Furumomila 2010: ny bunnpers på 10 km

Jeg varslet på forhånd at det kom til å bli satt en ny bunnpers på Furumomila, og det målet greide jeg med glans, gitt. Likevel, blid og fornøyd med både meg selv og gårsdagens løp.

Målgang på Furumo stadion

Da jeg våknet opp i går var jeg veldig, veldig tett både i brystet og i nesa, det var jo som vanlig utrolig beleilig, men det tok i grunnen ikke motet fra meg. Hadde jeg hatt store planer om å prestere, hadde det ikke vært så gøy.

Men dette gjorde at jeg kunne teste ut min nye hypotese i praksis, nemlig at for hard fysisk utfoldelse i begynnelsen av sykdom er farlig, mens å presse seg litt langt ute i sykdomsforløpet nødvendigvis ikke er noe problem. Understreker at dette er en hypotese rundt min kropp, ingen grunn til å forsøke seg på generaliseringer ut over dette (dagens akademiske pekefinger). Har vært forkjølet i over to og ei halv uke nå, så de verste kampene i immunforsvaret bør være unnagjort.

Før jeg forteller mer om løpet, kan jeg hoppe til resultatet av hypotesetesten med en gang. Etter målgang og hele veien hjem (veldig stas for de andre sikkert, men, men) hostet jeg opp alt gruffet i brystet, og i dag er det meste borte, både i nese og bryst. Ha!

Bare et par kilometer igjen - bilde gjengitt med tillatelse av lørdagens OSI-fotograf Mauro Pau.

Var en fantastisk fin oktoberdag i går, og en fin dag å løpe seg en rask tur i skogen. Kjørte minibuss med en gjeng OSI'ere, og vi var framme på Modum i veldig god tid før start og kunne riktig nyte den fine dagen der.
Virket som om alle, unntatt meg, virkelig hadde ladet og skulle satse i går - og det ga også resultater. Resten av OSI'erne presterte kjempetider og fikk gode plasseringer. Gratulerer til dere alle sammen!
Til og med jeg greide visst, helt uforvarende, å bidra til det siste. Den solide nye bunnpersen på 48.23 holdt faktisk til 2. plass i klassen.

Oddbjørn, Eva Karine og Rune; Eva Karine med en kjempetid (i følge meg i hvertfall) på sitt første løp på ett og et halvt år, Rune med et godt forberedt kjempeløp - gratulerer til alle tre!

De som reiste til Hytteplanmila hadde forresten også en kjempedag resultatmessig - så det var mange som hadde gjort seg fortjent til en fest på banketten i går kveld.

Løypa på Furumo er veldig fin og veldig variert; alt fra bittelitt asfalt, grusveier, brede, myke skogsstier, litt smalere stier med røtter som stikker opp til veldig løs sand. Ikke et underlag som jeg er spesielt flink til å få opp fart på - jeg vil tro at hvis jeg skal greie å perse på mila (den riktige veien), må løpet være et rent asfaltløp. Men her er folk forskjellige, noe tiden til gårsdagens mannlige vinner illustrerer.

Jeg startet langt bak i feltet, og det gikk derfor ikke så fort den første kilometeren til feltet hadde spredd seg litt.
Planen var å holde igjen i starten, og gi på den siste halvdelen av løpet (etter å ha kjent på hvordan kroppen var). Pusten gikk tungt fra start, siden jeg var så tett, så jeg avpasset farten til det.
De første 3 km gikk greit, og jeg løp forbi mange. Ved 3 km fikk jeg veldig hold rett over hoftekammen på høyre side, dessverre et fenomen jeg har opplevd en del i det siste. Dette vedvarte fram til ca. 7 km, så her gikk farten ned i stedet for opp. Vurderte å stoppe opp for å puste det bort, men var redd for at det da ville være vanskelig å komme i gang igjen. Så jeg bet i meg smerten og fortsatte (god trening det også).
De vanlige smertene i beina var der, men det var ingen krise, pluss at jeg jo er vant med dem  nå, så det hindret meg i grunnen ikke så mye.

Etter at holdsmertene var borte, kjente jeg at jeg hadde masse krefter igjen, så jeg økte farten litt og plukket en del rygger den siste biten inn til mål. Da var det også flere nedoverbakker, hvor jeg kunne benytte meg av at jeg faktisk er god på å løpe utfor (og uredd) - ruset forbi flere der. Men så ikke noe poeng i å sprenge meg, siden tiden uansett ville bli dårlig. Noen av de som jeg løp, forbi spurtet forbi meg igjen inne på stadionområdet, men sluttspurt er liksom ikke helt min greie, særlig når det ikke er noe å vinne på det...

Tross tendenser til astmatisk pust og hold, er dette min beste løpsopplevelse på et milløp noensinne. Har sjekket pulsmålingene i etterkant, og jeg lå også en del slag under det jeg tidligere har gjort på milløp.
Men det var likevel såpass anstrengende at jeg underveis stusset over at jeg to ganger tidligere har løpt maraton i samme fart som jeg i går syntes var slitsomt å løpe ei mil i. Formen er helt klart ikke på topp om dagen.

Det er også veldig fint å løpe konkurranser uten å være nervøs før start, føle noe press eller krav om å prestere - bare være med for å være med. Veldig bra trening både for kropp og sinn (om enn en noe dyr form for trening), og helt klart noe jeg skal fortsette med. Så høyst sannsynlig ligger det en del nye bånnperser i min løpeframtid, men på sikt kanskje også noen som går den andre veien, når formen skulle tilsi det.

Neste år prøver jeg meg kanskje på Hytteplanmila  - men bare hvis formen er mye bedre enn nå. Det er jo også et arrangement som får veldig mye skryt. Furumo frister også til gjentakelse, både løypa og arrangementet var kjempebra.

Siden det tross alt gikk ganske greit å presse seg litt i går, håper jeg så smått å komme i gang med litt høyintensitetstrening snart, kanskje allerede til uka? Men der er det nok flere som skal ha et ord med i laget.
Det er uansett så utrolig fint å løpe rolige lange turer i marka nå, så jeg har ingen problemer med å holde meg til det en liten stund til.