Skirenn #2 - Madshus skimaraton

Søndag jeg gjennomført mitt andre skirenn noensinne. Denne gangen var det en distanse jeg kjenner fra før, nemlig maraton (42 km). Kan med én gang si at distansen føles ganske annerledes med ski på snø enn med løpesko på asfalt. Det som derimot er ganske sensasjonelt er at jeg nå har gjennomført to maraton på asfalt og en på snø og at det kun er 74 sekunder som skiller beste og dårligste tid (sic!). Så jeg har tydeligvis kun én fart på denne distansen, samma hva...

Siden jeg vanligvis går fortere på ski enn når jeg trener løping, er jeg ikke spesielt fornøyd med sluttiden jeg endte opp med i søndagens renn. Skal du vil lete etter meg på resultatlisten anbefaler jeg å begynne lesingen fra bunnen... Heldigvis har jeg en haug med unnskyldninger for hvorfor det endte slik det gjorde.

Men først; Madshus skimaraton er et passe stort renn med start på Raufoss, der jeg har vokst opp, og som ender på Gjøvik. Men med unntak av de første to kilometerne var løypetraseen helt ukjent for meg.

La oss ta det positive først. Sola tittet fram ganske tidlig i løpet og det hadde snødd litt om natta, så det var som å befinne seg midt inne et postkort hele veien. Jeg gikk heller ikke så fort at jeg ikke rakk å ta inn alle de flotte synsinntrykkene. I tillegg var det noen tilskuere ute i løypa her og der som heiet på oss. Det var jo stas!
Og som jeg nevnte innledningsvis, det er forskjell på maraton på snø og asfalt. De to gangene jeg har løpt maraton har jeg vært helt ferdig når jeg har kommet i mål, og knapt vært til stand til å gå. Det har også tatt lang tid å restituere seg i etterkant. Da jeg gikk i mål på søndag var jeg selvsagt sliten, men ikke overstadig. Hadde jeg måttet, kunne jeg gått ei mil til. Nå er jeg helt fin igjen og klar for å trene.
Feste i bakkene hadde jeg også!
Men aller mest gledelig: jeg kan gå langt på ski uten smerter i forfoten - det var jo helt utenkelig for to år siden!

Unnskyldning #2 - sjølpreppa ski

Sånn, da var det gjort og det er på tide å fremme alle unnskyldningene for at det ikke gikk så fort som jeg hadde tenkt at det skulle gjøre:
1. Ikke spesielt god dagsform.
2. Sjølpreppa og sjølsmurte ski - det borger dessverre ikke alltid for den ypperste kvalitet. Jeg er en fersking i faget og hadde nok gjort et par tabber.
3. Fikk det travelt før start, og rakk ikke få i meg nok næring.
4. Gnagsår som plaget meg veldig de siste 15 km.
5. Det hadde kommet mye snø om natten, og de hadde ikke preppet løypene på nytt før løpet, så det var veldig tøft å gå opp alle fiskebeinsbakkene. Det var også veldig tungt og man mistet mye fart hver gang man måtte ut av sporet og de var ikke så lett å få tak med stavene. Men dette var jo likt for alle.

Den første mila av løpet er det nesten bare oppoverbakker, og mye av det måtte man gå fiskebein i løssnø. Veldig tungt, og jeg begynte å lure på om jeg kunne greie å holde helt inn. P
røvde å holde meg i løypa så lenge jeg kunne, der det var løype igjen. Forbannet være alle dem som går ut i fiskebein så fort det går litt oppover, og ødelegger løypene totalt for oss som kommer bak. Min strategi er alltid å gå diagonalgang så lenge det overhodet er mulig, det er mindre slitsomt enn fiskebein.

Som sagt hadde jeg feste til å komme meg opp alle bakkene, men når det begynte å gå nedover skjønte jeg at det var en del å utsette på gliden. Så utrolig irriterende å gå forbi folk i motene som bare glir forbi deg igjen i nedoverbakkene. Arrgh! Tror jeg hadde greid å få festesmøring litt for langt bak på skia - og jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv. Normalt går jeg mye dobbelttak med fraspark og staker når jeg går på ski, men på denne turen ble det nesten bare diagonalgang.
Det er av sine feil man lærer visstnok...

Det var tre matstasjoner på turen, og jeg brukte god tid på dem alle. Mellom den første og den andre stasjonen merket jeg at jeg var veldig, veldig sulten (en følelse jeg aldri har kjent på under et løp). Så den andre matstasjonen var etterlengtet når den endelig kom, og det kjentes ut som om jeg kunne spist en hest - hadde noen tilbudt meg hestelasagne så hadde det garantert glidd ned. Men det de hadde å tilby var saft, kjeks og banan, og det glei ned det også. Så jeg ble værende der en stund.

Etter den andre matstasjonen begynte det å gå galt. Rett etter matstasjonen fikk jeg akutte kladder under høyre ski som plutselig lugget til sånn at jeg gikk rett på snørra; fall #1. Så jeg måtte ta av meg skia og skrape kladder. Og da fikk jeg selvsagt masse kram løssnø inni både skisko og bindinger, og det var nesten umulig å få festet skoa i bindingene igjen. Det ble sagt en del stygge ting ganske så høylytt inne i skogen der da...

Det ble ett fall til på turen, et skikkelig ett.
Fall #2: En gjentakelse av klassikeren fra to uker siden. Som sagt, det hadde kommet en del snø i løpet av natten. I den aller bratteste nedoverbakken på hele turen var det svært oppkjørt. Jeg kom litt for langt ut på kanten, skia forsvant inn i løssnøen og jeg måtte spise snø - masse snø. Hodet først ned i snøen - skia i været. Denne gangen var jeg også så heldig at jeg fikk en haug med tilskuere til stuntet. Siden det var så veldig mye løssnø kom jeg heldigvis uskadet fra det.
Men jeg fikk masse snø bak solbrillene, snø både utenpå og inni buffen jeg hadde på hodet, snø under jakka og nedi buksa, pluss at 50 % av sikkerhetsnålene til startnummeret forsvant. Så det var et strev å få med seg det helt til mål - og siden startbrikken satt på startnummeret var det jo litt viktig å få det med seg hele veien.
I tillegg skapte mitt fall en dominoeffekt bakover i rekkene, og jeg skapte kaos for flere enn meg selv. Unnskyld folkens!

Det tok litt tid før jeg kom meg videre etter fallet. Turte ikke kjøre ned resten av bakken før jeg var helt sikker på at det var klart både foran og bak.

Med eventyrblanding skal skisporet erobres - or not...

Etter fallet var jeg egentlig ganske ferdig med hele rennet. Skiene kladdet, jeg var engstelig for at det var flere fæle bakker på gang. Men jeg hadde tilnærmet null glid, så det var lite å frykte. Var også ganske lei å bli fraglidd av folk jeg hadde tatt igjen i motbakkene, gå fiskebein i løssnø og begynte å kjenne gnagsåret på høyre fot igjen samt jeg så at sluttiden ikke kom til å bli i nærheten av hva jeg hadde håpet. Så da var det bare å gjøre det beste ut av den siste delen av turen. Tross at det var mye nedoverbakker, var den siste mila fryktelig lang, mentalt.

Rett før målgang sto søster og nevø og heiet på meg, og smilet kom på plass igjen. Det var herlig å komme i mål, og revansjelysten slo innover meg allerede før jeg gikk over målstreken. Dette er definitivt ikke mitt siste skirenn! Og om noen lurer, så kan jeg også anbefale å forsøke seg på Madshus skimaraton. Jeg gjør det gjerne igjen, må bare trene litt mer på både å gå på og preppe ski først...