Da var det i full sprint ned en bakke i Rosendal, den gang på asfalt.
Det verste var faktisk sjokket av å gå i bakken, adrenalinet pumpet bra en stund etterpå. Hendene er også ganske forslåtte, så det kommer jeg nok til å merke en stund. Vasking av sårene da jeg kom hjem var heller ingen behagelig opplevelse.
Skadeomfanget i bilder:
Venstre kne:
På tross av at dette skjedde før vi i det hele tatt hadde kommet i gang, gikk dagens trening veldig bra. Jeg var i fin form og fullførte maks antall drag på programmet. Det vil si 8 (vi kunne velge mellom 6 eller 8). Fornøyd med det, og følte meg heller ikke spesielt sliten etterpå. Jeg tror jeg skal begynne å kjøre hardere på intervallene framover, og se hvordan jeg tåler det. Veldig glad for å ha gjennomført nok ei bra økt.
I morgen er planen styrketrening på morgenen og en rolig tur på sti i Lillomarka på kvelden. Vi får se hvordan det går med styrkeøkta, siden jeg er såpass forslått, verken kne eller hender fungerer særlig godt. Mellom øktene skal jeg klippe meg, må vel få litt skikk på sveisen før jeg skal tilbake til det siviliserte liv og jobben igjen. Under én uke igjen av ferien nå, og tiden må utnyttes til fulle.
søndag 1. august 2010
Mylla - Sognsvann: 46 km+, feriekm totalt: 310
Tøffinger på turens høyeste punkt (sjekk strømpene mine):
Dette blir et forholdsvis kort innlegg om en veldig lang tur.
Tidligere denne uka fikk jeg en invitasjon på epost sendt via Olav Engen som jeg vært på tur med tidligere. Det dreide seg om en lang langtur fra Mylla til Sognsvann. Jeg øynet muligheten til å krysse de legendariske ultragrensen (50 km), og slengte meg med.
Turen gikk sammen med Jannicke, et nytt bekjentskap, og Gunnar som jeg har truffet tidligere på SRMs påsketreningsleir og fellesturen i Fenstadmarka i vår. Jannicke har lagt ut et lengre referat fra turen på sin blogg.
Vi tok toget til Grua, taxi til Mylla og deretter bar det sørover i skogen på grusvei.
Jannicke og Gunnar, før start på Mylla:
Vi løp lett forbi Gjerdingen, Sandungen og Katnosa. Deretter gikk det videre på en særdeles bløt sti (myr - jeg vasset hele veien, tidvis opp til knærne) over Kikuttoppen. Da myknet skallen min, så jeg la ned veto, i hvertfall for egen del, mot mer bløt sti på turen. Da vi kom ned fra Kikuttoppen,ga jeg derfor beskjed om at ville løpe hjem på veien, og de andre valgte å følge med på det. Men jeg hadde greid det fint alene, altså...
Veien tilbake gikk tilbake til Kikut, over Bjørnholt, ned til Skjærsjødammen og over via Ankerveien til målstrek på Sognsvann.
Hadde jeg løpt hjem fra Sognsvann hadde jeg brutt ultragrensen, men da vi kom dit var jeg mentalt i mål, og det fristet mer å bli kjørt hjem til døra.
Jeg gikk de siste bakkene på turen for å spare beina litt, og beina var uforskammet bra både underveis på turen i går, i går kveld og ikke minst i dag.
Takk for turen til Jannicke og Gunnar, det hadde nok ikke gått så greit med en sånn tur alene. Begge turkameratene har erfaring med så lange turer, noe jeg overhodet ikke har, så det er hyggelig at jeg kan få bli med likevel.
Likevel tar jeg en full hviledag i dag, og har alt annet fore enn trening og løping. Håper å være klar til bakkeintervaller med OSI mandag kveld, det er nemlig en økt jeg har gledet meg til (som det psyke, psyke mennesket jeg er).
Har nå tilbakelagt 310 km i ferien, og har derfor bare én mil igjen til målsetningen. Det ligger an til en skikkelig bonus på den fronten.
Tidligere denne uka fikk jeg en invitasjon på epost sendt via Olav Engen som jeg vært på tur med tidligere. Det dreide seg om en lang langtur fra Mylla til Sognsvann. Jeg øynet muligheten til å krysse de legendariske ultragrensen (50 km), og slengte meg med.
Turen gikk sammen med Jannicke, et nytt bekjentskap, og Gunnar som jeg har truffet tidligere på SRMs påsketreningsleir og fellesturen i Fenstadmarka i vår. Jannicke har lagt ut et lengre referat fra turen på sin blogg.
Vi tok toget til Grua, taxi til Mylla og deretter bar det sørover i skogen på grusvei.
Jannicke og Gunnar, før start på Mylla:
Vi løp lett forbi Gjerdingen, Sandungen og Katnosa. Deretter gikk det videre på en særdeles bløt sti (myr - jeg vasset hele veien, tidvis opp til knærne) over Kikuttoppen. Da myknet skallen min, så jeg la ned veto, i hvertfall for egen del, mot mer bløt sti på turen. Da vi kom ned fra Kikuttoppen,ga jeg derfor beskjed om at ville løpe hjem på veien, og de andre valgte å følge med på det. Men jeg hadde greid det fint alene, altså...
Veien tilbake gikk tilbake til Kikut, over Bjørnholt, ned til Skjærsjødammen og over via Ankerveien til målstrek på Sognsvann.
Hadde jeg løpt hjem fra Sognsvann hadde jeg brutt ultragrensen, men da vi kom dit var jeg mentalt i mål, og det fristet mer å bli kjørt hjem til døra.
Jeg gikk de siste bakkene på turen for å spare beina litt, og beina var uforskammet bra både underveis på turen i går, i går kveld og ikke minst i dag.
Takk for turen til Jannicke og Gunnar, det hadde nok ikke gått så greit med en sånn tur alene. Begge turkameratene har erfaring med så lange turer, noe jeg overhodet ikke har, så det er hyggelig at jeg kan få bli med likevel.
Likevel tar jeg en full hviledag i dag, og har alt annet fore enn trening og løping. Håper å være klar til bakkeintervaller med OSI mandag kveld, det er nemlig en økt jeg har gledet meg til (som det psyke, psyke mennesket jeg er).
Har nå tilbakelagt 310 km i ferien, og har derfor bare én mil igjen til målsetningen. Det ligger an til en skikkelig bonus på den fronten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
