Mye jobb, lite trening og hønehyttetur...

Denne uka har jeg har lite tid til å skrive om trening, og det har heller ikke vært mye å skrive om. Har fått til et par bra styrkeøkter, men løping har det blitt dårlig med, dessverre. Håper inderlig å kunne begynne å telle mil, ikke bare kilometer, i uka som kommer. Er jo også helt forferdelig ikke å kunne utnytte de fantastiske oktoberdagene som har vært, med å være ute på tur i marka. Det fikk jeg nemlig til mye i fjor husker jeg, og gremmes over at oktober i år har gått forbi uten at jeg fikk utnyttet det.

Har vært hos kiropraktoren for fjerde gang, og vi ble enige om at jeg skal teste såler. Så da er time bestilt hos ortoped også. Godt det nærmer seg jul og lønn med halv skattetrekk, sier jeg bare.

Helga har blitt tilbrakt på ei hytte ved Randsfjorden sammen med begge søstrene mine pluss fire kusiner. Sju damer i ei hytte; da blir det litt kakling, drikking og karbolagring (av megadimensjoner). Men hyggelig var det.
    
Tilbrakte noen dager på samme sted i sommer også, og hadde da flere fine løpeturer. Været denne helga var en god del kaldere, men veldig, veldig fint, så planen var å gjenta noen av sommerens fine turer.

Vinteren er rett, rett rundt hjørnet!

Lørdag skulle jeg løpe en langtur på asfalt (minst en halvmaraton). Jeg har knapt løpt på asfalt etter at det gikk så skeis under Oslo maraton, og heller ikke løpt noen turer som har vært særlig lenger enn 10 km de siste ukene. Tok derfor med meg mobilen i drikkesekken i tilfelle det skulle gå helt skeis. Med fire biler tilgjengelig, burde det være mulighet for å sende nødanrop og bli hentet - og det skulle dessverre vise seg å bli nødvendig...

Det ble langt på dag før jeg kom i gang med løpingen. Fredag før jeg reiste var jeg på posten og hentet nye vintertights som måtte testes. Det var kuldegrader, flotte høstfarger og sol fra en klar, blå himmel  - ingen grunn til å bli værende innendørs (selv om det var fyr på peisen).

Til opplysning; man får fryktelig lange bein av løping!

Jeg løp godt og vel én time i nordlig retning, snudde og løp tilbake med sola i ansiktet. Det skulle i utgangspunktet ikke være annet enn herlig. Veien var veldig glatt noen steder, så det ble mye småtripping.

Kroppen føltes ganske fin det meste av turen, og det var deilig å være ute. Dessverre, halvveis på veien tilbake begynte de velkjente smertene å melde seg under høyre fot, og etter ytterligere et par kilometer var det veldig,veldig vondt, og jeg hadde begynt å få kramper i tærne. Da kastet jeg inn håndkledet, fisket opp mobilen, ringte søster Karianne, og ble kjørt de siste 4-5 km tilbake til hytta. Jeg hadde nok fint greid å komme meg tilbake på egenhånd om jeg absolutt måtte, men det var greit å stoppe før det ble helt uutholdelig, og kanskje ha mulighet til å kunne løpe litt i uka som kommer også. Så da ble det med 18 km på lørdag, men det er da litt det også.

Da jeg ringte Karianne, hørte jeg et brøl av latter i bakgrunnen. Kusinene mine hadde nemlig uttrykt bekymring over at jeg ble så lenge borte (under to timer på det tidspunktet), men Karianne og Rannveig hadde bare trukket på skuldrene og gitt beskjed om at dette var da ingenting. De vet at jeg kan være ute leeeenge, særlig i helgene. Og akkurat i det de sa at; hun kommer når hun kommer og hun har med selv telefon og ringer hvis det er noe, så ingen grunn til å stresse -  så ringte jeg altså og ville bli kjørt hjem...

Jeg blir litt fortvilet over at jeg ikke kan løpe lengre turer om dagen. Skulle så gjerne ha utnyttet den siste tiden før snøen kommer fullt ut. Dessverre var det lang ventetid hos ortopeden. Men jeg håper at det er verdt ventetiden, og at skikkelige såler vil hjelpe meg tilbake på landeveien igjen. Jeg savner for eksempel Maridalsrunden veldig, den har det ikke blitt mange av i år.

Mortons metatarsalgia eller ei, håper uansett å ha mer å melde treningsmessig i uka som kommer.