Sykle til jobben-aksjonen 2012 oppsummert

Siden jeg nå har tatt juleferie, er min egeninitierte sykle til jobben-aksjon for 2012 avsluttet. Målet mitt var å sykle til jobben hele 200 dager i løpet av året, men det viste seg å være et i overkant ambisiøst mål. Fasiten viser at det til slutt ble 166 dager. Men til mitt forsvar så ligger det ikke latskap bak dette tallet. Det ble litt reising med jobben, jeg flyttet og var sykemeldt tre uker i mai/juni, har hatt med ski på jobb flere dager (og det er vanskelig å kombinere med sykkel), hatt ferie, avspasert m.m. I tillegg har jeg laget meg en regel om at jeg ikke skal sykle når det er minus 10 eller lavere siden jeg har fått litt problemer med luftveiene. I desember har det vært kaldt, og derfor har det blitt få dager med sykkel til jobb denne måneden, så jeg fikk ikke tatt inn noe av det tapte nå i innspurten.

Men jeg fortsetter, og skal prøve å komme litt nærmere 200 dager til neste år.

Jeg har gjort meg noen erfaringer dette året med helårssykling:

1. BMW-eiere hater syklister! Jeg var i sjokk en hel dag etter at en BMW SUV overholdt vikeplikten for meg i rundkjøringen på Ullevål en dag denne uka. Jeg må nok ha hatt særlig god karma den dagen etter å ha gitt min årlige julegave til Røde Kors kvelden før.
Man havner stadig i farlige situasjoner som syklist, særlig i rundkjøringer hvor svært mange i bil ikke tror at de samme reglene for vikeplikt som gjelder for biler også gjelder for syklister. Men noen bilmerker utmerker seg på spesielt negativt vis, dessverre. Det å være syklist er ikke en forbrytelse som skal straffes med døden, faktisk.

2. Sykling er antakeligvis heller ikke billigere enn å kjøre kollektivt - men det går i hvertfall fortere. Jeg bruker sykkelen så mye og så hardt at den må totalrenoveres to ganger i året. Det ble noen fete reparasjoner i vår, og tidligere denne måneden måtte jeg ut med 3000 kr. for å få alt på stell. Da ble det to reparasjoner på ei uke... Men nå tror jeg den skal holde ut ei stund. Men det er klart at saltslaps sliter ekstra mye.
I tillegg må man jo ikke glemme at jeg sliter ut buksebaker i ett kjør. Nå er det på tide å skifte ut hele jeansgarderoben, igjen...

Men i forhold til kostanden av å eie bil; billig! I tillegg får jeg en ekstra helsegevinst som bonus. Og tross at jeg også slipper ut CO2 når jeg sykler, så skal jeg sykle hardt og mye før jeg kan måle meg med en farkost drevet av fossilt brensel.

Så, er det noen som tar utfordringer og prøver å slå meg i antall dager med sykling til jobben i 2013?

Living on the edge...

Etter at den kalde adventskoselangturen endte med store smerter i forfoten bar det rett til NIMI for å se om det var hjelp å få. Ortopedingeniøren mente at kulda nok kunne ha bidratt til at problemet så plutselig oppsto igjen; skoa mister all demping, underlaget er hardere enn normalt grunnet frosten og føttene i seg selv merker også kulda. Håper han har rett!

Sålejustering i praksis

Men han fikset også på fotsengene mine, slik at jeg får et høyere løft under forfoten. Det skal gi mer rom for nervene som kommer i klem, slik at jeg forhåpentligvis slipper unna smertene. Men, og det er et stort MEN her. Jeg har gjort dette én gang tidligere, dvs. justert opp løftet under forfoten på mine gamle fotsenger, og da endte det i tretthetsbrudd bare noen uker etterpå. Ergo, jeg er spent på hvordan dette skal gå...

Jeg vandrer på en ganske tynn line mellom to onder her. Uten såler kommer nervene i klem, jeg får vondt og greier ikke løpe. Med såler får andre deler av foten store belastninger, som tidvis har blitt overbelastning. Først var det tretthetsbrudd. Etter at jeg fikk de nye fotsengene for omtrent ett år siden slet jeg lenge med irritasjon og betennelse i plantarfasciiens feste i forfoten. Det greide jeg heldigvis å kvitte meg med utpå våren. Men faren er at det vil komme tilbake nå.

Så jeg har måttet ta det pent i etterkant, og må nok belage meg på det en stund til, inntil jeg er sikker på at føttene tåler den nye belastningen. I utgangspunktet var det litt synd, for nå var endelig venstre leggen i godlune igjen. Men i forrige uke fikk jeg en skikkelig forkjølelse, så da var det i grunnen ikke mer å tenke på - roen innfant seg helt naturlig.

Observert på vei til Bislett en lørdag morgen - stor humor, Bislett style

Foruten en liten løpetur inne på Bislett helgen før den som var, har jeg knapt hatt løpesko på beina siden den lange turen 2. desember. Når det gjelder Bislett, så var det et hjertelig gjensyn. Der hang jeg en del før, men nå begynner det mer enn ett og ett halvt år siden sist jeg trente under tribunene. Helt sykt hvor fort tiden går. Men jeg håper selvsagt at det skal bli mulig å ta igjen noe av det tapte i vinter.

