Jada, masa...

Jeg har hatt en del småtrøbbel med kroppen i år, småplukk i den store sammenhengen, men svært problematisk i forhold til trening og det å kunne prestere som jeg ønsker på trening og  i konkurranser.
Både med hensyn til sykdom og skader har jeg opplevd å få mye formaninger, advarende pekefingre og mer eller mindre gode, men helt sikkert velmente råd.
Opplever ofte at jeg må forsvare og argumentere for at jeg trener så mye, både i forhold til tidsbruk og hva det eventuelt måtte gjøre med kroppen min. Dessuten er det alltid noe jeg har gjort feil når jeg blir skadet eller syk - det er tydeligvis aldri tilfeldig, det er alltid fordi jeg har trent feil eller for mye. Vel, ingen er immune mot alle virus er de vel?

Nylig sendte Puls på NRK et program om hvor usunne folk med min livsstil er.
Følte jeg meg truffet av mye av det de tok opp? Jepp!... Kommer jeg til å slutte? Nope!...
Så er det sagt, ingen vits å mase mer om det!

I programmet ble det blant annet sagt at det å løpe maraton ikke er sunt. Vel, det kommer an på hva du sammenlikner med, gjør det ikke? I forhold til et stillesittende liv, vil jeg våge å påstå at min livsstil er svært mye sunnere. Alle medisinske målinger jeg har fått gjort tyder også på det samme. Lav hvilepuls og høy VO2maks er noe jeg har pådratt meg gjennom trening til maraton, noe min fastlege i hvertfall påstår er bra greier. Hennes kommentar til min helsetilstand var som følger: Du kommer til å leve til du blir 120 om du fortsetter sånn...

Asfaltløping ble som vanlig også trukket fram som selve roten til all ondskap. Dette er det helt sikkert noe i, men der de viser fram eksempler på hvor ille det kan gå, finnes det også eksempler på folk som løper mye og langt på asfalt og har tålt det. Det er alltid individuelle forskjeller på hva den enkelte kropp tåler.

Om min egen trening, så har jeg fokus på å trene variert og når jeg løper så varierer jeg underlaget. Av alle timer i uka brukt på trening, går mye av tiden til andre aktiviteter enn løping. Jeg tar styrketrening svært seriøst og varierer med både sykling og svømming. Blir det skiføre til vinteren, blir det sikkert mye av det igjen også. Sånn at neste gang det skulle skje noe med meg, kan jeg i hvertfall få slippe å høre formaninger rundt for mye ensidig trening?
Faktisk burde jeg nok egentlig ha løpt mer enn jeg gjør for å bli bedre, men jeg kommer fortsatt til å prioritere variasjon likevel.

Om jeg skulle peke på et punkt hvor jeg synder og hvor det går galt, så er det nok i forhold til hvile og restitusjon. En periode gikk det veldig skeis med det. Jeg jobbet altfor mye, stresset rundt med alt mulig, og når jeg i tillegg trente mye, ble det aldri tid til hvile samt veldig lite søvn. Nå har jeg skjerpet meg kraftig på dette, og planlegger i forhold til det. Håper det gir litt uttelling på sikt.

Så hva er greia, hvorfor mase om dette? Vel, jeg elsker å trene, og ambisiøse målsetninger innen idrett gir meg et enormt driv, mye spenning og tilfører livet mitt en ny og viktig dimensjon. Når jeg blir skadet/syk og ikke kan løpe, føler jeg at en viktig del av livet mitt blir tatt fra meg - ikke kult. I motsetning til noen av de som syklet Birken i helga, er jeg ikke opptatt av å slå noen, ytre status eller flashe utstyr - dette er kun for meg og for egen glede og nytelse over mestring og måloppnåelse.

Så det er bare å slutte og mase - jeg har ingen planer om å trappe ned, slutte eller prioritere andre ting foran dette. Er det klart? Noen spørsmål?