Oppsummering av Training Camp, Monte Gordo (del 2)

Masse filmer fra denne turen finnes på nettsidene til svenske Runner’s world – klikk og se

Alle inntrykkene fra forrige uke har nå begynt å synke inn, men jeg vet knapt hvor jeg skal begynne for å oppsummere.
Alt som er skrevet videre i dette innlegget, må anses å være ren reklame for Springtime Travel – jeg er kjempefornøyd med alt i opplegget deres, utrolig velorganisert og skikkelig valuta for pengene. Det eneste jeg har å utsette er at det gikk så altfor fort, og at jeg ikke rakk å gjøre alt jeg ville. To uker til neste år kanskje?

Været kunne ingen gjøre noe med, men det var fint når det virkelig behøvdes. Min hudfarge er likevel uforandret fra før avreise. Nå skal det sies at jeg er ekstremnorsk, og blir sjelden annet enn brent. De gangene det var sol var det derfor på med solfaktor 30-50 (jeg tuller ikke!), og selv da kan jeg bli brent – men lite fare denne gangen… Uansett, da jeg reiste fra Oslo var det verste snøværet, så det var absurd å løpe på stranda i korte bukser og t-skjorte bare noen timer etter.

Det eneste jeg kan komme på som var bra med å komme hjem, er at jeg igjen kan snakke helt fritt på norsk (og til og med totendialekt), og folk forstår hva jeg sier. Er like fascinerende hver gang at svenskene skjønner så lite norsk, når en selv skjønner alt hva de sier. Skavlaneffekten på svenskenes norskkunnskaper har tydeligvis uteblitt! Har snakket svorsk så det holder ei uke, og har vært en levende norsk-svensk ordbok (imponert over mitt eget svenske ordforråd).

Begynner nå også endelig å få kontroll på klesvasken igjen. Tok med alt jeg hadde av treningsklær, og det fikk jeg bruk for. Slik blir det når trening 3 ganger om dagen er normalen. I tillegg ble det shopping i Runners Store i kjeller’n på hotellet; bra rabatter og svenske priser fristet i overkant. Ikke merket jeg det heller, for giro kommer i posten (den kan godt bli borte på veien).
Jeg hadde med meg 3 par løpesko, men kunne godt hatt med flere. Løpesko skal jo egentlig hvile en dag før man bruker dem igjen – sånn ble det ikke denne uka.

Det er særlig to av treningsøktene jeg vil huske i etterkant; baneintervallene med Lisa Blommé og Bergspasset.
Baneintervallene (onsdag): Det var bebudet en intevalløkt på tirsdag, men den sto jeg over, for å spare meg til intervallene på 400-metersbane på onsdag. Men utenom det var det lite sparing på kreftene, selv om jeg i forrige blogginnlegg la inn tirsdag som en hviledag…
Onsdag opprant med det verste været; frisk bris og monsunregn. På oppvarmingen bort til friidrettsbanen (vi løp vel 3 km gjennom skogen) kom det en dusj druknet oss totalt på ca. 2 sekunder. Ganske greit egentlig, når man ikke kan bli våtere er det egntlig ikke så  mye mer å gjøre – da kan man egentlig bare fortsette å løpe, og kaldt var det jo ikke. I nabobyen Villa Real ligger det et helt nytt idrettskompleks med friidrettsanlegg, svømmehall og tennisbaner m.m. Mange landslag i diverse idretter som kommer hit og trener, så hvem vet hvilke berømtheter jeg har løpt på samme tartandekke som nå.
Før vi startet intervalløkta, kjørte Lisa Blommé såkalt ”löpskolning” med oss; masse teknikkøvelser som blant annet inkluderte øvelser som krever koordinasjon og en viss rytmesans. Gikk veldig bra for egen del, dessverre var ikke det symptomatisk for hvordan resten av økta skulle gå.
Siden planen var å løpe kortintervaller, og jeg på forhånd hadde hørt at flere skulle løpe tusinger, gikk jeg for det siste. Nå viste det seg at det kun var én til som skulle løpe lengre, men jeg satte nå i gang likevel. Skjønte nesten med en gang at dette var overhodet ikke var dagen… For å opprettholde motivasjonen og greie å gjennomføre en hel økt, lot jeg det være med en 1000-meter og hoppet over på intervaller med de andre (200-400-300 ganger 4). Da gikk det en del bedre, jeg slet noe fryktelig selv om både fart og puls lå laaangt under normalen, men hang godt med i gruppen. Morsomt når man ikke blir fraløpt, men heller løper fra på en sånn økt – konkurranseinstinkt osv…
Lisa Blommé løp ved siden av og ga råd på en av intervallene og da greide jeg å tyne enda litt mer saft ut av beina. Har slitt med forkjølelsestendenser hele uka, og etter at jeg kom hjem, uten at det har slått helt ut, men merker at alt ikke stemmer helt på harde økter.
Uværet kom også tilbake for fullt under intervalløkta, banen var allerede våt og tung, men vannet rant plutselig ned i strie strømmer og det kom noen vindkast som gjorde at jeg sto helt stille.
Likevel, tross alle negative ting jeg har liret ut av meg, det var gøy. Kanskje ikke topp kvalitet treningsmessig sett, men en flott opplevelse – motiverende!

