Blaut på beina-tur i Maridalen

Dagens turvalg var kanskje ikke så vel gjennomtenkt, siden jeg ikke hadde noen tanker om at jeg kanskje skulle komme i kontakt med snø da jeg dro av gårde. Her nede hos meg har det jo stort sett bare regnet i det siste, og den lille snøen som har kommet, forsvant med regnet.
På bussen på vei opp til Kjelsås oppdaget jeg plutselig at det var helt hvitt oppe i åsen, dvs. snø! Jaja, da gjenstod det i grunnen bare å finne ut hvor mye som hadde lagt seg, og hvor blaut og eventuelt glatt turen ville bli.
Dessverre markere nok også dette synet slutten på årets muligheter til å løpe på bare stier, lite sannsynlig at det blir noen muligheter for det før i april/mai neste år, sukk! Vel, sånn er det å bo her. Snart skisesong å glede seg til som veier opp for elendigheten.

Ikke helt skiføre, men ikke så veldig langt i fra heller...

Fra Kjelsås og skiløypetraseen på østre side av Maridalsvannet til Sanner gård var det ganske fint å løpe. Snøen var ikke så veldig våt så tidlig på dagen. Det hadde kjørt noen biler der, og i bilsporene var det glatt, men i midten av veien var det fint å løpe. Jeg var heller ikke alene om å streve meg rundt i snøen, både andre løpere og syklister ute så tidlig på dagen.

Maridalsvannet mot Grefsenkollen med snødekte topper

Det var tungt å løpe i snøen, men samtidig føltes det herlig - bra kombinasjon. Da jeg kom meg ned til Maridalen og ut på asfalten i Maridalsveien, ble jeg fort våt på beina; saltslaps. Ikke så herlig! Men kropp og bein føltes så fine at det fikk ikke overskygge den fine løpsopplevelsen. Heller ikke det å bli nedsprutet av forbipasserende bilder. Men det skal sies at de aller fleste tok hensyn, med noen få, men meget merkbare, unntak.

Kirkeruinen i Maridalen

I dag ble det nesten 15 km, de fleste på hardt underlag, uten antydning til problemer under beina. Det er stas! Usikker på hva grunnen er, for jeg har nemlig drevet med litt skooperasjoneksperimenter de siste ukene, men er foreløpig ikke klar for å trekke noen konklusjoner på resultatet.