Universitetets sykkeldag - DNF

I dag ble den årlige sykkeldagen på jobben avholdt. Jeg var som vanlig klar som et egg. Å få betalt for å være i fysisk aktivitet er ikke noe jeg sier nei til. Som vanlig skulle jeg også sykle til Stryken først, møte de andre der for så å sykle videre til Kikut og hjem. Det er satt opp busser fra Blindern til Stryken som tar med seg både syklister og sykler, men jeg bruker å ta jernhesten både fram og tilbake.

Jeg burde ha tatt tegningen da jeg skulle ta ut sykkelen fra kjelleren i dag tidlig, og så at den hadde punktert på framhjulet i løpet av natten. Var allerede sent ute, og satte derfor ny pers i slangeskifting. Kom meg av gårde enda litt mer etter skjema, men alt føltes fint likevel; greit vær og kroppen føltes sterk. Mellom Hakadal og Stryken syntes jeg at det begynte å bli så tungt å sykle, og jammen hadde ikke forhjulet punga IGJEN! Æsj!

Heldigvis hadde jeg med meg ekstra slange, verktøy og pumpe, så det skulle la seg fikse. I det jeg sto der og freste kom det en galant mann forbi på sykkel og ville hjelpe meg. Men neida, jeg greier sjøl!

Orker ikke engang late som jeg er et hjelpeløst kvinnfolk for å kokettere. Mulig det var at han automatisk gikk ut fra at jeg sto og ringte til gubben etter hjelp, som han sa, som gjorde at hjelpsomheten ble så kontant avvist.
For det jeg egentlig gjorde med telefonen var å formidle min ulykke med bilder i alle sosiale media, før jeg skulle ta til med mekkingen. Og dersom jeg en gang i framtiden forhåpentligvis skulle være så heldig å bli avsinglifisert så skal det være med en mann og ikke en gubbe...
Stakkars fyr (eller gubbe?), han ville jo bare være snill. Men måtte kjøre videre med uforrettet sak. Forhåpentligvis møter du et litt mer hjelpeløst og takknemlig kvinnfolk neste gang.

Greie sjøl!

Det føltes ikke særlig bra å ha punga igjen. Tror heller ikke det er særlig lenge siden det skjedde sist gang. Men mer enn én slange hadde jeg ikke i veska, så det var ikke snakk om at jeg turte å sykle inn i marka med en sykkel som var troende til å punge nok en gang. Det er ganske langt å skulle bli tvunget til å gå hjem fra Kikut...

Så langt kom jeg...

Så det var bare å innse at det kom til å bli en DNF på årets sykkeldag. Jeg skulle egentlig treffe Astrid på turen også, så æsj... Syklet til nærmeste togstasjon, som var Hakadal. Litt flaks hadde jeg, for jeg måtte bare vente 10 minutter på toget.

Mekkefingre avbildet på toget

Deretter syklet jeg inn i Maridalen og møtte Astrid nedenfor Skjærsjødammen. Mindre konsekvens om jeg skulle punge der, så jeg turte det.

Så da ble den tradisjonelle megalange lunsjrasten på Kikut avholdt hjemme hos meg i stedet noen timer senere enn planlagt.

Egentlig skulle jeg ha syklet seks mil i dag, men det ble bare fire pluss en togtur. Tror jeg må ta en runde mer enn jeg opprinnelig hadde tenkt på SRM i kveld for å veie opp.

Vel, alt kan ikke gå helt etter skjema hele tiden...