Om flyging...

Der jeg vokste opp heter det å flyge (flyg, flaug, har fløgi) - ikke løpe. Jeg synes dette verbet beskriver det jeg gjør, i hvertfall det jeg ønsker å føle/oppnå når jeg utfører denne aktiviteten, mye bedre enn ordet løpe.
Når man på en løpetur (altså flygetur), kommer skikkelig inn i flyten og alt fungerer, føles det ikke som om man er i nærheten av bakken engang - man flyr (flyg)! Dessverre kommer ikke denne følelsen altfor ofte, men når det endelig skjer, så er det verdt alle forutgående timer med strev.

I dag skjedde det. Jeg er jo som kjent skadet, men måtte ut en liten tur og teste hvordan det står til med leggen. Har sittet rolig lenge nok. Syklet opp til Sognsvann for å få litt bonustrening på toppen.
Derfra var planen å løpe på blåstien mot Ullevålsseter, og enten snu når jeg hadde løpt 30 minutter eller hvis jeg fikk kjenninger i leggen. Av andre grunner enn skaden i leggen, måtte jeg ta smertestillende på toppen av Voltaren før jeg dro. Det er ikke noen kjempekombo for meg. Kjente jeg var ganske svimmel da jeg syklet opp. Heldigvis gikk det over etter hvert som jeg kom i gang med løpingen.

Tok det veldig, veldig rolig fra start. På Ankerveien ble jeg forbiløpt av tre Vidarløpere som tydeligvis var på vei ut på langtur, blant annet Runar Gilberg og Christina Holt. De hadde en helt annen fart enn meg, det skal være sikkert. Da jeg kom ut på stien gikk det enda saktere. Tok det bevisst pent. Det var bløtt, glatt og kronglete, og jeg ville ikke falle, vrikke noe eller irritere skaden. Ergo ble jeg forbiløpt av en rekke løpere, uten at selvtilliten tok spesielt skade av det.

Likevel, løpsfølelsen var god - og det å skulle snu etter 30 min var ikke aktuelt når jeg var så nærme Ullevålsseter. Så jeg fortsatte til jeg kom ut på veien der den siste bakken opp til Ullevålsseter starter. Der satte jeg snuten nedover mot Sognsvann på se og bli sett-veien.
Men jeg så lite og husker få detaljer, for der startet flygeturen virkelig. Jeg greide ikke holde igjen for noe i verden - farten falt naturlig inn i maratonfart +, det vil si under 5'erfart (mer enn 12 km/t), og beina var knapt nedi bakken. Jada, det er nedoverbakker, men for en flyt jeg hadde nedover bakkene på grusen. Brukte ikke mye over 20 min på veien ned igjen.

Trengte en sånn tur nå. Må fortsatt begrense meg, for leggen er fortsatt irritert, men resten av kroppen (inkludert hodet), ser i hvertfall ut til å fungere. Håper inderlig jeg kan komme i gang med normal trening igjen snart - første konkurranse er rett rundt hjørnet.