Min stue for tiden: 1. sykestue (midlertidig)

2. smørebod (og sånn blir det forhåpentligvis værende en stund)

I dag har jeg trosset forkjølelsen og tatt årets første skitur. Endelig fikk jeg mulighet til å teste ut hvordan det er å bo med gangavstand til lysløypa. Føret kunne vært bedre, men det var deilig å komme seg ut på ski igjen. Og, det er definitivt ikke feil å bo sånn til som jeg gjør nå. Blir det bra skiføre i vinter, kommer jeg nok til å tilbringe mange kvelder på ski i Maridalen i vinter. Uff, så trist...

Årets kondisopplevelse i følge meg

Årets kondisopplevelse

Før årsmøtet i Sognsvann rundt medsols fikk jeg en mail fra Heming Leira om at han ville at jeg skulle melde inn hva som hadde vært min største kondisopplevelse i 2012.
Året som har gått har definitivt ikke vært noe stort år for kondisjonsidrett for min del, men selv om lite har gått etter planen og jeg har måttet ta det ganske rolig, har det vært  veldig, veldig stor framgang fra i fjor. Nå var det ikke kun elendighet da heller, men veldig mye gikk galt.

Det gikk ganske fort opp for meg hvilken kondisopplevelse jeg skulle dra fram som min største i år, nemlig Ingalåmi. Mitt første skirenn siden barnehagen. En kjempefin opplevelse i kjempefint vær med søstrene mine med som heiagjeng. En veldig fin markering på at jeg var på vei tilbake etter et langt skadeavbrekk.

Jeg har ikke deltatt i noen av de store løpsarrangementene i år eller vært innen synsvidde av gamle tider, likevel har det vært mange oppturer som må nevnes. Det har for eksempel vært mange fine førstegangsopplevelser i år, nesten bare førstegangsopplevelser faktisk.

Tross dårlig skiføre og vonde bein, fikk jeg også noen fine skiturer i 2012.

Før Ingalåmi gikk jeg på skikurs med Skiforeningen. Det var utrolig morsomt, og skikkelig trist når det var slutt. Så jeg har meldt meg på igjen i 2013 på "Rask i marka"-kurs. Gleder meg allerede.

Perfekt ølløpdrikketeknikk

Av andre førstegangsopplevelser må jeg nevne at jeg har deltatt i mitt første ølløp (Mærraøllen), hvor jeg faktisk greide å vinne dameklassen. Jeg har startet i mitt første ultraløp (Røde huset backyard ultra), men løp ikke ultradistanse så klart. Dessuten har jeg løpt mitt første motbakkeløp (Skjennungstua opp).

I året som har gått har jeg løpt en del løp jeg ikke har løpt før, slik som St. Hansgaloppen. Det var også min lengste tur på det tidspunktet jeg løp, og en veldig morsomt løp. Anbefales veldig. Stiller definitivt til start igjen i 2013.

Nye løp og distanser er lik nye perser, hvilket betyr at jeg har tross alt noen perser å se tilbake på i år.

Prisen for årets koseligste løpsopplevelser må bli Øyakarusellen. Siden jeg var i Oslo i hele sommer, fikk jeg med meg alle tre løpene og det var like bra hver gang. Definitivt også noe som skal gjentas i 2013.

Innspurt på Hovedøya

Midtveis på Langøyene

Én gammel kjenning har jeg fått vært med på i år, nemlig Sognsvann rundt medsols. Det ble noen løp i vår/sommer og litt framgang, før leggen sviktet meg på sensommeren. Men nye sjanser for perser kommer i 2013, heldigvis.

Good times på Sognsvann

Men det aller, aller største  med 2012 har nok kanskje vært at jeg har kunnet løpe lengre turer igjen - uten å være redd for å knekke sammen underveis med akutte smerter i forfoten. Jeg gikk på en knekk nå nylig, men fram til det gikk det bra lenge. Det har altså vist seg at det lønner seg å holde ut og være tålmodig. Å løpe langturer i skogen må være noe av det aller, aller beste jeg vet å bruke tiden til. Hadde kroppen tålt det, kunne jeg sikkert gjort det hver dag.

Langtur - hurra!

Planen for 2013 er egentlig bare å gjenta alt som var gøy i 2012, legge til enda noen løp jeg ikke har testet før samt prøve meg på noen av de gamle kjenningene igjen - om kroppen tillater det. Jeg tør ikke planlegge så mye lenger, klok av skade. De siste årene har stort sett ingenting blitt som jeg hadde tenkt, så jeg må nesten bare ta ting som de kommer og nyte det jeg kan få med meg.

Adventskos med skidress og joggesko

Tradisjonell adventskos

Adventskos og adventskos, det får dere bedømme. I dag trosset vi russerkulde og prøvde oss på en ny langtur fra A til B. Denne gangen tok vi toget til Movatn og løp derfra mot Tømte over Gåslungen og Rottungen, ned igjen til Skjærsjødammen, Hammern via lysløypetraseen til Brekke og hjem. Med løpeturen ned til Nydalen for å ta toget, endte det på 25 km for min del. Jeg skal med én gang innrømme at det var 25 kilometer som kostet. Hadde jeg ikke hatt selskap av Eva Karine, hadde jeg aldri i livet kommet meg gjennom det.

