Uke 32: musikk, alkohol & alternativ trening

Denne uka har det bare blitt litt over 2 mil løping, og bakom det stusselige tallet ligger det både hyggelige og mindre hyggelige årsaker.

Først den hyggelige årsaken: 
Onsdag til lørdag har jeg vært på Øyafestivalen, og det var derfor planlagt at det skulle bli mindre trening enn ellers denne uka. Men en god del mer enn det faktisk ble, hadde jeg jo regnet med.

Tross noen regnskurer, har Øya som vanlig vært en fin opplevelse. Jeg har også sluppet meg litt løs og drukket alkohol, uten at noen skandaløst har skjedd, eller jeg har vært i nærheten av å føle meg dårlig dagen derpå. Jeg har tydeligvis blitt altfor voksen og forstanding...

Gikk på en klubbkollega fra OSI (som forøvrig løp Lofoten maraton i øs pøs regnvær i går, stakkars mann) tilfeldig i handlegata, og vi diskuterte kombinasjonen øl, musikk og løping. Han var den eneste fra løpemiljøet jeg møtte, og jeg mente at dette kanskje var en kombinasjon som ikke var så vanlig i miljøet. Han påsto på sin side at det ikke er noen som drikker så mye som løpere. Noe jeg  har til gode å observere. Ergo: jeg må begynne å gå på festene til OSI og sjekke ut om dette virkelig stemmer...

Festival, sol, sommer og hvitvin - herlig:

Så til den ikke så hyggelige grunnen til at det bare ble 23 km denne uka:
Mandag avbrøt jeg intervalløkta med OSI fordi jeg fikk vondt i leggen. Dessverre ble det bare verre i etterkant, og jeg har nok fått en akutt senebetennelse i leggen. Vet ikke hvordan jeg skal tolke dette, siden jeg hadde løpt mindre enn tidligere i sommer uka før - kanskje jeg ikke tåler å løpe mindre enn 8 mil i uka? Tvilsomt kanskje om jeg får noen støtte for den hypotesen?

Løp min vanlige morgenrunde tirsdag morgen, og det gjorde ikke saken bedre. Måtte innrømme for meg selv at noe var veldig galt, og resten av uka har jeg derfor spist Voltaren og tatt det med ro/trent alternativt. Flink jente!

Lørdag (altså i går) var det annonsert en felles langtur med OSI i traseen til Nordmarkstraver'n, dvs. vel 3 mil fra Stryken til Sognsvann. Det var en tur jeg hadde veldig lyst til å være med på, og lurte veldig på om jeg skulle eller ikke. Oppsøkte råd fra en lege/løper og fikk følgende å forholde meg til:

1. Skader som kommer brått, er også vanligvis de som går raskest over, til forskjell fra de som kommer snikende på over lengre tid.
2. Vondter man har før start, og som går over etter hvert som man kommer i gang , er bedre enn de som blir verre av aktivitet.

I mitt tilfelle var det første utsagnet positivt og det andre negativt. Jeg tok en kort, kort testtur fredag morgen for å finne ut om jeg kunne bli med på langtur, og resultatet var nedslående. Jeg kjente ingenting før jeg startet, men mot slutten av turen kjente jeg det godt.

Ergo ble det ingen langtur i går, og det var synd på en sånn fantastisk dag. I stedet ble det spinningtime inne. Jeg skal snart konkurrere igjen, og har ikke tid til å legge treningen på hylla.
Men jeg har tydeligvis rotet bort sykkelbeina mine i sommer, for de var søkk borte. Har syklet veldig, veldig lite nå i lang tid, samtidig som jeg har løpt veldig mye - og det er sikkert grunnen til at det gikk så dårlig på timen i går. Jeg greide bare ikke å sykle hardt nok til å få pulsen opp i de verdiene jeg ville ha den, beina bare ville ikke.

Det blir nok litt sykling, svømming og annen alternativ trening i uka som kommer også. Men jeg håper å kunne ta opp løpingen igjen så smått. Her har vi ei dame med dårlig tid. 11. september starter konkurransene igjen, og jeg har behov for både mer mengde og ikke minst fartstrening før det. Hører du leggen, skjerpings!