Året det var så bratt...

Vært hos legen i dag, og gikk ut med treningsforbud og en stor resept på Voltaren...

For å oppsummere året til nå:
Ved årets start gikk jeg til fysioterapeut for å komme meg etter en skikkelig krampe jeg uten forvarsel pådro meg på en løpetur i desember. Etter det ble det lite løping fordi det var så utrolig kaldt og i tillegg var Bislett stengt - mølletoleransen er ikke lenger det den engang var. Trening og konkurranser i april og mai ble ødelagt av sykdom. Gjennomførte maraton i begynnelsen av juni likevel, men det tok tid å komme seg igjen etterpå.
Juni og begynnelsen av juli kranglet nakke/skulder/rygg, og det ble en rekke besøk hos kiropraktor. 
I juli har jeg endelig fått kommet i gang med treningen igjen, funnet litt flyt og opplevd litt fremgang, og nå altså dette. Jeg er ikke en happy camper for øyeblikket.

I august har jeg løpt lite. Etter at jeg fikk skaden har jeg tatt det med ro og vært kjempeflink, synes jeg selv. Vil jo komme i gang så fort som mulig igjen, og ikke gjøre det verre enn det allerede er. Jeg greier fint å løpe på leggen, selv om den er vond, men har ikke tatt sjansen.

I begynnelsen av denne uka kjentes leggen fin ut, og jeg tok en liten løpetur mandag morgen - ingen problemer. Var flink og løp ingenting på tirsdag. I går morges var jeg ute en liten tur før jobb igjen, og da kom det tilbake; banne, banne, banne. Var hos legen i dag, og han kunne ikke tilføye noe jeg ikke allerede hadde funnet ut selv. Ingen trening i dagene som kommer.

Opprinnelig plan for forrige helg var en maratonforberedende langtur. Samme plan gjaldt denne helgen. Det kan jeg nå skyte en hvit pil etter, og må innse at jeg nok en gang kommer til å stille på startstreken på maraton uten det treningsgrunnlaget jeg hadde planlagt.
I tillegg var planen å øke både antall og intensitet på intervallene i de nærmeste ukene, for å få formutløsning og fart til de to halvmaratonkonkurransene er påmeldt i september. Hvit pil skytes også etter dette nå.

Ja, det finnes verre ting her i verden og skaden kunne ha vært av en mye alvorligere art - men jeg må inrømme at jeg ikke akkurat er frøken Solstråle i dag. Erfaringen av alle avbrekkene tidligere, er at jeg settes en del tilbake, og at det tar tid å komme i gang igjen og finne tilbake til et godt løpesett. Fremgang blir det ikke av sånt. Kanskje neste år?

Skaden oppsto den dagen jeg startet på jobb igjen etter ferien, og jeg er fristet til å skylde på det - tror det sitter noe djevelskap i veggene der. Vi er fem stykker som jobber sammen i et team, og der er status som følger:

• ei er sykemeldt, trolig i lang tid, grunnet hjernerystelse etter fall på sykkel i sommerferien
• ei brakk brakk en tå etter et fall ned en trapp på mandag
• ei er nedsyltet i forkjølelse og har ingen stemme
• en halter rundt på en vond akilles og venter på operasjon
• og så er det meg da...

Skral gjeng; skjønner dere hvorfor jeg mistenker at det hviler en forbannelse over kontorlandskapet?