Gradestokken ved avgang

Det har blitt ganske lenge siden forrige innlegg, som også dreide seg om en langtur med samme følgesvenn. I mellomtiden har jeg vært gjennom nok en betennelse i leggen (en annen muskel denne gangen), og derfor vært borte fra løpingen nok en gang. Men nå har jeg greid å kvitte meg med problemet, og har derfor startet å løpe litt igjen. Ergo, klar for ny langtur.

Det var 10 veldig kalde grader da jeg dro i dag tidlig, så det var bare å ta fram fleece, ull, superundertøy og skidressen. Føltes ganske rart å ta på skidressen og snøre på seg løpesko, ikke skisko.

Turen oppsummert i et bilde; flott vinterlandskap og ryggen til Eva Karine. Siden det gikk så tungt for meg i dag, var det stort sett bare ryggen hennes jeg så.

Vi trodde ikke det var skiføre fra Movatn, men da vi kom på toget begynte vi å mistenke at vi hadde tatt feil. Og det hadde vi. På skogsbilveien opp mot Tømte var det nok snø til å kjøre løyper, så det var dit alle skiløperne var på vei.
Min neste teori var at det ville være ganske harde løyper, siden snøen som kom var ganske våt. Men neida... Så det ble tung snøhufsing i fire kilometer oppoverbakker på oss. Siden jeg ikke er bygd på samme måte som Therese Johaug, sank jeg godt nedi. Selv om det var veldig tungt, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme i veien for de som gikk på ski eller ødelegge løypene for dem. Likevel var det en kar som måtte uttrykke hvor grusomt irriterende vi var som løp der. De fleste andre vi møtte var heldigvis blide.
Jeg skjønner at det er irriterende med løpere i skitraseen, men akkurat i overgangsfasen på våren og høsten får man tåle at vi går litt i beina på hverandre. Det er tross alt slik at det fortsatt er bedre løpeforhold enn skiforhold i marka.

Et av Kong Vinters mesterverk.

Etter fire tunge kilometer i løssnø føltes det veldig lett å løpe når vi kom ut på skogsbilveien - en stund i hvertfall... Det var en del kuldehull på veien som beit godt i kjakene, men det glemte man når man så på det fantastiske vinterlandskapet.

I de siste bakkene opp mot der veien fra Tømte møter veien som går mellom Hammern og Bjørnholt kjente jeg at  beina begynte å stivne. Sikkert mange grunner til det, men jeg vil tro at kulda har litt av skylda. Jeg bruker aldri å ha vondt i knærne når jeg løper, men i dag kjente jeg faktisk litt ubehag selv der. I tillegg stivnet både legger, framside lår og setemuskulaturen mer og mer ettersom slutten av turen nærmet seg. Så de siste kilometerne føltes det knapt ut som om jeg hadde framdrift. Men det verste var at Morton er tilbake i byen! Det vil si min gamle nemesis Morton's metatarsalgia. Det som har stoppet all framgang for meg de siste årene og til slutt førte til tretthetsbruddet i fjor. Har ikke kjent noe til det igjen før nå, så jeg ble veldig psyket ut og lei meg når det gjorde sitt inntog de siste 5-6 kilometerne av turen i dag. Farvel maratondrømmer...
Da jeg kom jeg skjønte jeg at jeg var seriøst dehydrert også, så det hjalp nok heller ikke på farten underveis. Man glemmer fort å drikke når det er så kaldt, så det skal jeg bli flinkere til videre i vinter.

Jeg skal se om det hjelper å gjøre noe med fotsengene mine, men dette var nedtur. En betennelse her og der kan jeg takle, men dette er alvor. Æsj! Får håpe det går litt bedre på ski i vinter. Kanskje jeg tar dem fram og tester neste helg.

Mördarbakkesøndag...

A: Hakadal, B: Kjelsås (22 km)

Tittelen ble en sannhet med visse modifikasjoner, heldigvis. Men søndag morgen satt jeg på toget og var ganske spent på hvordan dette skulle gå. Planen var å gå av i Hakadal, og løpe gjennom marka tilbake til Kjelsås. Jeg visste forholdsvis godt hva vi skulle ut på. Eva Karine, som kom med turforslaget, visste ikke hva hun foreslo. For jeg har nemlig syklet ruta flere ganger, begge veier - og jeg vet at fra Hakadal er det konstant stigning til man er nesten på høyde med Varingskollen. Og man bruker litt tid både på å sykle opp og ned denne stigningen. Så hvordan ville det være å løpe opp? Det visste jeg at jeg snart skulle finne ut, og jeg merket at jeg nesten grudde meg litt.
For:

1. Jeg er absolutt ingen motbakkeløper
2. Det har blitt lite løping i det siste, så løpsøkonomien er dårlig og steget er tungt
3. Eva Karine, min følgesvenn på mang en langtur de siste månedene, er en raskere løper enn meg og mye bedre enn meg i motbakker.

Så spørsmålet var, ville jeg møte veggen før jeg kom til Ørfiske? For etter turen vår sist søndag var jeg som et slakt i etterkant. Jeg ble sittende under et teppe i godstolen resten av dagen, helt tom for energi. En ganske dårlig dag for løping altså. Men fy søren så fin turen var, og så verdt det. Man kjenner i hvertfall at man har brukt kroppen.