Bergpasset (torsdag): Om denne dagen er det mye å si, det var en stor opplevelse. Vi startet i den lille idylliske byen Odeleite. Oppe i åsene var det grønt og vakkert, og appelsintrærne bugnet av moden brukt. Naturen var fantastisk, frodig og bakkene tøffe. Det hadde regnet mye i det siste så det var mye vann i veien, på to steder måtte vi vasse over stritt vann. Hørte i etterkant at mange hadde tatt av seg sko og strømper, men det er for pyser. Tøffe nordmenn hopper uti med sko og alt og løper videre. Jeg løp 44 km denne dagen med blaute bein, og det gikk bra. Har erfaring med det fra langturer i skogen tidligere at det ikke er noe problem, så lenge temperaturen i lufta er bra. Senhøstes var det ikke like kult.

Det siste jeg hørte da jeg la ut fra Odeleite på den første 14 km-runden var ellevill hundeglam, og det samme møtte meg da jeg løp gjennom byen på vei tilbake – og sånn ble det også resten av turen. For det første, det virket å være flere hunder enn mennesker i dette området. For det andre, de opplever sjelden mye spennende, for de går fullstendig bananas når noen løper forbi. Fikk hilst på noen som var helt ellevilt glade, noen som ble med på løpet en stund og noen som var så sinte at de omtrent gikk ut av sitt gode skinn. Godt jeg overhodet ikke er redd hunder. Det absolutt sinteste vesenet jeg møtte måtte jeg også erte opp litt ekstra, bare fordi det var gøy… Var en ellevill gjeng der oppe på takterrassen, de lokale bøllefrøene (se bildet under).

De 30 kilometrene hjem fra Odeleite gikk på øde veier (knapt en bil) og gjennom søvnige landsbyer hvor det bare bodde gamle folk (hvor er de andre generasjonene?).
Vi traff absloutt alle husdyr som finnes, hunder har jeg allerede nevnt, ellers var det høner midt i veien ett sted, en geiteflokk gikk over veien foran oss et annet - katter, kyr, hester, sauer og ender var også å se (og høre).

Bedre og mer dreven guide på en slik langtur enn Rune Larsson skal man lete lenge etter. Dessverre fikk jeg snakket lite med ham, siden jeg stort sett ble liggende i front på gruppen (fordi jeg er så superduperkjapp og lett til beins…), mens han alltid la seg med de som bakerste.
Rune Larsson tar også pausene alvorlig; på første stopp gjorde han en Medoc (drakk et glass rødvin) og på andre stopp i Monte Francisco ble det en øl (herlig holdning!).
Larsson mente det skulle være en ære å bli avbildet på min blogg, så her kommer et blinkskudd fra ”fikan” i Monte Francisco.

En ting er sikkert etter denne turen; til sommeren skal jeg ta 5-mila – satser på å gjøre det på en langtur i Nordmarka el. Vi får se hva som dukker opp av muligheter – nå har jeg i hvertfall et mål for sommeren.

 Jeg må også berømme noen av de jeg løp med for store bragder denne dagen. Lina, som aldri hadde løpt lenger enn en halvmara – drøyt å øke direkte til 45 km på en dag! Utrolig bra løpt. Og Carina og alle de andre som løp 5 mil på tirsdag og samme tur som meg eller lenger på torsdag (*puh*).
Jeg kjente det godt på fredag selv jeg, hadde ikke orket en ny sånn tur med en gang. Men distanse kan man jo vende seg til.

 Har jeg lært noe på turen?

• Jeg må nå kunne kalle meg en skikkelig løper, for jeg har funnet ut at jeg intenst misliker å bruke mengdetreningssko. Det siste paret jeg kjøpte, har jeg nesten ikke brukt, fordi jeg synes det er så lite gøy å løpe i dem. Føler likevel innimellom at jeg må, siden de var så dyre. Nei, fra nå er det bare lettvektere som kommer i hus, så får det bære eller briste…
• All trening er gøy på treningsleir, også det som er kjedelig ellers.
• Saltrening er gøy, hvorfor gjør jeg aldri det? Må forsøke å få tid til litt av det i framtiden. Yoga må også inn i programmet en gang i blant, nyttig for en stiv løperkropp. Var flere enn meg som fikk smaken på det på turen.
• Selv om mange jeg kjenner synes jeg trener som en gal, vil jeg selv påstå, særlig etter denne turen, at jeg trener forholdsvis fornuftig. Jeg oppdaget på morgenturene og de felles løpeøktene under overskriften distanse at det er ganske mange som ikke har skjønt det med lavintensiv trening. Fullt øs og høy puls/kraftig pust (eller flås, som det heter på svensk) hver eneste gang. Da er det ikke rart om du er helt utbrent allerede tredje dagen. Man trenger heller ikke løpe først hele tiden, lytt til kroppen. Observerte individer som var nær hjerteinfarkt på flere løpeturer. Skal ikke si at jeg er like flink med å holde pulsen nede selv støtt, men litt bevissthet rundt det har jeg i hvertfall. Greit å ha krefter til å kunne kline til når det virkelig gjelder.

Til slutt vil jeg hilse til alle mine nye bekjentskaper, noen av dere har jeg allerede nevnt. Til min romkompis Julia; håper du har en fin uke 2 på Training Camp, og at du ikke har fått en gammel dansk ”stavgångstant” å dele rom med videre? Tror jeg falt langt utenfor den kategorien i hvertfall, mener det går litt fortere i svingene her i gården.
Gleder meg til å se mange av dere igjen på Stockholm marathon og på Training Camp til neste år!