I'm on a ride - fast - to where I don't care!

lørdag 15. juni 2013

"Heia Marianne"-halvmaraton

I går oppdaget jeg at jeg var tagget i et innlegg på Facebook:

Jeg syklet nemlig inn til Blankvannsbråtan i fjor, og sto der og heiet på mange kjente og ukjente løpere, blant annet Marianne (Treningscamp). Sjelden opplevd så mye takknemlighet i mitt liv - for heiing akkurat der var populært blant de som snublet ut av skogen.
Når ens nærvær er så sterkt ønsket, kan man jo ikke si nei. Så det var bare å stille opp. Sykkelen har punga igjen, og jeg må investere i noen nye deler før den er kjørbar. Ergo måtte jeg ta løpeskoa.
Jeg hadde egentlig ikke planer om å trene så hardt i dag, i tilfelle jeg skal løpe Myllavannet rundt i morra. Dessuten har jeg trent veldig hardt til Mærraøllen 2013 de to siste kveldene (sommerfest på jobben på torsdag og lønningspils på fredag). Så det lå ikke an til en stor dag for trening.

Men jeg så på e-post at OSI skulle ut på langtur i løypa til Nordmarka skogsmaraton. Så jeg stilte opp på NIH, og løp ut med dem. I tillegg til meg var det Rik, Oddbjørn, Mike og Santoucha. Veldig lenge siden sist, så det var hyggelig.

Start og mål for skogsmaraton var også på NIH, og speakerstemmen var meget kjent, selveste sjefsleppa Heming Leira. Så jeg gikk bort og banket på ruta og vinket til ham, og det skulle jeg selvsagt få angre. For da kom det en lang tirade som omhandlet meg over anlegget som runget ut over hele Sognsvannsområdet. Så alle vet nå at jeg planlegger å løpe Myllavannet rundt i morra. Heming vet tydeligvis alt- for jeg har aldri nevnt dette til ham.

De andre fra OSI lurte på hva jeg hadde prestert for å bli behandlet som en superkjendis over høyttaleranlegget. Men man behøver ikke prestere annet enn å kjenne Heming Leira for være mottaker av mektige mengder publisitet, enten man vil eller ikke...

Vi løp oppover vestsiden av Sognsvann, og de bakkene er harde. Så allerede der røk forsettet om en lett og rolig treningsøkt. Et stykke før Ullevålsseter møtte vi dagens vinner i herreklassen, Jon-Henry Strupstad, et hav foran nestemann. Nestemann var Jarle Marvik som jeg kjenner fra Studentidretten, så det var jo hyggelig. Vi løp videre mot Blankvann etter Ullevålsseter. Men jeg valgte å snu når jeg så at jeg hadde løpt 11 km, slik at turen ikke skulle bli altfor lang (ha-ha).
Dagens tur
Marianne, som hadde et håp om at jeg skulle stå og heie på henne på Blankvannsbråtan, ville komme til å bli skuffet, men sånn er livet.

Jeg løp veldig rolig tilbake til Ullevålsseter og heiet så godt jeg kunne på de som løp forbi meg eller omvendt. Blant annet løp Vemund fra Treningscamp forbi, og fikk all den heiing jeg kunne oppdrive. Det ble klasseseier på ham i dag, en skikkelig stor prestasjon. Det er ikke akkurat utrente folk han konkurrerte mot.

På Ullevålseter ble jeg stående for å vente på Marianne. Planen var å løpe sammen med henne ned dersom det var greit for henne. Ut fra farten mange som løp forbi hadde, trodde jeg det skulle være greit. MEN JEG TOK FEIL DER GITT!

Før Marianne kom, gikk jeg inn og handlet en Solo som jeg tok på styrten. Nok en treningsøkt til Mærraøllen. Fikk heiet på en rekke kjentsfolk som løp forbi mens jeg ventet, blant annet en skjørteløs Tim Bennett.

Et blidere ansikt på en maratonløper enn Mariannes da hun så at jeg sto der og heiet, har jeg aldri sett - made my day! Og hun samtykket i at jeg kunne løpe med henne ned. Men den som skulle angre på det var meg. Man skulle jo tro at hun var litt sliten etter 37 km i ei veldig tøff maratonløype, men ikke Marianne, nei. Jeg fikk kjørt meg på de fem kilometerne ned til Sognsvann. Selv om det var hardt, prøvde jeg å motivere henne så godt jeg kunne, men det er jammen ikke lett når det går opp i 4-fart. Jeg var ikke helt forberedt på det.

Så når sluttspurten skulle settes inn, valgte jeg å avstå og løpe en snarvei for å heie henne inn i mål. Til mitt forsvar så må jeg si jeg tross alt prøvde å dra ei dame som dro i land en klasseseier, og det var ikke mange kvinner som kom i mål foran henne. Så da kan man ikke forvente at det blir en joggetur. Men gøy var det. Og etterpå fikk jeg lov til å holde i fatet hun vant, bare for å kjenne på hvordan det kan være å være en vinner i Nordmarka skogsmaraton. Når jeg blir stor skal jeg bli like rå som deg Marianne!
Marianne og meg etter målgang. Synes jeg ser mer preget ut enn Marianne... (foto: Silja)
Siden jeg løp både til og fra NIH og ble det over en halvmaraton i distanse på meg i dag. Det lengste jeg har løpt så langt i år. Jeg kjenner det godt i beina nå, så det er fare for at jeg kan få det litt tungt rundt Mylla i morra. Men ambisjonene er heller ikke store, annet enn å få nok en fin løpsopplevelse, så det er helt greit - og veldig verdt det var det. Men jeg kan ikke love deg det samme hvert år, Marianne.

2 kommentarer:

  1. Vet ikke hvem som gjorde dagen til hvem jeg, for å si det sånn! Jeg skjønte ikke med en gang at du faktisk ville løpe med meg til mål, men da det gikk opp for mitt trege maratonhode, strømmet takknemligheten på. Selv om du ikke fikk mye respons underveis tok jeg alt til meg, tro det eller ei :) Bare rop ut om det er noe jeg kan gjøre til gjengeld! Bortsett fra kanskje å dra deg rundt Mylla akkurat i morgen...

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde overhodet ingen forventniner om særlig respons. Når man er i innspurten på en maraton skal man legge alle sine krefter i å komme til mål og ikke på omgivelsene sine. Hadde det vært meg hadde du ikke hørt et kvekk... Veldig hyggelig å kunne bidra. Jeg orket heller ikke snakke så mye som jeg ville, det gikk jo så voldsomt fort med deg. :-)

      Kanskje du skal få yte gjengjeld på SRM en gang. Har en hårete drøm om å se 13-tallet på enrundern i år.

      Slett

Related Posts with Thumbnails