Denne søndagen skulle vi altså prøve oss på en A til B-tur. Vi tok toget fra Nydalen kl. 10. 25 minutter senere sto vi i Hakadal, klar for å bestige åsen opp mot Varingskollen. Før jeg i det hele tatt kom meg på toget hadde jeg greid å løpe 3,5 km i altfor høyt tempo fordi hjernen min hadde kortsluttet; jeg trodde jeg var sent ute, men sannheten var at jeg var altfor tidlig ute. Dårlig start.

Eva Karine ganske blid for å ha kommet seg til Movatn

Jeg derimot er kjempeglad for å ha kommet meg helskinnet til Movatn, og dermed nesten halvveis hjem

Men etter det gikk det bare oppover, bokstavelig talt. Bakkene opp mot Varingskollen gikk utrolig nok som en lek, tross at tempoet slettes ikke var så lavt som jeg trodde underveis. Plutselig var vi på toppen. Kroppen var i litt bedre form enn forrige søndag, men jeg fikk det fortsatt tungt på slutten. Og det syntes godt på farten også. Men når man løper sammen med noen, så snakker man seg jo helt bort - og motivasjonen holder helt til mål.

Så da ble det til sammen nesten 26 km på meg, på en ellers ganske grå søndag. Flott i marka er det jo uansett vær. Takk for turen Eva Karine. Måtte vi få mange flere sånne turer framover. Vi kommer til å bli helt rå på ski til vinteren om vi rekker noen sånne turer til før snøen kommer.

Om det så går både tungt og sakte, det er fantastisk å ha en kropp som er i stand til slike turer. For bare ett år tilbake var det jo helt utenkelig for min del.

Jeg skal tenke på deg...

...mens jeg ler i beste halloweenstil; MOHAHAHAHA - i det jeg sykler forbi deg mens du sitter i snøkaoskøen på ringveien som varer inn i evigheten eller står på bussholdeplassen og venter på en smekkfull buss som aldri kommer. For det er nå den virkelige sykkelsesongen starter. Det er nå det virkelig, virkelig, virkelig lønner seg å sykle versus all annen type transport for å komme seg til og fra jobb.

Frysja sykkelverksted - begynner å få teken på det nå

Avgiftsfrie piggdekk

I dag har jeg nemlig lagt om til vinterdekk på sykkelen. Helt selv, og det tok bare 30 minutter. Det var jo meldt snø natten som var, så planen var egentlig å legge om i går. Men jeg ble så utrolig slått ut av en 22 km løpetur i selskap med Eva Karine, at jeg orket ingenting annet enn å ligge under et teppe resten av dagen og kvelden. Ikke direkte i toppform i går. Men turen var veldig fin - tross at det gikk veldig tungt. I godt selskap, fint vær og med kjempemessige løpeforhold på barfrost i marka, orker man mer enn man tror (og kanskje burde).

Som sagt, det endte med at jeg ble sittende i godstolen under et teppe mens jeg så på værmeldingen at jeg burde ta meg sammen, gå ned i kjellern og bytte dekk. Men det ble med tanken, og med et håp om at værmelderne skulle ta feil. Da jeg la meg var det ingen tegn til snø, men da jeg våknet igjen var det mye lysere i leiligheten enn det har vært i det siste. Ergo; snøen de hadde lovet var kommet. Æsj!

Så da måtte jeg stå på en full buss til og fra jobb i dag. Det var motivasjon til å få fart på sakene, så nå er Finsen skodd for vinteren - og fra i morgen kan det komme hvilket uvær som helst. Jeg er klar. Så til alle med dårlig tid - vintersykling er the shit!

Skavankrapportering - oktober

Jeg er jo selveste dronningen av småskavanker, så her er en oppsummering av status på skrotten per 23.10.12:
Betennelse i tibialis anterior: 0
Hjerteproblemer: 0
Mortons metatarsalgia: alltid latent, men ingen kjenninger for øyeblikket
Irritasjon i beinhinnene foran på leggene etter over to km siste liten løping i gummistøvler: 2
Langvarig betennelse i tommel etter lang og kald sykkeltur med kranglete gir: 1
Ribbein ute av posisjon i øvre del av ryggen: minst ett
Anstrengelsesastmaplager: veldig lite etter at jeg begynte med inhalator
Småforkjølelse: 1

Alt i alt: jeg er i kjempeform!
Før jeg la om livsstilen hadde jeg nesten ingen plager, var aldri til legen, visste ikke hva en kiropraktor eller fysioterapeut drev med osv. Men alt dette har jeg grundig kjennskap til nå.

Siste nytt er at jeg i dag har vært hos en kardiolog (hjertespesialist) for å ta ultralyd og stresstest av hjertet. Grunnen er at fastlegen min oppdaget at jeg har en bilyd på hjertet da jeg var hos ham for å få hjelp med astmaplagene. Siden jeg har defekte hjerteklaffer i familien, var det greit å sjekke det ut. Men grunnen til bilyden var den samme som gjør at jeg ikke kan sove på venstre side om natta; hjertet er i kjempeform og pumper veldig, veldig hardt. Bra utgang på den undersøkelsen altså.

Jeg har testet å løpe igjen, og har ikke kjent noe i leggen. Så det hjalp tydeligvis med to uker helt løpefri. Veldig glad for det. Men tar det med ro litt til, og løper bare et par rolige turer i uka nå. Så kjører jeg heller spinning som kvalitetstrening en stund framover.
Smerter i høyre tommel og ribbein ute av posisjon påvirker verken løping eller spinning, så det tar jeg med stoisk ro. Det er bare veldig kostbart (og smertefullt) å måtte gå til kiropraktor for å få banket ribbeina på plass igjen hele tiden.

