Holmenkollen skimaraton 2014: Tror ikke skirenn er noe for meg egentlig...

Konklusjonen jeg kom til underveis i rennet i går var følgende: Å trene langrenn er gøy - å gå skirenn; not som much!... Skirenn er best på TV!

Jeg har aldri bannet så mye og intenst på fem timer noensinne, både høyt og inni meg.

Fikk en Crafttrøye stukket til meg av ei dame fra Skiforeningen da jeg kom i mål. Tusen takk!

For ikke å bli altfor negativ skal jeg forsøke å trekke fram noen positive ting også. For det første: Arrangementet var superproft og knirkefritt gjennomført slik jeg opplevde det. Mange klapp på skulderen til Skiforeningen. Arrangørene av Oslo maraton bør ta seg et kurs hos de som arrangerte gårsdagens renn!

Intens smøring i Sørkedalen før start.

Jeg gledet meg veldig til dette skirennet. Har vært yrs ivrigste leser den siste uka, for værutsiktene var ikke spesielt positive i forkant. Det ordnet seg så godt det lot seg gjøre akkurat i de timene rennet pågikk. Men ustabile mildværet skapte utfordringer for føret og valg av smurning. Hadde lommene fulle av smurning og energigele da jeg la ut på turen, men brukte aldri noe av det. For å få det unnagjort med én gang: jeg bomma kraftig! Men var ikke alene om det akkurat. Var mange fra de beste puljene som brøt løpet tidlig.
De to foregående skirennene har jeg slitt med glid, men hatt feste. Takket være Oslo sportslager hadde jeg ingenting å utsette på gliden denne gangen.

Våknet kl. 04.00 lørdag morgen, og lå den siste timen fram til klokka ringte og grublet på hva jeg skulle smøre med. Fulgte alle smøreråd, men det hjalp ikke. Føret var for vanskelig for en amatør for meg.

Intenst grunnarbeid fredag kveld

Hadde investert i alle varianter - uten at investeringen ga noen avkastning. I følge de lærde var det Rode jeg skulle satset på...

Løypa var helt glasert de første kilometerne. Null feste. Måtte bare dra meg fram på armene. Turte ikke dra på selv om jeg er sterk til å stake, var redd for å gå ut for hardt. Før de verste motbakkene opp mot Heggelivann sto det noen snille karer med skismurning. Så jeg stoppet der, og en blid mann la på et tykt lag med VR62 under skiene mine. Dessverre hjalp ikke det med en gang. Var vel bare klister som hadde gitt feste de første kilometerne i går.

Lenger opp ble det bedre. Men så fort jeg begynt å få feste, begynte det å kladde seg under skiene. Dessuten begynte jeg å ta igjen de eldste aldersklassene som startet først og måtte skifte spor. Kladdebonanza! Hadde heldigvis med meg skrape i lomma. Den fikk jeg brukt for flere ganger underveis.

Når vi kom til toppen på Heggeli gikk det bedre en stund. Sola skinte, himmelen var knallblå og det var et helt nydelig postkortlandskap der oppe. Forsøkte å ta meg sammen og nyte det. Men gnisten var borte, og jeg fant den aldri igjen. Så det ble skirenn i søndagsturtempo på lav puls for meg. Tok meg god tid på alle matstasjoner på veien, og var aldri i nærheten av å gå tom underveis.

Jeg fikk brukt stakeferdighetene mine i det lette terrenget fram til Storflåtan. Det var overvann flere steder som var vanskelig å forsere. Pluss at nå kom også det jeg misliker mest med skirenn; utforbakker.
Er dessverre redd for nedoverbakker. Det går ganske greit på trening. Men når det kommer folk på alle sider, og jeg føler at jeg ikke har kontroll, da blir jeg veldig redd. Så jeg gikk på snørra flere ganger i går. Fire ganger fordi jeg mistet kontrollen når noen foran meg falt eller noen sneiet meg bakfra. På slutten én gang grunnet veldig dårlig sikt i tåka. I fiskebeinsbakker fordi noen tråkket på stavene mine. Den første gangen fikk jeg dratt den venstre skulderen min litt ut av ledd (gammel skade). Vel, det blir ikke akkurat topp stemning i topplokket og superresultater av slikt.
I de lange fine utforkjøringene ned mot Fyllingen var løypa glasert, så det gikk altfor fort for meg med så mye folk på alle kanter. Angst! 

Fra Nordmarkskapellet og inn var det null feste i oppoverbakkene. Jeg ville bare i mål, så det var uaktuelt å stoppe og legge mer smøring. Så jeg labbet alle bakkene i rolig fiskebein. Ingen hast! Det eneste jeg tenkte på var de siste utforbakkene til skistadion. De har jeg aldri testet, og tåka var tjukk - så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det endte selvsagt i et siste spektakulært fall i en skarp sving en kilometer før mål. 

Jeg hadde ingenting i pulje 5 å gjøre. Om det er noen trøst så kom jeg i mål samtidig med ei annen dame (vi var ekstremt få, godt under ti) som startet samtidig med meg.

Nest siste stavtak før målgang

Hørte Rannveig ("Futt") sto og heiet på meg på oppløpet. Jeg hadde lagt opp mellomtidsvisning på Facebook, så hun hadde god oversikt over hvor jeg var i løypa. La inn noen skikkelige stavtak til ære for fotografen på oppløpet.
Fasit viser at jeg gikk 54,79 km på 04.54.41. Gjennomsnittspulsen var av typen rolig langtur. Sikkert høyest i nedoverbakkene, fordi jeg var så redd. Jeg går mye fortere på trening på samme puls. Sist lørdag gikk jeg de siste 14 km av turen på én time uten å slite, så jeg hadde definitivt sett for meg en helt annen sluttid enn den jeg endte på - nærmere fire enn fem timer var helt innen rekkevidde. Tross at skigrunnlaget er tynt i år grunnet manglende snø. Men da må smurning, utforferdigheter og killerinstinktet være på plass.

På tide å snakke om noe positivt. Selv om jeg hadde gått nesten 55 km på ski, følte jeg at jeg kunne gått noen mil til da jeg kom i mål. Hadde en vannblemme inne i høyre hånd og et gnagsår på høyre hæl. Men utenom det hadde jeg ikke vondt noe sted, og kjente meg slettes ikke sliten andre steder i kroppen enn i hodet. Var mentalt slitsomt å håndtere glatte ski, kladder og grue seg til hver nye utforbakke underveis.

Jeg har følt meg veldig pigg og sterk i det siste, og det fikk jeg i grunnen svar på at stemmer. Så det er positivt. Tross en trøblete hæl og skulder har jeg ikke fått trent så jevnt over vinteren siden 2010, og det gir effekt.

Søster Rannveig hadde som nevnt tatt turen opp for å ta meg i mål. Det var hyggelig. Rett etter målgang ble jeg plukket ut som en av de heldige som fikk en trøye fra Craft. Gratis pølser, masse mat og drikke tilgjengelig. Blide arrangører og deltakere i den tjukke tåka. Som sagt, supert arrangement.

Skiføret her i byen ser ut til å forsvinne denne uka, så det er bare å ta fram løpeskoene igjen. Det er synd, for jeg elsker å gå lange treningsturer på ski. Men noen flere skirenn kommer det nok ikke til å bli med det første. Siden det er så dyrt å delta må det være morsommere dersom jeg skal gidde. Løping er så greit, der er det kun formen som påvirker prestasjonen. På ski er det så mange andre faktorer i tillegg. Skal jeg gå flere skirenn så må jeg skaffe meg større trygghet på utforkjøringer og et proffere smøreteam (som består av undertegnede).