St. Hansgaloppen 2013 - regntung vaflatlon

Silja og jeg viser muskler før start

Av forrige innlegg framkom det at jeg vant startkontingenten til årets St. Hansgalopp på SRM onsdag. Men St. Hansgalopp hadde det blitt om jeg hadde vunnet eller ei. Fjorårets galopp var en veldig fin opplevelse, og jeg har derfor sett veldig fram til årets løp.

St. Hansgaloppen er et Osloløp, men det er også et bygdeløp. Løpet går rundt Maridalsvannet, for det meste på skogsveier. Arrangeres av Sørbråten IL med start og mål på Maridalen skole, som er en liten grendeskole. Startskuddet fyres av med et hagleskudd (jepp!). I år gikk starten allerede kl. ni (på kvelden), men tidligere har den gått senere, i fjor startet vi kl. ti.

Etter målgang serveres det vafler (ble kun én på meg), og man kan spise så mange man vil til det er tomt. På grunn av dette går løpet blant kjennere også under kallenavnet Vaffelgaloppen. Nytt av året er at det også ble servert gryterett (som jeg ikke rakk å smake på). For en luksus. For å toppe det, feiret St. Hansgaloppen sitt 30-årsjubileum i år, så jeg fikk også en jubileumstrøye. MYE for pengene (det vil si ingen penger fra min side).

Dette er det beste after race-bildet noensinne, i følge undertegnede. Rolf Nielsen oppsummerer alt Vaffelgaloppen innebærer i ett bilde! (tatt i 2012 av Frode Klevstul)

Rolf var selvsagt hjertelig til stede i år også, og stilte igjen opp som årets vaffelmodell (foto: Frode Klevstul med Espen Ringoms kamera)

St. Hansgaloppen er et kultløp og en opplevelse. Til alle som driver med løping i Osloområdet; Sentrumsløpet og Oslo maraton er gøy det, men dette er et løp man MÅ få med seg (hvert år).

I år var det bare ett skår i gleden før start, og det var at det var spådd at tropestormen Geir skulle brake ned over oss hele kvelden. Det regnet bra, ja - men jeg tror det bare var Geirs lille datter som dukket opp. Og ikke noe torden som jeg fikk med meg i hvertfall (synd, for det er mitt yndlingsvær).

Kjente og ukjente før start (foto: Espen Ringom)

Før start traff jeg masse kjentfolk og stemningen var høy. Det gikk opp for meg at jeg nå er på hils med omtrent halve startfeltet. Så jeg har vært med en stund nå. For bare få år siden kjente jeg absolutt ingen som drev med løping, og hadde aldri hørt om noen norske løp utenom Oslo maraton...

I fjor fikk jeg ikke trent siste halvdel av mai og første del av juni grunnet en skade jeg pådro meg da jeg malte min nye leilighet. Så tiden ble derfor heller ikke særlig mye å skryte av.
Jeg hadde selvsagt store planer om å knuse den tiden. Siden det regnet ganske friskt ute, og det var deilig og varmt inne i gymsalen, ble jeg stående innendørs til rett før start. Ergo, ingen oppvarming i år heller (akkurat som i fjor). Men i fjor tok jeg det med ro fra start. I år fløy jeg ut i stor fart. Offensivt, og det lover i grunnen godt - for det betyr at konkurranseinstinktet igjen er i ferd med og vekkes langt der inne. Men åh som jeg fikk betale for det. I den lange stigningen ved Låkeberget stivnet beina på verste vis. Deretter var det bare å bite tenna sammen, og prøve å komme seg i mål på mest mulig hederlige måte.

Jubileumstrøya

Mellom Låkeberget og Brekke ble jeg forbiløpt av flere, og prøvde så godt jeg kunne å motivere meg selv til å holde ryggen deres. Men i de to bratteste stigningene på østsiden av Maridalsvannet ble gapet for stort, og jeg begynte å miste dem av syne, og da var det vanskelig å overtale tømmerstokkene jeg løp med til å holde farten oppe. Akkurat som forrige helg fusket klokka mi veldig på pulsvisningen, så jeg aner ikke hvordan den opplevde følelsen samsvarer med det reelle pulsnivået. Ny pulsklokke og alt, så er det allerede bare tull. Grrrr....

Nede ved Maridalen kirke skjønte jeg at det var en person som var i ferd med å løpe seg opp i ryggen min. Prøvde å mobilisere litt ekstra på asfalten fram til kirkeruinen, men dessverre var det ikke nok. Da jeg kom opp i terrengløypa den siste kilometeren før mål, kom hun helt opp i ryggen på meg. Jeg var overhodet ikke motivert til å kjempe om plasseringen. Så den fikk hun. I fjor var det jeg som spurtet fra en mann på slutten, men da hadde jeg også disponert løpet mye bedre.

Det ble vått underveis, men altså ikke så vått som fryktet. Men jeg syntes at noen av partiene var litt tunge å løpe på grunn av fuktighet i bakken. Men det verste var egentlig at jeg hadde glemt å ta av dagens øyesminke før start, slik at sminke og hårprodukter rant inn i øynene - og det svei godt, lenge. Lærdom til neste gang (kanskje...)

Sluttiden ble over to minutter bedre enn i fjor. Så det ble pers, men jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle slå fjorårets tid med litt mer enn jeg gjorde. Samtidig må jeg prøve å huske på at jeg først tok fram igjen løpeskoa i april, etter at de hadde stått og støvet ned nesten siden september i fjor (med noen unntaksvise gjesteopptredener etterfulgt av betennelser i leggen og nye avbrekk). Det er derfor litt i overkant ambisiøst å tro at jeg skal kunne få gode tider eller yppe meg i toppen av resultatlista, enda. Ikke har jeg trent noen intervaller heller, så jeg har overhodet ingen fart i beina. Men siden hodet nå begynner å bli mer offensivt i forhold til å konkurrere og presse smertegrensen, er det håp om framgang. Jeg kom uansett omtrent midt på treet på resultatlista i min klasse, og skal derfor ikke henge med geipen.

Tre blaute damer oppsummerer og fyller på lagrene; meg, naboen til Astrid og Astrid (foto: Espen Ringom)

Etter å ha fått på meg tørre klær var det klart for snakking om løpet og vaflatlon inne i gymsalen.
Jeg faset litt ut, og falt i mine egne tanker ett bittelite øyeblikk (dette var jo tross alt langt etter leggetid for denne dama som normalt er i seng kl. ti hver kveld). Noe som førte til følgende kommentar fra Espen: Nå ser du kjørt ut, Adelheid! Komplimentene satt løst hos galante herrer går kveld, gitt...

Restitusjonsdrikke og sovemedisin (ha-ha)

Jeg liker ikke å trene noe særlig senere enn kl. seks om kvelden, for da blir det så vanskelig å sove etterpå. Prøvde å ta meg en øl å sove på, men det hjalp lite. Det ble en kort og urolig natt. Så før kl. elleve i dag hadde jeg gjort et dagsverk husmorsysler pluss reparert sykkelen. Sikkert bra restitusjonstrening.

Tipper det blir en desto tidligere kveld i kveld. For i morgen må jeg være frisk og opplagt til Gratiskilometer kl. 10.00. Tror neppe det blir helt gratis for meg, men helt sikkert verdt prisen.