I tillegg har alle på jobben vært helt slått ut av et forkjølelsesvirus og ligget under dyna i dagensvis, med ett hederlig unntak; meg. Jeg har også fått viruset, men har bare småplager. Så det har ikke gått ut over treningen i det hele tatt.

At jeg må ha opparbeidet meg en slags status i småskavankmiljøet er følgende melding jeg fikk på Facebook denne uka et bevis på.

Jeg lar selvsagt vedkommende få være anonym. Men er beæret over at personen føler at jeg er en som har forståelse for slike disponeringer av livet og lønnsinntekten. For ja; visst blir man litt småskadet innimellom - men ikke f... om det stopper oss. Gjør det vel? Langdistanseløping er uansett ikke for pingler.

Valuta for pengene

Jeg har trent hos Studentidretten så lenge jeg har bodd i Oslo. Eller, det vil si; når jeg har trent, har jeg trent hos Studentidretten. Jeg har noen år der trening utenom å gå fram og tilbake til universitetet for å studere/jobbe var tilnærmet ikkeeksisterende. Har også noen halvår hvor jeg har betalt avgiften, men knapt trent. Siden jeg enten har vært student eller ansatt ved Universitetet i Oslo, så har det heldigvis kostet lite å være støttemedlem i Studentidretten, sammenliknet med for eksempel senter som Elixia.

De siste fem-seks årene har jeg derimot virkelig fått full valuta for pengene. Hvis jeg går ut fra et svært konservativt anslag om at jeg trener inne på senter to ganger i uka, koster det meg 16 kroner per økt. Den siste uka har jeg trukket kortet i porten på ett av sentrene deres hele sju ganger. Dersom det var normen, ville hver økt bare kostet meg 4,50,- Slå det om du kan!

Den siste uka har jeg testet treningstilbudet deres skikkelig. For inntil jeg kan løpe igjen, tester jeg alle mulige slags gruppetimer (som ikke er for tøffe for beina). Så forrige uke ble det to spinningtimer, flow (yoga), stretching og TRX.

Jeg har som mål å teste alle TRX-timene som er av typen Intervall eller Challenge - har blitt for sterk for Basic bare sånn at det er sagt. Prøver å finne den aller beste timen ut fra mine mine behov. 

De som tar TRX-timer har sikkert forskjellige ønsker, men selv liker jeg de som kjører harde timer og som prøver å få trent alle muskelgruppene i løpet av økta. Noen av timene blir litt for pusete etter min smak, mens andre kanskje legger opp øvelsene litt i overkant. Dersom det kjøres for mange øvelser på samme muskelgruppen, og/eller man blir stående for lenge på hendene eller liknende, da svikter enten teknikken i en slik grad at jeg ikke greier å gjøre den siste øvelsen skikkelig eller jeg får så vondt i hendene, skuldrene eller et annet sted at jeg ikke greier å ta ut alt. Og jeg er jo der for å ta ut alt!

Andre instruktører prøver å gjøre TRX-timen til en kondisjonstime, og det behøver ikke jeg. Jeg er der for styrketreningens skyld. Kondisjonstrening får jeg på andre måter. Masse hopping, sprinterstart og liknende er heller ikke noe jeg kan belaste beina mine med. Jeg ønsker heller å kunne løpe mil på mil i skogen enn å hoppe litt på en TRX-time. Har derfor en mistanke om at noen av instruktørene tror jeg er lat, men det får de bare tro. Vi vet bedre, ikke sant?

Nå har jeg funnet et par timer jeg synes passer meg, og som jeg kommer til å delta på så ofte jeg kan - selv om instruktørene kanskje tror jeg er en latsabb. Men ser de nøyere etter, så bør innsatsen på de øvelsene jeg faktisk kan utføre, vise at jeg ikke er ei pingle.
Kommer til å fortsette med spinning en stund framover også, slik at jeg får litt høypulstrening. Innser etter den siste episoden med betennelse i leggen, at jeg må bygge et godt grunnlag på løpingen før jeg kan begynne å løpe intervaller igjen.

Jeg skal teste en kort løpetur kommende torsdag, men inntil da er det gruppetimer og studiotrening som gjelder - jeg skal ha full valuta for de 850 kronene jeg har betalt i treningsavgift for høstsemesteret.

Da Hood

Da Hood på sitt verste...

Overskriften er, for de som ikke har skjønt det, meget ironisk, for i følge Wikipedia betyr uttrykket:
(slang for "the neighborhood") usually refers to an underclass big-city neighborhood, with high crime rates, low-income housing and a general mentality of despair and hopelessness.

Området Korsvoll, Frysja, Kjelsås vil jeg derimot påstå er sterkt preget av godt møblerte hjem og mennesker med forholdsvis høy sosial status - veldig lite gangsta. De eneste som lever noe tilnærmet thug life her oppe er brunsneglene og kattene i bakgården; har observert noen interne oppgjør i begge leire.

