Skiføre og fotsenger = FORNYET MOTIVASJON!

Fra en kald tur i 2010

Og hurra for det...
Jeg har så vidt innrømmet det tidligere; høsten var veldig tung for motivasjonen. Uansett hva jeg gjorde utviklet plagene (nevromer) under beina seg mer og mer. Jeg vet at sporten løping innebærer en del smerte, men ett sted går grensen - når smerten overskygger gleden.
Det jeg liker best med løpingen er muligheten for å løpe langt, gjerne mye, mye lenger enn jeg noensinne trodde var mulig - bare flyte og presse kroppen over stadig nye grenser. Denne muligheten ble fratatt meg denne høsten, samt at problemene gjorde meg mer isolert. Ikke så lett å stille opp på fellesturer og -treninger når man må avbryte når som helst.

Jeg har fortsatt ikke løpt særlig lange distanser, men har funnet noe annet som gir meg samme gleden som løpingen; ski. Ser ut til at fotsengene elimininerer (uten å ha testet det i ekstrem grad) de tidligere problemene jeg har hatt når jeg har gått lange distanser på ski; halleluja!
Jeg kan derfor være ute og i farta lenge, lenge, lenge.  Akkurat det jeg liker best. Merker at jeg igjen har fått ny gnist og glede over treningen igjen, samt at ambisjonene og planene begynner å melde seg på nytt; nok et halleluja...
At jeg har kunnet være med på intervalltreninger igjen med OSI uten at det utløser allverdens vondter og plager er også et stor lyspunkt, halleluja nr. 3 til det. Måtte det vare!...

Det at jeg kan gå på ski uten å utløse smerter under tåballene og tåkramper (noe jeg hadde en del av i fjor), gjør at jeg igjen kan trene rolig i mange timer i strekk. Lenge siden sist, gitt - og det gjør sitt med formen. Greier fortsatt ikke å løpe særlig langt før smertene kommer, dessverre.
Hvis skiføret holder har jeg nå likevel mulighet til å trene opp utholdenheten før vårsesongen og sommeren.

Skigleden jeg uttrykker til alle som vil høre for tiden, førte til at det på forrige intervalltrening med OSI ble uttrykt bekymring for at jeg skulle svikte friidretten og melde overgang til langrennsgruppa. Vel, ingen fare - der går grensen! Men takk for komplimentet, og det er hyggelig å vite at man hadde blitt savnet.

Ski er kun for gøy; bare kos, ingen forventninger eller ambisjoner - de sparer jeg til løpingen. Jeg synes også at ski innebærer mye mindre smerte enn løping - pingleidrett! Kan godt hende det er fordi jeg aldri har tatt spesielt hardt i når jeg går på ski.
Uansett, løpingen er og blir min idrett, og det er der jeg satser, vonde bein eller ei.
Det er en brutalt ærlig sport, man kan ikke jukse seg til resultater gjennom utstyr eller likende - og man får hele tiden svar på hvilken form man er i. Teknikken er heller ikke så avgjørende som i en del andre idretter. Dessuten kan den bedrives over alt i verden, under alle forhold og i alle typer vær.

Men i vinter skal jeg kose meg med skiene, så lenge jeg kan. Framover er planen at skiturene bare skal bli lengre og lengre. Og skulle vær og føre tillate det, har jeg et par skikkelige skieventyr på gang. Håper, håper, håper Kong Vinter spiller på lag med storplanene.