Har du noensinne befunnet deg i en "scorpion"?

Det har jeg nemlig, opptil flere ganger, tror jeg - og senest søndagen som var.

I tilfelle du nå klør deg i hodet og lurer veldig på hva jeg egentlig snakker om, så kan jeg opplyse om følgene: Det har ingenting med et forferdelig tysk puddelhardrockband å gjøre - heldigvis. Jeg sikter heller ikke til det ekle edderkoppdyret med klør og giftbrodd eller stjernetegnet oppkalt etter samme  udyr.
Men nå brenner tampen, for det er snakk følgende; the back-bending, spine-twisting position one finds themselves in mid-accident (kilde:Rob Dyrdek, Ridiculousness).
Eller enda klarere: When you face-plant into the ground, and your feet come up and behind your head making you look like a scorpion (kilde: Urban Dictionary).

Hvis du fortsatt klør deg i hodet og ikke skjønner hva jeg snakker om, så ser det omtrent sånn ut:

På film:

Og minus saltoen var det omtrent sånn det gikk for seg sist søndag nederst i de scooterkjørte bakkene mellom Holoaseter og Katnosa; hodet først i bakken, skia i været. Spektakulært og vondt.

Jeg trodde først at jeg hadde kommet ganske greit fra det, men siden jeg fikk vondt i hodet søndag kveld, og det var verre på mandagen pluss at jeg fikk små svimmelhetsanfall, dro jeg rett til legen. Der ble det i tillegg konstatert at jeg hadde tåkesyn på venstre øye og veldig dårlige reflekser på venstre side av kroppen. Så da bar det rett til ct-undersøkelse. Tåkesyn og dårlige reflekser forklarer jo ganske godt hvorfor jeg sleit så innmari med å holde meg på beina etter det første skorpionstuntet på søndag. Begynte jo å lure på om alle skiferdighetene hadde forsvunnet helt, så mye som jeg var nedpå og spiste snø.

Heldigvis viste ct-undersøkelsen at det ikke var noen blødninger i hjernen. Men jeg har vært sykemeldt hele denne uka. Langrenn er definitivt ikke for pyser! Og som nevnt, dette er verken min første hodeskade eller scorpion - og kanskje heller ikke den siste. Man skal jo leve!

Heldigvis ser diagnosen verre ut enn det egentlig var

Det kunne godt så mye verre, og det er bra jeg er så sterk og robust som jeg er - kunne lett ha brukket noe vitalt (nakken f.eks.).

Det har blitt foreslått at jeg alltid bør ha med meg følge på tur, siden jeg er så flink til å falle på voldsomt vis. Men vet ikke om det hjelper så mye på selve det problemet. Men om noen hadde vært med, kunne jeg kanskje ha fått filmet skistuntene mine - sånn at jeg kunne fått den heder og ære på Youtube som jeg mener jeg fortjener.

Nå føler jeg meg mye bedre enn tidligere i uka. De forslåtte musklene er ganske restituert, svimmelheten, hodepinen og tåkesynet er i ferd med å forsvinne (men kommer tilbake hvis jeg anstrenger meg for mye).
Til helga skal jeg prøve meg litt på ski igjen, det er viktig å komme seg på hesten igjen så raskt som mulig, ikke sant. Og siden det har kommet masse snø denne uka, er det vel mykere å falle også...

Men i alle tilfelle er det sikkert smart å studere dette kapittelet i skiboka til Trude Dybendahl ganske inngående - og øve litt på det i praksis:

Pugge, pugge, pugge - snart er det prøve...

Ha en riktig god skihelg folkens!