Før bodde jeg vegg i vegg med et hospits og hadde et asylmottak rett oppe i gata, og må understreke at jeg overhodet ikke hadde noen problemer med det. Mangfold er en del av det å bo i en storby, og jeg stortrivdes sju år på Torshov.
Etter å ha bodd på østkanten i så mange år, har det nærmest vært et kultursjokk for meg å flytte hit. Men nå har jeg bodd her siden midten av mai, og begynt å bli kjent med området, lokalbefolkningen og de nye kulturelle kodene.

Her er en bildesafari i nabolaget:

Bare for å sette standarden: dette er utsikten fra kjøkkenvinduet mitt i sommer. Man bor jo nærmest på landet her ved inngangen til Maridalen. Men det er ikke langt til byen, selv om man ikke skulle tro det når man er inne i Maridalen.

Litt om innbyggerne her oppe:

Welcome to Slugville! Alle innbyggerne er ikke like hyggelige, dessverre. Disse sjarmørene er det plenty av her oppe. Hva disse to driver med er uvisst; love, voldtekt eller kannibalisme? Samma for meg, men hvorfor må det skje rett utenfor døra mi?!!!!.... Blææhh!

Her er et nytt og hyggelig bekjentskap, nemlig Hest. Jeg prøver å få til en løpetur før jobb én dag i uka (når jeg ikke er skadet da), og har da laget meg en ny fast runde i Maridalen. Så da har jeg blir kjent med Hest. Vi bruker å slå av en liten prat, klø og muleklapp over en  munnfull kløver og erteblomster fra veikanten. Kan nok hende at dette vennskapet mest bunner i at jeg henter godis i veikanten som Hest ikke når fra sin side av gjerdet. Men hyggelig er det uansett - og ganske sært å tenke på siden vi tross alt snakker om Oslo, Norges hovedstad - her klapper vi hester på morgenjoggen...

Hest har noen kamerater også, som han (eller er det hun, har egentlig aldri sett etter) kan henge med når jeg ikke er der for å snakke med ham. Men de er fryktelig kostbare, så de har jeg aldri blitt kjent med.

For når man snur ræva til går man også glipp av alle godsakene...

Denne duden holder visstnok også til i nabolaget, men har fortsatt til gode å møte ham. Men plutselig en dag...

Dette tyder også på at det bor noen ganske glorete prinsesser i nærheten også - de kan være ganske skumle tror jeg.

Litt om området:

Akerselva er bare 100 meter unna utgangsdøra mi, og der er det også mulig å bade. Utrolig deilig å kunne kaste seg i elva etter en lang løpetur og deretter vandre hjem i sokkelesten.

Maridalen er et eiendomsmeglersteinkast unna. Jeg har vært der mye tidligere også, men i sommer har jeg blitt å regne som fast inventar

Beviset på at Oslo egentlig bare er en pingle av en hovedstad; dette befinner omtrent ei mil fra Karl Johan. Skikkelig urbant.

Du veit strøket er posh når de selger Cortado på kiosken. På Brekkehagankiosken får du både bakervarer fra Godt brød og Chai Latte - og fylt på vaskekjellerkortet.

Møblerte hjem har selvsagt også pene hager

Som dere sikkert skjønner; jeg lider stor overlast her oppe på Frysja/Korsvoll - og angrer hver dag på at jeg flyttet hit.

Motbakkeløp, Tibialis Anterior Tendonitis, skippertakstrening og andre vonde ting

Fra lørdagens sykkeltur

Tirsdag deltok jeg i mitt første motbakkeløp noensinne, Skjennungstua opp. Jeg er definitivt ikke et naturtalent når det kommer til motbakkeløping, men dette løpet har jeg ønsket å prøve meg på. Det ble arrangert for første gang i fjor, og da var jeg påmeldt. Men jeg endte opp med å arrangere i stedet, med gips på foten.

Så da prøvde jeg igjen i år. Men også i år har jeg vært og er skadet. Tibialis Anterior Tendonitis heter det visst, og nå er det ikke gøy lenger. Jeg tok ganske lett på det da det kom i august, og har vært innstilt på at jeg skulle bli kvitt det raskt. Men sånn har det ikke gått. I etterkant av voltarenkuren i forrige uke har det bare blitt verre. Så å stille opp på motbakkeløp var i grunnen rimelig dustete:

1. Jeg har nesten ikke løpt siden august
2. Leggen er vondere enn på lenge.

Men som nevnt så hadde jeg gledet meg til dette - og da fikk hodet, ikke kroppen, bestemme.

Mange kjentfolk sto på startstreken, og det var mange som virket tente på å kline til. For min egen del skulle jeg bare komme tidsnok opp til at det fremdeles var suppe og kake igjen. Så jeg stilte meg bakerst. Der sto også en av de faste fotografene for Kondis, og han var også motbakkedebutant. Så allerede i den første bakken ble vi enige om å holde følge oppover. Det holdt halvveis fram til Skjærsjødammen...

Siden jeg har testet å løpe disse bakkene før, visste jeg sånn noenlunde hvordan jeg burde legge opp løpet mitt. Normalt bruker jeg å bli så sliten av den første bakken etter Hammern, at jeg ikke har noe å gi på den lange flaten før bakkene virkelig starter. Sånn gikk det ikke denne gangen, og jeg greide faktisk å øke tempoet på flaten. I den første bakken etterpå greide jeg å øke tempoet i forhold til de rundt meg, og dro i fra. Deretter var det jakten på de som lå foran meg som gjaldt.

