Tilbake i joggesko

Da jeg åpnet postkassa i går, lå det en konvolutt fra Stockholm halvmarathon der. Den inneholdt startbevis til høstsesongens første konkurranse 11. september. Selv om jeg gleder meg veldig til en langhelg i Stockholm (siste konkurranse var jo faktisk også i Stockholm), er det urovekkende kort tid til.
Ingen tid å miste, jeg må komme meg tilbake i joggeskoa og komme i gang med løpingen igjen.

Jeg deltok på en langtur i Fenstadmarka i begynnelsen av mai. Der møtte jeg Synne, som også løper langt og bor med kort vei til Lillomarka. Vi ble enige om å forsøke og løpe sammen, og siden har invitasjonene gått frem og tilbake på Facebook, men det har aldri klaffet - før i går, endelig. Både jeg og Synne sogner under kategorien skadet for tiden, men Synne er nok mye hardere angrepet enn meg (den klassiske akillesen). Likevel var mitt turforslag en 2-milstur i Lillomarka med start på Solemskogen, innom Sinober og målgang på Kjelsås, og Synne ble med.
Den planlagte ruta er en tur jeg har løpt flere ganger i år, og de turene har stort sett vært svært positive opplevelser. Synne fikk se alle mine hemmelige steder og dele mine rare ting i biologien-observasjoner. Flere ganger underveis utbrøt hun også at hun måtte få med seg mannen sin dit en annen gang. Romantisk stemning i Lillomarka? Hva vet vel jeg?!...

Til forskjell fra når jeg har løpt her tidligere i år, var det denne gangen ekstremt bløtt noen steder. Så det ble en del balansering, klatring og vassing, men det var bare fin bonustrening, egentlig. Sist jeg løp her, løp jeg feil ett eller annet sted, sånn at ruta ble litt lenger enn planlagt, og nå gjorde jeg det jammen igjen. Må være litt mer oppmerksom neste gang, så jeg finner ut hvor det er det skjer.
Men beina våre holdt, og vi kom oss fram til Sinober hvor vi fikk oss en vannpause. To og en halv time etter at vi startet på Solemskogen var vi nede på Kjelsås. Veldig, veldig sultne, men ellers i overraskende god behold, tross kategorien skade. Utrolig hvor fort tida går når man løper sammen med noen man kan skravle bort hele turen med. Håper vi kan få til flere kveldsturer før mørket og snøen overmanner oss.

Jeg er nok i ferd med å kunne bevege meg ut av skadet-kategorien. Viste meg fram på intervalltrening med OSI igjen i dag.Var ikke i superform; værsjuk og hodepine. Så jeg ga meg så fort jeg kjente en liten kjenning i leggen, men tror ikke det var noen fare egentlig. Tar uansett ingen sjanser nå.

Planen er en 30 km+ tur på lørdag, så kjøre hardt på fart og hvile de to ukene som gjenstår før Stockholm. I morgen skal jeg bare ta en koseplaskeøkt i svømmehallen, håper det skal gjøre godt for alle reelle og innbilte beinvondter.