32 våte kilometer til Tømte

Opprinnelig plan var at jeg skulle ha gjort unna alle maratonforberedende langturer før denne helga, men det gikk skeis. I tillegg var planen at én av de lange langturene skulle foregå på asfalt. Det turte jeg ikke i dag med tanke på at jeg akkurat har kommet meg etter en skade, så det ble det det nest beste - grus- og skogsbilveier.

Turen jeg gjorde i dag, løp jeg også i begynnelsen av mai som forberedelse til Stockholm marathon. Da var det fortsatt snø på veiene. Nå var det ingen snø i sikte, men ekstremt bløtt - både på bakken og ovenfra.

På vei til Kjelsåstrikken oppdaget jeg dette:

Er mine dager som løper nå talte som jeg har fått et så fristende nytt fritidstilbud rett utenfor døra?... Vel, det får tiden vise.

De siste gangene jeg har løpt så lange turer, har jeg løpt sammen med noen, men i dag var jeg klar for en tur alene igjen. Tross at jeg et litt småforkjølet (atsjoo, atsjoo, atsjooooo), og pulsen derfor er litt høyere enn jeg liker, gikk turen veldig bra. Dette er en veldig kupert rute, det er med noen små unntak stigning nesten hele veien fra Kjelsås til Tømte. Men jeg kom raskt inn i flyten og forserte bakke etter bakke. Da jeg nærmet meg toppen av den siste lange stigningen før jeg var halvveis, riktig kjente jeg på gleden over at jeg - JEG - kan løpe så langt, i så utfordrende terreng, så utrolig lett. Det skulle 2005-Adelheid ha visst.

På veien hjalp jeg en eldre dame med å bygge bro over en bekk (rene speiderjenta!), og beordret en haug med gutter som hadde spredd seg selv, sykler, sekker og utstyr over absolutt hele veien om å rydde opp og passe seg (hurpe!). Begivenhetsrik tur altså.

Bevis på at jeg var på Tømte, men så var det visst noen som hadde glemt å lade batteriet, og det ble ingen flere bilder i dag.

På vei ned fra Tømte åpnet himmelen seg for et skikkelig brutalt skybrudd, og jeg var våt til skinnet på ca. 2 sekunder. Skulle hatt vindusviskere foran øynene sånn som det rant. Så litt mørkt på det da, siden det var så langt hjem, men heldigvis bedret været seg igjen etter en stund.

Ingen spesielle vondter meldte seg i løpet av turen, jeg hadde god flyt mesteparten av tiden og kunne fint ha løpt lenger. Men neste gang blir nok ikke før etter at jeg er ferdig med høstens konkurranser, og da forhåpentligvis i litt hyggeligere vær.