Mathilde, også en OSI'er, var blant dem som lå rett foran meg. Jeg så at hun begynt å gå i de siste bakkene fram til Ullevålsseter, og trodde derfor jeg skulle greie å løpe forbi henne i løpet av kort tid. Men der lærte jeg noe, gitt: Det er bedre å gå raskt i de bratteste bakkene, enn å løpe med dårlig motbakketeknikk. Så selv om jeg så henne foran meg nesten hele veien, greide jeg ikke ta henne igjen selv om hun gikk mye og jeg løp hele veien. Snarere økte hun avstanden til meg. Rimelig demoraliserende, men lærerikt som sagt.

Jeg løp i jevn fart hele veien opp, og kom i mål fortsatt med krefter på konto. Siden jeg fortsatt hadde krefter, fikk jeg med meg den vakre solnedgangen i oktoberfarger samtidig som jeg rundet toppen den siste kilometeren mot Skjennungstua.
En fin motbakkeløpsdebut var det. Hvis man skal lete etter meg på resultatlisten, så anbefaler jeg å starte å lese nederst. Men noen skal jo være der også...

Vel oppe på Skjennungstua var det servering av mat og boller, samt den sedvanlige uttrekkspremiebonanzaen som Heming Leira bruker å diske opp med. I fjor vant jeg ei bok jeg allerede hadde, i år vant jeg ei bok jeg ikke hadde. Lurer på når jeg skal greie å få ett av disse Löplabbetgavekortene som han deler ut i hytt og pine, men aldri til meg (*snurt*).
Dette var første gang jeg har vunnet noe i SRM-regi som jeg ikke allerede hadde nemlig. Og for de som kjenner til Hemings gavmildhet, så er det egentlig ganske godt gjort...

Nok en Thor Gotaasbok i bokhylla mi

På veien ned igjen gikk det saktere, og i følge med kjentfolk var stemningen på topp. Naturen viste seg igjen fra sin beste side og disket opp med en praktfull, klar måne.

Bilder fra løpet og reportasje finnes her.

Hjem fra Hammern snudde lykken seg. Jeg punkterte bakhjulet på sykkelen. Heldigvis var det ikke så langt hjem da det skjedde. Leggen ble også veldig forverret av dette løpestuntet, så nå er det ingen bønn; det blir to uker helt uten løping. Nå skal jeg innrømme at jeg begynner å bli bekymret.

Den siste uka har jeg uansett nesten ikke hatt tid til å trene. Har jobbet masse, og hatt kveldene fulle av annet. I tilegg til Skjennungstua opp på tirsdag rakk jeg en sykkeltur etter jobb lørdag. Nesten fem mil i fantastisk oktobervær.

Løvet faller

Jeg rakk heldigvis å få med meg dette før sola gikk ned på lørdag - magisk...

I dag ble det derfor et skikkelig skippertak. Først dro jeg til Nydalen Athletica og trente ellipse og fysioøvelser. Deretter syklet jeg alle bakkene opp til Kringsjå og trente en skikkelig kettlebellsøkt med Kristin på Toppidrettssenteret. Så det er meget godt mulig jeg vil kjenne det i morgen.

Den kommende uka blir det litt mer tid til trening igjen. Siden jeg ikke kan løpe, blir det sykling og styrke, men heldigvis er det aktiviteter jeg også liker.

Russergym for jernkvinner

Med den overskriften så plasserer jeg meg i samme kategori som Kristin Lie, og der er jeg overhodet ikke. Hun er jo Norges ubestridte iromandronning, mens det nærmeste jeg har kommet det er å være tilskuer på Oslo triathlon i fjor i heftig bakrus - litt forskjell altså...

Men jeg og Kristin trente kettlebells sammen forrige mandag. For Kristin sin del hadde hun ikke gjort det siden vi var i Portugal på treningsleir i mars 2011. Der var vi på kettlebellstimer med ei svensk eliteutøver i jiu jiutsu, så det var ingen pysegreier.

Jeg trente en del kettlebells i vår fram til jeg fikk en skade i skulderen. Så jeg stilte faktisk med en fordel i forhold til Kristin i akkurat denne treningsformen.

Enhåndsrykk

Kristin har lagt ut noen in actionbilder av meg på sin blogg som  jeg må dele, siden jeg ser så innmari tøff ut på dem.

Facebreaker

 








Det er ikke uten grunn at jeg kaller dette russergym. Det er oppfunnet i Russland. Der heter det girya (ги́ря).

Og tøffere skal det bli. For jeg ser at Kristin nå har finstudert Youtube etter øvelser, som nå sikkert skal settes ut i livet på neste kettlebellstrening. Så pass opp folkens, fortsetter det sånn kommer det til å bli svulmende muskler på startstreken i diverse ironmankonkurranser (Kristin) og løps- og skikonkurranser (meg) i vinter...

Stikkord om helga

Du veit du gleder deg til skisesongen når du går hen og kjøper smøreprofil 21. september.

Venter med utpakkingen til snøen kommer. Ganske imponert over at jeg greide å frakte denne hjem på sykkel (tok buss litt av veien da). Om noen skulle lure på hva en smøreprofil er, så blir det kanskje klarere om man titter inni pakken.

Men nå er smøreprofilen i hus og vinteren kan bare komme. Men i mens skal jeg nyte den fineste løpetiden, nemlig høsten, så godt det går. Må bare bli kvitt vondtene.

På lørdag heiet jeg på dere som løp Oslo maraton. Det var nok slitsomt å løpe, men det var jammen ikke greit å være tilskuer heller. Ganske hustrig å stå ute i timesvis! Men moro var det læll... Fikk en klappeskade i håndflatene.
I tillegg hjalp jeg fartsholderne på halvmaraton med å feste skilt og ballonger. Fint å kunne være litt til nytte når man ikke kan løpe selv, da er man litt med likevel.

Ballongførerne klare for avreise

I dag ble det en sosial langtur i det som forhåpentligvis skal bli en lang føljetong. Løp samme runde som forrige søndag, men denne gangen fungerte jeg i tillegg som guide for Eva Karine. Hun er også en halvskadet OSI-løperske som liker lange løpeturer i skogen - så da var det egentlig bare tull å drive med det på hver vår kant. På turene med Eva Karine får jeg gjerne opp farten litt også, siden hun er en del bedre løper enn meg - slitsomt, særlig i oppoverbakkene. Men veldig hyggelig. I dag valgte jeg taktikken med å ligge foran (liksom med unnskyldningen om jeg måtte vise veien), men egentlig var det for å kunne holde farten nede på mitt nivå... Så da vet du det, Eva Karine. Sikkert dumt å avsløre taktikken. Men takk for turen! Nå må jeg bare begynne å pønske ut en annen fin tur vi kan løpe neste gang.

Løping er kjempesunt!

Bsre for å gi de som trenger nok en unnskylding for å fortsette å logge på sofaen enda mer vann på mølla...

Men de vet ikke hva de går glipp av - for det er SÅ VERDT DET!

Gjensynsglede!

Det er høst, om noen lurte...

Denne helga har jeg tilbakelagt 70 km ved hjelp av egen kropp. 48 km på sykkel fra Maridalen til Sørkedalen på lørdag - fortere enn jeg noensinne har syklet denne runden (hey, hey, hey!).  22 km i terrengsko i dag. Og da kan man jo lure, for:

Du: Har ikke du en betennelse i venstre legg da? 

Jeg: Jo, det har jeg. 

Du: Ja, har den gått over? 

Jeg: Nei, det har den ikke. Den har blitt bedre, men er definitivt ikke borte. 

Du: Vel, er det da smart å legge ut på en 22 km løpetur?

Jeg: Kanskje ikke, men det lå en tanke bak, og den er som følger:

Mine Inov-8, ikke blitt luftet mye

De to siste årene før tretthetsbruddet løp jeg ganske mye med utgangspunkt i Solemskogen. Der har jeg blant annet laget meg en fast "runde" på litt over 18 km som tar en lang rute til Sinober innom Sørskogen, og deretter ned til Kjelsås (ikke raskeste vei). Turen er skikkelig utfordrende. Dersom det har regnet litt, er det gjørmete. Har aldri opplevd tørre forhold på denne turen, men jeg har definitivt også sett det verre enn det var i dag. Det er veldig bratte stigninger flere steder. Stiene er innimellom svært kronglete, mange steiner, glatte svaberg og røtter. Dessuten må man balansere over bekker og store dammer på tynne trestammer som er lagt ut som broer. Litt klatring er det også. Så turen blir nesten som en multisportkonkurranse å regne.

Den største bukken Bruse bor på Sinober (om noen lurer)

Jeg får trent på alt jeg er dårlig på underveis på denne turen; balansering, motbakkeløping, stiløping på kronglete stier og ikke minst tålmodighet. Ofte går det veldig sakte, og innimellom, siden jeg er så dårlig til å løpe på kronglete stier og glatt underlag, så må jeg faktisk gå lengre strekk.Usj...

Er det noe magisk inne i skogen? Alle eventyrene påstår jo det...

I tillegg har denne turen en magisk egenskap: Har jeg vondt et sted, så blir det som oftest borte i løpet av turen. Har f.eks. aldri hatt problemer med Morton's metatarsalgia på denne turen.
Ett unntak er det fra den magiske regelen. Det var 200 meter inn fra Solemskogen at jeg i fjor sommer innså at noe var ugjenkallelig veldig, veldig galt med venstrefoten min, og jeg måtte snu - tretthetsbruddet var et faktum. Men kanskje hadde det gått over om jeg hadde holdt ut hele runden?...

56-bussen med ankomst Solemskogen kl. 11. 15 var full av folk. Uventet, men morsomt.

Uansett, i dag har jeg testet ut turens magiske egenskaper på mitt nåværende problem.
Da jeg bodde på Torshov så gikk 56-bussen til Solemskogen derfra. Nå har de byttet litt på ruten, og 56-bussen starter i Nydalen. 10 min rolig jogg fra der jeg bor. Coincidence? I think not.
Likevel har jeg ikke tatt turen siden forsommeren i fjor.

Så, har turen magiske egenskaper? Ja, kanskje... Leggen føles faktisk bedre nå. Ingen problemer underveis etter at jeg fikk varmen i kroppen. Vi får se når jeg står opp i morgen tidlig. Hvis det ikke har blitt bedre i morgen, skaffer jeg meg en legetime slik at jeg får resept på en Volarenkur eller likende. Det får jammen være måte på hvor tålmodig jeg skal være.

Men alt i alt, en kjempebra treningshelg her i gården.